Kvalitetsvarer // Fri frakt over kr. 1200,- // Rask levering på lagerførte varer

Gå ikke forbi tuene med krekling

Er du blant dem som høster eller spiser mye blåbær på tur om høsten, men som går forbi tuene med krekling? Det har du absolutt ingen grunn til. Kreklingplantens svartglinsende frukter inneholder mer antioksidanter enn andre bær som vokser i norsk utmark, og de har tradisjonelt vært mye brukt i nordlige områder som mat og medisin.

Tekst Johnny Laupsa-Borge  

Krekling er svært tidlig ute om våren og kan blomstre allerede under snøen samtidig med selja. Fra august er plantene fulle av svartglinsende bær, som også kan høstes utover vinteren. Bærene er langt på vei selvkonserverende, og under snøen holder de seg ofte så godt at man kan plukke fjorårets avling når snøen smelter om våren. Den gode holdbarheten skyldes antakelig innholdet av flere organiske syrer (bl.a. quinin-, eple-, sitron- og benzosyre) og plantestoffer som hemmer veksten av bakterier og sopp.

Krekling kalles også kråk(e)bær (kråkbär på svensk, Krähenbeere på tysk og crowberry på engelsk), noe som muligens henspiller på at bærene er like svartglinsende som kråkefugler. Imidlertid er det trolig ryper og andre hønsefugler som spiser flest bær og har størst betydning for å spre frøene. Andre navn på de saftige, syrlige bærene sier noe om deres egenskaper. De kalles flere steder ”tystebær” eller ”trøstebær”. Antakelig har de slukket tørsten til mang en fjellvandrer og vært til trøst når det ikke var noe annet å finne til en tørr strupe.

Krekling

Til kreklingfamilien hører små, eviggrønne busker som likner lyng. I dag kjenner man totalt tre slekter og ca. ti arter fra nordlige tempererte strøk, Andesfjellene og Falklandsøyene.
Planten ble tidligere regnet til lyngvekstene, men utgjør nå en egen plantefamilie. Kreklingartene skapte mye hodebry for botanikere fordi det var vanskelig å finne hvilken familietilknytning de skulle ha. Plantene ble flyttet fram og tilbake i det botaniske systemet før de til slutt havnet i en egen familie og plassert nær lyngfamilien.

I Norge finnes vanlig krekling (Empetrum nigrum) og underarten fjellkrekling (Empetrum nigrum subsp. hermaphroditum). Disse to formene har ulik utbredelse, og selv om man skulle tro det ved første øyekast, er de ikke helt like å se til heller. Begge har vintergrønt ris med små bærliknende blader og små, mørkerøde blomster. Frukten, som botanisk sett ikke er et bær, men en steinfrukt, er svart, blank og saftig med mange harde kjerner som det er vanlig å spytte ut, og den er ikke så søt som for eksempel blåbær.

Krekling er nøysom og hardfør og vokser på nokså tørr torvjord og lyngmark samt myrer fra havnivå til ca. 3000 moh. Planten trives godt i åpen bjørke- og furuskog. Den krever lys og vantrives på mørke steder, hvor den fortrenges av andre arter.

Vanlig krekling er utbredt i lavere strøk nord til Lofoten og har enkjønnete blomster, det vil si at hann- og hunnblomster vokser på hver sin plante. Fjellkrekling er vanligst på heier og torvmyrer i fjellet og i lavere strøk nordpå. Sammenliknet med vanlig krekling har den dobbelt så mange kromosomer, litt større blomster og ekstra store, saftige bær som er lette å plukke og rense. Blomstene er normalt tvekjønnete, noe som gir sikrere bestøvning og rikere fruktsetting. På Finnmarksvidda vokser den i mengder man sjelden ser andre steder i landet. Den finnes også på tundraen i hele det arktiske området. I teksten skjelnes det ikke mellom de to formene.

