Forside > Arkiv > 2016 > Frisk og Rask med akupunktur

Frisk og Rask med akupunktur

Vår dachs ble reddet av akupunktur i 2005. Da hadde han skiveprolaps i nakken og ryggen.

Tekst og foto Iver Mysterud

Hvis familiens kjæledegge og midtpunkt plutselig blir syk med store smerter, blir man nokså fortvilet. Det er ille å se andre lide, enten det gjelder dyr eller mennesker, spesielt når man ikke skjønner hva det skyldes eller det er noe man kan gjøre. Vår ellers friske hanndachs Rask, som i mai 2005 var 10 år gammel, begynte uten forvarsel å halte på det ene frambeinet. Dagen etter ble symptomene langt sterkere. Det er ikke greit når man er firbeint med korte bein og skal humpe ned trappene fra fjerde etasje flere ganger per dag. Rask hadde store problemer, og vi måtte bære ham opp og ned trappene. Ute haltet han, og vi trodde fortsatt at det var et lokalt problem i frambeinet. Han skreik så høyt og inderlig hvis vi ikke var forsiktige når vi løftet ham opp for å bære ham ut, at naboene må ha trodd at vi mishandlet dyret.

Det rare var at Rask ikke ville spise opp godbiter i hundekoppen. Bikkja ble bare dårligere og dårligere og lå småskjelvende på et saueskinn på gulvet. Hadde Rask feber? Vi la derfor over et pledd i håp om at helingen skulle gå lettere. – Rask ligger så vondt på gulvet med hodet, sa min kone Marianne. – Burde vi legge under ei pute og støtte opp så han får hvilt ordentlig? Jeg løftet derfor forsiktig hodet opp fra gulvet noen centimeter uten å komme borti den vonde labben. Da skreik dyret høyere og mer inderlig enn noen gang, og vi skjønte med en gang at dette ikke kunne komme av en lokal skade i beinet.

En time seinere kunne veterinær Cecilie Askvig (f. 1964) på Dyrenes Storsenter i Sandvika slå fast at Rask hadde to skiveprolapser i den lange ryggen: ett i nakken og ett midt på ryggen. Røntgenbildene var entydige. Problemene rammer typisk eldre hunder, og dachser er med sine lange rygger særlig utsatt.

Annonse:

Lettet over å ha fått vite årsaken til plagene dro vi hjem med en pleiepasient. Ikke rart at Rask ikke ville spise opp godbitene i hundekoppen, han hadde faktisk ikke klart å bøye nakken! Skjelvingen vi tolket som feber, hadde i virkeligheten med smerte å gjøre. Askvig hadde formant om at dyret måtte ha full ro i to uker. Vi fikk med smertestillende tabletter og dro innom et apotek for å kjøpe kortison for å dempe betennelsene i ryggraden. Det siste Askvig sa, var at dersom vi hadde mulighet, burde vi i tillegg komme i gang med akupunkturbehandling så fort som mulig.

En døende hund?

Akupunktur hørtes spennende ut, men midt i en langhelg i mai får man ikke tak i en akupunktør, i hvert fall ikke en som er spesialisert på dyr. Vi håpet derfor bikkja skulle bli bedre av seg selv ved å hvile. Det ble han ikke.

Vi bar Rask ut på en gymmatte flere ganger om dagen for at han skulle få gjort fra seg. Ute var det så vidt han ville reise seg, vakle forsiktig noen meter, tisse lenge og så kreke seg tilbake på gymmatta for heistransport opp i den trygge leiligheten. Inne ble dyret liggende mer eller mindre apatisk på gulvet: Rask ville knapt spise eller drikke, virket sløv og utafor og ville ikke ha klapp eller kontakt. Hadde det vært et menneske, ville det typisk fått diagnosen depressiv tilstand. Livsgnisten var kort og godt borte, og ute så vi også at dyret begynte å bli delvis lammet i bakparten. Rask nærmest slepte bakparten etter seg de få meterne han gikk. Vi trodde kort og godt at dette var hans siste reise.


Akupunkturbehandling av skiveprolaps

Toril Malmer har behandlet en rekke hunder med skiveprolaps. Det fungerer meget bra. Normalt trengs 2–3 behandlinger, i enkelte tilfeller behandling i inntil en måneds tid. Vanligvis er hundene symptomfrie etter et par runder med nåler.

