– Det har stormet, men ingen kreftleger eller andre medisinere har kunnet tilbakevise påstandene mine, sier treningsfysiolog Anders Haakenstad.

Tekst Julia Schreiner Benito

– En heftig kampanje i media for å diskreditere meg som person og fagperson, men jeg sover godt. Ingenting av det jeg sa er min mening, alt er etterprøvbare fakta, sier Haakenstad.

Ja, det buldrer og braker etter at han uttalte seg om kreft i over fire timer i podkasten Wolfgang Wee:
– Kreftforeningen hviler på en uanfektet antakelse om at cellegift har udiskutabel effekt. Men de mest grunnleggende spørsmålene er utelatt: Forlenger det faktisk livet til pasientene? Hvor stor er effekten, og hva bygger dokumentasjonen på? Dette er høyst relevante spørsmål, særlig fordi cellegift er svært toksisk – og likevel kan godkjennes uten dokumentert effekt på overlevelse. Situasjonen er særlig alvorlig i lys av screening hvor overbehandling er et reelt problem, sier Haakenstad.

– Kreftforeningen og industrien løfter ofte frem statistikk som kan virke imponerende, men som i realiteten ikke betyr at pasientene lever lenger eller får bedre livskvalitet. Det er sminka tall som sjelden gjenspeiler en reell, klinisk nytte for den enkelte. Pasientene trenger faktisk effekt – ikke bare pen statistikk, sier Haakenstad på telefon med Helsemagasinet.

Invitert til Dagsnytt 18, men så avlyste NRK uten forklaring

«Uakademisk», «uvitenskapelig» og «farlig» er blant anklagene mot ham, men verken kreftleger eller medisinere har til nå tilbakevist Haakenstads standpunkter.
Ikke ser det ut til at noen ivrer etter å møte ham til debatt heller. 4.6. diskuterte han temaet med molekylærbiolog Sigrid Bratlie hos Wolfgang Wee, men foreløpig lar onkologer og andre leger vente på seg.

– Jeg får derimot støtte fra fagfolk som må forholde seg anonyme etter å ha sett hvilken behandling jeg har fått.

– Jeg ble invitert til debatt i NRKs Dagsnytt 18 noen dager etter podkasten hos Wee i mai, men sendingen ble avlyst samme dag. Jeg skulle møte Kreftforeningens leder, Ingrid Stenstadvold Ross, og NRK ba meg sende inn mine standpunkter – med henvisning til generalsekretærens uttalelser og det som ble sagt i podkasten. Svarfristen var helst på 45 minutter. Noen timer før opptak dagen etter fikk jeg beskjed om at debatten var avlyst. Uten noen forklaring, sier Haakenstad.

Joda, de randomiserte studiene finnes, og de er nedslående for cellegifter

Det finnes få randomiserte, kontrollerte studier som viser at cellegift gir bedre overlevelse for majoriteten av pasienter, kun en forsinkelse av risikoen for tilbakefall, men heller ikke denne effekten er imponerende, er en av Haakenstads innvendinger.

– Det er helt uetisk å sette opp en randomisert studie der halvparten får cellegift og halvparten tror de får det (placebo), nettopp fordi vi har tusenvis av studier som viser at det virker, sa Kreftforeningens generalsekretær Ross til VG 26. mai.

Hennes faglige bakgrunn er innen kommunikasjon, politisk påvirkningsarbeid, organisasjonsutvikling og ledelse.
– Det er ganske ironisk at jeg, med fem års formell utdanning, blant annet om kreft fra det medisinske fakultet, blir beskyldt for å mangle faglig grunnlag for å uttale meg – mens generalsekretæren, som ikke har noen helsefaglig bakgrunn, får uttale seg fritt uten at noen reagerer, sier Haakenstad.

Lav terskel for å kunne si at cellegift har «effekt»

– Det finnes over 50 randomiserte studier og metastudier på flere enn 30 000 brystkreftpasienter som sammenligner cellegift med ingen cellegift – altså akkurat den typen forskning Kreftforeningen omtaler som «uetisk». Gevinsten i overlevelse er gjennomgående lav, ofte marginal, og i flere store pasientgrupper helt fraværende. Likevel lever forestillingen om at fravær av cellegift er en dødsdom – noe som får pasienter til å akseptere ekstreme bivirkninger uten å stille spørsmål.

– I flere tilfeller gjør behandlingen mer skade enn nytte, nettopp fordi toksisiteten er så høy – og gevinsten i mange tilfeller uteblir. Pasienter bør få innsyn i hvordan cellegift faktisk virker, hva som menes med «effekt»; om det handler om tilbakefall eller forlenget liv – hvem det gjelder, og hvor stor effekten er, både i beste fall og i snitt. Først da kan de ta et reelt informert valg, sier Haakenstad.

