Skip to main content

Hva spiste våre forgjengere?

Kunnskap om våre forgjengeres kosthold kan si mye om hva det moderne mennesket er  best tilpasset å spise og dermed hvilke kostråd det er fornuftig å gi. Utfordringen er å skaffe sikrest mulig viten om dette. Flere funn de siste årene har avslørt nye sider ved den forhistoriske menyen og gitt grunn til å moderere vår oppfatning av urkosten.

Tekst Johnny Laupsa-Borge     Foto Shutterstock

Siden menneskelinja (hominidene) oppstod for noen millioner år siden har det trolig eksistert minst tjue arter under slektene Australopithecus, Paranthropus og Homo,1 hvorav bare én har overlevd – vår egen art Homo sapiens sapiens.

  OBS: Denne artikkelen er eldre enn 2 år. Informasjon kan være utdatert.

I likhet med historisk studerte jeger- og sankersamfunn2,3 har det ikke vært én enkel, universell diett for de utdødde menneskeartene.4 Kostholdet hos våre forgjengere varierte avhengig av hvor på kloden de bodde, med endringer i klimaet, lokalt tilgjengelige matressurser og hvilke økologiske nisjer som ble utnyttet.4,5

 Likefullt kan man trekke fram noen universelle kostholdstrekk og -trender før jordbrukets inntreden. Den viktigste fellesnevneren er at maten kom fra jakt (storvilt, småvilt, fugl, fisk, sel, hval og andre dyr fra akvatiske miljø) og sanking (frukt, bær, grønnsaker, røtter, nøtter, sopp, insekter, snegler, krepsdyr, muslinger).6

Imidlertid er det forbløffende lite vi med sikkerhet vet om kostholdet til hominider før Homo ergaster/erectus dukket opp på arenaen.7 Nye funn og analyser endrer stadig forskernes oppfatning av hva de ulike artene har spist og hvordan de har skaffet seg denne maten, og trolig vil bildet endre seg en del i årene som kommer, slik vi har vært vitne til bare de siste ti årene.


Forskerne er langt fra enige seg i mellom, og mye av det som skrives om kostholdet til våre forgjengere, må derfor betraktes som hypoteser. Likevel kan det være interessant å se nærmere på det man hittil har funnet ut og hvilke spørsmål som ennå ikke er besvart. Kunnskap om våre forgjengeres kosthold kan nemlig si mye om hva det moderne mennesket er blitt best tilpasset å spise og dermed hvilke kostråd det er fornuftig å gi.

Kosten til våre forgjengere 

Våre tidligste forgjengere blant pattedyrene var insektetere, og etter hvert utviklet det seg (evolverte) nye arter som blant annet ble tilpasset å leve av planter og frukter.6 I den geologiske perioden eocen (56–34 millioner år siden) hadde mange primatslekter skiftet fra et insektdominert til et frukt- og plantedominert kosthold, og nærmere vår tid evolverte enkelte av våre forgjengere seg til altetere.

For minst 7 millioner år siden og fram til i dag har alle artene av hominider spist et blandingskosthold (omnivor diett) bestående av varierende mengder vegetabilsk og animalsk mat som har vært minimalt behandlet.4

Vår genetisk nærmeste slektning, sjimpansen, har også en omnivor natur. Den lever primært på frukt, men kan i perioder også spise en del kjøtt som høstes gjennom jakt og åtseleting.8,9

Observasjonsstudier av ville sjimpanser har vist at voksne individer kan spise rundt 65 gram kjøtt hver dag i løpet av den tørre sesongen.9 Andre tider på året er inntaket av animalsk mat som regel svært lavt.10,11 Det er sannsynlig at de første hominidene ville ha vært i stand til å skaffe seg kjøtt gjennom jakt og fra åtsel på samme måte som sjimpanser.4

Over tid ble kostholdet stadig mer dominert av kjøtt og innmat, og denne trenden startet trolig for minst 2,6 millioner år siden i forbindelse med at klimaet på jorda ble kaldere.4,6 Sannsynligvis var åtsel av døde dyr den viktigste kilden hos de første hominidene, men etter hvert bidro aktiv jakt med en stadig større andel kjøtt, og seinere fikk fugl, fisk og skalldyr større plass i kostholdet.

