Støtt Helsemagasinet med en donasjon

Helsemagasinet utgis av Stiftelsen vitenskap og fornuft. Du kan bidra til at flere får tilgang til faglig baserte kunnskaper om hvordan du kan bedre din egen helse og folkehelsa generelt, og samfunnet bedre kan ivareta enkeltindividers behov for velferd, frihet, sikkerhet og identitet.
Stiftelsen trenger økonomisk støtte for på en best mulig måte kunne utføre slike oppgaver. Vi er takknemlige for ethvert bidrag eller donasjon uansett størrelse.

Stiftelsen vitenskap og fornuft
Bjerkelundsveien 8 B
1358 Jar

kr.
Personlig informasjon

Kredittkortinformasjon
Dette er en sikker SSL-kryptert betaling.

Totalt bidrag: kr. 20 One Time

Forside > Arkiv > 2012 > Et kritisk blikk på norsk helsevesen

Et kritisk blikk på norsk helsevesen

Harald Furu har et klart råd til Helse Øst: – Kjøp pasientjournalsystem fra Møller Skøyen/Audi!

Tekst Iver Mysterud     Foto Privat

– Det fungerer utmerket for å holde orden på biler, noe som ikke er tilfellet med det/de systemene som brukes for å holde orden på pasienter i helsevesenet. Hver gang min bil er ”syk” og jeg ringer ”pasientmottaket” hos Møller Skøyen, vet de eksakt hvilken behandling bilen har fått tidligere og hva den har feilet, sier han.

Etter å ha fulgt to syke koner og to svigermødre i det norske helsevesenet, er Harald lite imponert over deler av måten det er organisert på og fungerer. – Jeg syntes synd på de ansatte som må arbeide i et slikt system, sier han.
– Jeg sliter fortsatt med traumer etter hvordan min første kone ble behandlet. Da hun døde i 2004, var organiseringa dårlig. Dessverre er det ikke skjedd noen endringer på disse åtte årene, påstår han. – Min første kone hadde et stort ønske å oppleve å bli bestemor. Mange uheldige omstendigheter ved behandlinga bidro til mye unødvendig smerte den siste tiden, og hun døde 14 dager før vårt første barnebarn ble født, sier Harald trist.

– Journalføringa er fremdeles like dårlig. Det samme gjelder kommunikasjonen mellom ulike leger/pleiere om effekten av behandlinga for den enkelte pasient. I tillegg er kommunikasjonen mellom ulike sykehus lite effektiv om ikke fraværende, sier han. Om Haralds opplevelser er representative, vites ikke, men han har selv opplevd hvordan kommunikasjonen mellom ulike leger om enkeltpasienter kan fungere, nemlig svært dårlig. Når det stadig kommer nye behandlende leger til og mye relevant og livsviktig informasjon ikke er tilgjengelig eller føres i den enkelte pasients journal, er det nødt til å bli mye rot.

Annonse:

– Enkelte ganger kan slik informasjon være avgjørende, for eksempel hvis det ikke noteres at pasienten ikke tåler et gitt medikament og etterfølgende lege ikke får vite det, sier Harald. – Hvis pasienten i tillegg får behandling på flere sykehus, kan du tenke deg hvor vanskelig det er å få relevant informasjon ut til alle som behandler en pasient, påpeker han. – Systemet fører til en pulverisering av ansvar, høye kostnader og stor risiko. Man må ha lov å gjøre feil, for ellers vil man heller ikke tørre å gjøre noe riktig, men ikke å gi legene bedre arbeidsvilkår enn det som tilbys i dag, er uansvarlig, mener Harald.

Harald utdyper sin vurdering og kritikk med et eksempel. – Vi har flere ganger opplevd at sykehuset ikke vet at Trine har vært til røntgen på samme sykehus noen få dager tidligere, eller at hun hadde en alvorlig allergisk reaksjon på en cellegift, noe som kunne ta livet av henne. Dette opplevdes av meg som en form for russisk rulett, sier Harald. Samtidig understreker han at de til stadig møter mange utrolig flotte, arbeidsomme og dyktige leger og sykepleiere, men selve systemet er ødeleggende både for pasienter og leger.


