Skip to main content

Forskning på kosttilskudd motarbeides

Werbachs interesse for vitenskapen ernæringsmedisin begynte på slutten av 1970-tallet mens han arbeidet for helsepsykolog og akupunktør David Bresler (PhD) ved den framtidsrettede Smerteklinikken ved Universitetet i California Los Angeles (UCLA). Som leder for Psykologiske tjenester og klinisk biofeedback lærte han mye om ernæringens betydning for smertelindring.1

Tekst Melvyn R. Werbach    Tilrettelagt av Dag Viljen Poleszynski    Foto Shutterstock

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Ernæringsmedisin»]Dette er siste gang vi har med Melvyn R. Werbachs spalte om ernæringsmedisin, og vi takker for å ha fått bruke hans artikler vederlagsfritt siden starten av VOF. Werbach avslutter serien med noen betraktninger om hvorfor det er så vanskelig å drive medisinsk forskning med naturlige stoffer som vitaminer, mineraler, enzymer og andre næringskonsentrater.[/gdlr_box_icon]

Jeg ble nysgjerrig på ernæringens mulige bidrag til medisinsk behandling og brukte stadig mer tid på biblioteket for å undersøke vitenskapelig litteratur på området. Selv om noen kolleger fortalte meg at det ikke fantes noe vitenskapelige grunnlag for ernæringsmedisin annet enn på det begrensede området til dietetikerne, oppdaget jeg til min tilfredshet at det gradvis var vokst fram en rikholdig vitenskapelig litteratur med relevans for mange – kanskje de fleste – sykdommer som helseutøvere møter i sin hverdag.

Da Smerteklinikken ved UCLA ble nedlagt i 1980, fortsatte jeg min utforsking av litteraturen og begynte gradvis å introdusere det jeg hadde lært i min medisinske praksis. Etter hvert forsto jeg at informasjonen jeg samlet, ikke bare var nyttig for meg selv, men for de fleste innen klinisk praksis. En følge av det var at jeg reduserte tiden jeg brukte på å praktisere medisin for å få mer tid til litteraturstudier og artikkelskriving.

LES OGSÅ  Er det noen som dør av kosttilskudd?

Etter noen år begynte jeg å skrive bøker med sammendrag av mine funn. I april 1993 dukket min første spalte opp i Townsend Letter. Målet med denne spalta var å vise mangfoldet av publikasjoner innenfor ernæringsstudier og forhåpentligvis å pirre lesernes appetitt slik at de ønsket å lære mer og begynte å inkludere kunnskapene i egen praksis.

I løpet av de nesten tre tiårene jeg har gransket ernæringslitteratur, har jeg lagt merke til at den langsomt har utviklet seg i to retninger:

1. Forskere har funnet stadig nye virksomme næringsstoffer mot spesifikke lidelser.

2. Så snart et næringsstoff er påvist effektivt mot en spesifikk lidelse, har mer sofistikerte studier fulgt for å klargjøre betydningen av den kliniske anvendelsen.

Dessverre skjer denne evolusjonære prosessen høyst vilkårlig. Mange ganger har det tatt mer enn et halvt århundre etter en foreløpig rapport – selv om den har indikert vidtrekkende kliniske fordeler – før noen har foretatt kontrollerte kliniske forsøk for å klargjøre hvorvidt behandlingen er vitenskapelig holdbar eller ei. I løpet av årene har jeg forsøkt, både i denne spalta og i mine bøker, å peke på ”løse tråder” i et (kanskje) naivt håp om at noen av mine lesere selv ville engasjere seg i forskning for å tette igjen slike hull.

At det fortsatt finnes slike hull, skyldes hovedsakelig mangelen på forskningsbevilgninger. Selv om praktiserende helseprofesjonelle noen ganger selv utfører uformelle studier (slik som kasuistikker) med egne kostnader, er det sjeldent at noen får finansiert større kliniske studier. Sammenliknet med den massive forskningsinnsatsen til farmasøytisk industri er finansieringen av studier med naturlige stoffer svært liten.