Allsidig bruk

Som matplante har krekling en beskjeden stilling sammenliknet med andre bær. Den taper i konkurransen om sødme og aroma, og de mange små steinene gjør ikke saken bedre. Til tross for slike handikap har bærene og bladene (riset) vært brukt til mange formål, og på noen områder har krekling hatt forrang framfor andre bær. For eksempel har man tidligere lagd blekk av kokte bær, og i forbindelse med farging av tekstiler eller fiskegarn har bær og blader gitt ulike nyanser fra rødt til svart.1

Forøvrig anvendes krekling som andre bær, enten ferske eller kokte i ulike retter og til saft og vin, gjerne i blanding med andre bær. For senere bruk kan bærene fryses eller tørkes hele eller most. Næringsverdien er omtrent som hos andre skogsbær.2 I fersk tilstand fungerer de godt som tørsteslukkere når man er på tur. Bladene kan man bruke til å lage te av. De er rike på vitamin C om høsten.

Til saft og vin

Helt siden den norske kongen Sverre Sigurdsson regjerte har krekling vært brukt til å lage saft og vin i Norge. En tale kongen holdt i 1186 for tyske kjøpmenn i Bergen bidro til dette.1,2 På 1100-tallet innførte de tyske handelsmennene store mengder vin, slik at de edle dråpene ble like billige som øl. Fyll ble et så stort problem at kong Sverre grep inn. I talen understreket han at folket hadde plikt til å ta vare på seg selv og holde offentlig ro og orden. Det gjorde inntrykk, og de tyske vinhandlerne ble utvist. I stedet for importvin mente kongen at man kunne lage vin av krekling. Han kom opprinnelig fra Færøyene, hvor man i likhet med andre karrige områder hadde brukt krekling på mange forskjellig vis.

Fortsatt lages det kreklingsaft og -vin i Norge. I Lakselv ligger angivelig verdens nordligste vinprodusent, North Cape Wine, hvor hovedproduktet er en aperitiff av krekling plukket lokalt.3 Vingården Tuen i Romsdalen har 38 fruktviner i sortimentet, deriblant kreklingvin.4 Den er lagd av 80 prosent krekling, 10 prosent blåbær og 10 prosent tyttebær. Vinen passer godt som aperitiff og til viltkjøtt og enkelte oster.

Krekling har også vært brukt som brennevinskrydder.2 Framgangsmåten er enkel. Man fyller en flaske med moste kreklingbær, heller i ukrydret brennevin og lar det stå 2–3 måneder. Deretter siler man bort bærene og blander med brennevin til ønsket smak. På Vinmonopolet kan man kjøpe produktet Frost, en brennevin basert på potetsprit og kreklingbær.

Antocyaniner og andre antioksidanter

Plantekost som frukt, bær, grønnsaker og urter forsyner oss med vitaminer, mineraler, enzymer og tusenvis av plantestoffer (sekundære stoffer) som bidrar til god helse.9 En del plantestoffer er fargestoffer som plantene produserer for å filtrere bort skadelig solstråling, slik vi beskytter oss ved å danne pigmenter i huden. Derfor inneholder skallet mest av slike forbindelser, og jo sterkere fargen er, desto høyere er konsentrasjonen. Det er viktig at frukt og bær får lov å modne før de høstes fordi innholdet av slike næringsstoffer stiger kraftig i modningstida.

Fargestoffene deles inn i to hovedgrupper: Karotenoider og antocyaniner. Karotenoidene, som vi finner i den gul-oransje-røde delen av fargeskalaen, omfatter mer enn 600 fargestoffer i plante- og dyreriket. Ca. 50 av dem finnes i maten vår, og av disse har man funnet at rundt halvparten tas opp i blodbanen.10 De viktigste karotenoidene er alfa- og betakaroten, betakryptoxantin, lykopen, lutein og zeaxantin. Bær inneholder flere av disse. Antocyaninene er en gruppe vannløselige pigmenter som hører til i det rødblå fargespekteret og omfatter mer enn 300 fargestoffer, hvorav minst 70 er funnet i frukt og bær.10 Av plantestoffer inneholder bær mye karotenoider og fenoler av typen antocyaniner, flavonoider og fenolsyrer.11 I dag kjenner man over 8 000 plantefenoler.12 Mange av disse forbindelsene er kraftige antioksidanter. De beskytter mot celleskader eller såkalt oksidativt stress som skyldes frie radikaler. Dette er ustabile molekyler som angriper cellene, og det er vist at frie radikaler kan være involvert i eller bidra til mer enn 100 forskjellige lidelser. En del plantestoffer virker i tillegg betennelseshemmende, styrker immunforsvaret, motvirker infeksjoner og stimulerer kroppens avgiftningsevne. Forskning tyder på at et kosthold som inneholder mye av slike antioksidanter, kan beskytte mot hjerte- og karsykdommer, hjerneslag, diabetes, revmatisme, kreft, betennelser og andre lidelser forårsaket av oksidativt stress.11

