Kategorier
Siste innlegg
Gi hjernen en hjelpende hånd
Kan vi forebygge og dempe depresjoner med helt naturlige metoder? Hjerneforsker og psykolog Kelly Lambert mener at svaret bokstavelig talt ligger i våre hender.
Tekst Anne Lene Johnsen Foto iStock og Shutterstock
I flere tiår har legemiddelindustrien pekt på at deprimerte personer kan mangle serotonin (et signalstoff) i hjernen og tilbudt dem antidepressiva. Men selv om serotonin og andre signalstoffer spiller en viktig rolle ved depresjoner, er verken årsakene bak depresjoner eller antidepressivaenes virkemåte fullstendig kartlagt, og forskning har heller ikke vist serotoninmangel er den drivende kraften bak depresjoner. Dessuten er antidepressiva, som de fleste andre farmasøytiske legemidler, ment å justere et antatt symptom ved depresjon, snarere enn å korrigere de(n) underliggende årsaken(e).
OBS: Denne artikkelen er eldre enn 2 år. Informasjon kan være utdatert.
Hva kan så en slik årsak være? I boka Lifting depression – a neuroscientist’s hands on approach to activating your brain’s healing power, påpeker hjerneforsker og psykolog Kelly Lambert viktigheten av å angripe depresjoner fra andre ståsteder enn den fysisk-farmakologiske (som involverer å ta antidepressiva). Hun har vurdert dynamikken i depresjoner fra flere vinklinger og argumenterer for hvor viktig det er at vi bruker hendene våre på riktig måte.
Selv om en pille påvirker deler av hjernens kjemi, vil den ikke ha mening for deg i ditt daglige liv og kan heller ikke hjelpe deg å bygge mer forsvar mot utfordringer og depresjon. Lambert trekker fram de evolusjonære betingelsene for hva som er ment å gi god psykisk helse og ser på den historiske utviklingen av depresjon. Hun mener å ha funnet en viktig kobling i hjernen som forklarer hvordan vi gjennom en endret livsstil så nylig som bare de siste tiårene har gjort oss selv mindre motstandsdyktige mot depresjoner. Noe av kjernen i dette er at vi ikke lenger er fysisk aktive på samme måte som før. Ved å bruke hendene til å skape resultater som vi må planlegge, kan ha forventing til og som gir oss synlige, meningsfulle resultater, forteller vi hjernen at vi har kontroll over tilværelsen og deltar i aktiviteter som sikrer at vi har det godt. Dette gir oss mental belønning i form av glede og tilfredsstillelse.
Hva vi trenger
Evolusjonært sett er både mennesker og dyr programmert for å delta i aktiviteter som sikrer vår overlevelse som art. Steinalderhjernen måtte ha motivasjon for å skaffe mat, bygge hjem og beskytte seg mot tigre. Hjernen gir en følelse av tilfredsstillelse og velbehag når vi bruker kroppen til å utføre fysiske aktiviteter med synlige resultater, og ikke minst: Meningsfylte handlinger. Og med meningsfylte handlinger menes slike som sørger for at vi og våre nærmeste overlever. Lambert minner oss om TV-serien Huset på prærien, der familien Ingalls var engasjert hele dagen med huslige sysler og hardt arbeid som mange i dag priser seg lykkelige over å slippe. Men er vi blitt lykkeligere?
Hva vi gjør i dag
Våre daglige aktiviteter og vaner er annerledes enn til og med for bare et par generasjoner siden. I dag har vi oppvaskmaskiner og automatiske gressklippere, kjøper strikkegensere på lavpriskjeder og handler ferdig sorterte kjøttbiter på supermarkedet. Vi lager raske måltider med halvfabrikata eller ferdige middager og behøver bare å skru på en bryter for å få lys og varme. På mange måter har vi fått et enklere og mer effektivt liv ved at vi har frigjort tid fra matproduksjon og huslige sysler til andre ting. Vi kan overleve fysisk uten store anstrengelser og kan tilbringe timevis foran tv og se på Huset på prærien istedenfor å leve slik selv. Dette høres jo ut som framskritt.
