Skip to main content

Forbrukerorientert medisinsk forskning

De vitenskapelige kriterier for hva som anerkjennes i medisinsk forskning, har fått meget store konsekvenser i moderne medisin. Forfatteren reiser i denne artikkelen kritiske spørsmål om de vitenskapelige valgene som etablerte forskere har gjort.

Tekst Vilhelm Schjelderup     Foto Shutterstock

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Kronikk»]I denne spalta publiserer vi kronikker med faglig tyngde. Vilhelm Schjelderup er en pioner i Norge i bruk av akupunktur og andre former for alternativ/komplementær medisin.[/gdlr_box_icon]

For 40 år siden deltok jeg som rådgivende lege for trygdekontorer i Akershus i Rikstrygdeverkets årlige møter for sine rådgivende leger. Jeg husker at daværende direktør for Rikstrygdeverket (1949-78), Finn Alexander (1909-94), stadig framhevet at han hvert år søkte om egne forskningsmidler som kunne brukes i Rikstrygdeverkets regi. Til tross for at dette ville utgjøre mindre enn en promille av Rikstrygdeverkets budsjett, og at han var sikker på at dette ville være penger som ville bli inntjent mangedobbelt, ble dette konsekvent avslått.

Folketrygden er den største forbrukeren av medisinske tjenester, og dersom Rikstrygdeverket den gang hadde fått drive egen forskning, ville vi i dag hatt en tradisjon for forbrukerorientert medisinsk forskning. Direktør Alexander tenkte den gangen neppe på alternativ medisin. Likevel har jeg ofte tenkt på hvor klokt det ville vært om man hadde lyttet til hans råd.

I vårt samfunn har legene ansvaret for medisinsk behandling, og man har vel derfor ment at ansvaret for medisinsk forskning hører inn under deres domene. Er det da behov for egen forskning som ivaretar interessene til forbrukere av helsetjenestene? Dette er i dagens samfunn et stort og omfattende problemkompleks som jeg skal belyse ved å fortelle hvordan jeg selv har kjørt hodet i veggen.

50 år med alternativ medisin

Da jeg tok opp studiet av akupunktur og andre former for alternativ medisin i 1972, var det både medisinske og vitenskapelige grunner til dette. Jeg hadde erfart at moderne medisin stadig kom til kort i behandlingen av pasienter, og som rådgivende lege for trygdekontorer hadde jeg sett at vi i mange tilfeller måtte uføretrygde pasienter uten å kunne stille korrekt medisinsk diagnose, langt mindre gi adekvat behandling. Samtidig gjorde mange uløste vitenskapelige problemer i legevitenskapen at jeg så på moderne medisin som en høyst uferdig vitenskap. Det var grunn til ydmykhet, og akupunktur var en spennende utfordring som kunne lære oss noe nytt.

Akupunktur

Det første spørsmålet var selvsagt om akupunktur virkelig hadde medisinsk effekt og i praksis kunne bidra til å løse medisinske problemer. Etter at jeg gjennom egen erfaring var blitt overbevist om dette, sto jeg overfor neste utfordring: Hvordan kan dette forlikes med en moderne, vitenskapelig erkjennelse? Dette ble for meg en virkelig spennende utfordring, ikke minst fordi vi her måtte søke etter biofysiske forklaringsmodeller. Etablert medisin er jo som kjent nesten utelukkende basert på biokjemiske forklaringsmodeller.

