Skip to main content

Historien om de spedalske i Norge

Bjørn Godøy har skrevet en usedvanlig god og engasjerende bok om den grusomme infeksjonssykdommen lepra. Han beskriver de spedalskes skjebne i Norge, myndighetenes kamp for å utrydde sykdommen, hvordan den ble oppfattet av fagfolk og allmuen og behandling av de syke fram mot vår tid.

Tekst Iver Mysterud    

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Bokomtale»]Forfatter: Bjørn Godøy
Tittel: Ti tusen skygger: En historie om Norge og de spedalske
Forlag: Spartacus
Utgivelsesår: 2014
ISBN: 978-82-430-0612-6
Pris: kr 369[/gdlr_box_icon]

Hovedtittelen Ti tusen skygger henspeiler på at minst ti tusen mennesker i Norge døde av spedalskhet på 1800-tallet. For dem ble et av datidens mareritt til virkelighet. Spedalskhet forvandlet dem til skrekkinngytende, dødningaktige skikkelser som ble til makabre skygger av seg selv (se ramme). At folk var redde for dem, er forståelig fordi legene ikke visste eller var enige om hva sykdommen kom av, og det fantes heller ingen effektiv behandling. Ti tusen skygger tar for seg de siste to hundre årene av spedalskhetens historie i Norge, med hovedvekt på 1800-tallet.

Spedalskhet var primært et kystnært fenomen i vårt land, og fra Stavanger til Tromsø levde folk i angst for å bli rammet. Mellom 1830 og 1870 framsto spedalskhet som en av de største truslene mot folkehelsa i Norge. Sykdommen lenket landet fast til en dyster og primitiv fortid i en periode da myndighetene mer enn noe annet ønsket å modernisere samfunnet. Dette skjedde i en tid da spedalskhet hadde mye lavere forekomst eller var fraværende i andre europeiske land, inkludert i resten av Skandinavia. Ofrene for sykdommen framsto ifølge Godøy som nasjonale avvik i det nye Norge som vokste fram på 1800-tallet. Spedalske var blitt gjemt bort i bygdene i århundrer. Nå ble stadig flere av dem sendt til statlige institusjoner for å isoleres i påvente av døden.

LES OGSÅ  God oversikt over betennelse som kjennetegn ved kronisk sykdom

Spedalskhet eller lepra har vært kjent i Norge gjennom tusen år. Det var imidlertid i første halvdel av 1800-tallet at forekomsten økte så sterkt i omfang at den ble oppfattet som en av de største truslene mot folkehelsa. Myndighetene gikk til massivt motangrep, og rundt 1860 sto flere institusjoner for spedalske, kalt pleiestiftelser, klare for å ta hånd om de rammete. Ti år seinere mente legene at de hadde spedalskheten under kontroll. I 1873 påviste Bergenslegen Gerhard Henrik Armauer Hansen (1841–1912) at sykdommen skyldtes en spesifikk bakterie, leprabasillen, som har latinsk navn Mycobacterium leprae. Armauer Hansen er verdensberømt for dette, og spedalskhet omtales også som Hansens sykdom. På 1900-tallet fantes kun få spedalske i Norge. Tre nye tilfeller ble oppdaget i 1951, og den siste av dem døde i 2002.

Boka på 257 sider består av 14 hovedkapitler om ulike aspekter ved spedalskhetens historie. De viktigste kildene er omtalt bak i boka. Midt i boka er det samlet en rekke fotografier av spedalske, pleiestiftelsene og de mest kjente legene. Godøy beskriver denne mystiske sykdommen, dem det rammet og hvordan leger og samfunn oppfattet spedalskhet. Teksten omhandler primært spedalskhet i Norge, men Godøy setter jevnlig sykdommen i perspektiv ved å omtale forholdene i andre land. Leseren presenteres for vitenskapelige teorier om årsaker til sykdommen og hvordan den bør behandles, og vi får innsikt i vanlige folks oppfatninger om den.