Kjøtt og innmat, særlig fra jaktet storvilt, har lenge blitt sett på som en avgjørende faktor i menneskets evolusjon i kraft av å være energirik mat og en verdifull proteinkilde.12 Dette mener forskere har vært nøkkelen til vesentlige tilpasninger som begynte hos våre tidligste slektninger, slik som større hjerne, mindre tenner, mindre tarm og økt kroppsstørrelse.7

Allsidig kost hos apemennesker 

Australopithecus-arter (søraper, apemennesker) ble lenge regnet som primært vegetarianere, men nyere funn har endret dette synet. De var trolig opportunistiske i matveien og levde på et blandingskosthold med varierende innslag av animalsk mat.

Isotopanalyser av funn fra Sterkfontein i Sør-Afrika viser for eksempel at for ca. tre millioner år siden spiste Australopithecus africanus i dette området en betydelig andel mat fra såkalte C4-kilder, det vil si gras (særlig frø og røtter), starr (som har stivelsesrike lagringsorgan under jorda), insekter (inkludert grashoppere og termitter), beitende pattedyr og kanskje til og med insektetere og rovdyr.13

Uansett kilde viser analysene store, individuelle forskjeller i inntaket av slike matvarer hos denne tidlige hominidarten. Materialet tyder på at A. africanus har hatt det mest varierte kostholdet av alle tidligere hominidarter som hittil er studert.13 Det indikerer at A. africanus var eksepsjonelt opportunistisk i matveien og dermed svært tilpasningsdyktig til skiftende miljøbetingelser, noe som trolig sterkt økte deres overlevelsesevne.

Spiste kjøtt for 3,4 millioner år siden

For minst 3,4 millioner år siden begynte hominidarten som eventuelt førte fram til slekten Homo, å inkludere mer animalsk mat i kosten. Inntil nylig var de eldste arkeologiske funn av redskaper i stein datert til 2,6 millioner år før vår tidsregning,14 og det er god dokumentasjon for at disse redskapene ble brukt til å slakte og partere dyreskrotter.14,15 Merker etter steinredskaper på knokler til byttedyr og tegn til utvinning av beinmarg opptrer samtidig i fossilmateriale for minst 2,5 millioner år siden.

Man vet ennå ikke sikkert hvilken hominidart eller gruppe av arter som brukte disse steinredskapene.4 Autralopithecus garhi eller en tidlig art i slekten Homo er mulige kandidater.15

I januar 2009 gjorde imidlertid forskere nye interessante funn i Dikika i Etiopia. De viser at våre forfedre, nærmere bestemt Australopithecus afarensis, allerede for mer enn 3,4 millioner år siden brukte steinredskaper til å fjerne kjøtt og marg fra bein av større dyr – ca. 800 000 år før det man tidligere hadde kjent.16,17 Dette er så langt den eldste dokumentasjonen for at A. afarensis, arten som det berømte funnet Lucy tilhører, brukte steinredskaper og spiste kjøtt og beinmarg.

Da våre forfedre begynte å bruke steinredskaper, kunne de mer effektivt fjerne kjøtt fra dyrebein og åpne knokler og hodeskaller for å få tilgang til næringsrik marg og hjernemasse, noe som gjorde åtsel til en mer attraktiv matressurs.15 Dette spranget fikk stor betydning fysiologisk og atferdsmessig i menneskets utviklingshistorie.18

