Skip to main content

Etter Paris – hva nå?

Selv om vi er blitt vant til terrorhandlinger som rammer uskyldige mennesker, kom angrepet på redaksjonen i satiretidsskriftet Charlie Hebdo i Paris som et sjokk.1 Etter tragedien har statsledere verden over erklært retten til å fornærme troende med det som av dem oppfattes som blasfemi. De som har tatt avstand fra en slik praksis, slik som Ap-leder Jonas Gahr Støre (f. 1960), er blitt beskyldt for feighet med sin uttalelse om at det ikke ”er viktig å stå opp for retten til å drive blasfemi”.2 Som Johan Galtung diskuterer, har han trolig et poeng:3 Det blir ikke mindre vold i verden om man forbeholder seg retten til å fornærme andre, uansett hvor urimelig det er at karaktaturtegninger utløser mord.

Tekst Johan Galtung      Oversatt/tilrettelagt av Dag Viljen Poleszynski     Foto Dona_Bozzi og Ekaterina Pokrovsky/Shutterstock

Det som skjedde i Paris – nå kjent over hele verden – er helt uakseptabelt og utilgivelig, like utilgivelig som angrepet på World Trade Center i New York 11. september 2001,4 det kommende vestlige angrepet og den islamistiske gjengjeldelsen, uansett hvor det skjer. Massakren i Paris er like utilgivelig som de vestlige statskuppene og mega-vold på muslimske land siden statskuppet i Iran 1953,5 som ble støttet av USAs CIA og britiske M16, og som førte til at den eneveldige Muhammed Reza Sjah Pahlavi6 (1919–1980) ble kronet. Massakrene som skjedde den gangen, utrustet folk med personlighet og identitet tilsvarende det de franske tegneserieskaperne i Charlie Hebdo gjorde. Men for Vesten er ikke ofrene engang statistikk, bare ”militære hemmeligheter”.

Imidlertid er det uakseptable ikke uforklarlig. I denne tragiske sagaen om vestlig-islamsk vold, med en nedadgående spiral, er veien ut å forstå konflikten og hva volden dreier seg om, for deretter å søke etter løsninger. Jeg lurer på hvor mange som med sterke meninger om Paris – en by som vi føler dypt for i våre hjerter – har tatt seg bryet med å sette seg ned med noen som identifiserer seg med Al Qaida,7 og ganske enkelt spørre: ”Hvordan ser den ut, den verdenen hvor du ønsker å leve?” Jeg får alltid det samme svaret: ”En verden der islam ikke blir tråkket på, men respektert”.

LES OGSÅ  Hvilke kilder kan vi stole på i helse- og ernæringsdebatten?

”Tråkket på” høres fysisk voldelig ut. Men det finnes to typer direkte vold som har til hensikt å skade, å såre: fysisk vold med våpen-armeer-hær; og verbal vold med ord, symboler. Dette kan for eksempel gjøres med karikaturer, med en aning kunst for å gjøre dem mindre angripelige; i det minste for noen. Et menneske – med kropp, sinn og ånd – kan rammes fysisk, mentalt og åndelig. Kanskje symbolsk vold til og med treffer dypere?

Beskyldingen om at det hemmelige politiet ikke avdekket brødrene i tide, er naivt. Det som skjedde med Charlie Hebdo, var like forutsigbart som reaksjonen på karikaturen av Muhammed i Jyllands-Posten i 2005,8 hvis kulturredaktør trodde han skulle redde dansk media fra selvsensuren han hadde funnet blant sovjetiske journalister. Men én ting er politisk kritikk av og i det tidligere Sovjet-unionen, noe helt annet er eksistensiell knivstikking midt i hjertet til grunnlaget for troendes eksistens. Franskmenn var kloke nok til å oppfinne uttrykket raison d’être, begrunnelsen for vår eksistens, minst like dypt forankret i fransk kultur som satire.

Undergrav den åndelige eksistensen til andre – slik Charlie Hebdo gjorde over hele den åndelige verden – og det kan komme reaksjoner på den slags verbal vold. Noen av de andre som ble dypt såret av Charlie Hebdo og dens kulturelle autisme, der de sitter i noen kontorer og sender forgiftede piler hvor som helst, feirer kanskje angrepet inni seg selv, men ikke offentlig.

Vesten har et antatt uangripelig argument til fordel for verbal vold og åndelig drap: ytringsfrihet. En fantastisk frihet, dypt verdsatt av dem som har noe å uttrykke. Og veldig lett å undergrave, ikke ved sensur av selv eller andre, men ved inntrykksfrihet, friheten til ikke å bli imponert: la uttrykk skje, la dem snakke og skrive, men ikke lytt og les det, gjør dem til ikke-personer. Likevel er ytringsfriheten en stor prestasjon av, ved og for Vesten mer enn andre steder.

LES OGSÅ  Da elfenbenstårnet raste - debatten rundt «Hjernevask»

Hvor enkelt ville ikke livet vært hvis den friheten var den eneste normen: å kunne si og skrive noe om andre som om de var steiner, livløse objekter som ikke lot seg påvirke av muntlige og skriftlige meninger. Men mennesket er ikke slik. Selvfølgelig kan målene for verbal vold velge friheten til ikke å la seg påvirke, stenge seg ute fra gjerningsmennene, og verken lese eller lytte. Ønsker vi virkelig det, et samfunn som nå er polarisert av tegneserier – i dem som ler og nyter dem, og de som er såret og lider dypt?

