Kategorier
Frivillige søkes til fallskjermtest – uten fallskjerm
De ivrigste tilhengerne av såkalt evidensbaserte medisin kjører beinhardt på at den eneste overbevisende dokumentasjonen på at en behandling eller et medikament virker, er medisinens ”gullstandard”, nemlig randomiserte, placebokontrollerte forsøk. Såkalte observasjonsstudier avskrives gjerne med et enkelt pennestrøk. Dette er en uklok og lite gjennomtenkt strategi.
Tekst Iver Mysterud Foto Shutterstock
Kort fortalt
– De ivrigste tilhengerne av ”evidensbasert medisin” kjører beinhardt på at den eneste overbevisende dokumentasjon som kan påvise effekt, er forsøk utført med medisinens ”gullstandard” for eksperimentell forskning, nemlig randomiserte, placebokontrollerte forsøk.
– For å vise at dette er en uklok framgangsmåte, skrev to britiske forskere i 2003 en fagartikkel som etter litteraturgjennomgang ikke fant ett eneste randomisert, placebokontrollert forsøk som hadde testet om fallskjermer bremser farten og redder liv.
– Alle som setter likhetstegn mellom evidensbasert medisin og randomisert, kontrollert forskning bør selv organisere og delta i en randomisert, kontrollert test av fallskjermer.
– Man kan ofte finne overbevisende holdepunkter for effekt dersom man ser under ett kombinasjonen av historiske erfaringer, logiske slutninger, de best tilgjengelige forskningsbaserte kunnskapene om hva som er effektiv behandling, kliniske erfaringer og pasientens egne erfaringer.
– Noen ganger trenger man ingen forsøk fordi kjente naturlover tilsier ett gitt resultat.
For å forklare deg som lesere dette, kan du tenke over følgende: Har du lyst til å bli med på en studie av fallskjermer der du ikke vet om du får en ekte eller ”placebofallskjerm” på ryggen? Er dette eneste måte å avklare om fallskjermer faktisk fungerer og redder liv? Tygg på den! Bruk av fallskjerm er nemlig ikke underkastet randomiserte, placebokontrollerte forsøk, kun observasjonsstudier, innsikt i gravitasjon og sunn fornuft. La meg forklare hva disse to typene studier består i og forklare hvorfor det er absurd eller uklokt å avvist alt annet enn randomiserte, placebokontrollerte forsøk.
”Gullstandarden” består enkelt sagt i at deltakerne deles inn i to like grupper, og det trekkes lodd om hvilken gruppe som får hvilket medikament eller tiltak. Aller helst skal deltakerne eller forsøkslederne ikke vite hvem som får hvilken behandling, såkalt dobbelt blinding. Dette er et oppsett for testing av medikamenters effekt og andre tiltak som egner seg for eksperimentering.
Observasjonsstudier har en annen karakter og kan ha ulike utforminger, men enkelt sagt handler det om å undersøke om det kan være en sammenheng mellom to variable. Blir personer med en gitt sykdom bedre eller friske etter et gitt tiltak? Har røykere større risiko for å utvikle lungekreft enn ikke-røykere? Innvendinger mot slike studier er tallrike på prinsipielt grunnlag: Hvis personer med en gitt sykdom blir friske etter et gitt tiltak, trenger det ikke å ha noe med tiltaket å gjøre, men for eksempel med den oppmerksomheten og omsorgen legen gir dem eller at de slapper av så kroppen i virkeligheten får ro til å helbrede seg selv. Hvis man finner at røykere har høyere risiko for å utvikle lungekreft, trenger det ikke å ha noe med røykingen å gjøre. Kanskje spiser de mer usunt og trener mindre enn ikke-røykere, eller kanskje røykere har lavere sosioøkonomisk status og/eller lever i områder med mer luftforurensning. Poenget er at observasjonsstudier ikke kan si noe sikkert om årsaksforhold, selv om det finnes klare kriterier for når det er sannsynlig at korrelasjoner faktisk indikerer kausalitet.1
I mange oversiktsstudier i medisinen ser man bort fra observasjonsstudier og nedtegnelser om utfallet av en gitt behandling av en pasient med en gitt sykdom. Dette blir avvist som anekdoter (enkelthistorier) eller forskning som ikke er kontrollert. Det eneste mange tar med i oversiktsstudiene, er enkeltstudier som følger medisinens ”gullstandard”. Når komiteer av leger og forskere skal utarbeide retningslinjer for god og etisk medisinsk praksis, vektlegges primært forskning som følger ”gullstandarden”, og oversiktsstudier som oppsummerer slike studier. Hvorfor er dette problematisk?
Poenget er at man setter til side og ugyldiggjør andre kilder til innsikt: Legers kliniske erfaringer i møte med pasienter som befinner seg i en vanskelig livssituasjon har alltid vært og vil alltid bli viktige. Dem kan man lære mye av, og slike pasienter kan danne grunnlag for forskning. Observasjonsstudier er også viktige kilder på veien mot sikker innsikt, og det hele styrkes dersom man basert på allmenn kunnskap i biokjemi og fysiologi kan sannsynliggjøre hvorfor noe kan virke. Det var akkurat slik nobelprisvinner Linus Pauling arbeidet: først skisserte han et teoretisk rammeverk, basert på detaljerte kunnskaper om biokjemi og fysiologi. Deretter framsatte han testbare hypoteser som han forsøkte å falsifisere i små forsøk før han utformet større studier.
