Makt, penger og helsepolitikk har smeltet sammen raskere enn demokratiene er rustet for. Ville vi merket forskjell om World Economic Forum styrte verdens helse?

Av Julia Schreiner Benito

 
Følelsen av avmakt hos folket ville vært den samme.

Tidligere utenriksminister og nå leder for World Economic Forum (WEF), Børge Brende, hadde flere møter og middager med Jeffrey Epstein. De diskuterte blant annet idéen om at “Davos kan erstatte FN” som global arena for samarbeid og beslutninger.

13. juni 2019 signerte Brende en avtale med FN på vegne av WEF, etterpå spiste han middag med Epstein. Ifølge dennes kalender var Brende eneste gjest til sushimiddagen.

WEFs strategiske partnerskap med FN – The Strategic Partnership Framework – inkluderte helse. Under Børge Brendes signatur påla FN å engasjere seg i og bruke de ulike plattformene som WEF stilte til rådighet.

Makt var allerede flyttet

Mange reagerer på tanken om at WEF skulle overta funksjoner hos FN som skal være forankret i folkevalgte organer. Men makt var allerede flyttet. Viktige beslutninger tas langt unna borgerne og deres påvirkning i komplekse, teknokratiske systemer og i lukkede rom. Koronatid var et eksempel på folkets avmakt og forvirring ved at det nærmest var umulig å forstå hvem som bestemte hva: WHO? Helseministeren? Helsedirektoratet? Stortinget?

Kriser omfordeler makt, og nye markeder oppstår.

Pandemien skapte:

• gigantiske offentlige kontrakter
• teknologisk overvåkning
• ny industri for vaksiner
• nye globale helseallianser

Distanse og avmakt

Om rammen for avgjørelser kommer fra FN eller i WEF, er følelsen av distanse og avmakt den samme. Avstanden er ikke bare geografisk, men også demokratisk.

Formell forskjell mellom FN og WEF

Formelt er FN mer legitimt enn WEF, men begge ligger utenfor folkets rom.FN bygger på statlig representasjon, men har utviklet seg til en byråkratisk mastodont av tekniske komiteer. Altså styring over folket, ikke av folket. Et maktflytte fra FN til WEF vil være en glidning fra politisk representasjon til nettverksstyring. Beslutninger tas over folket og presenteres som nødvendige og uunngåelige, men i praksis er både FN og WEF overnasjonal styring. Og desto høyere vi går, jo svakere lyder folkets stemme. 

Det egentlige skillet går mellom: demokrati som politisk kamp og styring som administrasjon av globale systemer.

Både FN og WEF befinner seg mer i den siste kategorien.

WEF ville blitt mer av det samme

Derfor kan en overgang fra det ene til det andre oppleves som mer av det samme – bare enda litt fjernere. Det som virkelig skaper mistillit er ikke hvem som styrer globalt, men at styringen skjer utenfor folkets reelle kanaler og der politikk blir teknikk.

Den siste tids avsløringer har vist at de samme personene beveger seg mellom regjeringer, internasjonale organer, tenketanker, næringsliv, filantropiske stiftelser og ekspertpaneler. Institusjonene er knutepunkter. Nettverket er strukturen. Finansieringen kommer gjerne fra norske skattebetalere.
De samme folkene blir “systemets språkbrukere” deler perspektiver, referanserammer og løsninger. FN, WEF, WHO, EU-organer, stiftelser og selskaper virker som forskjellige rom i samme bygning. Og med lukket dør til folket.

WEF, EU og tenketanker er motorveien til FN og politikeres pengebinger etter at karrierene deres på Stortinget er over.

Systemets makt

Gammel makt var at noen bestemte og andre adlød. Den nye makten settes med normer, rammer, språk og problemløsning. Når problemet allerede er beskrevet av makthavere, blir veien til deres løsning kort. Vi – folket – kan stemme ut en regjering, men ikke globale normer og nettverk, konsensus eller internasjonale standarder. Slike nettverk er ofte uformelle og relasjonsbaserte, ikke formelle konspirasjoner. Altså makt styrt av nettverk og demokratisk usynlig.

Derfor blir den viktigste forskjellen mellom FN og WEF juridisk, ikke praktisk. Demokratiet kan kontrollere regjeringer, men ikke nettverket av en «verdensregjering.» Systemet lukkes for folket når det virkerpå et nivå som demokratiet ikke er bygget for.

Nettverk rundt Jeffrey Epstein besto av finans, vitenskap, filantropi og politikk – ikke bare sexskandaler. Disse nettverkene har flytende grenser mellom global helse, investeringer, «risikokapitalisme», filantropiske fond, vaksineprogrammer og beredskap. Pandemier og kriser kan fungere som økonomiske og politiske akseleratorer for slike nettverk.

Når forskningsfinansiering, filantropi og investeringer blandes, kan de som finansierer forskning forme løsningene. Vitenskap ikke er politisk nøytral når den finansieres av makteliter.

Resultatet er avmakt, mistillit og påtvunget helsepolitikk.