Fortsatt mye råttent i staten Norge

[wcm_restrict]

Helsemagasinet nr. 6/2020 gjennomgikk skampletter på norsk historie fra 1400-tallet fram til 2. verdenskrig. Her ser vi nærmere på maktmisbruk innen psykiatrien, hvordan en statlig privatiseringspolitikk har beriket enkelte på bekostning det offentlige, samt hvordan byråkratiske vedtak og eksperter har rammet innvandrere, splittet familier, straffet arbeidsløse og nektet ressurssvake foreldre regelmessig samvær med sine barn.

Tekst Dag Viljen Poleszynski

Kort fortalt

Dette er andre artikkel om skampletter i norsk historie. Første artikkel (nr. 6/2020) gjennomgikk eksempler fra 1400-tallet til etter 2. verdenskrig. Under krigsoppgjøret fra 1945 gjenopptok Norge dødsstraff for mange som samarbeidet med nazistene, og utstøting og livslang sjikane ble skjebnen til kvinner som hadde forhold med tyskere, samt deres barn. Krigsseilernes lidelser ble oversett, og først i 2018 nedsatte regjeringen en kommisjon for å granske fornorskingspolitikken av samene og vil foreslå forsoningstiltak i 2022. 

Her går vi nærmere inn på svakheter ved norsk psykiatri og en offentlig sektortenkning der statsinstitusjoner har feiltolket regelverket i årtier (Nav, Barnevernet) samtidig som rettsvesenets eksperter har hatt så stor innflytelse at mange er blitt dømt til fengselsstraff til tross for manglende bevis. Vi avslutter serien med Del III, der vi tar opp noen grunnleggende årsaker til at noen grupper i samfunnet rammes mye hardere enn andre.

Det offentlige legger premissene for utredninger og velger folk med oppfatninger i tråd med egne synspunkter. Hvis man ikke har et åpent mandat der alle sider ved en sak blir belyst, er utfallet ofte gitt. Ofte fraskriver politikerne seg ansvar og overlater viktige beslutninger til statsbedrifter eller enkeltpersoner, noe som kan føre til sløsing med offentlige ressurser. 

Et godt eksempel er at Statoil ”brant” av 200 milliarder kroner på investeringer i utvinning av olje og gass fra skifer i USA. Offentlige investeringer i sykehus og infrastruktur gjør det mulig for bedrifter og enkeltpersoner å bygge opp store formuer, mens andre knapt får endene til å møtes. Inkompetanse og ansvarsfraskrivelse har ført til umyndiggjøring og urettferdig behandling av ”mannen i gata”. Manglende politisk kontroll og vage instrukser har ført til feilbehandling både av Barnevernet og Nav. Først ser vi nærmere på hvordan en særlig sårbar gruppe, de med psykiske lidelser, er blitt behandlet. 

Psykiatrien på ville veier

Historisk ble sinnslidende ansett som uhelbredelig og ble behandlet nærmest som dyr – de ble i århundre satt i bur, mishandlet og feilernært. For en historisk gjennomgang av hvordan sinnslidende, mentalt tilbakestående og minoriteter og «annerledestenkende» er blitt behandlet både i Norge og andre land før 1999, anbefaler vi Psykiatriens historie av Gunvald Hermundstad.¹ Betegnelsen psykiatri ble i 1808 innført av den tyske professoren i medisin Johann Christian Reil (1759–1813):^1:19 ”Den nye vitenskapen erstattet overtro, religiøs spekulasjon, humoralpatologi”. Likevel har vi etter 1960 ”fått mange rystende beretninger om psykiatriens undertrykkende side gjennom tidene, i tillegg til den terapeutiske siden”.^1:23  

I lys av tidligere mishandling av sinnslidende representerte Norges ”Lov om  sindsykes behandling og forpleining” av 17. august 1848 et framskritt, og ”dollhusene” (anstaltene for sinnslidende) ble gradvis erstattet av asyler ledet av leger.² De første asylene etter vedtak av den nye loven ble opprettet i Kristiansand og Christiania i 1850, i Trondheim og Bergen i 1851. I 1961 fantes i alt 21 slike institusjoner, som etter hvert ble kalt psykiatriske sykehus.³   

