Kategorier
Siste innlegg
Hugo Chávez: Mannen som skapte historie
Etter at den populære presidenten i Venezuela Hugo Chávez (f. 1954) døde 5. mars i år, er det blitt avholdt nytt presidentvalg 14. april. Hans utpekte etterfølger, ”chavistaen” Nicolás Maduro1 (f. 1962), vant en knepen seier med 50,76 prosent av stemmene, mot Henrique Capriles´ 49,07.2 Fredag 20. april ble Maduro tatt i ed for en seksårsperiode tross høylytte protester fra opposisjonen om valgfusk. Han går trolig en vanskelig tid i møte fordi landets økonomiske overklasse bevisst har drevet økonomisk sabotasje, trolig med støtte fra Obama-administrasjonen, som ikke ønsker et vellykket sosialistisk eksperiment i egen ”bakgård”. Her forteller Johan Galtung noe av bakgrunnen for konfliktene og hva Chávez representerte.3
Tekst Johan Galtung Tilrettelagt og oversatt av Dag Viljen Poleszynski Foto Northfoto/Shutterstock
[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Globalt utsyn»]I denne spalta tar vi opp globale eller lokale problemer som mennesket møter i vårt samfunn. Fast bidragsyter er den internasjonalt anerkjente fredsforskeren Johan Galtung, som i 1993 stiftet det internasjonale nettverket for fred og utvikling, Transcend International (transcend.org). Galtung skriver ukentlige kommentarer om viktige konfliktområder og problemstillinger som berører menneskelig utvikling i et globalt perspektiv.[/gdlr_box_icon]
At hans liv og gjerninger hadde svarte flekker, er en del av historien, men det bør ikke forhindre oss i å se storheten i en som skapte historie: For det første løftet han dem på bunnen av hans eget samfunn, Venezuela, opp fra nød til økonomisk velvære, politisk deltakelse, kulturell stolthet (over manges afrikanske eller indianske bakgrunn) og sosial stolthet – langt videre enn Gini-indeksens mål på graden av likhet/ulikhet i et samfunn.4 Selv det rike menneskerettighetsspråket er for utvannet til å gjenspeile alt dette.
For det andre gjorde han det samme for Latin-Amerika; han bidro til å løfte landene på bunnen oppover også i det ikoniske navnet Simón Bolívar5 (1783-1830): Cuba og Nicaragua, Ecuador og Bolivia, for å nevne noen.
Naturligvis er de to politiske tiltakene i slekt. Colombia med sin lange voldshistorie, som bare i perioden 1948-64 førte til mer enn 180 000 drepte,6 er et pariakasteland og kan bare løftes opp ved å løfte opp bunnen og angripe de ubarmhjertige ulikhetene. Chávez og hans likesinnede Fidel Castro7 (f. 1926) og Daniel Ortega8 (f. 1945), Rafael Correa9 (f. 1963), Evo Moráles10 (f. 1959) og Luiz Inácio da Silva11 (f. 1945) er enige om en slik politikk. Kontinentets ledere med Cristina Fernández de Kirchner12 (f. 1953) fra Argentina, og ikke glem Salvador Allende13 (1908-73)! Dette er et formidabelt lag som befinner seg langt foran de europeiske lederne i krisehåndtering.
Den avdøde forfatteren/journalisten Christopher Hitchens14 (1949-2011) intervjuet Chávez for noen år siden og spurte ham om likheter og ulikheter med Fidel Castro. Chávez svarte at når det gjaldt USAs imperialisme, tenkte de likt, i fullstendig solidaritet. Men så la han til:
– Imidlertid er Fidel kommunist som tror på en ettpartistat ledet av kommunistpartiet; jeg er en demokrat til venstre og tror på en flerpartistat og frie valg. Fidel er marxist og tror utelukkende på den offentlige, statlige sektoren av økonomien; jeg tror på en blandingsøkonomi som består både av offentlig og private aktører; Fidel er ateist og tror på vitenskapelig ateisme; jeg er katolikk og har merket meg at Jesus levde blant de fattige.
Disse synspunktene er for ulike til at en angloamerikansk forståelse strekker til. Imidlertid er det svært meningsfylt i Latin-Amerika, særlig når så mange forlater den katolske kirken og slutter seg til evangeliske menigheter. Bergprekenen, Matteus vers 5, kan oppfattes som et politisk program: ikke å løfte de på bunnen opp til himmelen, men til en bedre virkelighet i denne verden. Mange land har oljepenger nok til å kunne gjøre det og et flertall av fattige som gir dem demokratisk legitimitet. Chávez gjorde nettopp det og inspirerte og delte erfaringene med andre latinamerikanske ledere og folk over hele verden.
Hvem er en bedre kristen, Chávez eller en allerede glemt tysker med en hjerne fra det 11.-12. århundret, pensjonert og sliten? [den nylig abdiserte paven, Benedict XVI15 (f. 1927), red. anm.] Den samme som kjempet mot en frigjøringsteologi som ligger like nært Chávez´ hjerte som det ligger langt fra hans eget, dersom han i det hele tatt har et.
Om vi lar dette temaet ligge; er Venezuela økonomisk opprettholdbart? Økonomien er i et uføre med mangel på investeringer, osv., gjelden til Kina hoper seg opp (et mindre poeng så lenge oljen flyter til Kina i stedet for til USA, som nå omdanner tjæresand til borehull). Nøkkelfaktoren er å få tidligere marginaliserte slumbeboere til å bidra til økonomien, til å styrke både produksjon, tilbud og etterspørsel.