Antocyaniner har lav biotilgjengelighet, og bare rundt fem prosent blir absorbert i mage- og tarmsystemet. Likevel øker mengden stoffer i blodet til et nivå som gir terapeutiske effekter etter at man har spist mye bær eller tatt tilskudd med bærekstrakter. Konsentrasjonen av antocyaniner i blodet er høyest etter 15 minutter og faller deretter raskt i løpet av to timer.13 Mange antioksidanter tas opp bedre hvis man spiser fett samtidig.

Disse fargestoffene er relativt ustabile og blir ofte brutt ned under tilberedning og lagring på grunn av for høy temperatur eller pH, men effekten forsvinner ikke nødvendigvis av den grunn. Studier tyder på at også nedbrytningsproduktene av antocyaniner kan være krefthemmende.

Blandet med fiskelever i nord

Hos oss har krekling særlig vært mye brukt i Nord-Norge, ikke minst blant samene. Det henger trolig sammen med at fjellkrekling har best kvalitet, og at det er flest og størst bær i de nordligste fylkene.

Opp gjennom tidene har det vært mange fantasifulle metoder for å utnytte krekling og andre bær i disse områdene. I Nord-Norge har for eksempel saft av krekling vært brukt til grøt i stedet for melk. I boka Ville bær forteller Gudrun Ulltveit om en spesiell måte å bruke bærene på i Troms og Finnmark.1 Hun skriver at ”når fiskerne var ute etter seien på høstparten, ble et par menn sendt av gårde for å plukke krekling. Sammen med fisken kokte man alltid rikelig med lever. Bærene ble blandet med fiskeleveren, og alt ble knust til en grøt som man så enten spiste med skje eller hadde på flatbrød. Dette skulle være rene herrekosten. Blåbær kunne også bli brukt sammen med krekling i leveren.” Dette minner om bruken hos arktiske folkegrupper, hvor krekling og andre bær ble blandet med kjøtt, innmat og fett.2

krekling

Bær og melk i reinmager

Ulltveit viser til flere skriftlige kilder, blant annet av den svenske botanikeren Linné, som omtaler rettene muorjomelke og kappatialmas. Muorjomelke bestod av halvparten reinmelk og halvparten krekling blandet sammen og lagt i sauemager. Dette ble ansett som en utsøkt rett om vinteren.

Kappatialmas var ifølge Linné samenes lekkerbisk som de serverte sine gjester i stedet for søtsaker. Retten ble til når man lagde reinsdyrost. På overflaten av melk som ble oppvarmet i forbindelse med ystinga, dannet det seg en hinne som ble skummet av. Etter at man hadde samlet nok av dette, ble melkeråstoffet blandet med bær, ofte krekling eller blåbær, og deretter fylt i reinsdyrmager som ble hengt til tørk. Etter hvert fikk massen en konsistens som ost.

Ifølge den svenske botanikeren Stefan Källman, som i en årrekke har studert bruken av ville vekster hos nordlige og arktiske folkeslag, har svenske samer i Västerbotten tradisjonelt blandet kokte kreklingbær med melk til en rett kalt kombo.2

Oppbevart i surmelk

I Nord-Norge har det vært en utbredt skikk å oppbevare krekling i surmelk til vinterforråd, og bær og melk ble spist sammen som en slags fruktyoghurt.1 Denne skikken ser ut til å være gammel, og muligens var det samene som først konserverte bærene slik.