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Menneskelinja«]Menneskelinjas (hominidenes) evolusjon omfatter arter innenfor slektene Autralopithecus, Paranthropus og Homo. Begrepet “menneskelinja” brukes ofte synonymt med “hominider” og “homininer”. Noe forenklet kan vi si at hominider er definert som den greina av primater som ble tobeinte, mens homininer betegner den greina av hominider som førte fram til vår egen art – Homo sapiens sapiens.
Det hersker fremdeles stor usikkerhet omkring klassifisering og tidfesting av en rekke hominidarter. En del av angivelsene nedenfor må derfor betraktes som hypoteser. Her har vi også bare nevnt de artene som det foreløpig finnes rimelig god dokumentasjon på har eksistert i henhold til Wood (2002)1 pluss noen til.
Australopithecus og Paranthropus
Arter i slekten Autralopithecus (også kalt søraper eller apemennesker) levde trolig fra vel 4 til ca. 2 millioner år siden, eller til ca. 1,4 millioner år siden hvis man regner arten habilis til denne slekten (og ikke til Homo), slik noen forskere gjør.1,41 De mest kjente artene er A. afarensis, som de berømte skjelettfunnene Lucy og Salem (“Lucys datter”) tilhører, og A. africanus.
? Australopithecus anamensis levde trolig for rundt 4 millioner år siden (måfvt).
? Australopithecus afarensis levde trolig fra rundt 4 til 3 måfvt.
? Australopithecus africanus levde trolig fra rundt 3 til 2 måfvt.
? Australopithecus garhi (usikker dokumentasjon) levde muligens for rundt 2,5 måfvt.
? Australopithecus sediba (usikker dokumentasjon) levde muligens for rundt 2 måfvt.
Slekten Paranthropus (robuste sør-aper) danner en sidegrein i menneskets stamtre og omfatter arter som P. aethiopicus (usikker dokumentasjon),  P. bosei og P. robustus. De levde trolig fra ca. 2,7 til 1,2 millioner år siden.1,42
P. aethiopicus (usikker dokumentasjon) levde muligens fra ca. 2,7 til 2,5 måfvt.
P. bosei levde trolig fra ca. 2,6 til 1,2 måfvt.
P. robustus (en periode klassifisert som Australopithecus robustus) levde trolig fra ca. 2,0 til 1,2 måfvt.
Homo
Arkaiske (gamle, tidlige) Homo sapiens levde i perioden fra rundt 500 000 år siden til ca. 100 000 eller 30 000 år siden avhengig av hvilke arter man inkluderer i dette begrepet.1,43 Begrepet omfatter ofte artene H. heidelbergensis, H. rhodosiensis, H. neanderthalensis og av og til H. antecessor.
Anatomisk moderne menneske (Homo sapiens) oppstod i Afrika trolig for mellom 200 000 og 100 000 år siden.
? Homo habilis (eller Australopithecus habilis) levde trolig fra ca. 2,3 til 1,4 måfvt.
? Homo ergaster levde trolig fra ca. 1,8 (eller muligens noe før) til 1,3 måfvt.
? Homo erectus levde trolig fra ca. 1,8 millioner til 150 000 år siden.
? Homo heidelbergensis levde trolig fra ca. 600 000 til 400 000 år siden.
Neandertalere (Homo neanderthalensis eller Homo sapiens neanderthalensis) levde i Europa og deler av Asia trolig for mer enn 200 000 (og muligens allerede for rundt 300 000) år siden til ca. 33 000 (eller kanskje helt til ca. 24 000) år siden.12,44
Homo sapiens sapiens har enkelt sagt levd fra 125 000 år siden i Afrika, fra 92 000 år siden i de østlige middelhavslandene (Levanten) og i perioden fra for 35–40 000 år siden i resten av verden.6
Historien om oss
De som ønsker å fordype seg i menneskets stamtre og utvikling, bør lese Torfinn Ørmens bok Historien om oss: Menneskets biologiske utvikling utgitt i 2010 av Humanist Forlag.45
Kjøttspising for minst 3,4 millioner år siden
I januar 2009 gjorde forskere funn i Dikika i Etiopia som viser at våre forfedre, nærmere bestemt Australopithecus afarensis, allerede for mer enn 3,4 millioner år siden brukte steinredskaper til å fjerne kjøtt og marg fra bein av større dyr – ca. 800 000 år før det man tidligere har kjent.16,17 Oppdagelsen ble publisert i det prestisjetunge tidsskriftet Nature 12. august 2010.16
Det nye funnet består av flere fossilerte dyrebein. På to av disse har man ved hjelp av elektronmikroskop og andre avanserte metoder identifisert karakteristiske kuttmerker som med all sannsynlighet stammer fra steinredskaper. Dette er så langt den eldste dokumentasjonen for at A. afarensis, arten som det berømte funnet Lucy tilhører, brukte steinredskaper og spiste kjøtt og beinmarg.
Det inntil da eldste kjente funnet av steinredskaper stammer fra Gona i Etiopia og er datert tilbake til 2,5–2,6 millioner år siden.14 Ved Bouri (Etiopia), som ligger i nærheten, har man funnet dyrebein med kuttmerker som er datert til rundt 2,5 millioner år siden.15 Man antar at disse redskapene ble brukt av en Australopithecus-art (muligens A. garhi) eller en tidlig art i slekten Homo.
Lokaliteten og alderen på beina med kuttmerker som ble funnet i Dikika, indikerer tydelig at A. afarensis har vært på ferde her.16 Ingen andre kjente hominider levde i disse delene av Afrika på denne tida.
Beina i Dikika ble funnet av en internasjonal forskergruppe ledet av dr. Zeresenay Alemseged fra California Academy of Sciences. Det var også Alemseged og hans medarbeidere som i 2000 oppdaget levninger etter en ung jente av A. afarensis ca. 200 meter unna det nye funnstedet. Denne jenta har fått navnet Selam og kalles populært Lucys datter. Gjeldende dateringer viser at hun vandret rundt i dette området for ca. 3,3 millioner år siden,17 og kanskje hjalp hun til med å sanke råmateriale til steinredskaper og utvinne kjøtt og marg fra dyreskrotter. [/gdlr_box_icon]

