Skip to main content

Hvem eier vitenskapen?

Allmennlege Jørgen Skavlan tok i Aftenposten 4. mars 2011 et kraftig oppgjør med ”den alternative bølgen”. Som reaksjon skrev overlege Audun Myskja en kommentar som Aftenposten ikke ønsket å trykke. Denne gjengis her med utfyllende fotnoter.

Tekst Audun Myskja     Foto Shutterstock

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Kronikk»]I denne spalta publiserer vi kronikker med faglig tyngde. Audun Myskja er en av pionerene innen helhetlig medisinsk tenkning.[/gdlr_box_icon]

I kronikken ”Vitenskap og tarmskylling”, trykket i Aftenposten 4. mars 2011,1 tar allmennlege Jørgen Skavlan et oppgjør med ”den alternative bølgen” innen medisinen. Han framstiller denne som en jungel av tarmskyllinger og krystaller og den alternative tradisjonen som en stagnerende, kommersiell og ”ikke minst reduksjonistisk tradisjon”.

Skavlan mener den alternative bølgen er ”en massiv kommersiell industri med dresskledde menn i bakgrunnen”. Jeg har stor forståelse for Skavlans indignasjon i møte med et felt som kan virke forvirrende og spekulativt for utenforstående. Det er ikke vanskelig å se mange utvekster og feilkilder i et dårlig regulert marked, et fagfelt som spriker i mange retninger. Jeg er også på linje med hans betoning av behovet for vitenskapelig utforskning og at vår tid og framtiden trenger å være preget av en åpen, fordomsfri utforskning av virkeligheten. Overleverte, fasttømrede tradisjoner, autoriteter som gir forhåndsbestemte svar, trenger å vike for en utforskning av virksomme elementer i terapeutiske tiltak, der mennesker trenger hjelp for sykdom og plager. Jeg er også enig i at all kommersialisering rundt den terapeutiske relasjonen trenger å vurderes nøye.

Godtroende?

Samtidig er ikke den halvparten av den norske befolkningen som tyr til komplementære og alternative metoder, en utgruppe av godtroende individer, like lite som alternative behandlere, ofte med fem års utdanning og utstrakt etterutdanning innen sitt fagområde, er kyniske lurendreiere. All forskning på komplementær og alternativ medisin, gjengitt i min bok På vei mot en integrert medisin,2 viser at brukerne av komplementær og alternativ behandling er bedre utdannet enn gjennomsnittsbefolkningen.

Langt fra å berike seg på syke mennesker er faktisk alternative behandlere blant de nyfattige i dagens Norge, i motsetning til Skavlan og andre leger som arbeider innenfor det rådende paradigmet. Jeg har levd omgitt av alternative behandlere i over tretti år og sett de ofrene enkeltpersoner gjør sosialt og økonomisk for å vie seg alternativ behandling, åndelig praksis og økologisk livsstil.

LES OGSÅ  Hvem bruker alternativ medisin?

Skavlan fokuserer på de mest negative utvekstene i et av de viktigste samfunnsfenomenene de siste tre tiårene, frakjenner disse initiativene enhver verdi, bortsett fra det kunnskapsbaserte – uten at han definerer hva det kunnskapsbaserte i denne sammenheng skal bety. Han neglisjerer da de mange bidragene i helsevesenet til eksisterende viten og som faktisk har kommet fra de alternative miljøene.

Selv om en forsker oppdaget forholdet mellom frie radikaler og antioksidanter på 1950-tallet, var det naturmedisinere som dro fram viten om betydningen av antioksidanter. Jeg var selv på 70-tallet vitne til legers hånlatter over påstander om at grønnsaker i kosten kunne påvirke risikoen for sykdom og påstander om at antioksidanter kunne ha helseeffekt. Modige forskere drar fram viktig viten i utkanten av det rådende paradigmet. Et eksempel er den kjente biologen Bruce Lipton, som 30. april besøkte Norge i regi av Alternativt Nettverk – et av de mange tegn på det alternative miljøets ønske om å finne dialogpunkter med moderne vitenskap.

Hva er vitenskap?

