Kategorier
Siste innlegg
Fortsatt kald krig eller partnerskap med Kina?
Norges forhold til Kina kjølnet da Nobelkomiteen i 2010 tildelte fredsprisen til den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo (1955–2017).1 Xiaobo mottok sterk støtte i Norge,2 til tross for at han ikke oppfylte noen av kravene som Alfred Nobel (1833–1896) formulerte i sitt testament for å bli tildelt fredsprisen.3 Før jul 2016 ble statsminister Erna Solberg (f. 1961) invitert til Kina for å gjenoppta frihandelsforhandlingene mellom de to landene. Ifølge forfatteren er det på tide at Vesten bilegger konflikten med Kina og i stedet inngår i et partnerskap til beste for menneskeheten.4
Tekst Jan Øberg Oversatt/tilrettelagt Dag Viljen Poleszynski
Konflikten mellom USA/Vesten og Kina vil prege menneskehetens framtid mer enn noen annen konflikt. Derfor er ikke dette et bilateralt spørsmål, men et globalt anliggende. Jeg mener at dette burde stå øverst på dagsordenen ved fredsforskningsinstitusjonene som ikke er blitt statsavhengig og/eller er en del av det etablerte USA.
Både Donald Trump (f. 1946) og Joseph R. Biden jr. (f. 1942) har bestemt at de etniske konfliktene i Xinjiang fra Kinas side utgjør et folkemord.5 Tallrike etablerte medier, ledere, policyuttalelser og eksperter har spredt denne ”beslutningen” som sannheten. Imidlertid har ingen undersøkt verken beskyldningens dokumentasjon eller den påståtte ”uavhengigheten” til de instituttene som har formulert seg slik, eller ekspertenes ideologiske forbindelser.
Verden har rett til å forvente at den ekstremt alvorlige anklagen om folkemord er basert på bunnsolide bevis.
For å finne ut hva dette egentlig handler om, bestemte vi oss for å undersøke den angivelig mest autoritative rapporten om saken, datert av 8. mars 2021 fra Newlines Institute i Washington og Raoul Wallenberg-senteret i Montreal.
Vi fant ut at rapporten ikke holder vann og er klart mindre motivert av en ektefølt bekymring for menneskerettighetene – diplomatisk sagt. I utgangspunktet er rapporten forankret i kretsene som utgjør det Militært-Industrielle-Medie-Akademiske Komplekset – MIMAK – krydret med verdiene til utenrikspolitiske hauker, kristenfundamentalisme, muslimsk brorskap og pro-israelske interessegrupper.
I analysen tar vi ikke stilling til hvorvidt det dreier seg om folkemord eller ikke – for å kunne avgjøre det, måtte vi ha befunnet oss på grunnplanet i Xinjiang. Les/last gjerne ned hele vår analyse her og vær så snill å dele den.6
Newlines/Wallenberg-rapporten er en del av en enorm samordnet innsats av USA/Vesten for å fremme en ny kald krig med Kina. Du har sikkert lagt merke til at vestlige medier bare gjengir sju negative historier – om Hong Kong, Taiwan, Tibet, Xinjiang, diktatur, truende militæroppbygging (Sør-Kinahavet) og utnytting av Kinas partnere i det ambisiøse silkeveiprosjektet7 – men ikke en eneste historie om positive hendelser.
Vestlige medier har intet å si om menneskehetens mest imponerende utviklingserfaring på bare 40 år – Kinas satsing på utdanning, grunnleggende menneskelige behov, reduksjon av fattigdom, unik infrastrukturutvikling – eller hvordan Kina allerede har lagt covid-19 bak seg.
I første kvartal i år vokste USAs økonomi med 1,6 prosent, EU med minus 0,6 og Kina med 19 prosent. Hvis et land ikke definerer demokrati, frihet og utvikling på samme måte som Vesten, er det ingen grunn til engang å være nysgjerrig. I stedet handler det om å demonisere, konfrontere, sanksjonere, beskylde (som vår rapport viser), avholde militære øvelser nær Kina og i den ene rapporten etter den andre, insistere på at Kina utgjør en trussel i dag og på lang sikt – og bare en trussel.
Bare lytt til president Bidens tale til kongressen 29. april 2021.8 Først sier han at “USA holder seg aldri nede; amerikanere står alltid opp, Amerika reiser seg på nytt, velger håp framfor frykt, sannhet framfor løgner og lys over mørke”, og ”vi er klare for å ta av igjen; vi jobber igjen, drømmer igjen, oppdager igjen og leder verden igjen.”