Imidlertid har moderne teknologi tatt fra oss mange aktiviteter som tidligere tok tid og krevde fysisk og mental innsats for å få gjennomført. Men med dette kan det tenkes at vi har snytt oss selv for en naturlig og sentral hjelp og grunnlag for et lykkelig liv med god psykisk helse.
Ikke like deprimerte før?
Lamberts interesse for en evolusjonær forklaring på depresjon startet da hun hørte et foredrag med psykologen og forskeren Martin Seligman,1 en anerkjent forsker innen blant annet positiv psykologi, depresjon og det som kalles tillært hjelpeløshet. I foredraget viste Seligman blant annet til forskning som søkte å avdekke hvilke generasjoner som var mest lykkelige. Hvis du skulle gjette, ville du tro at eldre eller yngre er mest deprimerte? Seligman fant at mange mente det måtte være de eldste, siden de hadde opplevd kriger, vanskelige utfordringer, mistet mange de var glade i og hadde vokst opp i fattigere kår enn dagens unge. De unge, mente man, hadde det i forhold til eldre enkelt og uproblematisk, med mindre alvorlige bekymringer, generelt bedre økonomi, flere muligheter og hjelpemidler i hverdagen. Og ikke like mange har opplevd store tap.
Seligman sjekket og fant det motsatte: Det var de eldre som rapporterte å være lykkeligst. Et viktig spørsmål som da dukker opp, er naturligvis om dette har noen sammenheng med livsstil.
Dermed begynte Lambert å tenke på om den økende depresjonen i moderne samfunn kunne forklares med bakgrunn i vår utviklingshistorie. Var tidligere generasjoner mer motstandsdyktige mot depresjon? Gjorde de noe som satte dem bedre i stand til å håndtere stress og ha følelse av kontroll over livene sine? Hvilke utviklingsmessige mekanismer kan spille en rolle ved depresjoner?
I tillegg til å se på den historiske utviklingen av depresjon begynte Lambert å undersøke de viktigste symptomene på depresjon og hvilke hjerneområder disse er knyttet til. Hun ønsket å se om hun kunne finne noen mønstre, om de ulike områdene som antas å være berørt ved depresjon, kunne være knyttet til hverandre på noe vis.
[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Fakta om depresjon«]Depresjon er en av de vanligste psykiske lidelsene. Det antas at ti prosent av voksne kvinner og fire prosent av voksne menn hvert år opplever symptomer på en alvorlig depresjon. Mellom seks og ti prosent av befolkningen antas å ha depresjon, og utviklingen viser at flere og flere rammes av depresjon i løpet av livet. Depresjon er hyppigst forekommende i byer og ser ut til å oppstå tidligere og tidligere i livet.8
Farmasøytisk industri begynte tidlig på 1900-tallet å utvikle patenterbare medikamenter mot psykiske lidelser, og i 1988 kom farmasigiganten Eli Lilly på markedet med ”lykkepillen” Prozac[i] – i Norge markedsført som Fontex og Fluoxetin. Medikamentet skal opprettholde konsentrasjonen av signalstoffet serotonin og virker som en selektiv serotoninreopptakshemmer (SSRI) i hjernens synapser.
I 2009 ble det solgt antidepressiva i Norge for nesten 390 millioner kroner fordelt på mer enn 90 millioner doser.10[/gdlr_box_icon]
Hva hun fant
Lambert har identifisert noe hun kaller innsatsdrevet belønning. Dette er viktige hjerneaktiviteter som ser ut til å være sentrale i utviklingen, og dermed også i forebygging, av depresjon. Noen vanlige symptomer på depresjon er blant annet manglende gledesfølelse, problemer med konsentrasjon og nedsatte motoriske evner. Lambert oppdaget en viktig kobling mellom symptomer ved depresjon og områder i hjernen som omhandler tenking, bevegelse og følelser. Disse områdene kommuniserer stadig med hverandre i et kretsløp som Lambert kaller et innsatsdrevet belønningskretsløp.