Tidlig på 1900-tallet fikk psykotiske pasienter liten hjelp av psykoterapi eller antipsykotika, noe som førte til leting etter metoder for å endre hjernens funksjoner ved hjelp av kirurgi. Den portugisiske legen António Egas Moniz (1874–1955) utforsket en metode der forbindelsene mellom frontallappene og resten av hjernen ble kuttet. Inngrepet ble kalt lobotomi, som ble brukt i behandling av schizofreni. Det første inngrepet ble foretatt i 1935, og Moniz ble i 1949 tildelt nobelprisen i fysiologi eller medisin for å ha ”bidratt til å løse et pleieproblem innenfor psykiatrien”.⁴

I Norge ble det utført 17 lobotomier før 1947 og 248 i 1948. Perioden 1947–1957 var mest aktiv, og totalt ble det foretatt over 2 500 inngrep. 

På 1940-tallet ble metoden tatt i bruk i USA, Danmark, Sverige og Norge. Her hjemme ble det utført 17 lobotomier før 1947 og 248 i 1948. Perioden 1947–1957 var mest aktiv, og totalt ble det foretatt over 2 500 inngrep, flest ved Gaustad i Oslo og Eg i Kristiansand. Metoden var omstridt, og flere leger nektet å ta den i bruk. I Norge ble det siste inngrepet utført i 1974 etter en omfattende debatt om de mange alvorlige bivirkningene, som var oppdaget flere tiår tidligere. 

Etter at 20 pasienter var lobotomert på et sykehus i Santa Marta i Lisboa i 1935, beskrev Moniz og medarbeidere bivirkninger som feber, oppkast, inkontinens i blære og tarm, diaré, skader på øyene og øyelokkene, apati, bevegelseshemming, slapphet, desorientering, trang til å stjele (kleptomani) og unormale sansefornemmelser. Moniz hevdet at effektene var forbigående; ifølge ham ble sju betydelig bedre, sju noe bedre og seks uendret, mens ingen døde.

16 år senere offentliggjorde historiker, psykolog og kriminolog Joar Tranøy (f. 1954) en kritisk rapport om lobotomiens historie ved Gaustad sykehus. Den ble sterkt kritisert av psykiatere, og Sosialdepartementet nedsatte et offentlig utvalg for å kartlegge antallet lobotomerte i 1941–1990, det faglige grunnlaget og helserettslige sider.⁵

Utredningen førte til et stortingsvedtak om erstatning. Billighetsutvalget innvilget i 1994 erstatning til 45 lobotomerte, mens 41 fikk avslag. Beløpene lå på kr 75 000–150 000, mens to fikk kr 200 000.⁶

Reitgjerdet-skandalen

Fra 1860-årene hadde Reitgjerdet tjent som pleieinstitusjon for spedalske med plass til 250 pasienter. I 1919–1923 ble sykehuset bygd om til psykiatriformål og i 1961 formelt slått sammen med Kriminalasylet (opprettet 1895). Sykehuset tilhørte kriminalomsorgen på Reitgjerdet/Brøset i Trondheim og ble nedlagt i 1987. Klientene var ”farlige og særlig vanskelige sinnslidende menn”.⁷

Fra høsten 1978 foregikk en intens offentlig debatt om bruken av ulovlig tvang, og i 1980 ble sykehuset pålagt inntaksstopp av pasienter, slik at antallet i 1982 var redusert til 25.

Et graverende eksempel på innsattes behandling var Trygve Spakmo, som i 1942 ble dømt for ildspåsettelse, noe han benektet, og handlingen ble ei heller bevist.⁸  

Likevel ble han holdt innesperret i 31 år, og i 1984 dømte Trondheim byrett Staten til å betale kr 200 000 i erstatning for ”feilplassering og omsorgssvikt”. Staten anket saken til Frostating lagmannsrett, som økte erstatningen til kr 700 000. Etter ny anke til Høyesterett i desember 1986 tapte Staten igjen, men fikk beløpet redusert til kr 400 000.