Han snakker om nødvendigheten av å vinne konkurransen med Kina og han er helt overbevist om at Kinas president Xi Jinping er “dødsens alvorlig om at [Kina] vil bli den mest betydningsfulle nasjon i verden. Han og andre – totalitære regimer – tror at demokrati ikke kan konkurrere i det 21. århundre med slike autokratier fordi det tar for lang tid å få konsensus. For å vinne den konkurransen i framtiden, trenger vi også …”
Negativt budskap
Det ovennevnte er negativ energi, konfrontasjon, konkurranse og vinne-tape. Tidligere utenriksminister Mike Pompeo (f. 1963) antydet – da han offentliggjorde sin ”beslutning” om at Xinjiang er stedet for et folkemord – at Kinas politikk i Xinjiang kan sammenliknes med Holocaust, og dermed også antydet at Xi Jinping er en moderne Hitler. Tidligere uttalte han at den frie verden må forandre Kina, ellers vil ’Kina forandre oss.’
Et økende antall vestlige intellektuelle, fra økonomen Jeffrey Sachs (f. 1954) til republikaneren Henry Kissinger (f. 1923) og en lang rekke erfarne Kina-eksperter – og meg selv som ingen Kina-ekspert – anser at dette synet på Kina er utdatert og kontraproduktivt for USA, faktisk for Vesten som helhet. Men når slike stemmer fortsatt beslutningstakere i Washington? Har vi en mulighet til å bli hørt av vestlige medier? Nei, ikke lenger. Hvis du lurer på hvorfor, er det bare å konsultere kongressens lov S 1169 om strategisk konkurranse fra 2. april i år.9 Den dokumenterer at USA ønsker å bekjempe Kina og bruke amerikanske og andre “uavhengige” medier til å stå i spissen for propagandainnsatsen med hundrevis av millioner dollar.
Hvis noen kunne – og fremdeles kan – påvirke USA til å velge en mer konstruktiv vei, måtte det være venner og allierte i NATO og EU. Dessverre må det erkjennes at EU har vist null evne til å manifestere seg som et alternativ til USA, og at det tidligere heller ikke var i stand til å forme en annen politikk for Jugoslavia, for flyktninger, covid-19, Libya, Syria, Russland, Iran og Kina enn Washington.
I dette perspektivet er vi etter mitt syn på vei mot katastrofe. Det tragiske med det hele er at ingen er ute etter å ødelegge USA. Snarere begår landet et sakte selvmord gjennom krigføring, fornektelse, visjonsløshet og manglende evne til å tilpasse seg en framvoksende, ny og veldig forskjellig verden. USA ser ikke ut til å være i stand til å leve uten fiender eller som partner med andre – det ser på seg selv om verdens leder/hersker.
Hvorfor ser USA på Kina som en dødelig fare?
Jeg skal her unngå de vanlige faktorene for økonomi, handel, beskyldninger om tyveri av immateriell eiendom, Huawei og de 7 historiene ovenfor. Jeg tror vi må gå dypere og tilbyr de etterfølgende mindre materielle poengene.
USAs rolle som supermakt svekkes; det er imperium som eldes, som ikke har en langsiktig visjon eller reell politisk innovasjonsevne, og som blir stadig mer avhengig av militærmakt/krigføring/inngrep/regimeskifte – snarere enn diplomati. Dessuten finnes klassiske indikatorer for tilbakegang og fall, slike som for eksempel å engasjere seg i for mye for langt borte, militarisme og mangel på legitimitet i andres øyne. USAs imperium likner i økende grad den gamle gretne patriarken som i all sin skrøpelighet (infrastrukturelt forfall), insisterer på uansett å få det som han vil, men som fundamentalt ikke ser at verden der ute har endret seg. Han klamrer seg til en gammel versjon av storhet og forbereder ingenting for en endret framtid fordi han alltid har fått sin vilje ved hjelp av trusler og undertrykking, så hvorfor ikke også i framtiden? Elementer av Bidens tale ovenfor kan tjene som illustrasjon for dette, og alt handler om intern psykopolitisk fornektelse og dynamikk.
Kina er en gigantisk utfordring fordi det bygger en sosiopolitisk modell som aldri er blitt prøvd før, bygget på den eklektiske ideen om å blande (både/og) elementer som i Vesten ikke kan blandes (enten/eller), slik som kapitalisme med sosialisme og kommunisme; marked og stat; sentralisering med desentralisering og lokal deltakelse; privat kapitalisme med statskapitalisme, etc.
Landet har et ledende parti (og noen mindre) med 90 millioner medlemmer som utgjør sentralledelsen, samtidig som de har kontrakt med folket og tillater mange lokale initiativ og ideer nedenfra og opp og som behandles sentralt.
Kina er basert på en familie-/kollektiv selvforståelse i skarp kontrast til den individualiserte vestlige stereotypen – på å spørre hva du kan gjøre for ditt land og ikke omvendt – à la Kennedy, men som aldri ble tatt konsekvensen av i USA.
Regimet tenker langsiktig og har en langsiktig visjon på 40–50 år, mens Vesten baserer seg på fireårige valgperioder.
Med henvisning til Xinjiang har dessuten landet håndtert et alvorlig terrorproblem effektivt i den forstand at det ikke har vært noen terrorangrep de siste tre årene i Xinjiang. USAs globale krig mot terror har derimot ført til en rekke kriger, fordrivelse av 38–50 millioner mennesker fra sine hjem og hundretusener drept – fra Afghanistan til Syria – samt at hundrevis av millioner uskyldige mennesker lider under kvelende sanksjoner. Kina har i dette perspektivet vunnet krigen mot terrorisme: USA har mistet den.
