Forside > Arkiv > 2012 > Helseangst

Fra allmennpraksis

Lege/naturlege Stig Bruset er spes. allmennmedisin. Regnbuen helsesenter har tverrfaglig kompetanse og egne treningslokaler. www.regnbuenhelsesenter.no

Cecilie er 35 år gammel og hadde fått en hastetime på grunn av pusteproblemer. Ved undersøkelse var det ikke noe unormalt å høre over lungene, og jeg kunne ikke finne tegn på at noe var galt. Da jeg fortalte henne om dette, virket hun ikke lettet, snarere tvert imot.

Da jeg utspurte henne litt nærmere om dette, fortalte hun at hun var engstelig for at det feilte henne noe virkelig alvorlig. Hun fortalte at hun også hadde følelse av en klump i halsen som ikke ble borte ved svelging. Vi ble derfor enige om å foreta noen flere undersøkelser inkludert lungefunksjonsmåling ved pusteprøve og å ta noen blodprøver.

Ved neste konsultasjon kunne jeg fortelle at alle resultater var normale, men hun virket fortsatt ikke fornøyd. Hun fortalte at klumpen i halsen var ubehagelig, selv om jeg ikke kunne se noen galt verken på innsiden eller utsiden av halsen. Jeg spurte henne da om hun trodde dette kunne være angstsymptomer og bekymring, noe hun svarte bekreftende på etter å ha tenkt seg om. Hun fortalte at hun alltid hadde vært bekymret som type og at pusteproblemene hadde oppstått noen uker tidligere. Det begynte etter at hun fikk høre at mor til et barn i samme klasse som hennes egen datter hadde fått blodpropp i lungen. Symptomene startet med stikk i brystet og tung pust. Hun begynte da å få tanker om at en katastrofe kunne ramme også henne. Vi ble enige om å ta et røntgenbilde av lungene for å være helt på den sikre sida.

Bildene viste heldigvis heller ikke noe galt, og under vår neste samtale konkluderte jeg at vi hadde gjort de undersøkelser vi kunne for å være rimelig sikre på at hun ikke var alvorlig syk. Hun var likevel plaget av sine symptomer og syntes disse hemmet henne i hverdagen. Jeg anbefalte samtaler hos psykolog, noe hun aksepterte.

Etter tre måneder hadde vi en ny konsultasjon, og da virket hun roligere. Hun fortalte at psykologen hadde brukt såkalt kognitiv atferdsterapi, der pasient og behandler gjennomgår tanker og følelser omkring aktuelle problemer. Dette hadde hjulpet, og hun kunne til og med se det komiske i enkelte av sine reaksjonsmønstre, for eksempel som da psykologen hadde spurt: ”Hvor ofte har du hatt rett i dine katastrofetanker?” Hun hadde også lært å skille tanke og virkelighet på den måten at en tanke var en tanke og ikke nødvendigvis virkelig.

Både disse samtalene og at hun samtidig hadde lært seg avspenningsteknikker, hadde hjulpet, men hun måtte finne seg i fortsatt å kjenne angsten dukke opp i enkelte sammenhenger. Den store forskjellen, avsluttet hun, var imidlertid at det nå var hun som kontrollerte angsten og ikke omvendt.

Legg igjen et svar