I 1977–1978 avtjente en nyutdannet lege, Svein Solberg, siviltjeneste ved Reitgjerdet. Han måtte møte i retten for å ha sluppet fri en soningsfange og fikk en bot på kr 2 500 etter å ha dokumentert overgrep mot pasienter i en bok.⁹ Den utløste en heftig debatt og førte til oppretting av en granskningskommisjon, flere stortingsproposisjoner og en innstilling fra stortinget om nedlegging. Et utvalg vedtok å gi tidligere innsatte store beløp i erstatning, og psykiatrien ble desentralisert til regionale avdelinger.

På 1960- og 1970-tallet verserte rykter om uverdige forhold ved Reitgjerdet. Sykepleier Anne-Ma Ødegaard beskrev dem slik: ”Det var mange, ofte raffinerte måter å få pasientene til å virke farligere og sykere enn de var. Det var lett å behandle dem slik, for de hadde ingen rundt seg, ingen pårørende … En tredjedel …  lå i reimer, og [i en avdeling der] … de fleste lå i reimer, kanskje døgnet rundt. De som fikk være oppe, måtte legge seg klokken 18.30… Det var reimer til hender, føtter og bryst [med] … en arm fri så de kunne nå urinflaska … på gulvet. Den drakk de ofte av, for de fikk ikke ha vannglass. … Maten ble servert på gulvet eller på ei bøtte. De klaget over sår på ryggen, svettet mye og var tørste på grunn av medisinene. … Pasientene kunne … være så tørste at de heiv seg over doskåla og drakk sanseløst. … Vinduene var malt for. De fikk ikke lesestoff.”

Juklerød-saken

Bygningsarbeideren Arnold Juklerød (1925–1996) ble kjent for sin livslange kamp mot psykiatrien fra omkring 1970.¹⁰ I 1968 ble han valgt til å lede en foreldrekampanje mot nedlegging av Holtane skole i Kragerø, der hans yngste datter skulle begynne. Juklerød hevdet at nedleggelsen var lovstridig og sendte avisene tallrike leserbrev. Tre år senere førte en konflikt med kona til at han i 1971 ble tvangsinnlagt på Gaustad sykehus med diagnosen ”Paranoia 297.0, religiøs kverulant type”. Juklerød ble tvangsmedisinert med antipsykotika og medikamenter for å dempe bivirkningene (ufrivillige bevegelser). Hans protester kostet ham jobben, eiendom og familieliv.

En undersøkelseskommisjon fra 1988 hevdet at Juklerød i verste fall led av ”galskap uten symptomer”. En ny granskning førte til en uforbeholden innrømmelse fra Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet om at hans oppfatning i Holtane-saken hadde vært korrekt. Han ble utskrevet i 1985. Fordi han ikke fikk fjernet diagnosen ”uhelbredelig og alvorlig sinnslidende”, oppholdt han seg i protest ved sykehuset i telt og brakker fram til sin død. Ni år senere ble det reist en byste av Juklerød på Gaustad sykehus, men da en varsler i 2002 la hans pasientjournal ut på internett, førte det til politirazzia og beslag av varslerens datautstyr.

Etter 2010 ble asylene enten omgjort til distriktspsykiatriske enheter eller nedlagt og inngår i dag i større enheter organisert i regioner. Meg bekjent har ingen slike institusjoner tatt i bruk naturlige metoder (ortomolekylær psykiatri), selv om for eksempel symptomer på schizofreni og andre psykiske lidelser ble dokumentert å elimineres ved hjelp av blant annet tilskudd av niacin (vitamin B₃) allerede på 1950-tallet.¹¹

På 1980-tallet prioriterte politikerne økonomisk vekst for å sikre alle en høyere materiell levestandard, selv om noen få fikk mye mer enn andre. Resultatet ble at ulikheten økte.