Jeg hadde håpet å kunne bidra til en virkelig vitenskapelig debatt om disse spørsmål, men min første bok om dette, Legekunsten på nye veier1, fikk negativ omtale i Legeforeningens tidsskrift.2 Da jeg i 1989 fulgte opp med en mer solid vitenskapelig bok kalt Nytt lys på medisinen,3 var reaksjonen enda mer negativ. I sin anmeldelse av boka på lederplass i Legeforeningens tidsskrift skrev professor Per Fugelli at jeg var ”en kjetter i norsk medisin” og ”en falsk profet”.4 Enda verre var den direkte usakelige framstillingen som måtte gi leserne et helt forvrengt bilde av hva jeg hadde skrevet:3:179

LES OGSÅ  Kopping ved senebetennelse

”Foruten å lansere en teoretisk helhetsforståelse av universet og mennesket – ikke mer, men heller ikke mindre – vil Schjelderup gjerne bevise at han har rett i praksis. Og da faller han for alternativmedisinernes to klassiske selvmordsgrep.

– I besvergende ordelag bringer han vitnesbyrd om en dame i Tyskland og en mann i Russland som begge ble helbredet.

– Med freidig mot ”dokumenterer” han sine påstander med referanser til studier som enten ikke lar seg oppspore, eller er så fulle av grove feil at de ikke burde vært på trykk.”

Nå hadde ikke jeg skrevet om en mann i Russland eller en kvinne i Tyskland som var blitt helbredet. Jeg var fullt klar over at enkelttilfeller ikke tillegges vekt i medisinsk vitenskap. Det eneste enkelttilfellet i boka var ikke ment som bevis, men for å forklare hvorfor jeg hadde funnet det forsvarlig å behandle pasienter med koronar hjertesykdom med akupunktur. Jeg skal sitere fra boka for å vise hvor feilrettet Fugellis kritikk egentlig var:2:62

”Fra kinesisk hold har man i løpet av de siste ti år publisert store og overbevisende undersøkelser om virkningen av akupunktur ved koronar hjertesykdom. På symposiet i Beijing i 1979 ble det presentert 9 undersøkelser over dette emnet. Det største av disse omfattet 621 pasienter der det var gjort grundige hjerteundersøkelser før og etter behandlingen (19). Som jeg senere fikk se ved selvsyn under min reise til Kina i 1982, er denne forskningen bekreftet og utdypet gjennom omfattende forsøk på dyr. Den terapeutiske virkningen av akupunktur ved koronar hjertesykdom er således i dag solid dokumentert.

Min egen kliniske erfaring med behandling av angina pectoris med akupunktur har vært svært oppløftende. Min første pasient av denne kategori var en førtidspensjonert skipskaptein som fikk tilbakefall av alvorlig angina pectoris få måneder etter han var blitt operert gjennom hjertebroen til England. Da han kom tilbake etter første akupunkturbehandling, spurte han om bare en behandling kunne ha virkning. Han hadde vært fri for symptomer og hadde til sin store overraskelse kunnet gå over hele haven med gressklipperen uten å ta en eneste pause. Gjennom oppfølging med flere behandlinger har denne positive effekt siden holdt seg. Også i andre tilfeller av angina pectoris jeg har behandlet, har mine erfaringer vært meget positive, om ikke bedringen har vært like dramatisk som i dette første tilfellet. …”

Referanser

Når det gjelder mine vitenskapelige referanser, forstår jeg godt dette kan ha vært et problem. Jeg har reist på kongresser rundt i verden og lest tidsskrifter og bøker som ikke er vanlig tilgjengelige for norske leger. Men det behøver ikke bety at det er slett vitenskap eller irrelevant kunnskap. Jeg har sett det som en oppgave å prøve å gi informasjon om kunnskap som ellers ikke ville være så lett tilgjengelig i norsk medisin.

Hva angår mitt språk som Fugelli fant så ”profetisk og manende”, fikk den danske utgaven av boka en god anmeldelse i Politiken, der det ble bemerket at framstillingen var preget av en nesten ’pinlig objektivitet’.

LES OGSÅ  NRK – mikrofonstativ for helsemyndighetene og farmasøytisk industri?