Praksisen er på ingen måte særnorsk. Den har også vært utbredt blant annet på Island. Dessuten hadde svenske samer krekling og andre bær i surmelk eller blandet med reinmelk fylt i reinmager. Bærene kunne forøvrig oppbevares i vann, siden de langt på vei er selvkonserverende.

Mest brukt blant inuitter

Krekling er det bæret som har vært mest brukt og ettertraktet blant inuitter (eskimoer) og flere andre arktiske folkeslag.1,2 Det skyldes antakelig at krekling er vanligst i disse områdene, og at bærene også kunne høstes om vinteren på snøfrie steder. Andre bær modnet i jakttida og hadde begrenset holdbarhet, mens krekling kunne plukkes utenom jakttida når man hadde tid.

Inuitter på Grønland har tradisjonelt spist store mengder krekling, særlig om høsten, og samlet bærene til vinterforråd.1,2 Disse ble oppbevart frosne i reinmager eller skinn i bakken eller i selskinnssekker sammen med planter som fjellsyre og kvann. Inuittene hadde spesielle redskaper til å plukke bærene med når de hadde fryst om høsten eller vinteren.

Källman viser til polarforskere på 1800-tallet som anslo at inuitter på Grønland årlig kunne plukke ca. 50 liter krekling per person, noe som tilsvarte rundt 1 000 tønner per 6 000 innbyggere. Ofte utgjorde krekling deres hovedføde en periode om høsten. Det var antakelig en fin avveksling i et kosthold dominert av animalsk mat.

Visste du at …
Flere studier viser at krekling har høyere antioksidantaktivitet enn de fleste andre bær det er vanlig å spise.

”Eskimois”

Bærene ble ofte blandet med selolje eller små stykker spekk og spist etter hovedretten med kjøtt.1,2 Blandinga kunne også vispes til en kremaktig masse kalt ”eskimois”.2 Noen inuitter fremstilte dessuten en alkoholholdig drikk av krekling.1 Blant nordamerikanske indianere var det vanlig å tørke bærene og mose dem på neverbiter. Slike kaker ble spist som delikatesse eller blandet i kjøttretter.

Kreklingbærene smaker mindre søtt enn blant annet blåbær og en anelse besk. Ifølge Källman skal dette angivelig ha vært mer tiltalende for inuitter enn søte blåbær. For andre kan det være en trøst at smaken blir bedre etter en frostnatt eller hvis kreklingbærene kokes. Da dekkes bærene med vann og koker i 5–10 minutter. Bland gjerne i andre bær. Dette er godt til blant annet kjøttgryter og ypperlig mat på tur.

En plass i folkemedisinen

Flere arter i kreklingfamilien har vært brukt innen folkemedisinen i vid utstrekning, enten alene eller i kombinasjon med andre planter.5 Blant annet skulle bærene hjelpe mot skjørbuk grunnet sitt høye innhold av vitamin C og andre beskyttende stoffer.

Planten er også kjent som et avføringsmiddel, noe indianere i Alaska benyttet den til,2 og som et vanndrivende remedium, derav de lokale navnene ”pissbær” og ”migbær”.1 Noen steder ble faktisk barn advart mot å spise dem om kvelden på grunn av faren for sengevæting.

Krekling og ekstrakter av bær og spirer inneholder en rekke biologisk aktive forbindelser, blant annet antioksidanter og stoffer som understøtter nyre- og leverfunksjonen, eller som motvirker betennelser, infeksjoner, allergier og smerter.5 På slutten av 1980-tallet ledet russisk forskning av kreklingekstrakt fram til et medikament (empetrin) mot epilepsi.5

Rik på antioksidanter

Krekling er rik på en rekke antioksidanter, blant annet av typen antocyaniner. I en nyere japansk studie publisert i tidsskriftet Journal of Agricultural and Food Chemistry identifiserte man tretten ulike antocyaniner i bær av vanlig krekling.6 Forskerne undersøkte det totale innholdet av antocyaniner i krekling, blåbær og åtte andre vanlige bærsorter og fant at innholdet var høyest i krekling. Ved hjelp av ulike metoder målte de også den høyeste antioksidantaktiviteten i krekling. Dette samsvarer med en norsk undersøkelse publisert i 2002 hvor forskerne hadde målt antioksidantaktiviteten i en rekke vegetabilske matvarer. Blant bærene kom krekling på andre plass etter nype.7