Det innsatsdrevne belønningskretsløpet involverer fire viktige hjerneområder: Nucleus accumbens (belønning), striatum (motorikk), det limbiske området (følelser) og prefrontal cortex (tenkning, problemløsning). Nucleus accumbens er kjent som gledessenteret i hjernen, som gjør at vi har lyst til å spise og ha sex og slike artige ting. Det er forbundet med striatum, området som styrer motorikk (bevegelse), og også med det limbiske området, som er sentralt for følelsene. Dette samspillet innvirker i tillegg på vår prefrontale cortex, pannelappen, som ikke overraskende er senteret for tenkning, problemløsning og beslutningstaking.
Det er dette accumbus-striatum-kortikale nettverket Lambert kaller det innsatsdrevne kretsløpet og som hun foreslår som underliggende nevroanatomisk nettverk bak depresjon.
Interaksjonen og kommunikasjonen i dette kretsløpet er sentral i utviklingen og forebyggingen av depresjoner, mener Lambert. Hun sier at vi kan plassere alle kjente symptomer på depresjon i dette kretsløpet og at de alle har noe med dette området å gjøre.
Når vi deltar i aktiviteter som stimulerer kretsløpet, opplever vi belønning og følelse av velvære. Det motsatte, mangel på glede og selvverd, dårligere konsentrasjonsevne og motorikk, henger også sammen med dette systemet. Hvis vi for eksempel over tid stort sett deltar i aktiviteter som ikke krever noe særlig av oss, kan det føre til at vi mister følelsen av kontroll over vår tilværelse og gjøre oss mer sårbare for blant annet å bli deprimerte. Holder vi derimot dette kretsløpet i stadig aktivitet, hjelper dette oss til å takle utfordringer i våre omgivelser og følelser mer effektivt. Dette skjer gjennom fysiske aktiviteter hvor vi produserer et resultat vi kan se, ta på og kjenne. Men det holder ikke bare å bruke kroppen fysisk: Aktiviteten må også inneholde en mental funksjon pluss en forventning om å skape noe. Til gjengjeld: Å delta i slike aktiviteter endrer fysiologien og den kjemiske sammensetningen i dette området, og skaper disse innsatsdrevne belønningene som igjen bygger motstand mot depresjon, mener Lambert.
Det er hendene som gjør det
I dette samspillet er det Lambert mener at hendene våre har en avgjørende rolle. Hjernen vet at vi, for å overleve, må gjøre ting som å jakte og fiske, produsere, lage mat og bygge reder, og det er hendene våre som er de viktigste arbeidsredskaper i dette. Hendene utfører de bevegelsene som fører til ønskede resultater (i dagens vestlige livsstil ”slipper” vi å gjøre alle disse tingene som tidligere var avgjørende for at vi i det hele tatt skulle overleve). Det er sannsynlig at hendene i samarbeid med både motorikk, tenkning og gledesfølelse har vært viktige for oss i vår utvikling i flere millioner år for å manipulere våre omgivelser. Blant annet har vi hatt behov for dette samspillet for å lage og benytte verktøy – en aktivitet som nødvendigvis også involverte kognitiv trening for å kunne utvikle verktøyene, og også krevde at vi motorisk ble dyktigere for å bruke dem. Hendene i samarbeid med god logisk problemløsning i kombinasjon med motivasjon og positiv tankegang må ha vært viktig også for å finne, fange og produsere mat, og generelt produsere tydelige, konkrete resultater som sikret vår overlevelse.
Et viktig nevrologisk faktum å ta med på veien: Når vi jobber med hendene, aktiverer vi større områder i hjernens bevegelsesområder (motor cortex) enn når vi bruker noen annen kroppsdel! Hendene alene engasjerer ¼ av motor cortex2 slik dr Wilder Penfield har illustrert i boka The Cerebral Cortex of Man.3
Hvis hendene skulle ta like stor plass utenpå kroppen som i hjernen, ville de vært vår aller største kroppsdel og totalt overskygget større kroppsdeler som beina og overkroppen. Penfield har også påpekt at å bruke begge hendene stimulerer kommunikasjon mellom hjernehalvdelene og dermed bidrar til omfattende aktivitet i hele hjernen.
