Funksjonellmedisinsk lege fikk sin autorisasjon suspendert i Storbritannia

Hans ”hovedsynd” var at han behandlet stoffskiftepasienter uten å følge offisielle anbefalinger. Myndighetene trakk tilbake legens autorisasjon i ni måneder. Saken startet med klager fra flere pasienters allmennleger, ikke fra hans pasienter, som ikke hadde noe å klage over. Dette er nok en sak der dyktige leger som bruker individtilpasset medisin og vektlegger testresultater annerledes enn konvensjonelle leger, møter motbør av det offentlige helsevesenet.

Tekst Iver Mysterud    

Legen var anklaget for å ha overdiagnostisert problemer i skjoldkjertelen og behandlet pasienter med medikamenter i strid med retningslinjene. En britisk rettsinstans fant ham skyldig i dette.¹

Den 62 år gamle britiske legen Georges Mouton praktiserer på en privat klinikk i London. Han er spesialist i funksjonell medisin, en helhetlig tilnærming som fokuserer på underliggende årsaker til sykdom. Denne retningen er ikke godkjent som spesialitet verken i Storbritannia eller i Norge.

Mouton ble anklaget for å ha rekvirert unødvendige eller udokumenterte tester, noen ganger uten å få skikkelig samtykke, fra åtte pasienter i tidsrommet 2013–2016. Han ble dessuten beskyldt for å ha tolket testresultater feil. Hans vurdering tilsa at pasientene hadde problemer med skjoldkjertelen, noen ganger i stedet for å vurdere ”opplagte” alternative diagnoser. Mouton ble også kritisert for ikke å ha kommunisert skikkelig med flere av pasientenes allmennleger. Den opprinnelige kritikken kom også fra en rekke allmennleger, men rettsinstansen var ikke enig i at Moutons kommunikasjon med dem hadde vært kritikkverdig.

Rettsinstansen slo imidlertid Moutons kommunikasjon med en pasients far hadde vært kritikkverdig, siden Mouton frarådde ham å henvise sønnen til en psykiater, til tross for klare tegn på depresjon. Mouton ble også funnet skyldig i ikke å ha informert en annen pasients mage- og tarmspesialist (gastroenterolog) om sin behandling.

I rettssaken vitnet seks medisinske eksperter, to mot og fire for Mouton. Hans behandling avvek fra vedtatte retningslinjer for behandling av sykdommer i skjoldkjertelen, basert på genetiske tester som ekspertene mente ikke var klinisk indikert. Mouton forskrev kombinasjonen av stoffskiftehormonene T3 og T4 til en pasient med normal skjoldkjertel. Han forskrev også tilskudd av jod, noe som ifølge retningslinjene er utrygt. Mouton forskrev også skjoldkjertelhormoner til et barn, selv om retningslinjene sier at dette kun skal gjøres av en indremedisiner som har spesialisert seg på behandling av barn.

Lederen for rettsinstansen sa at Mouton hadde oversett blodverdier som viste normal funksjon av skjoldkjertelen, men at han likevel ga slike pasienter hormoner og selen. Dette ble påstått å kunne være farlig under de rådende omstendighetene og ikke ha noen nytteverdi.

Aktoratet ønsket å slette Mouton fra legeregisteret, mens hans forsvarer poengterte at Mouton allerede hadde arbeidet under visse begrensninger i fire år. Forsvaret poengterte at Mouton var en omsorgsfull lege som hjelp mange der konvensjonell medisin hadde kommet til kort, og det ble lagt fram vitnesbyrd om dette fra en rekke pasienter.

Aktoratet påpekte at selv om Mouton hadde arbeidet under midlertidig pålagte begrensninger, fortsatte han å avvike fra retningslinjene på en rekke måter, noe som var årsaken til at han fikk inndratt autorisasjonen i ni måneder. I denne perioden forventes det at han skal ”forbedre seg” under veiledning og samarbeid med andre leger, slik at han behandler pasientene i tråd med vedtatte retningslinjer. Etter en slik periode antas legen å være i stand til å gjenoppta arbeidet innenfor rådende retningslinjer.

Vurdering

Denne saken har klare paralleller i Norge, for eksempel ved at lege Geir Flatabø (f. 1953) i praksis mistet sin autorisasjon i 2017.² Tilsvarende mistet lege Dag Schiøth (f. 1967) sin autorisasjon i 2015. Et tredje eksempel er lege Rolf Luneng (f. 1958), som i 2013 mistet sin autorisasjon fordi han hadde behandlet pasienter som var kronisk syke etter flåttbitt med metoder som helsevesenet ikke anerkjente. For øvrig fikk både Schiøth og Luneng tilbake sin autorisasjon i 2019. Både Flatabø, Schiøth og Luneng fikk klager fra andre leger, men ikke fra pasientene. Tvert imot uttrykte et stort antall pasienter offentlig at de var svært fornøyde med dem. Den britiske legen ble som nevnt klagd inn for retten av kolleger, ikke av pasienter.