Skavlans kronikk reiser spørsmålet: Hva er vitenskap? Selv om Skavlan hevder å representere åpenhet og undring, opptrer han i praksis med en lukket, skråsikker holdning ovenfor et så mangslungent fenomen som komplementær og alternativ behandling. Han inviterer ikke til dialog om det som mange forstår som selve kjennetegnet på en vitenskapelig holdning: Hvordan virkeligheten er bygd opp, og hva som virker. I stedet gir han seg selv retten til å avfeie alt som ikke passer inn i hans verdensbilde fordi han har plassert seg selv som den som representerer Vitenskapen. De som nærmer seg virkeligheten på en annen måte enn ham, har han rett til å avfeie som useriøse sjarlataner som bare er ute etter å loppe andre for penger. Det er vanskelig å forestille seg en annen gruppe i samfunnet som ville finne seg i å bli trakassert på en slik måte.

Skavlans kronikk reiser spørsmålet om hvem som eier retten til å vurdere hvem som arbeider innen en vitenskapelig ramme. Innen medisin, sykepleie, psykologi, fysioterapi og andre kjernegrupper i helsevesenet foregår det store og viktige debatter om vitenskapelig metode og hva slags viten som skal erkjennes som gyldig.

Det siste tiåret har det kommet en økende erkjennelse av at ikke alle spørsmål innen sykdom og helse lar seg rettferdig besvare med store, randomiserte og kontrollerte studier. Plassen tillater ikke at jeg går i detalj på denne debatten, men dette er en debatt som også er like levende innen forskning på komplementær og alternativ behandling som innen konvensjonell medisin.

Jeg har for eksempel selv utført en liten studie med dybdeintervjuer av 30 kreftpasienter som viste at de ikke på den måten leger ofte tror, er ute etter behandling som ”kurerer kreft” når de søker alternativer. Mange er ute etter en personlig utvikling. Andre er ute etter å forstå symptomene sine og noen etter verktøy for å mestre plager. Det er nedverdigende og uvitenskapelig å framstille brukerne og utøverne av alternativ behandling en bloc som bakstrevere, fortapt i historiens dødvann. Utøverne danner i stigende grad fagorganisasjoner og arrangerer kongresser for å formidle den nyeste empiriske viten innen fagfeltet.

LES OGSÅ  Ingen liker å bli lurt – av NRK

I mine fagbøker har jeg dratt fram oppdatert forskning innen feltet, for eksempel representert ved databasen Natural Standard,3 der ny forskning på komplementær og alternativ behandling oppdateres daglig for å komme utøverne og deres pasienter til gode.

Intet vitenskapsmonopol

Vitenskap er ikke en gitt størrelse som en gruppe fagpersoner kan ta monopol på. Det er en holdning til virkeligheten, et ønske om hele tiden å finne ut hvordan verden henger sammen, og for helsevesenets del å finne ut hva som faktisk hjelper den enkelte pasienten. I vitenskapelige miljøer blomstrer undring, utforskning, heftige debatter, viktige funn og nye spørsmål. Jeg har fått oppleve slike levende miljøer i min karriere innen sykehusmedisin og allmennpraksis, i forskningen om sammenhengen mellom kultur og helse, i doktorgradsarbeidet med musikk som terapi i helsevesenet – og i utforskningen av alternativ behandling. Egne erfaringer og stadige oppdateringer på forskningslitteraturen går hånd i hånd også i de mange oppegående miljøene som utforsker alternativ behandling.

Veien mot en integrert medisin lar seg ikke stoppe, den drives fram av menneskers behov for hjelp når de har plager. Mennesker vil over tid gå dit de faktisk finner hjelpen. Den østerrikske forfatteren Franz Kafka4 (1883-1924) skal ha uttalt at ”virkelighet er det som virker”, og erfaringene fra mine 35 år i helsevesenet har vist sannheten i dette utsagnet. 

Min egen erfaring innen integrert medisin peker i stigende grad i retning av at legevitenskapen (”vanlig medisin”) er best på å kurere og reparere sykdom. Komplementær og alternativ behandling rommer metoder som kan hjelpe brukerne i et presset helsevesen å forebygge og mestre sykdom. Vi trenger det beste av begge verdener!

Dogmatisk tryllekunstner

Et intervju med den amerikanske tryllekunstneren James Randi5 (f. 1928) i Aftenposten 18. mars 20011 fulgte opp frontalangrepet på healing og andre alternative terapier..