Ingen lure snarveier!
En betingelse for at aktiviteter vi utfører med kroppen og hendene skal være virkningsfulle, er at resultatene av det vi driver med er synlig og gir mening. Aktiviteten må inneholde elementer av forventning og dessuten være komplisert nok slik at vi oppnår ekte følelser av mestring når vi er ferdige. Lambert skisserer hvordan våre forfedre fanget mat: Det holdt ikke bare å være sterk og fysisk kunne nedlegge dyr og bære dem hjem. Jakten handlet om mer enn bare muskler og kraft og prestasjoner og slike tøffe ting. Den handlet også om forventninger, opphisselse, strategi og planlegging og koordinering av jegerne og effektiv sosial kompetanse, med andre ord: Mentalt arbeid som involverer flere deler av hjernen. Og når byttet var fanget: Følelse av tilfredsstillelse og mestring. I tillegg har jakt et stort element av sosial støtte.
Evolusjonært er menneskehjernen omtrent den samme som for 100 000 år siden. Vi har fremdeles behov for å forvente, utføre, arbeide og mestre for å nå våre mål. Gjør vi ikke dette, kan det føre til at vi kommer i psykisk ubalanse. Vi må derfor unngå snarveier! Dersom store belønninger skal gi glede og stolthet, må innsatsen også være tilsvarende. Vi må jobbe for målet, og vi må gjennomføre selve aktiviteten som fører til belønningen for å føle gleden.
Lambert har sett at rotter som ble lært å arbeide for å få mat, gikk mer positivt løs på nye utfordringer senere, i motsetning til rotter som fikk levert mat ”på døra”. De ga opp uten å anstrenge seg når de ble utsatt for en utfordring, et kjennetegn ved depresjon.
Lambert nevner også andre forsøk som viser til at selv om et dyr blir servert selve målet (for eksempel mat) uten å måtte arbeide for å finne den (for eksempel grave den fram), vil de likevel forsøke å gjennomføre den mellomliggende opprinnelige, viktige aktiviteten (grave fram maten).4 Det kan altså se ut som selve prosessen (arbeidet) er like viktig som resultatet (å finne mat), og at hjernen mister et viktig biologisk signal hvis vi hopper over denne prosessen. I tillegg er altså forventningen om måloppnåelse viktigere enn selve målet.
Forventning alene skaper aktivitet i hjernens gledessenter – mer enn selve måloppnåelsen. Hvis vi går direkte fra behov til mål, snyter vi oss selv for glede og positive følelser. Hvis vi over tid opplever stadig mindre aktivering av det innsatsdrevne belønningskretsløpet til fordel for mer innsatsLØSE belønninger, kan vi miste følelsen av kontroll over livet og øke sårbarheten overfor blant annet depresjoner, konkluderer Lambert.
[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Koblinger mellom symptomer på depresjon og de ulike områdene i Lamberts innsats-drevne kretsløp«]Lambert har gjennomgått de ulike symptomene på depresjon, og lokalisert dem alle til å være knyttet til de fire hjerneområdene i det innsatsdrevne belønningssystemet, som for eksempel:
– Nedsatt følelse av glede og belønning, som vi oppfatter som et deprimert humør: Nucleus accumbens.
– Utmattethet, at ting går saktere, treghet, fatigue: Stratium (fordi dette området er så nært knyttet til bevegelse).
– Nedsatt motivasjon: Kan være et resultat av både endringer i motorikkområder og belønningsområder, og i følelsesområder.