Signal til norske leger

Fugellis anmeldelse var et klart signal til norske leger om ikke å ta meg alvorlig.  Og det at den var kommet på lederplass i Legeforeningens tidsskrift, gjorde den i høyeste grad til en ’institusjonell anmeldelse’. Dette gjaldt også spørsmålet om forskning over alternativ medisin:3

”Det ville være sløsing med hjernekraft, tid og penger om forskerne skulle gi seg til å oppfylle alternativmedisinernes bisarre ønskemål …”

Med stiftelsen av Norske legers forening for akupunktur i 1980 og etterfølgende kursvirksomhet hadde vi lagt et grunnlag for utvikling av akupunktur i norsk helsevesen. Fugellis anmeldelse av min bok i 1990 var likevel et klart signal om at det foreløpig ville være nytteløst å arbeide for en vitenskapelig aksept for akupunktur i norsk helsevesen.

Behandling av astma med lys

Opprettelsen av Aarbakke-utvalget i 1998 for å tilfredsstille Stortingets ønske om et samarbeid mellom alternativ og etablert medisin syntes imidlertid å åpne for interesse når det gjaldt forskning over alternativ medisin. Jeg valgte da å satse på et forsøksprosjekt der vi behandlet astma hos barn med lysakupunktur, hvor vi i stedet for nåler stimulerte de aktuelle akupunkturpunktene med spesifikt lys. Astma hos barn er et stort og voksende problem. En større undersøkelse fra Universitetet i Sarajevo og som ble presentert på en kongress i UNESCOs lokaler i Paris i 1990, hadde vist meget gode resultater med to forskjellige typer laserakupunktur. Dessuten hadde jeg et vitenskapelig samarbeid med Tony van der Valk og professor Bassam Soussi i Gøteborg og som med avansert metodikk hadde dokumentert den positive biologiske effekten av det spesifikke lyset (singulett-oksygenlys) jeg valgte å benytte.5

Jeg fikk med meg akupunktør Susan Thorkildsen og lege Olav Stadheim i et forsøksprosjekt. Etter ett års observasjonstid kunne vi gjøre opp status over 60 barn med diagnostisert astma vi hadde behandlet. Resultatene var helt parallelle i Susan Thorkildsens og min gruppe og Olav Stadheims gruppe: 85 prosent av barna var blitt helt bra eller så bra at astmaen ikke lenger var et problem. Da jeg i 2002 presenterte våre resultater på en internasjonal kongress i medisinsk akupunktur i Edinburgh, var vi fire terapeuter som hadde behandlet 134 barn med diagnostisert astma med et positivt resultat på 80 prosent.

Varige resultater

Denne behandlingen med lysakupunktur gir varige resultater og ikke bare symptomatisk effekt, slik man ser ved medikamentell behandling av astma hos barn. Det lyktes oss likevel ikke å bli tatt alvorlig i norsk helsevesen. Et tilbud til Norges Astma- og Allergiforbund om å behandle noen av deres barn gratis slik at de kunne se om behandlingen hadde noe for seg, ble avvist. Det ville ifølge dem bety en forskjellsbehandling av barn som fikk andre typer behandling. Her stilte vi åpenbart i konkurranse med farmasøytisk industri, og i konkurransen om goodwill og adgang til markedet kom vi til kort på grunn av pengemangel. Vi ville dessuten heller ikke få noen økonomiske fordeler om vår behandling vant aksept. Derfor prøvde vi å få NAFKAM (Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin) interessert, og i den anledning reiste Susan Thorkildsen og jeg til Tromsø. Her strandet vår søknad nok på at vår undersøkelse ikke var dobbeltblind og at en slik undersøkelse av praktiske grunner neppe kunne gjennomføres.

Vi hadde oppnådd meget gode resultater med en behandling som ikke hadde bivirkninger og som ga varig effekt,6 og likevel møtte vi veggen i norsk helsevesen!