Randi var invitert av Human-Etisk forbund, som arrangerte forestillinger i Oslo, Trondheim og Bergen 18.-22. mars 2011.6  Han har gjort det til en livsoppgave å bekjempe det han kaller ”kvakksalveri”, med healing som hovedfienden. Blant annet har han utlovd en belønning på en million dollar til den som klarer å bevis sine paranormale evner.

Når Skavlan og Randi kjører sine angrep i vitenskapens navn, plikter de faktisk å opptre vitenskapelig. Vitenskap er ikke ett enkelt funn eller standpunkt, heller en holdning til virkeligheten. Denne holdningen forplikter blant annet til å utforske også det en ikke forstår med et åpent sinn, og til å dokumentere sine påstander. Gjør Skavlan og Randi dette i spørsmålet om healing? Så vidt jeg kan se, har begge allerede gjort opp sin mening – Randi opptrer sågar som en moderne korsfarer i kamp mot en yrkesgruppe som utøver lovlig virksomhet. 

Det alvorlige med Randis synspunkter, gjengitt i Aftenposten, er at han opptrer som om spørsmålet om healing virker er avklart – med negativt resultat. Dette er en tilsnikelse. I mine bøker På vei mot en integrert medisin7 og Finn din indre kraft8 har jeg referert utdrag fra en stor og kompleks forskningslitteratur om healing og andre alternative terapier.

LES OGSÅ  Civita-rapporten om alternativ behandling: Ideologi eller realpolitikk?

Dokumentasjon på healing 

For å ta et eksempel har den amerikanske psykiateren og forskeren Daniel Benor9 (f. 1941) viet 30 år av sin karriere til å samle forskning på healing i en rekke bøker og oversiktsartikler. Før vi kan avgjøre om healing virker, må vi finne ut hva virkning er, og for hvem. Benors dokumentasjon virker overbevisende, og jeg har til gode å se Skavlans vitenskapelige kritikk av denne.

De metodene som brukes for å avgjøre om blodtrykksmidler virker, trenger ikke å være de beste til å påvise hva healing gir mennesker. Eksempelvis viser mine egne intervjuer med mennesker som har prøvd healing, at de søker helt andre ”virkninger” enn det Randi og Skavlan tror mange er ute etter, eksempelvis åndelige behov. Når dokumentert velstående personer som Skavlan10 og Randi i vitenskapens navn angriper healere for å berike seg på syke menneskers bekostning, plikter de å dokumentere sine påstander. Den viten jeg har funnet på dette området, angir at healere stort sett tjener lite, og at de fleste brukere betaler små summer – selv om en selvsagt vil finne unntak.11

Det står enhver fritt å mene noe om healing og annen behandling. Men hvis en faktisk er ute etter å bekjempe, heller enn å forstå (som Randi), og kommer med emosjonelle beskyldninger heller enn med vitenskapelig metode (som Skavlan), er det ikke vitenskap som målbæres.

Kilder:

1.  www.aftenposten.no/meninger/debatt/article4049448.ece

2.  Oslo: Fagbokforlaget 2008.

3.  www.naturalstandard.com.

4.  http://no.wikipedia.org/wiki/Franz_Kafka.

5.  Født Randall James Hamilton Zwinge, jf. http://no.wikipedia.org/wiki/James_Randi.

6.  www.human.no/Aktuelt/Nyheter/2011/Opptak-fra-James-Randi-sine-forestillinger-/.

7.  Bergen: Fagbokforlaget, 2008.

8.  Oslo: Stenersen forlag, 2009.

9.  http://en.wikipedia.org/wiki/Daniel_J._Benor; www.wholistichealingresearch.com/Daniel-Benor.html

10.  Ifølge http://skattelister.no/skatt/profil/jorgen-skavlan-34118414/ hadde Skavlan i 2009 en skattbar inntekt på kr 3,2 millioner.

11.  ”Snåsamannen” Joralf Gjerstad representerer et unntak etter salgssuksessen av biografien Snåsamennen: kraften som helbreder av Ingar Sletten Kolloens biografi (Oslo: Gyldendal 2009; jf. www.bokklubben.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=3201083), som ga ham 1,9 millioner i inntekt i 2009 mot tidligere kr 200 000 – 350 000 i året.


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…? 


Del gjerne med dine venner