Statlig urettferdighet rammer de svakeste

Økonomiske forhold er særlig viktige for muligheter for deltakelse i samfunnet. Realisering av et reelt demokrati krever at avstanden mellom topp og bunn ikke er for stor. Siden 1970-tallet har ulikhetene i Norge økt. Statsminister Gro Harlem Brundtland (f. 1939) videreførte i 1986 en politikk som ble startet av Willoch-regjeringen i 1981. Den inkluderte både å privatisere eller delprivatisere statsbedrifter og å øke lønningene til lederne. Statsminister Jens Stoltenberg (f. 1959) er uten sammenlikning den som har privatisert mest i norsk historie.¹² På 1980-tallet prioriterte politikerne økonomisk vekst for å sikre alle en høyere materiell levestandard, selv om noen få fikk mye mer enn andre. Resultatet ble at ulikheten økte.¹³

Ett virkemiddel som førte til økende ulikhet, var å bryte opp statlige eierskap ved hjelp av konkurranseutsetting og nedsalg av statens eiendeler.¹⁴ Samtidig fikk enkeltpersoner særfordeler som gjorde dem styrtrike, slik som investorer i oppdrettsfisk. Nesten hver 10. av Norges rikeste driver nå slik virksomhet.¹⁵ Et utvalg som foreslo ekstraskatt på næringen,¹⁶ førte til trusler om utflytting.

Et annet statlig vedtak som har ført til økende inntektsulikhet, er tildelingen av fiskekvoter.¹⁷ Ifølge professor i havrett Peter T. Ørebech (f. 1948) betød utdeling av gratis kvoter i 1972 «et ran av allmenningen», basert på «30 milliarder kroner i årlige inntekter på hvitfisk, torsk, hyse, sei, sild, makrell og lodde». Etter vedtak av nye forskrifter i 1972 ble det mulig å selge båter med konsesjon i stedet for «å omfordele konsesjonene» i henhold til loven. De 300–400 fiskerne som fikk gratis kvoter, kunne selge en båt som kostet 1 million i 1972 for 8 millioner i 1978, og i «2019 var markedsverdien 350 millioner for samme kvote». 

Privatisering av omsorgstjenester

Enkeltpersoner og bedrifter har tjent store beløp på tildelte særfordeler ved å opprette og kjøpe opp private barnehager, eldre- og sykehjem. De har senere fått tilført milliardbeløp fra staten, som derved har bidratt til økte inntektsforskjeller. Private aktører har på lovlig vis fått tilført beløp som skal tilsvare det tjenestene koster det offentlige per klient, uten at det er stilt krav til hvordan eventuelle driftsoverskudd skulle forvaltes.

Som diskutert i Del I, har private barnehjem en lite ærerik forhistorie. Ett eksempel er da private aktører og det offentlig samarbeidet om å utrydde den 500 år gamle taterkulturen.¹⁸ Første registrering av tatere i Norge skjedde ved ”Fantefortegnelsen” av 1846, basert på folketellingen i 1845. I 1897 ble ”Foreningen til motarbeidelse av omstreifervesenet” med mål om å fjerne taterne fra landeveiene. En viktig strategi var å ta barna fra taterne og plassere dem i barnehjem og deretter i fosterhjem eller offentlige institusjoner, eventuelt å adoptere dem bort.^29:146–68 En undersøkelse av vilkårene til taterbarn som var klienter under Norske misjon i årene 1936–1971, påviste bruk av harde avstraffelser, innestenging i kjellere, slag med stokk, ingen mat i flere døgn og seksuelt misbruk av ansatte eller voksne i nærmiljøet. Av 38 kvinner ble seks sterilisert på ”sosiale og rasehygieniske indikasjoner” 1938–1971, to menn ble lobotomert (en av dem kastrert), og 11 av 18 kvinner ble fratatt barn.

I 2003 nedsatte Kommunal- og regionaldepartementet en arbeidsgruppe for å utrede erstatning til tvangssteriliserte romanifolk/tatere,¹⁹ og i 2004 opprettet Stortinget en ordning med rettferdsvederlag for ”tapere” der tatere kunne søke om erstatning på inntil kr 250 000 per person. Fram til 2015 søkte 1251 personer om erstatning, hvorav 1231 fikk positivt svar.²⁰

Ved siden av behandlingen av ”tyskerbarna” (Del I) kan ovennevnte eksempel tjene som bakteppe for hvorfor Barnevernet eller Bufdir (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet)²¹ er blitt beskyldt for å begå overgrep mot svakerestilte foreldre i nyere tid.²² I mange saker har Barnevernet, fylkesnemndene og domstolene vedtatt tvangsadopsjoner og begrenset samvær med foreldre, noe som har ført til anmeldelser til Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) i Strasbourg.²³  

Med jevne mellomrom hører man om barn som hentes brått og brutalt av barnevernet, ofte med hjelp av politi i uniform. Hvert år blir minst 1000 barn hentet akutt med makt – fra foreldrene hjemme, på skolen eller i barnehagen.

