Skip to main content

Hormonforstyrrere i maten og miljøet – hva gjør de med oss?

Syntetiske hormonpreparater og miljøgifter kan forstyrre kroppens hormonbalanse og øke risikoen for misdannelser, kreft og andre lidelser. Noen forskere hevder at dette er blant de mest alvorlige miljø- og helseproblemene vi står overfor i dag.

Tekst Johnny Laupsa-Borge

I dag brukes rundt 100 000 syntetiske kjemikalier i EU og USA,1 og omtrent halvparten av disse finnes i produkter som selges i Norge. Hvert år introduseres ca. 1 000 nye forbindelser, hvorav mange havner i vanlige forbruksvarer, inkludert maten og drikkevannet. For mer enn 90 prosent av de syntetiske kjemikaliene har man liten eller ingen kunnskap om virkningene på miljø og helse, og man vet svært lite om hvordan miljøgiftene samlet sett virker på planter, dyr og menneske. Imidlertid er det grunn til å tro at en rekke av disse utgjør en betydelig risiko for miljø og helse. Kunnskapen vi har om ”gamle” syndere, tyder på det.

Forstyrrer hormonbalansen

Begrepet ’hormonforstyrrere’ blir vanligvis brukt om naturlige eller syntetiske stoffer i miljøet som forstyrrer balansen mellom kroppens ulike hormoner og deres aktivitet, og forårsaker skadelige helseeffekter i organismen eller dens etterkommere.2 Stoffene kan etterlikne eller blokkere steroidhormoner i dyr ved å påvirke spesifikke reseptorer (mottakere), enzymer eller andre proteiner i cellenes signalveier. Til slike kjemikalier regnes blant annet syntetiske plantevernmidler, PCB-er, dioksiner, bromerte flammehemmere, bisfenol A, ftalater, parabener, tungmetaller og andre miljøgifter samt syntetiske hormonpreparater og naturlige planteøstrogener.

Noen av disse stoffene er hormonhermere (agonister) med effekter som tilsvarer de ”kvinnelige” kjønnshormonene østrogener (østradiol, østriol, østron). Slike forbindelser kan blant annet binde seg til cellers østrogenreseptorer.2 Andre fungerer som hormonhemmere (antagonister) ved å blokkere produksjonen eller aktiviteten til kroppens østrogener eller de ”mannlige” kjønnshormonene (androgener, bl.a. testosteron). Enkelte stoffer kan også forstyrre syntesen, omsetningen eller transporten av skjoldkjertelhormonene tyroksin (T4) og trijodtyronin (T3).

Hormoner er spesifikke signalstoffer som celler og organismer bruker til å kommunisere med hverandre, regulere uttrykket til gener og styre biologiske prosesser.3 En finstemt hormonbalanse, særlig i tidlige livsfaser, er nødvendig for normal vekst og utvikling og dermed god helse. Hormonforstyrrere kan selv i lave konsentrasjoner påvirke denne komplekse flyten av informasjon i kroppen og forårsake utviklingsforstyrrelser som gir misdannelser, redusert fruktbarhet eller økt sykdomsrisiko.2

Finstemt hormonbalanse

Hormoner er ulike typer signalstoffer som utløser biologiske effekter i lave konsentrasjoner hos mikrober, planter og dyr. Ved hjelp av slike budbringermolekyler kan celler og organismer kommunisere med hverandre og styre biologiske prosesser som er nødvendige for deres vekst, utvikling og funksjonsevne.

Alle organismer har utviklet mer eller mindre avanserte signalsystemer, og mennesker og andre pattedyr har et særlig raffinert hormonsystem. Det komplekse samspillet mellom ulike deler av vår organisme avhenger av en finstemt hormonbalanse som er følsom for en rekke påvirkninger, særlig i tidlige faser av livsløpet.

Ikke bare dosen som teller

Noen fagfolk hevder at konsentrasjonen av hormonforstyrrere i miljøet sannsynligvis er for liten til å skape helseeffekter av betydning. Samtidig påpeker de at man inntar mye mindre steroidhormoner gjennom mat og medisiner enn kroppens egenproduksjon.4 Omfattende forskning de siste tjue årene viser imidlertid at det ikke bare er dosen som teller.