Her er det ikke bare antocyaniner som er avgjørende for resultatet, selv om de muligens spiller den viktigste rollen. Krekling inneholder også andre typer antioksidanter, slik som flavonoider (bl.a. quercetin, kaempferol og myricetin) og vitamin C.6

Modne bær inneholder mer av helsebringende plantekjemikalier enn umodne, og konsentrasjonen er høyest i skallet. Produkter av krekling (vin, aperitiff, juice, saft, gelé. sirup, syltetøy) har mindre av slike stoffer enn råstoffet fordi man ofte fjerner skallet og varmer opp bærene.

Vanligvis inneholder frukt- og bærviner og likører mindre antioksidanter enn vanlig rødvin. I en finsk studie målte man imidlertid høyere antioksidantaktivitet i vin fremstilt av en blanding av solbær og krekling eller blåbær sammenliknet med andre frukt- og bærviner samt ulike typer rødvin brukt som referanse.8 Det skyldes trolig at små bær med kraftig farge og et tykt skall normalt er rikest på sterke antioksidanter.

Med andre ord har man all grunn til å stoppe neste gang en tue med krekling dukker opp og plukke med seg denne medisinen fra norsk utmark. Spis bærene som de er, bruk dem i kjøttgryter og lag din egen saft eller vin. Vel bekomme!

Kilder:

1.  Ulltveit G. Ville bær. Oslo: N. W. Damm & Søn A.S., 1995.

2.  Källman S. Vilda växter som mat & medicin. Västerås: ICA Forlaget AB, 1997.

3.  http://www.onlineguiden.no/firma/north-cape-wine-1247140.

4.  http://www.tuenvin.no.

5.  Ermilova EV, Kadyrova TV, Krasnov EA mfl. Dense crowberry extract: Production technology, antioxidant and antihypoxant activity. Pharmaceutical Chemistry Journal 2001; 35: 610-2. http://www.springerlink.com/content/bqqyujn2xmjdfvw4/

6.  Ogawa K, Sakakibara H, Iwata R mfl. Anthocyanin composition and antioxidant activity of the crowberry (Empetrum nigrum) and other berries. Journal of Agricultural and Food Chemistry 2008; 56: 4457-62. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/18522397

7.  Halvorsen BL, Holte K, Myhrstad MCW mfl. A systematic screening of total antioxidants in dietary plants. Journal of Nutrition 2002; 132: 461-71. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/11880572

8.  Heinonen IM, Lehtonen PJ og Hopia AI. Antioxidant activity of berry and fruit wines and liquors. Journal of Agricultural and Food Chemistry 1998; 46: 25-31. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/10554191

9.  Olsson ME, Gustavsson K-E, Andersson S mfl. Inhibition of cancer cell proliferation in vitro by fruit and berry extracts and correlations with antioxidant levels. Journal of Agricultural and Food Chemistry 2004; 52: 7264-71. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/15563205

10.  Joseph JA mfl. The color code. A revolutionary eating plan for optimum health. New York: Hyperion, 2002.

11.  Zheng W og Wang SY. Oxygen radical absorbing capasity of phenolics in blueberries, cranberries, chokeberries and lingonberries. Journal of Agricultural and Food Chemistry 2003; 51: 502-9. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/12517117

12.  Blomhoff R. Antioksidanter og oksidativt stress. Tidsskrift for Den Norske Lægeforening 2004; 124: 1643-45. http://tidsskriftet.no/article/1033377

13.  Mills S, Bone K. Principles and practice of phytotherapy. Modern herbal medicine. London: Churchill Livingstone, 2000.

14.  Zhao C, Giusti MM, Malik M mfl. Effects of commercial anthocyanin-rich extracts on colonic cancer and nontumorigenic colonic cell growth. Journal of Agricultural and Food Chemistry 2004; 52: 6122-8. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/15453676

Del gjerne med dine venner

antioksidanter, Krekling, råvare

0
    0
    Din handlekurv
    Din handlekurv er tomTilbake til butikken