Innen deler av medisinen foreligger faktisk ingen randomisere studer, kun kliniske erfaringer og i noen tilfeller noen få observasjonsstudier. Slik bør det også være! Grunnen er at det for en rekke temaer vil være etisk uforsvarlig å gjennomføre eksperimentell gullstandardforskning fordi forventede resultater vil være åpenbare.
Manglende fallskjermstudier
For å få fram dette poenget skrev to britiske fagfolk allerede i 2003 en parodi på og kritikk av mange medisinske forskeres kullsviertro på ”gullstandarden” som eneste farbare vei til sikker kunnskap.2 Dette er en så fornøyelig artikkel at den på det sterkeste kan anbefales – som et forsvar for at mange typer dokumentasjon bør vektlegges, også observasjonsstudier. Eksemplet som ble valgt er fallskjermhopping. Visste du at effekten av bruk av fallskjerm ved hopp fra fly ikke er underkastet randomisert, kontrollert forskning? Det fant forskerne ut da de søkte i databaser over medisinsk forskning. Faktisk er det ikke gjennomført én eneste studie der en halvpart etter loddtrekning får tildelt en ekte fallskjerm og den andre halvparten en defekt fallskjerm med likt utseende (placeboskjerm). Dermed kan vi ikke sikkert vite om fallskjermer faktisk bremser farten og øker overlevelsen til folk som hopper ut fra et fly. Observasjonsstudier viser at alle som har hoppet eller falt fra et fly enten har mistet livet eller (noen svært få) er blitt hardt skadd. Liknende er kjent hvis folk har brukt en skjerm som er defekt, ikke åpner som den skal, revner i det den fylles av luft eller at personen av ulike grunner ikke får trukket i utløseren og reserveskjermen av tekniske grunner ikke har løst seg ut. Slike tilfeller handler følgelig kun om observasjonsstudier og anekdoter – ikke sikker kunnskap.
Tror du at denne velskrevne fallskjermartikkelen ble trykket i et lugubert, lite tidsskrift som leses av få personer eller ikke vies noen prestisje? Nei, tvert imot ble den trykket i et av medisinens flaggskip – tidsskriftet til den britiske legeforeninga, BMJ.
Som forfatterne skriver:
”Talsmenn for evidensbasert medisin har kritisert godkjenning av tiltak som bare er evaluert ved bruk av observasjonsdata. Vi mener at det kan være nyttig for alle hvis de mest radikale hovedtalsmennene for evidensbasert medisin organiserte og deltok i et dobbeltblindt, randomisert, placebokontrollert, kryss-overforsøk med fallskjerm.”
Denne artikkelen er minst like aktuell i dag, i en tid der ”alle” snakker om evidensbasert medisin og dette alt for ofte settes lik forskning basert på ”gullstandarden” for eksperimentell forskning. Denne koblingen er for øvrig feilaktig. De som innførte evidensbasert medisin, vektla helt eksplisitt at den både skulle vurdere randomisert, kontrollert forskning, observasjonsstudier og klinisk erfaring. Dette virker å være glemt, og professor og kreftpasient Torstein Vik så seg nødt til å minne om det på kronikkplass i Aftenposten i 2016,3 i et innlegg som senere også ble publisert i Helsemagasinet.4 Han vektla at evidensbasert medisin handler om å benytte kombinasjonen av den best tilgjengelige, forskningsbaserte kunnskapen om hva som er effektiv behandling, med kliniske erfaringer og vektlegging av pasientens egne verdier og ønsker.
Til alle som trekker og misbruker det ”evidensbaserte kortet”, kan man henvise til fallskjermartikkelen. De som ikke godtar at det er flere kilder til innsikt enn randomisert, kontrollert forskning, oppfordres til selv å organisere og delta i en randomisert, kontrollert test av fallskjermer. Vår spådom er at dette i så fall blir den siste aktiviteten i deres liv.
Tidligere i Helsemagasinet om evidensbasert medisin
• Hickey S, Roberts H. Evidensbasert medisin – verken god dokumentasjon eller god medisin. VOF 2012; 3 (5): 88–93.
• Mysterud I. Evidensbasering – en tvangstrøye for medisin og samfunn? VOF 2014; 5 (6): 70–2.
• Laupsa-Borge J. Evidensbasering, tarmens mikroflora og fedme. VOF 2015; 6 (5): 74–8.
• Vik T. Når skolemedisinen blir dogmatisk: Feil bruk av begrepet evidensbasert medisin. VOF 2016; 7 (8): 12–5.
Kilder:
1. Hill AB. The environment and disease: association or causation? Proceedings of the Royal Society of Medicine 1965; 58: 293–300. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/14283879
2. Smith GCS, Pell JP.
Parachute use to prevent death and
major trauma related to gravitational
challenge: systematic review of
randomised controlled trials. BMJ 2003;
327: 1459–61. https://www.ncbi.
nlm.nih.gov/pubmed/14684649
3. Vik T. Mister skolemedisinen pasientperspektivet? Aftenposten 29.7.2016: 16–7. http://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/Som-pasient-med-to-kreftdiagnoser-har-jeg-erfart-baksiden-ved-evidensbasert-medisin-og-pakkeforlop–Torstein-Vik-600875b.html
4. Vik T. Når skolemedisinen blir dogmatisk: Feil bruk av begrepet evidensbasert medisin. VOF 2016; 7 (8): 12–5.
OBS: Denne artikkelen er eldre enn 2 år. Informasjon kan være utdatert.