Blant annet ser det ut til å ha stor betydning når i livsløpet man blir utsatt for hormonforstyrrere og varigheten og mønsteret for slik eksponering.1,2 Hvis det skjer på et kritisk tidspunkt i organismens tidlige utvikling, for eksempel på fosterstadiet eller hos barn før puberteten, kan resultatet bli alvorlige, irreversible forstyrrelser, mens eksponering seinere i livet kan skape mildere og mer kortvarige og reversible effekter.

Forøvrig er det ikke nok å studere virkningen til enkeltstoffer. I maten og miljøet opptrer tusenvis av potensielt hormonforstyrrende stoffer som kan virke sammen og forsterke eller dempe skadelige effekter.

Jo yngre, desto verre

Stadig flere undersøkelser underbygger at jo yngre en organisme er, desto mer følsom er den for hormonforstyrrere. Hvis for eksempel et foster eller spedbarn blir utsatt for ett eller flere stoffer med østrogenaktivitet fra mat, medisiner eller kjemikalier, kan selv lave doser forstyrre barnets utvikling og øke risikoen for sykdom senere i livet.1 I noen tilfeller kan det skje en feminisering hos menn med misdannelser i kjønnsorgan, tilbakeholdelse av testiklene i bukhulen, cyster på bitestiklene, unormale sædceller eller andre defekter.2

Hormonforstyrrere kan også påvirke utviklinga av andre organer og øke risikoen for blant annet leversykdommer og hormonavhengige kreftformer som bryst-, livmorhals-, prostata- og testikkelkreft.1,2 I dag ser man en kraftig økning av slike kreftformer.

LES OGSÅ  Frisk av MS etter fjerning av kvikksølv

Eksperimenter med unge forsøksdyr viser at syntetiske stoffer med østrogenaktivitet kan endre uttrykket til visse gener, påvirke utviklinga av hormonfølsomme vev og øke cellenes følsomhet for østrogen senere i livet. Bisfenol A, som brukes i plast (polykarbonat), er et eksempel på slike kjemikalier, og det er et tankekors at stoffet finnes i tåteflasker på markedet.

Eksempler på stoffer i plantekost med hormonelle effekter

Planteøstrogener, som kan etterlikne eller motvirke kroppens østrogener.
Isoflavoner (f.eks. genistein i soya).
Lignaner (f.eks. i linfrø og helkorn), som i tarmen hos dyr omdannes til enterolignaner (enterolaktoner og enterodioler).
Stilbener (f.eks. resveratrol i druer og rødvin).
Koumestaner (f.eks. koumestrol i belgvekster).
Glycyrrhetinsyre, som kan påvirke ulike steroidhormoner (bl.a. mineralkortikoider). F.eks. i lakris.
Goitrogener, som kan påvirke skjoldkjertelhormonene.
Glukosinolater (tiocyanater, isotiocyanater, sykliske svovelforbindelser) i bl.a. kålvekster.
Lektiner, som kan ha insulinliknende effekter. F.eks. hvetekimagglutinin (WGA) i brødhvete.

Gener preges for livet

Nevnte effekter er eksempler på det forskere kaller epigenetiske mekanismer og genetisk pregning. Epigenetikk (epi = over) er studiet av molekylære mekanismer som regulerer i hvilken grad gener uttrykker seg.5,6 Forenklet kan man si at organismen svarer på endrete miljøbetingelser uten å endre den genetiske koden i arvematerialet, men ved at signaler fra miljøet instruerer et gen om å ”slå seg på”, slik at det blir aktivt og koder for et gitt protein, eller å slå seg av, slik at proteinet ikke dannes.