– Nedsatt kognitiv funksjon, som for eksempel problemer med å konsentrere seg eller ta beslutninger: Prefrontal cortex samt kommunikasjonen med limbiske områder.[/gdlr_box_icon]
Glade aktiviteter
Aktiviteter som engasjerer dette belønningssystemet, er slike hvor du får brukt hendene dine, og som du liker å gjøre og føler forventning, glede og stolthet ved. Aktivitetene inkluderer både motorikken, følelsene (blant annet av forventning) og planleggingen av strategier og annen mental problemløsning – altså at vi engasjerer oss i oppgaver som krever komplekse bevegelser i kombinasjon med kompliserte tankeprosesser, à la å lage jaktstrategier som lurer dyr i feller.
Andre slike aktiviteter kan være for eksempel å sy, slakte dyr, jobbe i hagen, gjøre rent, ta vare på egen hygiene, bygge hus eller produsere og tilberede mat (fra grunnen av – ikke sette en ferdigmiddag i ovnen). Å strikke er et strålende eksempel på en aktivitet som involverer alle elementer: Vi beveger begge hender (motorikk), følger mønstre og planlegger og teller masker (planlegging, problemløsning), følger med på utviklingen av produktet etter hvert som det skapes (forventning) og får et synlig resultat egnet for praktisk bruk og som vi kan være stolte av (mestring og tilfredsstillelse i tillegg til at vi kanskje har skaffet oss en genser eller annet som holder oss varme). – Den nevrokjemiske cocktailen som medfølger følelsen av at vi har utrettet noe med våre egne hender, kan ikke simuleres med medikamenter, operasjoner eller andre medisinske terapier, i hvert fall ikke ennå, skriver Lambert.
Mindre stress, mer motstandskraft
Hendene har vært et avgjørende verktøy i det meste av vår tidligere utviklingshistorie, og er sannsynligvis fremdeles sentrale når det gjelder å stimulere viktige kretsløp som igjen forteller hjernen at vi gjør en god innsats for å overleve. Som nevnt bruker vi hender og hode helt annerledes enn bare for noen tiår siden. Rent hodearbeid er selvfølgelig også inspirerende, og aktiv hjernetrim aktiverer og stimulerer blant annet også områder i hjernen som er sentrale for gledesfølelse og kan dermed gjøre oss mindre deprimerte. Men våre steinalderhjerner skjønner ikke nødvendigvis at for eksempel å trykke på tastaturknotter en hel dag eller å sitte i et møterom og snakke er spesielt meningsfullt eller skapende. Å stimulere det innsatsdrevne belønningssystemet aktiverer flere og større områder i hjernen og forbereder oss bedre på nye utfordringer. Hvis vi IKKE gjør det, vil vi over tid miste følelsen av å ha kontroll over våre omgivelser og bli mer utsatt for depresjon. Hvis vi snyter oss selv for disse aktivitetene, kutter vi en del av hjernens naturlige prosess og risikerer altså mental dysfunksjon som depresjon. En annen konsekvens, foreslår Lambert, er tvangshandlinger – at vi febrilsk gjentar samme aktivitet/handling med tilfredsstillelse og en følelse av kontroll som mål eller belønning.
Vi trenger altså vedvarende, positive erfaringer med og opplevelser som lar oss se koblingen mellom innsats og belønning. På denne måten kan vi bygge motstandskraft mot blant annet depresjon, skriver Lambert. Uansett motstandsdyktighet er ingen immune mot depresjoner. Men forsøkspersoner som skårer høyt på dette, har blant annet lavere stressnivå eller bedre stresshåndtering i vanskelige situasjoner. De opplever oftere mestringsfølelse og har tro på at de kan klare utfordringer de blir stilt overfor.
Trening på å utvikle motstandsdyktighet bør starte allerede som barn, minner Lambert om. I dagens samfunn får vi ofte raskt stor belønning uten særlig stor innsats. Vi får trøst hvis vi gjør det dårlig og får høre at det ikke er oss selv eller vår egen innsats det er noe galt med, men omstendighetene som er urettferdige. Men hvis vi vokser opp uten å oppleve koblingen mellom innsats og belønning, står vi dårligere rustet til å møte livet med optimisme og pågangsmot. Lærer vi oss en passiv tilnærming til livet, prøver vi heller å unngå vanskeligheter enn å imøtegå dem, og vi stimulerer ikke det viktige, innsatsdrevne kretsløpet i hjernen som forteller oss at alt er som det skal være.