Når det gjelder stoffskiftepasienter, har en rekke leger i flere tiår behandlet dem på andre måter enn de offentlige retningslinjene tilsier.^3,4,5 Sakens kjerne er her hva som skal regnes som ”normale” blodverdier av stoffskiftehormoner. Helsevesenets retningslinjer tilsier at mange personers blodverdier ligger innenfor ”normalområdet”, mens mange funksjonellmedisinske leger mener at dette ikke betyr at de fungerer normalt. De mener også at mange med lave ”normalverdier” kan ha behov for hormontilskudd. Det er dette saken fra Storbritannia primært handlet om. Her finnes to motstridende syn på hvordan man best kan behandle en pasientgruppe, og helsevesenet statuerte et eksempel for å vise at de ikke godtar andre synspunkter eller pasientenes vurderinger av egen helsetilstand. Dette er dypt tragisk fordi funksjonellmedisinske leger har hjulpet en rekke pasienter i mange land og som ikke blir bedre eller friske med helsevesenets tilbud. Denne saken vil bidra til at det blir vanskeligere for en rekke kronisk syke å få den behandlingen de ønsker og som potensielt kan hjelpe mange av dem.

Diagnoser bør være årsaksrettet

Mange medisinske diagnoser som stilles av konvensjonelle leger, er ikke årsaksrettet, men tar sikte på å dempe symptomer. I tråd med dette frarådet Mouton å henvise en pasient med depresjon til psykiater. Dette kan skyldes at en depresjon kan være en virkning av et underliggende problem. Konvensjonelle psykiatere behandler ofte depresjon med symptomdempende medikamenter som ofte har alvorlige bivirkninger. Det virker som en bedre strategi å gjøre som Mouton, nemlig å gi tilskudd av jod og selen, to essensielle næringsstoffer som kreves for å danne skjoldkjertelhormoner.

Saken mot Mouton er prinsipielt viktig fordi retningslinjer for en ”gjennomsnittspasient” verken kan eller bør følges slavisk. En gitt pasient trenger ikke å fanges opp av det som gjelder en gjennomsnittspasient. Dette vet enhver lege. Derfor må det utøves klinisk skjønn i enhver behandlingssituasjon.

”Kunnskapsbasert” behandling

I Norge har Helsedirektoratet utformet generelle retningslinjer for ”kunnskapsbasert behandling”, som skal være basert på tre likestilte faktorer, nemlig 1) forskning, 2) helsearbeideres kunnskap og erfaring og 3) pasientenes ønsker og erfaringer. Dessverre foreligger mange saker der tilsynsmyndighetene ikke tar denne forskriften på alvor og i stedet kun vektlegger generelle retningslinjer for behandling av en gitt samlediagnose. Pasienters ønsker, erfaringer og eventuelle pasientrettigheter blir ikke tatt hensyn til, og man anerkjenner heller ikke behandleres kunnskaper og erfaringer. I saken mot Geir Flatabø forholdt ikke Helsetilsynet seg til Helsedirektoratets generelle retningslinjer for kunnskapsbasert behandling.² Hadde de fulgt retningslinjene, ville Flatabø neppe blitt ”vingeklippet” som lege.

Saken med Georges Mouton viser at leger som arbeider med funksjonell medisin, helhetsmedisin, integrert eller ortomolekylær medisin, møter de samme motkreftene i mange land. Saken dokumenterer heller ikke at pasientene er påført noen faktisk skade, snarere tvert imot. I et opplyst demokrati bør leger i samråd med pasientene kunne gjennomføre en ufarlig behandling og som pasientene opplever gir dem bedre helse. Noen leger møter imidlertid kolleger som misliker slik behandling og klager dem inn til tilsynsmyndighetene. Dette er en konsekvens av at det medisinske systemet i de fleste tilfellene er basert på å behandle sykdom og lidelser med symptomrettede tiltak, særlig syntetiske medikamenter, i stedet for å behandle underliggende årsaker og avvikende fysiologi. Dette er grunnen til at Helsemagasinet støtter leger som Georges Mouton, Geir Flatabø, Dag Schiøth, Rolf Luneng og en rekke kolleger i inn- og utland.

Kilder:

1 Dyer C. Doctor who practised “functional medicine” is suspended for nine months. BMJ 2019; 367: I5916. https://www.bmj.com/content/367/bmj.l5916

2 Mysterud I. Heksejakten på lege Geir Flatabø. VOF 2017; 8 (8): 64–6.

3 Barnes BO, Galton L. Hypothyroidism: the unsuspected illness. New York: Harper & Row, 1976.

4 Starr M. Hypothyroidism type 2. The epidemic. 2. utgave. Columbia, MO: Mark Starr Trust, 2007.

5 Poleszynski DV. Hypotyreose type 2 – et økende problem? VOF 2012; 3 (8): 76–9.