Denne programmeringa begynner allerede før barnet er unnfanget og kan nedarves gjennom flere slektsledd. Fenomenet kalles epigenetisk arv, og kunnskapen om slike mekanismer representerer et paradigmeskifte innen ernærings- og miljømedisin, selv om prinsippet om at kostholdet og livsstilen kan påvirke seinere generasjoner, har vært kjent i årtusener.7

Hvis en kvinne (eller mann) i fruktbar alder utsettes for økte nivåer av østrogene stoffer, for eksempel fra mat eller medikamenter, kan dette skape arvbare endringer i genuttrykk og cellers signalsystemer hos hennes (hans) barn og barnebarn. Slike endringer kan påvirke deres anatomiske trekk, fysiologiske prosesser og sykdomsrisiko. Påvirkningene kan ha positive, negative eller nøytrale helseeffekter avhengig av stoffenes karakter, doser og synergieffekter (at ulike stoffer forsterker eller demper hverandres effekt) samt tidspunktet og varigheten for eksponering. Lave eller moderate nivåer av planteøstrogener fra mat og kosttilskudd kan for eksempel lindre plager i overgangsalderen og redusere risikoen for visse krefttyper, mens høye nivåer av naturlige og syntetiske stoffer med østrogenaktivitet ser ut til å øke hyppigheten av kreft og andre lidelser.2

Syntetiske hormoner fra mat og medisiner

Hormonforstyrrende stoffer inkluderer et stort antall naturlige og syntetiske forbindelser med vidt forskjellig kjemisk struktur, og det har vært mye fokus på stoffer som kan etterlikne aktiviteten til det kvinnelige kjønnshormonet østradiol-17β. Den totale konsentrasjonen av slike hormonforstyrrere i miljøet kjenner man ikke, men industri, landbruk, sykehus og husholdninger slipper hvert år ut store mengder kjemikalier med hormonelle effekter. En slik forurensningssituasjon er forholdsvis ny i menneskets historie, og fremdeles vet vi altfor lite om konsekvensene for miljø og helse på sikt.

Tre hovedgrupper

Hormonforstyrrere kan deles inn i tre hovedgrupper:

  1. Syntetiske steroidhormoner i medikamenter og vekstfremmende midler,
  2. naturlige planteøstrogener og
  3. syntetiske kjemikalier og tungmetaller (miljøgifter).

I den første gruppa finner vi p-piller og preparater innen hormonerstatningsterapi (HRT), dopingmidler i idretten (anabole steroider) og vekstfremmende stoffer innen husdyrproduksjon (bl.a. rBGH/rBST). Disse minner mye om våre egne steroidhormoner og eventuelt humant veksthormon og kan forstyrre kroppens naturlige hormonbalanse.

I det seinere er det avdekket at idrettsutøvere som dopet seg før murens fall i Øst-Europa (1989), etter hvert utviklet alvorlige seinskader og fødte barn med store misdannelser. P-piller kan øke risikoen for hormonavhengige krefttyper som bryst- og livmorhalskreft fordi vevene utsettes for kunstig høye hormonnivåer over lengre tid, noe som påvirker celleveksten.1 Forskning har vist at jo lenger man tar pillene, desto høyere blir risikoen, og etter fem års bruk er risikoen for å utvikle livmorhalskreft nesten fordoblet.8 Risikoen reduseres gradvis hvis man slutter å ta pillene. Ifølge en studie fra 2007 publisert i The Lancet er den etter ti år like lav som hos kvinner som aldri har brukt p-piller.8

De skadelige virkningen forsterkes hvis man kombinerer p-piller med andre østrogenpreparater. Helt siden 1930-tallet har man visst at syntetiske medikamenter innen
hormonerstatningsterapi (HRT) kan øke risikoen for brystkreft. Dette er etter 2000 bekreftet i flere store studier,1 som blant annet viser en betydelig høyere risiko hvis man bruker en kombinasjon av syntetiske østrogener og progestiner (som skal erstatte naturlig progesteron). Slik behandling øker også faren for hjertesykdommer, slag og blodpropp.9

Eksempler på hormonforstyrrere blant miljøgifter:
Plantevernmidler (bl.a. DDT og dets derivater)
PCB-er (polyklorerte bifenyler)
Dioksiner
Bromerte flammehemmere (bl.a. i elektriske apparater, møbler, tekstiler, plast)
Bisfenol A (bl.a. i plast av typen polykarbonat, som brukes f.eks. i enkelte tåteflasker)
Ftalater (bl.a. i plast, maling, lim, emballasje, medisinsk utstyr)
Syntetisk musk (bl.a. i vaskemidler, såper, kosmetikk)
Tungmetaller (bl.a. kadmium, kvikksølv, bly)

LES OGSÅ  Miljøgifter i silikonproteser indikerer miljøgifter i kroppen

Planteøstrogener

Den andre hovedgruppa av hormonforstyrrere er sekundære plantestoffer med østrogenaktivitet, såkalte plante- eller fytoøstrogener. Mange av disse tilhører flavonoidene, en stor gruppe plantestoffer som inkluderer genistein, daidzein og andre isoflavoner.2,10 Frukt, grønnsaker, helkorn, nøtter, belgvekster og særlig soya er eksempler på matvarer som er rike på planteøstrogener.