LES OGSÅ  Topp svensk helsemagasin om høyfettkosthold

De første storviltjegerne 

I likhet med australopithecinene er det mye vi ikke vet med sikkerhet om de tidligste representantene for vår egen slekt Homo, blant annet når og hvor de oppstod, hva de spiste og hvordan de skaffet seg denne maten. Det gjelder også Homo erectus, men noe kan vi med rimelig sannsynlighet si om denne artens matvaner.

H. erectus begynte å spise et lettere fordøyelig kosthold med mer animalsk mat og mindre plantekost enn flere av sine forgjengere.19 Åtseleting ble mindre viktig enn hos tidligere hominider, mens aktiv jakt bidro med en stadig større andel kjøtt, innmat og fett.6

Det var muligens også H. erectus som for første gang tok regelmessig i bruk ild for minst 400 000 år siden,19 noe som blant annet kunne øke matens fordøyelighet og energiutbyttet. Noen forskere mener imidletid at kontrollert bruk av ild ikke var typisk for H. erectus, men først for senere arter i menneskeslekten, slik som H. heidelbergensis, H. neanderthalensis og H. sapiens.20

Andre antar at våre forgjengere systematisk tok i bruk ild allerede for mer enn en million år siden.21 Forskere har i Sør-Afrika gjort funn som tyder på at våre forgjengere hadde lært seg å nytte ilden for rundt 1,7 millioner år siden,22 men tilsvarende gamle funn er ennå ikke gjort andre steder i verden.19 Andre undersøkelser tyder på bruk av ild for nesten 790 000 år siden i dagens Israel,23,24 men så langt indikerer forskningsmaterialet at vidtrekkende bruk av ild først startet for ca. 400 000 år siden i blant annet Midtøsten og Europa.19

Forskere antar at H. erectus evolverte den første jeger- og sankeøkonomien der vilt ble en viktig del av kostholdet og ressursene ble delt blant medlemmene i de gruppene som skaffet mat i fellesskap.6 Fossilfunn og bioenergetiske modeller indikerer at de etter hvert ble storviltjegere.19 Det forklares med at de trolig var avhengige av å spise en betydelig andel animalsk fett for å dekke energibehovet, og normalt har store byttedyr mye mer fett enn  småvilt.