Kina har løftet 600–800 millioner mennesker ut av fattigdom på bare vel 30 år, mens Vesten og dets ”utviklingsland” fortsatt er tynget av skammen forbundet med fattigdom, sult, mangel på helse, rent vann, osv. Samtidig har én prosent av Vestens elite akkumulert ufattelige rikdommer.
Kina fungerer dypest sett og hver dag med taoismen, konfutsianismen og buddhismen, noe det politiske Vesten og dets medier aldri har brydd seg om å forstå. Samtidig har kineserne lært mye om den vestlige kulturelle koden og også lært engelsk. Man kan spørre alvorlig hvilke elementer av kultur, filosofi, prinsipper og ideologi Vesten baserer seg på i dag (uten selv å ha forbrutt seg mot dem).
Med andre ord er Kina annerledes på mange måter og kan ikke forstås av vestlige måter å tenke på. For å forstå Kina og samarbeide med landet må man akseptere at det er fundamentalt annerledes, at vestlige begreper og normer ikke kan pålegges det, og at din grunnleggende holdning bør være nysgjerrighet – akkurat som at kineserne har vært nysgjerrige på Vesten i århundrer. De har lært hva Vesten trenger av dem, dog uten å bli vestlige. Etter mitt syn vil Kina heller aldri bli det.
For å konkludere
Vesten – og menneskeheten – vil tjene på nysgjerrighet, dialog og samarbeid – en veldig god oppskrift på konfliktløsning – og vil tape ved konfrontasjon, mobbing av Kina/å gi landet skylda for kald krig og forsøke gammeldagse misjonsmetoder for å gjøre landet vestlig. Det strategiske valget burde være klart når man ser på den politiske, økonomiske, kulturelle og vitenskapelige ’korrelasjonen av krefter’ i en tidshorisont på 5–50 år.
Dette er særlig viktig når du er gammel og skrøpelig: prøv å få det beste ut av situasjonen, ellers får du det verste – noe som ikke nødvendigvis er krig (men kan være det som Kissinger nylig har advart verden mot). Det verste vestlige scenariet vil være selvisolasjon og marginalisering, et framtidig liv som museum fra en fordums tid – alternativt noe som minner om en tragisk øy, et nedlåst diktatur av de siste troende.
Vesten må lære å leve på lik linje med resten av verden, i enhet med mangfold, ikke enhetlighet under USAs ledelse/dominans. Etter min oppfatning er det noe USA må lære innen Biden-administrasjonens tid er omme.
Om forfatteren
Öberg regner seg som en verdensborger og støtter Gandhis og FNs prinsipp om å skape fred med fredelige midler. Han er medstifter og direktør for det folkefinansierte, uavhengige Transnational Foundation for Peace & Future Research (TFF) i Lund siden 1986.10 Fra 2009 har han også arbeidet som kunstfotograf.11,12 Öberg ble medlem av Helsemagasinets fagråd i april 2021.
Kilder:
2 Kristoffersen H. Liu Xiaobo var kjerne i den historisk vanskelige Norge-Kina-konflikten. Hva skjer nå som han er død? Aftenposten 13.7.2017. https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/k5Xr6/liu-xiaobo-var-kjerne-i-den-historisk-vanskelige-norge-kina-konflikten.
3 Heffermehl F. Medaljens bakside. Nobels fredspris – hundre års ubrukte muligheter. Rånåsfoss: Svein Sandnes bokforlag AS, 2020.
4 Öberg J. Stop the cold war on China now and become partners – for the common good of humanity. 3.5.2021, https://www.transcend.org/tms/category/editorial/
5 Dwyer AM. The Xinjiang conflict: Uyghur identity, language policy, and political discourse. Washington, D.C.: East-West Center, 2005. https://www.eastwestcenter.org/publications/xinjiang-conflict-uyghur-identity-language-policy-and-political-discourse
6 Dumoulin G, Oberg J, Vestby. Breaking – The Xinjiang genocide determination as agenda. 27.4.2021. https://transnational.live/2021/04/27/%f0%9f%9f%a5-breaking-the-xinjiang-genocide-determination-as-agenda/
7 China´s Belt and Road Initiative (BRI). 19.8.2020; jf. https://www.chathamhouse.org/topics/ chinas-belt-and-road-initiative-bri?gclid=Cj0KCQjwytOEBhD5ARIsANnRjVis8NGWoyG7n AuOaNRK2g7eLeKbtfzkC7Ix9sJdsx996_bMXRvhBTUaAqGxEALw_wcB
8 https://edition.cnn.com/2021/04/29/politics/biden-speech-hits-and-misses/index.html
9 Bill S. 1169. Strategic Competition Act 2021; https://www.congress.gov/bill/117th-congress/senate-bill/1169/text