Hos dyr og menneske kan slike stoffer modulere eller forstyrre kroppens hormonbalanse og forårsake positive eller negative helseeffekter avhengig av typen forbindelse, dosen man blir utsatt for, hvor lenge og når dette skjer i livsløpet. Planteøstrogener påvirker dyrs hormonbalanse på flere måter, for eksempel ved at de binder seg til østrogenreseptorer og på den måten endrer genuttrykket i cellene.2 Dette gjelder for eksempel genistein, som blant annet finnes i soya, og andre isoflavoner. Noen forbindelser kan også blokkere produksjonen eller aktiviteten til kroppens østrogener.11 Foruten den hormonelle effekten er mange planteøstrogener antioksidanter som beskytter cellene mot skader (oksidativt stress) forårsaket av frie radikaler.

Negative eller positive effekter?

Hittil har undersøkelser gitt motstridende resultater når det gjelder helseeffektene av planteøstrogener fra soya og andre planter – noen er negative, mens andre er positive. Lave eller moderate doser planteøstrogener fra matvarer og medisinplanter ser ut til å ha gunstig effekt på ulike organfunksjoner. Planteøstrogener fra blant annet soya, humle og rødkløver gir for eksempel en mild østrogenvirkning som hos kvinner kan lindre plager i overgangsalderen, og noen av stoffene ser ut til å beskytte mot brystkreft.1 En del kvinner tar derfor tilskudd av planteøstrogener i form av tabletter eller matvarer hvor slike stoffer er tilsatt. Imidlertid er dette en praksis mange forskere diskuterer helsekonsekvensene av fordi feildosering kan gi hormonforstyrrelser, noe som også er påvist hos dyr. For eksempel ble det allerede på 1940-tallet oppdaget at husdyr som spiste grovfôr med mye kløver, kunne bli mindre forplantningsdyktige.2

Flere studier viser at kvinner en del steder i Asia har lavere risiko for blant annet brystkreft enn kvinner i EU og USA.12 En mulig forklaring er at kvinnene der spiser forholdsvis mye soya. Andre undersøkelser tyder på at planteøstrogener øker risikoen for brystkreft. Sprikende resultater kan skyldes flere forhold, slik som typen planteøstrogener, mengden stoffer, hvor lenge kvinnene ble eksponert og når dette skjedde i deres livsløp.12 Apropos det siste påpeker forskere at befolkningsstudiene fra Japan og Kina som antyder at planteøstrogener forebygger brystkreft, stort sett har omfattet kvinner som har spist soya og isoflavoner helt fra tidlig barndom. Tilsvarende viser eksperimentelle dyreforsøk en krefthemmende effekt hos individer som fikk genistein før puberteten. Muligens er virkningen annerledes hvis inntaket skjer seinere i livet.

En annen gruppe planteøstrogener som er langt mer utbredt i vestlige matvarer, er lignaner.10,11,13 Linfrø inneholder høye konsentrasjoner med slike stoffer, i likhet med helkorn og nøtter, mens grønnsaker og bær inneholder mindre. Hos menneske og dyr omdannes lignaner av tarmbakterier til to hovedgrupper av såkalte enterolignaner (enterolaktoner og enterodioler). Studier antyder at disse forbindelsene kan beskytte mot kreft og hjerte- og karsykdom. Blant annet hemmer de enzymer som danner østrogen (aromatase), og motvirker til en viss grad hormonaktiviteten.11,14 Dessuten er de potente antioksidanter.