Et grelt eksempel

– I 2004 ble min første kone friskmeldt. Så fikk hun plutselig alvorlige mageproblemer som vi tolket å ha sammenheng med kreften, minnes Harald. – Da og nå er systemet at man skal kontakte fastlegen, opplyser han. – På natta kom lege fra legevakt og ba oss om å oppsøke fastlegen morgenen etter. Etter mye smerter ble det først tur til fastlege, deretter røntgen, og så tilbake til fastlegen hvor vi fikk beskjed å dra rett til lokalsykehuset (ikke der hun var blitt behandlet for kreft), forteller Harald. Han opplyser at det ble stilt feil diagnose og operert deretter. Det ble konstatert at det var mye kreftspredning som sykehuset ikke hadde kunnskap til å gjøre noe med. Deretter ble det besluttet at hans kone skulle overføres til det opprinnelige sykehuset som hadde behandlet henne for kreft, og hun ble sendt dit med sykebil. – Da jeg møtte opp på sykehuset, sa legene at de ville vurdere en hasteoperasjon, men de manglet bilder og journal fra lokalsykehuset. Jeg hev meg i en drosje og fikk brent bilder på CD og returnerte dette til legene før operasjonen. Legene gjorde en kjempejobb, men ved et uhell ble ikke tarmene sydd godt nok, og alt innholdet rant ut gjennom operasjonssåret. Her satte man inn et dren, forteller Harald.
Grunnet påsken og lav bemanning på sykehuset ble det besluttet at Haralds kone skulle tilbake til lokalsykehuset over helgedagene. Ved ankomst på lokalsykehuset ble han spurt om hvordan man skulle behandle drenene. Det hadde han heldigvis observert og fortalte hva han visste.
I de neste dagene gjennomgikk kona mange røntgenundersøkelser, der hun ble rullet over drenstilkoblinger flere ganger, noe som voldte store smerter. Da sa hun at hun ikke orket mer røntgen.
En dag kona var i god form, fikk hun litt pusteproblemer og ba om en oksygenmaske. En pleier gikk for å hente denne, men kom tilbake og fortalte at avdelinga ikke ville låne den ut. Uten tilstrekkelig oksygentilgang falt hun i koma. En for Harald ukjent vakthavende lege kom inn og sa at hun måtte få mer av to medikamenter. – Da jeg hørte hva han ville gi henne, fortalte jeg at hun ikke tålte den kombinasjonen og ba ham om å lese pasientjournalen fra noen dager tidligere, minnes Harald. Legen svarte: ”Her er jeg sjef, og er du ikke fornøyd, kan du ta henne med hjem!” – Så ba han meg om å komme på gangen til en samtale. Da vi kom ut på gangen, kom en pleier løpende og ba meg om å komme tilbake på rommet da min kone spurte etter meg. Da jeg kom tilbake, fikk jeg ingen kontakt før hun døde, sier Harald trist.

I tykt og tynt

I Trines sykdomsperiode har Harald fulgt med i tykt og tynt og har selv etablert sin egen ”journal” over alt helsevesenet ikke har maktet. Alt av relevans er nedtegnet, og all tilgjengelig informasjon er tilbudt behandlende leger når de har vært i villrede om forhistorien. Hans grundighet og bakgrunn som forskningsingeniør i Veritas har vært god å ha både i møte med helsevesenet og de alternative energimedisinske behandlingene Trine har vært igjennom.