Til akupunktøren

To dager etter diagnosen hos veterinær begynte vi mentalt å forberede oss på slutten, selv om vi håpet på et lite mirakel. Vi var derfor sjeleglad da veterinær Toril Malmer ved Asker dyreklinikk (se egen sak) endelig satte noen nåler på ham. At noe skjedde i den lille hundekroppen, fikk vi erfare i bilen på vei hjem. Da virket det som om bikkja nesten eksploderte og tømte tarmen fullstendig. Rask hadde ikke tømt tarmen på en stund, så dette var et godt tegn. Men i møkka var det også litt blod, noe vi selvsagt ikke likte. Rask virket litt bedre og mer opplagt før vi la oss den kvelden, men dagen etter var han like dårlig.

Malmer sa at første akupunkturbehandling muligens ikke ville ha full effekt siden bikkja gikk på kortison. Vi kuttet derfor ut denne og møtte forventningsfulle opp til ny runde med nåler dagen etter. Rett etter behandlinga, for første gang på flere dager, reiste bikkja seg uten problemer og gikk rundt i rommet.

Den løse avføringa med litt blod i hadde imidlertid fortsatt, og Malmer mistenkte at de smertestillende tablettene kunne være for tøffe for den sarte hundemagen. De ble derfor kuttet ut, og etter det var bikkja normal i magen.

Miraklet

Dagen etter skulle dyret få tredje behandling. Vi bar forsiktig Rask inn på veterinærkontoret. Hunden virket bedre og hadde for første gang på flere dager ristet seg (noe som medfører å bruke store deler av kroppen). Vi var spente på hva en ny runde med akupunktur kunne få til. For det første vrei dyret seg rundt fra Malmer, i seg selv tegn på klar bedring. Slike vridninger var utenkelig et par dager tidligere. Fem–seks nåler i labbene og én på ryggen var alt som skulle til. Bikkja var ikke til å kjenne igjen etter behandlinga. Han virket fullt førlig og krøp under en lav hindring på veterinærkontoret. Ute var Rask som en liten valp, full av energi, totalt uten smerte og med livsgnisten tilbake. Da sa Marianne: – Hadde en prest stått for denne behandlinga, kunne hvem som helst blitt religiøs!

Effekten av akupunkturen varte i dagevis. Det reelle problemet var å unngå overdreven turgåing i fasen mens ryggen fremdeles skulle gro. Bikkja var jo nærmest utsultet på tur og like full av energi som en hingst om våren. Å fjerne symptomene er nemlig bare en del av behandlinga, for ryggen må også gro til igjen. Etter en drøy uke så vi de første tegnene på at noen av symptomene kom svakt tilbake. Det opprørte oss overhodet ikke. Vi visste jo hva som skulle til for å løse hundens problemer. Malmers nåler gjør nemlig underverker.

Hunden som hater akupunktur

Malmers råd var å følge opp Rask regelmessig med akupunktur, noe vi gjorde til punkt og prikke. Tilstanden var god, og bikkja holdt seg frisk. Fram til 2010 fikk Rask forebyggende akupunkturbehandling to ganger i året uten tegn til tilbakefall. Men å like behandlinga, det gjorde Rask definitivt ikke. Han var en av de sinteste hundene Malmer har gitt akupunktur. Vi fant fort ut at en munnkurv var eneste løsning når Malmer skulle sette nåler. Rask, som aldri noen gang hadde bitt et menneske, glefset flere ganger etter Malmer da hun kom med nålene – han var rasende på henne og ikke akkurat takknemlig over å ha blitt helbredet. Hun fortalte at det er sjelden hunder reagerer så negativt på å få satt nåler, selv om de fleste er rolige.

Men med årene vente Rask seg til det hele. Vi satt på ham munnkurv for sikkerhets skyld, og jeg holdt ham mens Malmer satt nålene. Så tok vi av munnkurven, og jeg klappet og roet ham mens nålene gjorde sitt. Da gikk det greit. Premien var å ha en frisk og glad hund, noe som også var tilfellet da vi var hos Malmer i desember 2009. Selv om bikkja bar preg av å bli eldre, fantes ingen antydning til tilbakefall av prolapsene. Rask døde et halvt år seinere, drøyt 15 år gammel.

You may also like
Når virkeligheten overgår våre villeste fantasier
Sentral grunnbok om energimedisin
Oversikt over Vilhelm Schjelderups bøker
Fett er min venn

Legg igjen et svar