Effekter

Eksempler på negative effekter av hormonforstyrrere:
Forstyrrer kroppens naturlige hormonbalanse og cellenes signalsystemer
Endrer uttrykket til visse gener (påvirker bl.a. graden av DNA-metylering/-acetylering)
Påvirker utviklinga av hormonfølsomme vev
Øker cellers følsomhet for østrogen
Økt risiko for hormonavhengige kreftformer som bryst,- livmorhals-, prostata- og testikkelkreft
Økt risiko for hjerte- og karsykdommer
Organdefekter (f.eks. leversykdommer)
Redusert fruktbarhet
Misdannelser i kjønnsorgan
Tilbakeholdelse av testiklene i bukhulen
Cyster på bitestiklene
Unormale sædceller

100 000 miljøgifter

Den tredje hovedgruppa hormonforstyrrere omfatter en lang liste syntetiske kjemikalier og tungmetaller som i dagligtalen kalles miljøgifter. Disse representerer sannsynligvis den største helserisikoen.

Mange av kjemikaliene brytes svært langsomt ned og hoper seg opp i naturen, og hos dyr og menneske er det særlig høye konsentrasjoner i fettrike vev.1 Det betyr at feite matvarer, slik som feit fisk, feite kjøttvarer og innmat samt smør og andre feite melkeprodukter, kan inneholde betydelige mengder miljøgifter. Fordi konsentrasjonen øker med alderen på dyret, er det tryggere å spise ungdyr eller dyr med kort levealder. I brystvev og morsmelk er det også vanlig å finne urovekkende konsentrasjoner med hormonforstyrrere.

148 kjemikalier i kroppen

Studier utført av USAs senter for sykdomskontroll (U.S. Centers for Disease Controll and Prevention) viser at nordamerikanere i alle aldre bærer rundt på minst 148 kjemikalier i kroppen, hvorav noen ble forbudt for flere tiår siden.1 I forbindelse med en undersøkelse utført av Verdens naturfond (WWF), den såkalte Generations X, ble blodprøver fra tre generasjoner familiemedlemmer i 13 familier fra 12 EU-land testet for 107 menneskeskapte kjemikalier. Ifølge rapporten, som kom i 2005, ble hele 73 menneskeskapte giftstoffer påvist.15

LES OGSÅ  Bruk av badstue er sunt

Samme år omtalte programmet Puls på NRK 1 denne undersøkelsen og presenterte en familie fra Lund i Sverige som bar på flere kjemikalier enn gjennomsnittet i Europa.16 I denne familien hadde bestemora 32 giftstoffer i blodet, blant annet PCB-er og DDE (nedbrytningsprodukt av DDT). Dattera hadde lavere verdier av disse, men til gjengjeld fant man hele 34 ulike gifter i blodet hennes. Det som vekte mest oppsikt, var at man hos barnebarnet fant 26 kjemikalier. I hennes blod var det mest av relativt ”nye” miljøgifter, slik som bromerte flammehemmere og syntetisk musk. Tallene kan altså tyde på at nivået av ”gamle”, forbudte miljøgifter som DDT/DDE og PCB-er, er på vei ned. Andre undersøkelser viser også at man flere steder er blitt mindre eksponert for organiske klorforbindelser etter at industribedrifter har lagt ned virksomheten, noe som har redusert innholdet av for eksempel dioksiner i brystmelk.

Virkemekanismer

Eksempler på virkemekanismer til hormonforstyrrere fra mat, medisiner og/eller miljøet:
Endrer balansen mellom ulike hormoner og deres aktivitet
Etterlikner aktiviteten til kroppens østrogener ved å binde seg til deres reseptorer og påvirke genuttrykket
Hemmer aktiviteten til ulike steroidhormoner ved å blokkere deres reseptorer eller binde seg til andre proteiner i cellenes signalveier
Hemmer enzymet aromatase og syntesen av østrogener
Hemmer syntesen, metabolismen eller transporten av andre hormoner

Hva kan vi gjøre?