Fullroser energimedisinsk behandling

Harald har vært med Trine til både behandlingene hos lege Audun Myskja og på første behandling i Lisboa våren 2011. – Jeg så allerede etter første behandling positiv effekt på Trine av den energimedisinske behandlinga i Lisboa, og dette fortsatte dag etter dag, sier Harald. Han er heller ikke overrasket over den positive effekten. – Med en ingeniørs øyne tilsier min logikk at denne typen energimedisinsk behandling kan fungere. Den handler i stor grad om fysikk/elektro/kjemi, og det er en rimelig grunn for at behandlinga kan påvirke membranpotensialet og dermed endre pH-nivåer mot normale nivåer, noe som er ugunstig for kreftceller, forklarer han. – Den elektriske motstanden i kreftvev er betydelig lavere enn i normalt vev. Når vi vet at strøm velger minste motstands vei, kan man enkelt lede strøm til kreftsvulster. Dette igjen vil bidra til en normalisering av syre-/baseforholdet og dermed gjøre cellene bedre i stand til å ta opp oksygen. Studier har for lengst påvist at det er en informasjonsflyt i kroppen i form av svingninger i den elektriske feltstyrken. Dermed er det ikke unaturlig at celler også påvirkes av ytre felt, fortsetter ingeniøren.

Kropp og sinn henger sammen

Harald mener at leger må slutte å la seg styre av statistikk. – Statistikk er viktig i valget av den beste behandlinga, men deretter har ikke statistikken noen betydning for den enkelte pasient. Det finnes nok av de pasientene som skiller seg positivt ut fra statistikken ved ikke å dø som forventet, påpeker han. – Disse suksesshistoriene bør undersøkes, men med dagens system med ”engangsleger” og dårlige systemer for oppfølging av pasientjournaler er det nesten umulig å ta lærdom av noe som helst. Tilbudet av virkningsfulle medisiner gjør muligens at man i større grad overser den kjensgjerning at det er nær sammenheng mellom sinn og kropp, mener Harald.

– Den alternative behandlingsverdenen fungerer som en klar motsetning. Her ser man på mange måter ”hele pasienten”. Fakta og resultater formidles med en innstilling som stimulerer kroppens naturlige immunsystem til å være på lag med pasient og behandler, mener han.

Harald forteller at de ved biofeedback-senteret ved Mayo-klinikken i USA har interessant materiale på hvordan pasienters egen visualisering kan påvirke selv ”uhelbredelig” kreft.1

– Jeg opplevde også behandlinga på klinikken i Lisboa som meget seriøs, og Trine ble sendt til en kreftspesialist som på forhånd hadde rekvirert Pet Scan, da han ville se forskjell på døde og levende kreftceller. Her tok man CT-bildene fra Norge gjennom et program for å kunne sammenlikne med Pet Scan-bildene, forteller han.


Et sykt system!

– Min demente svigermor med brukket håndledd ble fra et sykehus sendt hjem i en drosje. Hun fikk beskjed om at hun ikke måtte belaste hånden, selv om hun var avhengig av gåstol, sier Harald. – I tillegg fikk hun med seg en drosjerekvisisjon. Da jeg tilfeldigvis fant henne, satt hun midt på gulvet hjemme i egen leilighet og var helt fortvilet. Der hadde hun sittet hele dagen med drosjerekvisisjonen intakt, men med tom lommebok.
– Mitt inntrykk er at det er alvorlig systemsvikt. Den skyldes at første prioritet trolig er mye unødvendig byråkrati fra sentrale myndigheter, og pasientbehandling kommer i annen rekke, mener Harald. – I tillegg er ledere/ansatte svinebundet av politiske systemer som ikke er realitetsorientert. Dette må være en utrolig belastning for alle ansatte i systemet, noe som vises i mediedebatten, hvor det framgår at pasienter som klager, forflyttes fram i køen for at sykehuset skal spare penger. På mange måter blir det galt å angripe sykehuset for dette så lenge det er forårsaket av ”systemet”, sier han.
– Det hjelper ikke med dyktige fagpersoner i helsevesenet når systemet svikter på det groveste, fortsetter Harald. Hans første kone fikk poliomyelitt som barn og kunne ikke forflytte seg uten tekniske hjelpemidler. Harald husker at hun en gang satt på et venteværelse sammen med en beinløs mann. Begge skulle de ha legeattest for å bevitne at de ikke var blitt bra. – Angriper man rutiner som krever regelmessige legeattester på at beinløse personer fortsatt mangler bein, får man høre at slik må det være på grunn av likebehandling, påpeker han.
På tross av hjelpesystemet var Haralds første kone i jobb inntil hun fikk kreft. – Vi jobbet mye for å finne rimelige og praktiske løsninger for at hun skulle fungere best mulig og være i jobb, minnes han. Etter hvert som kona ble dårligere, stod hun opp tidligere om morgenen for å komme tidsnok på jobben. Da hun ikke klarte å håndtere utgangsdøra, var valget om hun skulle bli sykemeldt inntil hjelpesystemet hadde montert en rådyr løsning. – Vi ordnet alt selv med en lokal håndverker til 1/10 av kostnadene som den foreslåtte offentlige løsningen, og min kone kunne være på jobb hver dag. Som ”straff” fikk vi ikke godtgjort våre utlegg, avslutter Harald med følgende vurdering: – Mange ganger opplevde vi ”hjelpesystemet” som en verre belastning enn selve sykdommen!

