Støtt Helsemagasinet med en donasjon

Helsemagasinet utgis av Stiftelsen vitenskap og fornuft. Du kan bidra til at flere får tilgang til faglig baserte kunnskaper om hvordan du kan bedre din egen helse og folkehelsa generelt, og samfunnet bedre kan ivareta enkeltindividers behov for velferd, frihet, sikkerhet og identitet.
Stiftelsen trenger økonomisk støtte for på en best mulig måte kunne utføre slike oppgaver. Vi er takknemlige for ethvert bidrag eller donasjon uansett størrelse.

Stiftelsen vitenskap og fornuft
Bjerkelundsveien 8 B
1358 Jar

kr.
Personlig informasjon

Kredittkortinformasjon
Dette er en sikker SSL-kryptert betaling.

Totalt bidrag: kr. 20 One Time

Forside > Arkiv > 2015 > Fellesskapets fisk

Tenk om vi hadde styrt oljen slik vi styrer fisket?

Tekst Ottar Brox     Foto Daniel Staver


Matpolitikk

Denne spalta presenterer klare meninger om norsk mat- og landbrukspolitikk. Her kommer et bidrag av professor emeritus i sosiologi, Ottar Brox.

Detn 16. desember 2014 ble det framlagt en ny, offentlig utredning om fiskeindustriens vilkår,1  ledet av professor Ragnar Tveterås, leder av Senter for innovasjonsforskning ved Universitetet i Stavanger. Det såkalte Tveterås-utvalget ble bedt om å ta for seg det som skjer med fisken etter at den ”kommer over kaikanten”, men omtolker mandatet slik at flertallet i utvalget kan konkludere med at fiskekjøperne bør få eiendomsrett til fisken i havet.

Fiske er ikke produksjon, men høsting av en ressurs som tilhører oss alle. På samme måte som andre viktige norske næringer, som vasskraftverk og oljetapping, bidrar også i fisket grunnrenta av naturressursen mest til vår velstand. Begrepet er hentet fra eiendomsbransjen: Grunnrenta er det en må betale grunneieren for leie av jord eller tomt. Pedagogisk kan vi si at grunnrenta av en fiskebestand er det som blir igjen av fangstverdien når mannskap og reder har fått sin markedsbestemte lønn og rente av kapitalinnsatsen.

Annonse:

Internasjonal fiskeriøkonomi handler om hvordan mest mulig av denne grunnrenta kan sikres for det nasjonale økonomiske fellesskapet som eier fiskestammen. Det innebærer for eksempel at dersom fiskestammene er fullt utnyttet, kan utbyttet av fisket for norsk økonomi bare forbedres ved å redusere innsatsen – og dermed fangstkostnadene.

Med denne enkle sammenhengen in mente er det interessant at Aftenposten 24. februar 20122  kunne melde at fiskefartøyer for milliarder var under bygging, etter at overinvestering har vært hovedproblemet i flere tiår. I praksis har Fiskeridepartementet og Fiskeridirektøren lært fiskerne at jo mer du investerer – og dermed reduserer verdiskapinga i næringen – desto mer av fellesskapets fisk skal du få lov til å høste.

Våre myndigheters styring av en annen grunnrentenæring – olje og gass – får god karakter av de fleste internasjonale fagfolk. Men dersom denne næringa hadde vært styrt slik fiskerimyndighetene har styrt fisket, ville regjeringa gitt de bedriftene som hadde investert mest i plattformer og boreutstyr, gratis høve til å tappe og selge fellesskapets olje så lenge det var noe igjen å tappe, altså uten å betale grunnrente til de rettmessige eierne – det nasjonale fellesskapet.

Tveterås-utvalget anbefaler altså nå gi bort fiskeressursene en gang til – til fiskekjøperne – i likhet med slik tidligere fiskeriminister Svein Ludvigsen (f. 1946) på kystfiskernes bekostning prøvde å opptre sjenerøst overfor trålrederiene i Bondevik-regjeringa.3 Heldigvis ble dette tvilsomme eksperimentet stoppet av Høyesterett i 2013.4  Likevel har Fiskeridepartementet i flere tiår latt som om trålerrederier og noen skippere var eiere av det nasjonale fellesskapets fisk.

Det er viktig å være klar over at det er primærnæringa, altså selve fisket, som er lønnsomt i vårt dyre fedreland. Arbeidskrevende bearbeiding av fisken er stort sett ulønnsomt for fiskekjøperne og dårlig betalt for arbeiderne, som stadig må permitteres. Det Tveterås-utvalget foreslår, er at vi skal subsidiere ulønnsom fiskeindustri ved hjelp av grunnrenta av naturressursen. For vår nasjonale økonomi betyr dette det samme som om vi brukte oljefondet til å subsidiere industri som bare hadde økonomi til å ansette arbeidsinnvandrere fra fattige land.


Om forfatteren

Ottar Brox (f. 1932) er norsk samfunnsforsker og politiker. Han var professor i sosiologi ved Universitetet i Tromsø fra 1972 til 1984, senere professor II, mens han var forskningsleder ved Norsk institutt for by- og regionforskning.

E-post: ottar.brox@nibr.no

Kilder:

1.  Tveterås R, Aursand M, Fossli G mfl. Sjømatindustrien. Utredning av sjømatindustriens rammevilkår. NOU 2014:16. Oslo: Nærings- og fiskeridepartementet 16. desember 2014. https://www.regjeringen. no/contentassets/b8395c5e-287846c281e434173d733511/no/pdfs/nou201420140016000dddpdfs.pdf.

2.  Mauren A. Bruker pengene på nye båter. Aftenposten 24.2.2012; http://www.aftenposten.no/okonomi/Bruker-pengene-pa-nye-bater-6769884.html

3.  http://en.wikipedia.org/wiki/Svein_Ludvigsen

4.  Ekern Y. Kan IKKE eie fisken i havet. Aftenposten, 23.10.2013; http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Kan-IKKE-eie-fisken-i-havet-7349466.html

You may also like
Når virkeligheten overgår våre villeste fantasier
En hyllest til sauen
Kan vi akseptere at naive politikere kjører norsk mat- næring i grøfta?
Bryst – og prostatakreft – en uteglemt årsaksfaktor

Legg igjen et svar