LES OGSÅ  Vitaminenes historie

Det foreligger stort sett to metoder for en finansieringskilde til å studere et næringsstoff:

1. Man kan kombinere en rekke næringsstoffer og studere dem på samme måte som ved enkeltstoffer. Hvis vi antar at resultatene viser at ”formelen” er virksom, finnes ingen metode som kan avklare hvorvidt virkningen skyldes kombinasjonen av stoffer eller om effekten bare skyldes ett eller flere av ingrediensene. Det betyr at finansieringskilden må kjøpe formelen, som kan patenteres.

2. Man kan forandre molekylet akkurat så mye at det regnes som et medikament og dermed kan patenteres. Retinoider utviklet fra vitamin A er ett eksempel.

Selv om ulike metoder kan føre til visse forskjeller mellom det ferdige produktet, kan mange produsenter lage identiske naturstoffer [vitaminer, enzymer, antioksidanter, søtstoffer, osv.]. Dette gjør at prisen på slike produkter holdes lav. I slike tilfeller vil kommersielle selskaper drive forskning for å få patent på sluttproduktet fordi dette kan gi en langt høyere pris.

Den første metoden er ikke tilfredsstillende med mindre det utføres forsøk som i det minste viser at effekten av kombinasjonsproduktet er større enn for hver av ingrediensene. Den andre metoden er også betenkelig fordi endringer i et naturlig forekommende stoff kan gjøre at man i stedet får et medikament med økt fare for giftvirkninger.

Jeg ser ingen problemer forbundet med å utvikle farmasøytiske legemidler ved å foreta mindre endringer av naturlige stoffer så lenge medikamentene sammenliknes med det naturlige stoffet i kontrollerte forsøk. Dessuten må det være et krav at risiko-/nytteforholdet til medikamentet er lavere enn for næringsstoffet, dvs. at nytten av det nye stoffet må være så mye større at en eventuell økt giftvirkning blir mer enn kompensert for. Dette kravet må særlig ta hensyn til at prisen for det syntetiske produktet vil bli langt høyere.

Jeg er bekymret for at markedshensyn i framtiden vil gjøre det stadig mer vanlig å ”kombinere” og ”endre” i stedet for å forske på [ikke-patenterbare, red. anm.] naturmidler. Forskning på naturlige enkeltstoffer vil utvilsomt fortsette, men med mindre det offentlige og ideelle finansieringskilder øker bevilgningene til slik forskning, vil nytten av ernæringsmedisin forbli undervurdert – til skade for oss alle. 

Redaktørens kommentar
Vi er helt enige i Werbachs betraktninger. Den største hindringen i bruk av ernæringsmedisin (også kalt ortomolekylær medisin2) er ikke manglende effekt, men at mat og kosttilskudd som medisin konkurrerer med patenterte medikamenter. En mektig farmasøytisk industri påvirker det norske ”helsevesenet” og ”kjøper” leger og andre terapeuter. Mens farmakologi har stor plass i medisinstudiet, lærer studentene svært lite og unyansert om ernæringsmedisin. For å underbygge slike påstander lanserer vi i en serie om ortomolekylær medisin fra VOF 3/2011.

LES OGSÅ  Radioaktivt nedfall: Kan kosttilskudd hjelpe?

 

 

Kilder:

1.  Artikkelen er basert på Werbach RM. One observer’s perspective: The advance of nutritional science. Townsend Letter 2009; 312: 118-9.

2.  Dobbel Nobelprisvinner Linus Pauling definerte begrepet ortomolekylær psykiatri i Orthomolecular psychiatry. Science 1968; 160: 265-71. I 1979 definerte han ortomolekylær medisin som ”oppnåelse og vedlikehold av optimal helse og behandling av sykdom ved å variere konsentrasjonen i menneskekroppen av stoffer som normalt forekommer og kreves for helse”, jf. Schuitemaker  GE. News. Journal of Orthomolecular Medicine 1999; 14: 117-8.


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…? 


Del gjerne med dine venner