Mange som føler seg truet av de fattige og rasefaktoren, og inntil 5. mars også av Chávez, spør seg: – Kommer de til å behandle oss på samme måte som vi behandlet dem? Kommer de til å utkonkurrere oss? Noen vil sabotere, selv om det er for seint å myrde Chávez, gjelder det kanskje for deler av økonomien. Mange land vil føle seg truet av at fattige land vokser fram, av samme årsak og en til: vil det inspirere våre undertrykte til å gjøre det samme? Kan det tenkes at afrikanere og andre med mørk hud i USAs Golf-stater kan bli interessert i å danne en (kon)føderasjon med karibiske land med samme befolkning, av slaver fraktet fra Liverpool?16
Noen jobber 24 timer i døgnet sju dager i uka for at Venezuela ikke skal lykkes, det er sikkert. Men kanskje er det for seint. Egget er blitt satt på kant med en liten sprekk, og Chávez klarte det. Tanken er ikke bare tenkt, den er også satt ut i livet. Gitt entusiasmen og hengivenheten til de ”gjenfødte” i røde t-skjorter, vil Venezuela trolig klare det.
Mange spørsmål dukker opp i horisonten og går lenger enn til Venezuela. I lys av Chávez´ modige alternativ kommer det til å bli vanskelig for økonomer å holde fast ved illusjonen om at velstanden drypper nedover. Men positiv diskriminering er noen ganger en uunnværlig sjokkterapi for å løfte opp dem i nød – kvinner over alt, ikke-hvite, malayer i Malaysia, 250 millioner kasteløse dalitter i India – selv om det ”ødelegger markedsmekanismen” – bare se på hvor kort tid det tok i Venezuela for positive virkninger å vise seg. Økonomer burde hjelpe til med å løfte bunnen også i land som ikke er rike på olje, ikke bare peke på problemer.
Det kan også bli vanskelig for kristne teologer å overse denne utfordringa. Jesus levde blant de fattige, ikke bare da han prekte fra berget, men ved å mate, pleie og trøste i medfølelse her på jorda. Chávez var ikke en teolog som ble del av det intellektuelle landskapet som ble utformet i løpet av to tusen år og hvor hvert skritt for noen, for mange, var i feil retning. Han reagerte. Denne evige debatten innen kirken er på ingen måte ny, som den sveitsiske teologen og forfatteren Hans Küng17 (f. 1928) skriver i sin utmerkete artikkel ”Det er endelig på tide med en vatikansk vår”.18 I motsatt fall, sier Küng, ”kommer kirken til å falle – falle inn i en ny istid – krympe til en stadig mer irrelevant sekt”.
Küng kunne selv snu det hele, som pave, for hele verden. Det kommer også til å bli vanskelig for ekstremister til venstre å se Fidels linje som den eneste mulige. Vestlig demokratisk legitimitet, en mangfoldig-symbiotisk økonomi og sterk etisk motivering vil bringe oss lengre. Men Vesten har tendens til å forveksle vold med konflikt, krigspause og nedrustning av ”rebeller” med løsninger, flerpartivalgdemokrati med mekling; og internasjonal rettsforståelse fritar Vest for unnlatelsessynder på samme måte som menneskerettigheter utelater folkegruppers rettigheter.
Det kommer også til å bli vanskelig for politikere å skjule deres manglende initiativ bak antipopulisme. Demokrati er allerede populistisk, og Chávez viste at det folket ønsker, verdighet, ikke er populistisk i betydningene av å love det som ikke kan leveres, men at det på kort sikt var mulig å få det til.
Et geni får oss til å tenke og agere på nye måter, og derved til å lage historie. Chávez var en slik person. Takk Hugo, måtte du hvile i fred!
Kilder:
1. http://en.wikipedia.org/wiki/Nicolas_Maduro
2. Johansen PM. Oppvask etter valgthriller. Klassekampen 23.4.2013: 18-9.
3. Galtung J. Hugo Chavez: Maker of history? TRANSCEND Media Service, 11. mars 2013; http://www.transcend.org/tms/2013/03/hugo-chavez-a-maker-of-history/
4. Gini coefficient: http://en.wikipedia.org/wiki/Gini_coefficient
5. http://en.wikipedia.org/wiki/Simón_Bol%C3%ADvar
6. http://en.wikipedia.org/wiki/Colombia#The_Violence_and_the_National_Front_.281930.E2.80.931974.29
7. http://en.wikipedia.org/wiki/Fidel_Castro
8. http://en.wikipedia.org/wiki/Daniel_Ortega
9. http://en.wikipedia.org/wiki/Rafael_Correa
10. http://en.wikipedia.org/wiki/Evo_Morales
11. http://en.wikipedia.org/wiki/Lula_da_Silva
12. http://en.wikipedia.org/wiki/Cristina_Fernández_de_Kirchner
13. http://en.wikipedia.org/wiki/Salvador_Allende
14. http://en.wikipedia.org/wiki/Christopher_Hitchens_bibliography
15. Joseph Aloisius Ratzinger, alias Benedict XVI; http://en.wikipedia.org/wiki/Pope_Benedict_XVI
16. http://en.wikipedia.org/wiki/Atlantic_Slave_Trade
17. http://en.wikipedia.org/wiki/Hans_Küng
18. Küng H. Is it time, at last, for a Vatican Spring. International Herald Tribune 1.3.2013; http://iht.newspaperdirect.com/epaper/viewer.aspx