Barnevernet og Nav – utilsiktede konsekvenser

De siste årene har Barnevernet kommet under kritikk fordi det har umyndiggjort mange foreldre på sviktende grunnlag. Per 22. november 2019 var hele 35 barnevernssaker siden 2015 enten oversendt eller under behandling.²⁴ I juli 2020 hadde foreldre fått medhold av EMD i fem saker: Mor til en tre år gammel tvangsadoptert gutt ble vurdert krenket, i likhet med en gutt på 6½ år og to andre barn som var tvangsadoptert, samt to barn som ikke ble tilbakeført til foreldrene etter omsorgsovertakelse. 

Regjeringen har anket to dommer. Menneskerettighetsjurist Gro Hillestad Thune (f. 1943) kommenterte 24.10.2020 Barnevernets handlinger i sterke ordelag:²⁵ ”… med jevne mellomrom hører man om barn som hentes brått og brutalt av barnevernet, ofte med hjelp av politi i uniform. Hvert år blir minst 1000 barn hentet akutt med makt – fra foreldrene hjemme, på skolen eller i barnehagen” …” og fraktes til akuttinstitusjoner og overlatt til seg selv bak låste dører. Mange barn tvinges vekk fra sine søsken … nektes kontakt med foreldrene … eller barnevernet legger så sterke begrensinger på barnas kontakt med foreldrene at barna opplever det som å bli tatt til fange”.

Sakene som behandles av EMD, representerer bare toppen av isfjellet. Jeg kjenner personlig ett tilfelle der en far som hadde brutt med en narkoman mor, ikke fikk rett til samliv med sine to barn. De ble plassert i to fosterhjem langt fra hverandre, og far fikk ikke se dem mer enn noen timer hver 2. måned. Jeg møtte Barnevernet flere ganger og fikk lese saksmappen som beskrev mors rusmiddelbruk. Far ønsket å ha omsorg for barna, men hans argumenter prellet av som vann på gåsa. Intet av det jeg anførte i flere møter med Barnevernet, ble protokollført. Verken barnas far eller mor fikk tilbud om økonomisk hjelp til å ta seg av barna, men i stedet betalte Barnevernet to fosterhjem arbeidsgodtgjørelse og utgifter til klær og fritidsaktiviteter. Satsen for fosterforeldre i full jobb var 1.7.2020 henholdsvis kr 8 535 og 7 485 per måned (skattefritt), totalt kr 16 000.²⁶ Med en fosterforelder frikjøpt fra jobb er beløpene kr 400 000–490 000 (skattepliktig) og kr 5 420 (skattefritt for barn 0–6 år) i tillegg til barnetrygd. Et slikt tilskudd til faren ville gjort det mulig for ham å kjøpe en større leilighet og å betale for barnepass i tiden mellom jobb og barnas tid i barnehage og skole. Han ga opp kampen av hensyn til barna, som ble revet mellom foreldrene og måtte leve i usikkerhet. Far ble nektet hyppigere samvær til barna var fylt 18 år.

Nav-skandalen er nok et eksempel på statlig maktmisbruk og feiltolkninger av lovverket. Imidlertid hadde myndighetene og Nav siden inngåelsen av EØS-avtalen i 1994 feiltolket regelverket.²⁷ Per 22. juni 2020 hadde Nav gjennomgått 1 171 tidligere krav om tilbakebetaling, hvorav 604 hadde fått tilbake totalt 23 millioner. Feilaktig dømte fikk ingen oppreisning. 36 personer var fengslet for ”trygdesvindel” i inntil 8 måneder og får sine saker behandlet på nytt.