Skolemedisin og alternativ medisin

– Jeg ser ingen motsetning mellom skolemedisin og alternativ behandling, sier Harald. – En vanlig holdning er at fordi sykehusene bare ønsker å tilby det beste av veldokumentert behandling, er alternative behandlingsformer utelukket ----”vi ønsker kvalitet”, sies det. Hvordan kan man da ha et system hvor en alvorlig syk kreftpasient behandles av stadig nye leger som ikke bestandig har tilgang til livsviktig informasjon om pasienten? Er det kvalitet? spør Harald retorisk.

Han gjør seg følgende betraktning om de to medisinske leirene: – Med bakgrunn i anatomiens betydning er medisinutdanninga forankret i studiet av død natur, mens mye av den alternative behandlinga tar utgangspunkt i energiformer som stimulerer det levende, sier Harald.

– De enkle, men effektive metodene som Myskja benytter, har en umiddelbar og god virkning, sier Harald. – Myskja har lang erfaring i å se ”hele” mennesket. Vi observerte hvilken utrolig positiv effekt det har på livskvaliteten og hvor smertelindrende det kan være å bruke meditasjon og massasje. Mange ganger er dette langt bedre enn å pøse på med morfin, og hvilke bivirkninger har dét? undres Harald.

Energimedisin til Radiumhospitalet!

– Energimedisin som utført av Audun Myskja og private klinikker i Norge og Lisboa burde rett og slett bli integrert i norsk kreftbehandling, for eksempel på Radiumhospitalet, mener Harald. Han legger til at vi nok ikke vil oppleve det varme og inkluderende miljøet Trine opplevde i Lisboa der legen kom innom og kysset pasienten på kinnet. – Vel og merke den samme legen man kjente godt, ikke én av en hel rekke, slik det er vanlig i Norge, presiserer han.

Avlastning av helsevesenet

– Alternativ behandling avlaster i dag helsevesenet i betydelig grad. Samfunnet har derfor neppe råd til å avskrive den. Tenk hva som ville skje med ventelistene dersom pasientene fra det alternative behandlingsmiljøet oversvømte sykehusene over natten? sier Harald.

– Den største overtroen innen vitenskapen er at man tror man vet mer enn man virkelig vet. Ved å integrere tradisjonell og alternativ behandling kan man oppnå betydelige besparelser i tillegg til en kvalitativt bedre behandling av pasientene, mener han.

– Helsevesenet har mange dyktige og dedikerte leger og andre helsearbeidere, og Trine ble operert raskt av en dyktig kirurg, men uten en bedre organisering i den totale behandlinga deltar den enkelte pasient fortsatt i russisk rulett, avslutter Harald Furu.

Les også:

Modig dame forsøker energimedisinsk kreftbehandling

Kilde:

1.  Siegel BS. Kjærlighet, medisin og mirakler: en kirurgs erfaringer med kreftpasienter og deres enestående evne til å helbrede seg selv. Oslo: Ex Libris, 1989.

You may also like
Frukt bidrar til fedme- epidemien
Hvordan vi puster og går er viktig for helsa
Kraften i åtte personers fokuserte tanker
Nyrene – vår viktigste saltregulator

Legg igjen et svar

Bitnami