Fett har trolig gjennom store deler av menneskeslektas utviklingshistorie vært den foretrukne energikilden fordi det eksisterer en øvre fysiologisk grense for inntak av plantekost og til dels protein, noe som ikke i samme grad gjelder fett.19

LES OGSÅ  Sluttet med astmamedisiner

Større hjerne krevde mat av høyere kvalitet

Økende inntak av kjøtt, innmat og animalsk fett kan skyldes flere forhold, men det er neppe tvil om at en av de mest sentrale drivkreftene i kostholdets utvikling har vært den sterke økningen i hjernens størrelse hos mennesket og andre endringer, både anatomiske, fysiologiske og atferdsmessige trekk, forbundet med dette.25,26,27

Hjernen økte relativt mye og raskt i størrelse med framveksten av slekten Homo for vel to millioner år siden,25 og en rekke forskere mener at en forutsetning for hjernens ekspansjon var at mennesket begynte å spise mer mat av høyere kvalitet for å imøtekomme hjernens høye energi- og næringsbehov.28,29,30

Det betyr at kostholdet fikk økt energiinnhold eller -utbytte og større næringstetthet med nok byggesteiner til hjernens strukturer, samt at maten ble lettere å fordøye. Bedre kvalitet kunne være resultatet av endringer i kostholdets sammensetning (slik som økt inntak av kjøtt) kombinert med forbedrete måter å bearbeide maten på (bruk av redskaper, varmebehandling) og deling av mat.6

Samtidig har mennesket i evolusjonens løp gjennomgått en rekke anatomiske og fysiologiske tilpasninger til et kosthold med stadig økende andel animalsk mat og mindre plantekost.4,18 Blant annet utviklet tidlige mennesker mindre tarm, lever, tenner og kjever, mindre muskelvev og mer fettmasse enn forgjengerne, noe som gjorde mer energi tilgjengelig for hjernen.6,28

Flere forskere hevder for øvrig at menneskets og hjernens evolusjon var avhengig av et liv i strandsonen med rikelig tilgang til matressurser både på land og i vann.25,26,31,32

Arkaiske og moderne mennesker

Nyere analyser tyder på at også arkaiske (tidlige) Homo sapiens var minst like avhengige av fett og store byttedyr som H. erectus.19 Både det fossile funnmaterialet og bioenergetiske modeller underbygger at de var storviltjegere og fikk det meste av proteinet og fettet fra animalsk mat.19,33

Dessuten er det funnet dokumentasjon for økende bruk av mindre byttedyr,33 muligens på grunn av endringer i klimaet og tilgjengelige ressurser.19 Blant annet spiste arkaisk Homo trolig større mengder fisk, skalldyr og fugl enn sine forgjengere.33

Isotopanalyser av fem prøver tatt fra levninger etter Homo sapiens som levde for ca. 14 000 år siden i England, tyder på at disse steinalderfolkene hele året spiste animalsk protein i større grad enn for eksempel polarrev.4 Dette kan fortelle noe om kostholdet i et klima og økosystem som fostret rikelig med store byttedyr, men funnene er ikke nødvendigvis representative for kostholdet til steinalderfolk andre steder på kloden i samme tidsepoke.4

Dagens mennesker er fleksible altetere som kan livnære seg på et vidt spekter av næringsemner, men vår evolusjonære arv tyder på at kostholdet også i dag bør vektlegge kjøtt, innmat, animalsk fett, fisk og skalldyr for å dekke behovet for energi og næringsstoffer og samtidig bør ha et begrenset inntak av antinæringsstoffer (stoffer som bl.a. kan hemme fordøyelsen og næringsopptaket) fra plantekost.  

Neandertalerne var også altetere

Neandertalere regnes av mange forskere for å ha vært spesialiserte storviltjegere som fikk mesteparten av energien og proteinene fra kjøtt og innmat.12,33

Dette synet bygger blant annet på analyser av karbon- og nitrogenisotoper i arkeologiske funn som dokumenterer at neandertalere drev med utstrakt jakt i tillegg til åtseleting,34 og studier av dyrerester fra funnsteder i Europa har gjentatte ganger vist at de jaktet på store byttedyr, inkludert sesongmessig utnytting av reinsdyr.33

Resultater fra isotopanalyser tyder på at neandertalere i dagens Kroatia levde som rovdyr på samme nivå som blant annet ulver og polarrev, og fikk alt eller det meste av proteinet fra store byttedyr.33

En ofte sitert studie av forskerne Michael P. Richards og Erik Trinkaus publisert i 2009 i tidsskriftet PNAS33 presenterer resultater fra isotopanalyser av skjelettrester (nærmere bestemt av kollagen fra bein). Analysene indikerer at neandertalere hadde et forholdsvis ensartet kosthold med vekt på storvilt, mens moderne mennesker 40 000–27 000 år f.v.t. i Europa spiste mer variert enn dem.