Et granskningsutvalg fastslo i august 2020 at ”samtlige involverte organer» hadde ansvar for skandalen og at ingen hadde forstått at ”EØS-avtalen trumfer norsk rett”.²⁸ Dette er et ekstremt eksempel på hvordan en avtale som ble inngått uten offentlig debatt og ikke en gang ble forstått av politikerne som signerte den. Verken departementene, direktoratene eller jurister forsto rekkevidden av avtalen – og langt mindre alle dem som ble urettmessig dømt for «trygdemisbruk».

Ikke norske nok? 

Norge er et rikt land, men oppleves av mange som fattig på empati. Arven fra en fortid da jesuitter, munker, samer, jøder og tatere var uønsket, lever videre i et byråkrati som i mange tilfeller synes å mangle empati. Vi tvangsutsender asylsøkere til land vi selv aldri ville levd i, nekter familiegjenforening og utviser ektefeller som ikke oppfyller byråkratiske krav.²⁹ Et graverende eksempel er da Utlendingsdirektoratet (UDI) nektet en datter gjenforening med sin norske far og ble vedtatt utsendt av landet.³⁰ Nordmenn som har oppholdt seg «for lenge» i utlandet, er blitt nektet å få tilbake sitt norske pass, og norske politikere har vedtatt at Norge ikke vil motta flyktninger i Mora-leiren før andre land gjør det…

Kriminaljustis på ville veier?

Norsk rettsvesen er heller ikke alltid rettferdig. Det er blitt avslørt en rekke justismord som ikke får oppmerksomhet i media. ”Toppen av isfjellet” er en liste over særlig alvorlige saker som har fått bred omtale:³¹

Slettamordet 1899: Thorvald Petersen Sletten ble dømt for drap på̊ sin pleiemor, men ble benådet i 1907 på grunn av tvil som skyldspørsmålet, og kunne senere med overveiende sannsynlighet renvaskes. 

Hoel-sakene i 1903 og 1929: Carl Andreas Ingebrigtsen Hoel ble dømt for ildspåsettelse i 1903 og frikjent i 1918. I 1929 ble han igjen dømt for ildspåsettelse og frikjent i 1951. 

Hetle-saken i 1907: Mikal Hetle og sønnen Ole ble dømt for et drap begått i 1906. De ble frikjent i 1943, i Mikal Hetles tilfelle posthumt. 

Liland-saken i 1970: Per Kristian Liland ble dømt for drap, og frikjent i 1994.
Moen-saken i 1978 og 1981: Fritz Moen ble dømt for to drap begått i 1976 og 1978. Han ble frikjent for ett av dem i 2004 og så posthumt for det andre i 2006. 

Rødseth-saken i 1982: Sveinung Rødseth ble dømt for å forvolde sin fem måneder gamle datters død i 1981 og frikjent i 1997. 

Hage-saken i 1984: Atle Joar Hage ble dømt for incest og begikk selvmord i 1987. Han ble frikjent i 1998. 

Bumerangsakene i 1988–1990: Sju av ti domfellelser for falsk forklaring ble omgjort i 1996. 

Fjell-saken i 1990: Åge Vidar Fjell ble dømt for drap. Først i 2009 ble det konstatert at han manglet strafferettslig skyldevne og derfor ikke kunne straffes. Det var også uklart om han hadde begått handlingen eller ikke, da en tilståelse fra en psykisk utviklingshemmet tiltalt ikke kan sies å utgjøre bevis. 

En rekke andre saker har vært sterkt omdiskutert. Etter flere dokumenterte justismord opprettet regjeringen 3. juli 2003 Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker.³² Den ble aktivert 1. januar 2004 med mandat om å vurdere rettslige og faktiske sider som kan føre til at straffedømte skal få gjenopptatt sin sak etter å ha fått en rettskraftig dom. 

En av de mest kjente sakene er fengslingen av Fredrik Fasting Torgersen³³ (1934–2015), som i 1958 ble idømt livsvarig fengsel og 10 års sikring for drapet på 16 år gamle Rigmor Johnsen. Torgersen sonet 16 år og ble løslatt i 1974. Han begjærte saken gjenopptatt seks ganger mellom 1958 og 2015 og ble avvist hver gang. Grunnlaget for dommen var blant annet tre tekniske ”bevis”: tannbittet i offerets bryst, fem barnåler funnet i en brunstripet dress hjemme hos Torgersen, og materiale antatt å være avføring på åstedet og på offeret.³⁴ Den gangen forelå ingen DNA-analyser, og ”bevisene” var følgelig ikke mer enn indisier.