LES OGSÅ  Godt supplement til akupunktur

Våre resultater gjør det sannsynlig at behandlingen med lysakupunktur kan helbrede et flertall av barn med astma. Utgiftene vil være relativt beskjedne og derfor gi betydelige besparelser for folketrygden. På den annen side utgjør salg av medikamenter til barn med astma en betydelig inntekt for farmasøytiske industri. Skulle et flertall av disse bli helbredet med lysakupunktur, ville det kunne medføre et stort økonomisk tap for farmasøytisk industri. Det var kanskje derfor ikke så merkelig om vi fikk mektige økonomiske krefter i mot oss.

Dobbeltblinde studier

Kravet om dobbeltblinde undersøkelser er tilpasset utprøving av farmasøytiske preparater. For slike lar denne typen undersøkelser seg lett gjennomføre ved at man erstatter medikamentet som skal testes, med tabletter som ser likedan ut. Slik kan verken pasient eller lege se forskjell. Imidlertid egner slike undersøkelser seg av praktiske grunner ikke til å teste andre, mer håndverksmessige former for medisinsk behandling, som for eksempel akupunktur. Kravet om dobbeltblinde tester har derved effektivt hindret akupunktur i å få vitenskapelig status som behandlingsmetode i vår medisin. Det kritikkløse valget av dobbeltblinde tester som selve ”gullstandarden” for vitenskapelig dokumentasjon viser i virkeligheten hvor langt medisinsk vitenskap har innrettet seg etter legemiddelindustriens premisser.7

Dette har fått enorme konsekvenser for moderne medisin. Jeg vet ikke om Finn Alexander forutså en slik utvikling, men i så fall hadde han utvilsomt rett når han hevdet at satsing på en forbrukerorientert medisinsk forskning i Rikstrygdeverkets regi ville ha kunnet gi betydelige innsparinger på helsebudsjettet.

Forskning i Kina

I Kina har man av etiske grunner ikke villet gå inn for dobbeltblinde undersøkelser fordi de medfører at halvparten av pasientene får ”narrebehandling”. Der er det vanlig med parallelle undersøkelser der én gruppe får en type behandling, for eksempel akupunktur, og en annen gruppe en annen behandling, for eksempel vestlige medikamenter, slik at man kan sammenlikne resultatene ved forskjellige behandlinger. For en praktiserende lege som skal velge behandlingsopplegg for sine pasienter, er slike undersøkelser mer meningsfylte enn dobbeltblindmetoden, og altså mer forbrukerorientert. Men i vestlig medisin tillegges de ingen vitenskapelig verdi.

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Om forfatteren»]Vilhelm Schjelderup (f. 1931) er utdannet lege fra Universitetet i Oslo i 1956. Med bakgrunn som distriktslege, rådgivende lege for trygdekontorer, legekonsulent i Helsedirektoratet og overlege i Fengselsvesenet tok han på begynnelsen av 1970-tallet opp akupunktur, og Schjelderup var den første formannen i Norske legers forening for akupunktur. Han er en pioner i alternativ medisin i Norge og har utgitt en rekke bøker om et vidt spekter av temaer.[/gdlr_box_icon]

Kilder:

1.  Schjelderup V. Legekunsten på nye veier. Oslo: Cappelen, 1974.

2.  Riis J. Legekunsten på nye veier. Tidsskrift for Den norske lægeforening 1975; 95: 106.

3.  Schjelderup V. Nytt lys på medisinen. Oslo: Cappelen, 1992.

4.  Fugelli P. Alternativ medisin. Tidsskrift for Den norske lægeforening 1990; 110: 177-81.

5.  Hultén LM, Holmström M, Soussi B. Harmful singlet oxygen can be helpful. Free Radical Biology & Medicine 1999; 27: 1203-7.

6.  Schjelderup V. Lys som helbreder – nytt håp for astmapasienter. Tjøme: Indre ledelse forlag, 2004.

7.  Hickey S, Roberts H. Tarnished gold. UK: © Steve Hickey og Hilary Roberts, 2011.


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…? 


Del gjerne med dine venner