Vi gjør ikke det, og det er derfor det finnes en annen verdi, norm, i land med ytringsfrihet: å ta hensyn. Anstendighet. Respekt for livet. Vi har injurielovgivning som ikke bare spør ”er det sant”, men ”er det relevant” for å kutte ned på skittkasting i for eksempel politisk ”debatt”? Vi utelukker hatsnakk, propaganda for tortur, folkemord, krig, barnepornografi. Noen mennesker liker offentlig sexprat, andre ikke; det er derfor vi setter grenser. Noen mennesker som ikke klarer å holde seg til saker, fornærmer personer i stedet; det er derfor de ofte –  kanskje ikke ofte nok – irettesettes: hold deg til saken, hvor er argumentene, spørsmålet?

Mange som er ute av stand til å forstå eller argumentere med konvertitter til islam i Frankrike, overskrider normer for anstendighet i stedet. De tar den enkle veien ut. Bør jeg legge til ”for de evneveike”? Nei, men jeg sier ”for de hensynsløse”.

Islam hevnet seg, og i Paris overtrådte den sin egen regel om å gjøre det barmhjertig. Ingen muslim kan gjengjelde med åndelig drap på jødedom-kristendom siden de tror på begge som ”ufullstendige budskap”. De gjengjeldte med drepte kropper i stedet for åndelig drap.

Forresten finnes det andre som gjør det samme: USA er svært oppmerksom på kritiske ord som indikasjon ikke bare på at noen er anti-amerikanske, men de utgjør til og med en trussel mot Amerika og må derfor bli eliminert. Kan ”ytringsfriheten” også være et redskap for å lokke til seg, røyke dem ut i det fri, slik at de blir tilgjengelige for drap av snikskyttere?

Hvordan burde den islamske siden ha håndtert saken? Måten de prøvde dette på, og til en viss grad klarte i Danmark: gjennom dialog. De burde ha invitert ”charliene” til private og offentlige dialoger hvor de forklarte sine synspunkter på karikaturproblemet, og dermed appellert til en felles kjerne av menneskelighet i oss alle. Dette er ikke et argument mot humor og satire som sådan, men mot verbal vold som treffer, sårer og skader andre.

LES OGSÅ  Spøkelseskribenter: PR-byråer skriver artikler om medikamentforskning

Den islamske siden bør også bedre styre sin egen trang til å ty til vold: bare ansett som legitimt dersom det blir erklært av en legitim muslimsk myndighet. Vesten har ikke klart å legitimere slike handlinger – bare se på den enorme volden som er sluppet løs på Islam siden 1953, og sammenlikn med de svake protestene, ingen 3,7 millioner eller 40 statsledere. Angerens time vil komme, men for sent – men det er ingen unnskyldning for islam til å synke ned til vestlige staters nivå, hvor demokrati blir brukt som en blankofullmakt for krig.

De to partene har millioner, kanskje milliarder av vanlige mennesker som lett kan enes om at nøkkelproblemet er vold som utføres av ekstremistiske myndigheter og andre. Oppgaven er å la slike røster komme fram med konkrete ideer. Burde den neste Charlie i rekka ansette en muslimsk konsulent til å trekke en grense mellom frihet og hensynsløshet? Det kunne ha reddet mange liv i Paris og der Vesten gjengjelder.

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Om forfatteren»]Johan Galtung (f. 24. oktober 1930), professor i fredsstudier, dr. hc. mult., er rektor ved TRANSCEND Fredsuniversitet (TPU) og arbeider som konfliktmegler verden rundt. Han har skrevet over 160 bøker om freds- og konfliktsforskning; se www.transcend.org/tup/. Galtung flytter i mars til Alfaz del Pi (Alicante), hvor borgermesteren har latt ham disponere lokaler i nabokommunen Albir for å arbeide med et fredsprogram i samarbeid med den kjente, spanske historikeren og filosofen Alberto Andres fra Villajoyosa.[/gdlr_box_icon]

Kilder:

1.  Stanghelle H. Hevnens langsomme kvern. 7.1.2015. http://www.aftenposten.no/meninger/Hevnens-langsomme-kvern-7851546.html

2.  Leder. Ytringsfrihet under press. 12.1.2015; http://mavite.ap.no/7857163/2

3.  Paris; and then what? TRANSCEND Media Service, 12.1.2015; https://www.transcend.org/tms/2015/01/paris-and-then/

4.  http://no.wikipedia.org/wiki/Terrorangrepet_11._september_2001

5.  http://no.wikipedia.org/wiki/Kuppet_i_Iran_i_1953

6.  http://no.wikipedia.org/wiki/Muhammed_Reza_Pahlavi

7.  http://no.wikipedia.org/wiki/Al-Qaida

8.  http://da.wikipedia.org/wiki/Muhammed-tegningerne


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…? 


Del gjerne med dine venner