Per Egil Hegge (f. 1940) tok i 2012 i en bok³⁵ ”oppgjør med eksperttyranniet”, der han nevner en rekke eksempler på tvilsomme rettsavgjørelser basert på ”ekspertuttalelser”. Hegge var tidligere kjent som redaktør i Aftenposten og etter utgivelsen av en bok om kampen for å få anerkjent diagnosen hypotyreose (lavt stoffskifte).³⁶ I boka karakteriserte han mange leger som arrogante og nedlatende, ofte basert på uvitenhet og mangelfull undervisning på medisinstudiet ved Universitetet i Oslo.

Fortsatt mange problemer

Selv om vi er i ferd med å legge mange av fortidens problemer bak oss, gjenstår et stort opprydningsarbeid før Norge fungerer som et reelt demokrati. Norsk psykiatri har i mer enn 60 år oversett virksomme terapier basert på behandling med ernæring og kosttilskudd. Politiske partiprogrammer virker ofte tilforlatelige, mens politikerne i regjeringsposisjon ofte viser i praktisk politikk at det er langt mellom liv og lære. Politikere ”toer sine hender” og overlater beslutninger til eksperter som ikke tenker helhetlig, men som legger premissene for hvordan det offentlige bruker penger og behandler enkeltmennesker. 

Kanskje er politikerne bare brikker i et større spill der helt andre krefter bestemmer. Dette poenget ble på satirisk vis formidlet i den britiske tv-serien Yes Minister, som gikk på BBC fra 1980 til 1984, etterfulgt av en oppfølger som varte fra 1986 til 1988.³⁷ Selv om den satte ting på spissen, viste dens popularitet at den traff mange hjemme. I Del III (nr. 1/2021) diskuterer vi noen grunnleggende årsaker til at mange føler seg maktesløse overfor byråkrati og ekspertvelde. Dette rammer alminnelige, ærlige mennesker som bare ønsker et godt liv for seg og sine.

Kilder:

1 Hermundstad G. Psykiatriens historie. Oslo: Ad Notam Gyldendal, 1999.

2 https://no.wikipedia.org/wiki/Sinnssykeasyl

3 https://no.wikipedia.org/wiki/Psykiatrisk_sykehus

4 https://no.wikipedia.org/wiki/Lobotomi

5 Lund K, Helgason T, Løchen Y mfl. Utredning om lobotomi. NOU 1992: 25. Oslo: Sosialdepartementet 30.6.1992. 

6 https://www.stortinget.no/nn/Saker-og-publikasjonar/Publikasjoner/Innstillingar/Stortinget/1994-1995/inns-199495-205/3/ 

7 https://no.wikipedia.org/wiki/Reitgjerdet_sykehus

8 Thomassen Ø. Innesperret på Reitgjerdet og Kriminalasylet i 31 år. 10.1.2013. https://bydelsnytt.no/2013/01/10/tilbragte-31-ar-pa-kriminalasylet-og-reitgjerdet/. 

9 Rapport fra Reitgjerdet. Oslo: Pax Forlag 1979.

10 https://no.wikipedia.org/wiki/Arnold_Jukler%C3%B8d

11 Hoffer A. Adventures in psychiatry. Caledon, Ontario, Canada: KOS Publishing, Inc., 2005.

12 Steigan P. Privatisering – lissepasning fra Ap til Høyre. 24.6.2014. https://steigan.no/2014/06/privatisering-lissepasning-fra-ap-til-hoyre/

13 Hesthammer K. Utviklingen av ulikhet over tid i Norge. Økonomisk institutt, UiO 2017. https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/61143/Hesthammer-Knut.pdf?sequence=1&isAllowed=y

14 Herning L. Kronikk: fra etat til konsern. For velferdsstaten 10.5.2010. https://www.velferdsstaten.no/2010/05/10/51737/