Forskerne hevdet at flere studier tyder på et kostholdsskifte i denne perioden, hvor grupper av moderne mennesker i Europa begynte å bruke et bredere spekter av matvarer i kosten, inkludert små landlevende byttedyr, fisk fra ferskvann og havet samt annen sjømat.

Imidlertid er resultatene forbundet med metodiske utfordringer fordi isotopanalysene bare måler proteininntaket. Det betyr at mange matvarer med lavt proteininnhold, slik som honning, røtter og knoller samt vitamin- og mineralrik plantekost, ikke gjenspeiles i analysene. Metoden angir proteininntaket over flere år og kartlegger det relative bidraget fra ulike kilder. Tilfeldig inntak (som en gang i måneden) av for eksempel fisk eller marine pattedyr hos neandertalere vil derfor ikke vises.33

helseogkropp.no - pulsetto vagusnervestimulator

Richards og Trinkaus understreket at neandertalere spiste mat fra havet eller ferskvann, men konkluderte på bakgrunn av isotopanalysene at dette ikke har vært en viktig del av kostholdet deres. Imidletid gir nye (og ikke så nye) funn grunn til å tegne et annet bilde av neandertalernes kosthold.

De ser ut til å ha jaktet på et vidt spekter av dyr, og flere forskere ser ingen forskjeller når det gjelder den jaktatferden som er dokumentert hos mer moderne mennesker i øvre steinalder.34 Stadig flere studier viser at neandertalere også spiste småvilt, fugl, fisk, skalldyr, marine pattedyr og plantekost, inkludert stivelsesrike plantedeler.12,34

Det er lite trolig at det eksisterte bare én type kosthold hos neandertalere. Mest sannsynlig varierte dietten med lokalt tilgjengelige ressurser,12 slik det trolig har vært tilfellet hos andre menneskearter og hos australopitheciner.

Småvilt, fugl og fisk oftere på menyen

I flere tiår fokuserte forskning på kostholdet til tidlige hominider primært på mellomstore og store pattedyr,35,36 og det rådende synet var lenge at matfatet ble utvidet med fisk og fugl nærmere vår tid.37

Flere toneangivende studier fra 1970-tallet og fram til i dag har i det arkeologiske materialet først og fremst hatt søkelyset på bein fra pattedyr og i langt mindre grad vektlagt funn av blant annet krypdyr og fisk fra gamle, veldokumenterte funnsteder,35 slik som Olduvai i Riftdalen nord i Tanzania.

Imidlertid hevder flere forskere at fossilfunn, etnografiske undersøkelser, isotopanalyser, tanndata, økologiske betraktninger og spesielle fysiologiske tilpasninger som skiller mennesket fra andre primater, taler for at fisk og annen mat fra akvatiske miljø spilte en vesentlig større rolle tidligere i menneskelinjas historie. Dette gjelder blant annet for H. habilis, H. erectus, H. neanderthalus, arkaiske Homo sapiens og trolig allerede for flere Australopithecus-arter.7,12,25,31,32,35,36,38

Andre matkilder enn storvilt kan ifølge disse forskerne hatt en minst like stor betydning i kosten til fortidas jegere og sankere, ikke minst deler av året. Ett argument er at risikoen assosiert med økt avhengighet av kjøtt og innmat fra store pattedyr har gjort alternative matkilder minst like fordelaktige.7 Avhengig av det lokale miljøet kunne menyen inkludere skilpadder, fugler og harer fra landmiljøet og fugler, krypdyr, fisk, skalldyr og ulike pattedyr fra havet, innsjøer og elver.12,35,36

Nyere studier underbygger oppfatningen at våre forgjengere helt siden Australopithecus-artenes tid i varierende grad har utnyttet fisk og annen sjømat, i alle fall deler av året.35,36 Trolig ville enkelte fiskeslag i sesonger ha vært en lett tilgjengelig, næringsrik og dermed attraktiv matkilde for tidlige hominider, særlig i perioder når andre alternativer kan ha vært av dårlig kvalitet.