Dramatisk endring hos pasienter etter cellegift da han testet dem

Haakenstads interesse for feltet startet for snart ti år siden da han skrev sin master ved medisinsk fakultet ved NTNU i Trondheim.
– Jeg var testleder i halvannet år på en multisenterstudie om brystkreft, hvor jeg blant annet samlet inn kliniske data ved laboratoriet på St. Olavs Hospital. Jeg testet brystkreftpasienter på alt fra maksimalt oksygenopptak (VO_2MAX) til kraftutvikling i skjelettmusklene – ved diagnosetidspunktet, under behandling, og i månedene etter, helt opp til 5 år etter avsluttet behandling.

– Jeg så en dramatisk endring i både allmenntilstand og fysisk funksjon etter cellegift. Det var åpenbart hvor kraftig behandlingen påvirket kroppen – og det overrasket meg at nesten alle pasientene fikk mer eller mindre samme behandling, selv om de trodde at den var individuelt tilpasset.
Jeg begynte å stille meg spørsmål: Virker dette egentlig? Er det virkelig nødvendig? Skal forgiftning gjøre dem friske? Når bestemte vi oss for at dette er greit? I tillegg har jeg to nære familiemedlemmer som døde av kreft i ung alder, sier Haakenstad.

Kreftforeningen viser begrenset innsikt

– Når Ross hevder at det er «uetisk» å gjennomføre studier med placebogrupper uten cellegift fordi behandlingen allerede er ansett som effektiv, vitner det om begrenset innsikt i forskningslitteraturen siden cellegift først ble tatt i bruk som standardbehandling. Faktum er at det finnes over 50 randomiserte studier som nettopp sammenligner cellegift med ingen cellegift. Blant disse har én studie fått særlig gjennomslag og vært sentral i å forme behandlingspraksis: Bonadonna-studien på brystkreftpasienter, først publisert i 1976, med senere oppfølgingsdata på overlevelse.

– Her sammenlignet man kvinner som fikk cellegift etter kirurgi med dem som kun ble operert. Studien viste færre tilbakefall og en overlevelsesgevinst på 9–12 prosent blant kvinner før overgangsalder. Den ble en viktig katalysator for cellegiftens gjennombrudd og etter hvert standardbehandling ved brystkreft.

– Mindre omtalt er det at pasienter i cellegiftgruppen som ikke tålte behandlingen, ble ekskludert fra analysen. Det er uvanlig, særlig når det totale antallet deltakere var under 390. I kontrollgruppen, der det ikke ble gitt noen behandling, fantes det selvsagt ingen tilsvarende eksklusjonsgrunn. Resultatet blir naturligvis en skjevhet i analysen som favoriserte cellegiftgruppen, fordi bare de mest robuste pasientene – de som tålte behandlingen – ble stående igjen i datagrunnlaget.

Som om fagfolk har sluttet å stille kritiske spørsmål

– Det er som om ingen lenger stiller spørsmål ved at studier ikke dokumenterer forlenget overlevelse – bare færre tilbakefall, det som gjerne kalles «disease-free survival» eller «progression free survival». Siden 1992 har det faktisk vært tillatt å omtale en kreftbehandling som effektiv uten å bevise at pasienten lever lenger. Det holder at svulsten krymper, eller at tilbakefall uteblir en viss periode, sier Haakenstad.

Mye merkelig kan skje når man begynner å sminke tall.
– Kreftregisterets egne årlige rapporter viser for eksempel en 5-års relativ overlevelse på over 100 prosent i enkelte pasientgrupper – som 102,9 % for lokalisert prostatakreft. Hvordan er det mulig? Fordi man sammenligner dødeligheten med den forventede dødeligheten i befolkningen, der det tas høyde for at noen uansett vil dø av andre årsaker som drukning, bilulykker eller alderdom. Når slike faktorer regnes inn, pumpes overlevelsen opp og framstår bedre enn den faktisk er. Resultatet blir en statistisk illusjon, uten at pasientene nødvendigvis lever lenger, forklarer Haakenstad.

– Dette betyr at man kan kunstig «booste» overlevelsen, bare ved å stille diagnosen tidlig nok – for eksempel ved å kalle inn friske mennesker til screening. For 5-års overlevelse sier nemlig bare noe om hvorvidt pasienten er i live fem år etter diagnosetidspunktet – uavhengig av om vedkommende er kreftfri eller dør én dag etterpå. Det sier ingenting om faktisk livsforlengelse, og blir i mange tilfeller et meningsløst mål, legger han til.