I en rekke kapitler fortelles om leger som iherdig forsøkte å forstå årsakene til spedalskhet, og vi får grundig innsikt i offentlig debatt dem imellom. Toneangivende norske leger på 1800-tallet mente at spedalskhet primært var arvelig, selv om andre hevdet at det skyldes spesifikke forhold i lokalmiljøet (miasmer) eller skyldtes en infeksjon. I motsetning til toneangivende leger trodde folk flest at spedalskhet var smittsomt. På 1800-tallet var norske leger blant verdens ledende fagfolk på spedalskhet, der Armauer Hansens påvisning av leprabasillen ble et høydepunkt. Godøy gir oss interessant innsikt i hva de ulike legene gjorde, skrev og uttalte om sykdommen og beskriver deres personlige bakgrunn, noe som dels kan forklare hvordan de tenkte og handlet. Legene var preget av gode intensjoner, men i en del tilfeller veide hensynet til landets ve og vel tyngre enn hensynet til pasientene. Mange var også svært ærekjære, og debattene kunne være svært følelsesladde.

LES OGSÅ  Pensum for vitebegjærlige nr. 7 2013

Selv om boka handler om én spesifikk infeksjonssykdom, er mange av de generelle avveiningene som leger, helsemyndigheter og politikere sto overfor, velkjente for mange av nåtidens helsepolitiske temaer. Eksempler er tilgangen til tobakk, alkohol og vurderingen av hva som skal regnes for usunn mat. I hvilken grad skal myndighetene regulere/forby noe til fellesskapets beste, og i hvilken grad skal folk kunne velge fritt?

Forfatterens mål med Ti tusen skygger har vært å gi en lesverdig framstilling av spedalskhetens norske historie. Forløpet av sykdommen har vært beskrevet av andre, men Godøy har inkludert nye og ukjente detaljer. I tillegg har han satt utviklinga inn i en større historisk og kulturell sammenheng. Boka har fått strålende anmeldelser og ble nominert til Brageprisen 2014 for beste sakprosabok. Den anbefales på det varmeste som en kilde til innblikk i et dystert og interessant kapittel i norsk medisin- og kulturhistorie.

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Slik ble de spedalske rammet»]Bjørn Godøy beskriver sykdommen slik: ”Første antydning om at marerittet var i emning, var en følelse av uforklarlig tyngde i kroppen. Føtter og armer nektet å bevege seg. Kroppen var liksom fylt av bly. Deretter ble pasientene overmannet av tretthet. Uten forvarsel kunne de falle i søvn under samtaler og mens de spiste. 1800-tallets leger konstaterte at de fleste ble deprimerte av påkjenningene. Etter en stund kviknet pasientene til. Humøret steg. Arbeidslysten vendte tilbake. Da dukket flekkene opp.”

Han fortsetter: ”De minste var små som linser, de største store som håndflater. Flekkene hadde en karakteristisk rødlig eller mørkebrun farge. Etter noen dager, uker eller måneder forsvant de. Kroppen så fin ut. Men før eller siden vendte de tilbake, enda tydeligere og hissigere enn før. Etter hvert begynte flekkene å heve seg opp fra huden. De ble til klumper – eller knuter – stappfulle av milliarder av bakterier. Ble pasientene angrepet i ansiktet, svulmet kinn og hake og panne opp. Før eller siden forsvant øyenbrynene. Om pasienten hadde vært usikker på hva som var i veien, fantes ikke lenger tvil. Ansikt uten øyenbryn var et skråsikkert tegn på spedalskhet.”

LES OGSÅ  Suveren bok om Alzheimers sykdom

På 1840-tallet begynte leger å skjelne mellom to hovedformer basert på hvordan sykdommen preget pasientens utseende: ”Den glatte formen ble ansett for mest godartet og ble av mange ikke oppfattet som spedalskhet i det hele tatt. Mennesker som ble rammet av denne formen, levde som regel lenger enn dem som ble rammet av den knutete formen. Lidelsene de måtte utholde, er likevel nok til å ta pusten fra oss i dag. I årevis gikk de med blærer på hender og føtter som stadig sprakk og etterlot seg væskende sår. Deretter led de seg gjennom en periode med ekstrem hudømfintlighet. Selv lett berøring forårsaket stikkende smerter. Det føltes som om de ble utsatt for tusenvis av nålestikk. Etter flere år med hypersensitivitet gikk sykdommen inn i det siste og følelsesløse stadiet. Mange spedalske mistet følelsen under fotsålene, noe som ga dem et underlig, vaklende ganglag. Huden ble stiv og pergamentaktig. Øynene tørket inn. Ofte døde deler av ansiktsmuskulaturen, og munnen kunne ikke lenger styres. Vev som holdt kroppsdeler sammen, døde. I ytterste fall falt fingre og tær av.”[/gdlr_box_icon]


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…? 


Del gjerne med dine venner