LES OGSÅ  Viktig bok om lavkarbo og trening

Levninger av fisk er kartlagt på mange gamle funnsteder hvor tidlige hominider levde,36 og mat fra akvatiske miljøer kan ha dype røtter i vår evolusjonære forhistorie fordi en rekke primater i dag spiser planter og/eller dyr fra det våte elementet,39 i likhet med andre dyr.

Minst 10 prosent av nålevende primater, det vil si minst 30 arter, utnytter akvatiske miljø på en eller annen måte.39 Minst 17 av disse artene henter mat fra det akvatiske miljøet, og flere bruker fisk som en sesongmessig matkilde.36

Det er mulig at primater utnytter akvatiske ressurser ikke bare på grunn av energiverdien, men også fordi denne maten kan gi et tilskudd av mineraler som det ellers kan være mangel på i matvarer fra tørre miljø.39 Natrium blir oftest rapportert å være det næringsstoffet som apene søker gjennom slike matkilder, men andre næringsstoffer (f.eks. jod) er trolig også ettertraktet.

Spiste fisk for minst 1,95 millioner år siden

David R. Braun fra Universitetet i Cape Town og hans medarbeidere publiserte i 2010 analyser av fossilfunn som representerer den eldste dokumentasjonen for at hominider spiste ulike akvatiske dyr, inkludert skilpadder, krokodiller og fisk.7 Funnene kan dateres til 1,95 millioner år siden og stammer fra det kjente og veldaterte funnstedet Oldowan nord i Kenya.

Forskerne fant blant annet kuttmerker på fossilerte bein fra fisk, skilpadder og krokodiller i tillegg til hjortedyr, flodhest og neshorn. Dette indikerer at tidlige hominider i dette området har inntatt et vidt spekter av arter både fra landjorda og det våte elementet.

I arkeologisk materiale eldre enn 160 000 år er det hittil funnet få spor etter fisk og fisking.40 Det kan ha flere årsaker: 1) mange funnsteder langs kysten er tapt fordi havnivået er steget; 2) fiskebein er skjøre og forsvinner lett før de eventuelt fossileres; 3) mange fiskebein er små og krever spesielle teknikker for å oppdages; 4) den utbredte oppfatningen at fiske er forbeholdt det moderne mennesket kan lede forskere til å overse holdepunkter for at våre tidlige forgjengere spiste fisk.40

På bakgrunn av forskningsmaterialet som foreligger i dag, kan vi konkludere at akvatiske ressurser, når de har vært tallrike og lett tilgjengelige, trolig alltid har vært brukt etter behov av våre forgjengere.40 Det moderne mennesket er tilpasset og trives på et variert kosthold, og en mangfoldig diett basert på næringsrike, lavglykemiske matvarer med tilstrekkelig tilgang på fett ser ut til å ha vært nøkkelen til vår arts suksess. 

Kilder:

1.  Wood B. Palaeoanthropology: Hominid revelations from Chad. Nature 2002; 418: 133-5.

2.  Cordain L, Brand Miller J, Eaton SB mfl. Plant-animal subsistence ratios and macronutrient energy estimations in worldwide hunter-gatherer diets. The American Journal of Clinical Nutrition 2000; 71: 682-92.

3.  Cordain L, Eaton SB, Brand Miller J mfl. The paradoxical nature of hunter-gatherer diets: Meat-based, yet non-atherogenic. European Journal of Clinical Nutrition 2002; 56 (Suppl 1): S42-S52.

4.  Cordain L. 2007. Implications of Plio-Pleistocene hominin diets for modern humans. I: Ungar PS, red.. Evolution of the human diet. The known, the unknown, and the unknownable. New York: Oxford University Press, s. 363-83.

5.  Cordain L, Miller JB, Eaton SB mfl. Reply to SC Cunnane. The American Journal of Clinical Nutrition 2000; 72: 1585-6.