Mindre prat, mer handling
Så hva mener Lambert er den beste behandlingsstrategien ved depresjoner? Først og fremst at det er viktig med en terapi som inkluderer både kropp og hjerne. Det hjelper ikke alltid bare å snakke om det. I en studie av sorghåndtering kommenterer professor Susan Nolen-Hoeksema ved Universitetet i Yale at pasienter som lett fokuserer på seg selv og sine problemer, hadde større sannsynlighet for fortsatt å være deprimerte et halvt år senere.5 Lambert trekker fram flere eksempler på effektiv atferdsaktiveringsterapi og hvordan en slik terapiform henger sammen med dynamikken i det innsatsdrevne belønningskretsløpet.
Lambert rapporterer at kliniske erfaringer fra USA viser at antidepressiva og personlig terapi er omtrent like effektive6 men at 81 % av dem som fikk serotonin reopptakshemmere (SSRI), fikk tilbakefall mot 28 % av dem som fikk kognitiv terapi. – Å ta et legemiddel endrer noen funksjoner i hjernen, men det endrer ikke sammenhenger i livene slik en endring i atferd kan gjøre, sier Lambert.7 Når vi opererer full styrke i vårt innsatsdrevne belønningssystem, har vi full produksjon av signalstoffer som serotonin og dopamin. Dessuten stimuleres veksten av nerveceller – noe som anses som en særdeles viktig faktor ved depresjon.
Det er tungt å være deprimert, og noe av det som vanskeliggjør behandling, er at nettopp de forholdene vi trenger for å få det bedre, er de siste vi har lyst eller motivasjon til å engasjere oss i. Når vårt innsatsbelønningssystem ikke lenger ”virker”, ser vi ingen grunn til å delta i sosiale aktiviteter, spise riktig, ta vare på helsa og så videre. Behandling må derfor inkludere en strategi for at hjernen gjenopptar sitt belønningskretsløp. Og til hjelp i dette arbeidet har vi altså tilgjengelig helt naturlige lykkepiller: Våre hender.
Les mer i Kelly Lamberts bok Lifting depression – a neuroscientist’s hands on approach to activating your brain’s healing power.
Kilder:
1. University of Pennsylvania. Positive Psychology Center. Seligman Bio. Fra http://www.ppc.sas.upenn.edu/bio.htm. 2010.
2. Giraux P, Sirigu A, Schneider F mfl. Cortical reorganization in motor cortex after graft of both hands. Nature Publishing Group 2001. Fra http://www.isc.cnrs.fr/duh/giraux_nn.pdf
3. Penfield W, Rasmussen T. The Cerebral Cortex of Man: A Clinical Study of Localization of Function. Macmillan, 1952.
4. Lambert K. Lifting depression – a neuroscientist’s hands on approach to activating your brain’s healing power. Basic Books, 2008. s. 207.
5. Lambert K. Lifting depression – a neuroscientist’s hands on approach to activating your brain’s healing power. Basic Books, 2008. s.176.
6. Lambert K. Lifting depression – a neuroscientist’s hands on approach to activating your brain’s healing power. Basic Books, 2008. s.173.
7. Lambert K. Lifting depression – a neuroscientist’s hands on approach to activating your brain’s healing power. Basic Books, 2008. s.89.
8. Folkehelseinstituttet. Depresjon – faktaark. 2008. Fra http://www.fhi.no/eway/default.aspx?pid=233&trg=MainLeft_5648&MainArea_5661=5648:0:15,2917:1:0:0:::0:0&MainLeft_5648=5544:41924::1:5647:9:::0:0
10. Folkehelseinstituttet: Reseptregisteret. Rapport generert 30. desember 2010. Omsetning 2009: 388 891 360, antall doser: 90 847 096