15 Bjørnestad S. Mange er blitt milliardærer på oppdrett. Nå truer de med å flytte laksen til utlandet. Aftenposten 11.11.2019. https://www.aftenposten.no/okonomi/i/GGX8Jq/mange-er-blitt-milliardaerer-paa-oppdrett-naa-truer-de-med-aa-flytte-laks

16 Ulltveit-Moe KH, Bandvord GB, Armstrong CW mfl. Skattlegging av havbruksvirksomhet. NOU 2019: 18. Finansdepartementet 4.11.2019. https://www.regjeringen.no/contentassets/207ae51e0f6a44b6b65a2cec192105ed/no/pdfs/nou201920190018000dddpdfs.pdf

17 Vermes T. Professor: – Eierskapet til Norges fiskekvoter minner om oligarkene i Russland. 11.12.2019. https://www.abcnyheter.no/nyheter/politikk/2019/12/11/195633119/professor-eierskapet-til-norges-fiskekvoter-minner-om-oligarkene-i-russland

18 Ekeland OR, Sivertsen AG. En landevei mot undergangen. Oslo: Universitetsforlaget AS, 1996.

19 Drefvelin PJ, Antonsen GH, Bastad T mfl. Erstatning til tvangssteriliserte romanifolk/tatere. Oslo: Kommunal- og regionaldepartementet 27.8.2003. https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/kilde/krd/rap/2003/0022/ddd/pdfv/188093-rapportomtaterne.pdf

20 Individuelle erstatninger. Oppfølging av NOU 2015: 7 – Assimilering og motstand. https://nettsteder.regjeringen.no/romanitater/individuelle-erstatninger/#:~:text= Romanifolk%2Ftatere%20kan%20som%20andre,en%20person%20skade%20eller%20ulempe.

21 https://bufdir.no/Barnevern/Om_barnevernet/

22 Andersland GK. Hva er sannheten om det norske barnevernet? A-magasinet 6.2.2019. https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/ngEnwm/hva-er-sannheten-om-det-norske-barnevernet-geir-kjell-andersland

23 Skogstrøm L. Regjeringen har anket to barnevernsdommer til Strasbourg. Aftenposten 18.6.2020: 26–7.

24 Hansen A. Barnevern: Like ille som Nav-skandalen. Dagbladet 22.11.2020. https://www.dagbladet.no/nyheter/barnevern—like-ille-som-nav-skandalen/71842595

25 Thune GH. «Nei, dessverre!» Klassekampen 24.10.2020: 44.

26 https://bufdir.no/Fosterhjem/betaling/Eksempel__1_Begge_fosterforeldre_i_full_jobb/

27 Spence T. Nav-offer har fått tilbakebetalt over én million kroner. Aftenposten 22.5.2020: 19.

28 Arnesen F, Fløistad K, Strandbakken A mfl. NOU 2020:9 4.8.2020. https://www.regjeringen.no/contentassets/4217284a85064d56aeb03ad74d33768b/no/pdfs/nou202020200009000dddpdfs.pdf

29 Sivilombudsmannen 31.1.20. https://www.sivilombudsmannen.no/uttalelser/avslag-pa-familieinnvandring-til-ektefelle-i-norge-og-etterfolgende-utvisning-pa-grunn-av-tilbakeholdte-opplysninger-om-ekteskapsmotivene/

30 https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/kJw0wj/julia-har-faatt-nytt-udi-avslag-maa-forlate-norge-tirsdag

31 ttps://lokalhistoriewiki.no/wiki/Justismord

32 https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Kommisjonen_for_gjenopptakelse_av_straffesaker

33 https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Fredrik_Fasting_Torgersen

34 https://no.wikipedia.org/wiki/Torgersen-saken#Tannbittbeviset

35 Hegge PE. De suverene. Et oppgjør med eksperttyranniet. Oslo: Dinamo Forlag AS, 2012.

36 Hegge PE. Og så må du ikke stille spørsmål. Oslo: W. Cappelens Forlag a.s. 2000.

37 https://en.wikipedia.org/wiki/Yes_Minister

/wcm_restrict]