6.  Mysterud I. Mat, menneske og evolusjon. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2006.

7.  Braun DR, Harris JWK, Levin NE mfl. Early hominin diet included diverse terrestrial and aquatic animals 1.95 Ma in East Turkana, Kenya. Proceedings of the National Academy of Sciences 2010; 107: 10002-7.

8.  Schoeninger MJ, Moore J, Sept JM. Subsistence strategies of two “savanna” chimpanzee populations: The stable isotope evidence. American Journal of Primatology 1999; 49: 297-314.

9.  Stanford CB. The hunting apes: Meat eating and the origins of human behavior. Princeton, NJ: Princeton Unoversity Press, 1999.

10.  Popovich DG, Jenkins DJA, Kendall CWC mfl. The western lowland gorilla diet has implications for the health of humans and other hominoids. The Journal of Nutrition 1997; 127: 2000-5.

11.  En studie viste at bare 1,7% av prøver fra sjimpanseavføring inneholdt spor etter konsum av animalsk mat (Popovich mfl. 1997).

12.  Hardy BL, Moncel M-H. Neanderthal use of fish, mammals, birds, starchy plants and wood 125-250,000 years ago. PLoS ONE 2011; 6: e23768.

13.  van der Merwe NJ, Thackeray JF, Lee-Thorp JA mfl. The carbon isotope ecology and diet of Australopithecus africanus at Sterkfontein, South Africa. Journal of Human Evolution 2003; 44: 581-97.

14.  Semaw S, Renne P, Harris JWK mfl. 2.5-million-year-old stone tools from Gona, Ethiopia. Nature 1997; 385: 333-6. doi: 10.1038/385333a0.

15.  de Heinzelin J, Clark JD, White T mfl. Environment and behavior of 2.5-million-year-old Bouri hominids. Science 1999; 284: 625-9.

16.  McPherron SP, Alemseged Z, Marean CW mfl. Evidence for stone-tool-assisted consumption of animal tissues before 3.39 million years ago at Dikika, Ethiopia. Nature 2010; 466. doi: 10.1038/nature09248.

17.  http://esciencenews.com/articles/2010/08/11/scientists.discover.oldest.evidence.stone.tool.use.and.meat.eating.among.human.ancestors

18.  Laupsa-Borge J. Hva er menneskets naturlige kosthold? Helsemagasinet VOF 2012; 3(2): 44-9.

19.  Ben-Dor M, Gopher A, Hershkovitz I mfl. Man the fat hunter: The demise of Homo erectus and the emergence of a new hominin lineage in the Middle Pleistocene (ca. 400 kyr) Levant. PLoS ONE 2011; 6: e28689.

20.  http://en.wikipedia.org/wiki/Homo_erectus

21.  Wrangham R. Catching fire: How cooking made us human. New York: Basic Books, 2009.

22.  Beaumont PB. The Edge: More on fire-making by about 1.7 million years ago at Wonderwerk Cave in South Africa. Current Anthropology 2011; 52: 585-95..

23.  Goren-Inbar N, Alperson N, Kislev ME mfl. Evidence of hominin control of fire at Gesher Benot Ya`aqov, Israel. Science 2004; 304: 725-7.

24.  Alperson-Afil N. Continual fire-making by hominins at Gesher Benot Ya‘aqov, Israel. Quaternary Science Reviews 2008; 27: 1733–9.

25.  Cunnane SC. Survival of the fattest: The key to human brain evolution. Singapore: World Scientific Publishing, 2005.

26.  Cunnane SC, Stewart KM, red. Human brain evolution: The influence of freshwater and marine food resources. Hoboken, NJ: John Wiley & Sons, Inc., 2010.

27.  Ungar PS, red. Evolution of the human diet. The known, the unknown, and the unknownable. New York: Oxford University Press, 2007.

28.  Aiello LC, Wheeler P. The expensive-tissue hypothesis: The brain and the digestive system in human and primate evolution. Current Anthropology 1995; 36: 199-221.

29.  Leonard WR, Robertson ML. Evolutionary perspectives on human nutrition: The influence of brain and body size on diet and metabolism. American Journal of Human Biology 1994; 6: 77-88.

30.  Leonard WR, Robertson ML, Snodgrass JJ mfl. Metabolic correl


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…?