Hormonforstyrrere representerer et av vår tids største miljø- og helseproblem, og særlig bruken av syntetiske hormonpreparater og spredningen av miljøgifter utgjør en risiko. Hvis man skal begrense skadelige effekter på kort og lang sikt, må man redusere bruken av syntetiske kjemikalier, medikamenter og vekstfremmende midler. Mens vi venter på at myndighetene og industrien tar ondet ved rota, kan hver enkelt av oss selv gjøre noe for å redusere nivået av hormonforstyrrere i kroppen, for eksempel ved å:

  • Velge kosmetiske produkter og andre forbruksartikler som inneholder minst mulig syntetiske kjemikalier
  • Rense drikkevannet
  • Kjøpe økologiske matvarer når mulig
  • Spise næringsrike matvarer med nok vitaminer, mineraler, antioksidanter og (løselige) fiberstoffer
  • Ta et bredspektret kosttilskudd
  • Bruke avgiftende og utrensende urter og alger
  • Understøtte en god tarm-, lever- og gallefunksjon ved å stresse ned, spise optimalt, drikke nok og mosjonere regelmessig (særlig utendørs)
  • Gjennomføre to avgiftende og utrensende kurer i året ved hjelp av spesielle kosttilskudd
  • Unngå syntetiske hormonpreparater

Kontroversielt

Vitenskapen om hormonforstyrrere er et forholdsvis nytt felt hvor de fleste spørsmål ennå ikke har klare svar, og først i 1980 utkom den første rapporten om dette temaet fra en internasjonal forskerkonferanse.2 Dette fagfeltet er, i likhet med de fleste nye områdene innen vitenskapen, preget av mye debatt, selvmotsigelser og kontroverser. Noe av grunnen skyldes at man har å gjøre med en tverrfaglig disiplin som inkluderer økologi, kjemi, biokjemi, fysiologi, toksikologi, endokrinologi og økonomi.

Kilder:

1.  Evans N. State of the evidence. What is the connection between the environment and breast cancer? San Francisco, CA: Breast Cancer Fund, 2006.

2.  McLachlan JA. Environmental signaling: What embryos and evolution teach us about endocrine disrupting chemicals. Endocrine Reviews 2001; 22: 319-41.

3.  Poleszynski DV. Ta kontroll over hormonbalansen din! Helsemagasinet VOF 2012; 3(1): 58-64.

4.  Shore LS, Shemesh M. Naturally produced steroid hormones and their release into the environment. Pure and Applied Chemistry 2003; 75: 1859-71.

5.  Allis CD, Jenuwein T, Reinberg D mfl, red. Epigenetics. New York: Cold Spring Harbor, 2007.

6.  Laupsa-Borge J. Miljøet programmerer dine gener. Helsemagasinet VOF 2011; 2 (5): 52-61.

7.  Price WA. Nutrition and physical degeneration. New Canaan: Keats Publishing, 1945/1989.

8.  International Collaboration of Epidemiological Studies of Cervical Cancer. Cervical cancer and hormonal contraceptives: collaborative reanalysis of individual data for 16 573 women with cervical cancer and 35 509 women without cervical cancer from 24 epidemiological studies. The Lancet 2007; 370: 1609-21. http://www.thelancet.com/journals/lancet/article/PIIS0140-6736(07)61684-5/fulltext

9.  Ims L. Progesteron og østrogen. Helsemagasinet VOF 2013; 4 (1): 62-7.

10.  Cornwell T, Cohick W, Ilya R. Dietary phytoestrogens and health. Phytochemistry 2004; 65: 995–1016.

11.  Lof M, Weiderpass E. Epidemiologic evidence suggests that dietary phytoestrogen intake is associated with reduced risk of breast, endometrial, and prostate cancers. Nutrition Research 2006; 26: 609-19.

12.  Wuttke W, Jarry H, Seidlova´-Wuttke D. Isoflavones—Safe food additives or dangerous drugs? Ageing Research Reviews 2007; 6.

13.  McKevith B. Nutritional aspects of cereals. Nutrition Bulletin 2004; 29: 111-42.

14.  Mäkelä TH, Wähälä KT, Hase TA. Synthesis of enterolactone and enterodiol precursors as potential inhibitors of human estrogen synthetase (aromatase). Steroids 2000; 65: 437-41.

15.  http://www.wwf.no/bibliotek/nyheter_fakta/nyhetssaker/?2433 (14.01.2013).

16.  http://www.nrk.no/programmer/tv/puls/5186920.html (14.01.2013).


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…? 


Del gjerne med dine venner