Du finner mye «sykdom» når friske folk undersøkes

Et resultat av screening – som mammografi – er at friske får påvist kreft som ikke nødvendigvis truer helsen. I sin doktoravhandling viste professor Mette Kalager resultatet: Overdiagnostisering. En påviser og behandler kreft som aldri hadde gitt symptomer eller sykdom. Altså får en kun bivirkningene av behandlingen, ikke hjelpen. I februar presenterte regjeringen programmet «mannografi» – screening for prostatakreft.
 – De fleste menn som behandles for prostatakreft får inkontinens og ereksjonsproblemer. Det kan gå ganske hardt inn på folk, sa Kalager. Videre:
– Totaldødeligheten reduseres ikke der man innfører screening. Det kan hende man redder én fra å dø av prostatakreft, men på samme tid vil da en annen dø av noe annet, som for eksempel bivirkninger av behandlingen, sa professoren til Aftenposten.

Kreftforeningen ender opp i selvtilfreds uvitenhet

Hva ønsker egentlig Kreftforeningen? spør Haakenstad retorisk.
– Å fremstå som den autoritative stemmen for konsensus på kreftfeltet. Problemet er at dette i praksis ender opp som en selvtilfreds uvitenhet – en blind tro som ignorerer harde, kvantitative data i forskningslitteraturen, sier han.

– Jeg tror ikke onkologer, leger eller pasientforeninger handler i ond tro. Tvert imot – de har et genuint ønske om å hjelpe og er overbevist om at behandlingen de tilbyr er livreddende. Men dessverre er det et systemisk problem at mange leger slavisk følger retningslinjer uten selv å oppdatere seg på forskningen eller gå i dybden på primærkildene.

– Det er naivt å anta at store organisasjoner og ekspertpaneler fremstiller alle tall og data nøytralt. I virkeligheten er forskningsformidling ofte en labyrint av selektiv rapportering, overtolkede surrogatendepunkter og statistiske finter som tåkelegger det viktigste spørsmålet: 

Lever pasientene faktisk lenger og med bedre livskvalitet?

Hva han selv ville gjort om han fikk kreft

– Jeg aksepterer ikke det underliggende premisset om at kreft primært er en genetisk sykdom – noe dagens standardbehandlinger i stor grad bygger på. Nettopp derfor ville også min tilnærming til behandling vært annerledes. Hvis jeg fikk kreft, ville jeg valgt en naturlig og målrettet strategi: ketogen, metabolsk behandling – kombinert med å utelukke andre mulige forstyrrende faktorer som parasitter.

– I tillegg ville jeg lagt stor vekt på de grunnleggende forutsetningene for cellehelse og immunfunksjon: tilstrekkelig sol og D-vitamin, emosjonell stabilitet, lavt nivå av kronisk stress, regelmessig fysisk aktivitet, optimale mengder næringsstoffer, og målrettet reduksjon av systemisk inflammasjon. Alle disse faktorene påvirker kroppens evne til å regulere cellevekst, støtte mitokondriefunksjon og kontrollere immunrespons – men blir ofte oversett i dagens behandlingsmodell, sier Haakenstad.

Mutasjoner en konsekvens av forstyrret energiomsetning, men ikke årsak til kreft

– Jeg anser gener som en sentral del av bildet, men jeg oppfatter genetiske mutasjoner primært som et symptom – en konsekvens av at cellens energiomsetning er forstyrret. Det er dette den metabolske kreftteorien, fremmet av professor Thomas Seyfried, bygger på – og den støttes i økende grad av faglitteraturen.

– Kreftceller er avhengige av fermenterbare drivstoff som glukose og glutamin. Jeg ville gjort alt for å strupe tilførselen av disse næringskildene – gjennom et ketogent kosthold, tidsbegrenset spising og moderat kalorirestriksjon. Ikke som et eksperiment, men som et fysiologisk og biokjemisk velbegrunnet tiltak, forankret i forståelsen av kreftcellenes metabolske svakheter.

– Tenk om vi hadde brukt en brøkdel av milliardene som går til cellegiftforskning på å utforske og videreutvikle denne typen behandling.

Da ville landskapet for kreftbehandling sett helt annerledes ut, sier Haakenstad.

I denne videoen forklarer professor Thomas Seyfried den rolle cellemiljøet spiller i utviklingen av kreft.

Referanser

https://ascopubs.org/doi/10.1200/JCO.2025.43.16_suppl.11015
https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/40451185/

og mange flere her:

https://drive.google.com/file/d/1utmaA0_Fsq9xUakcZQC8x26OmFnSV_6e/view