Hvem har lov til å kritisere arbeidet til klimaforskerne?

Mange med naturvitenskapelig utdanning som kritiserer klimaforskningen, blir ofte avvist med henvisning til at de ikke er klimaforskere. For folk flest kan det fortone seg som rett og rimelig, men er det det?

Tekst Per Arne Bjørkum

Denne artikkelen er bearbeidet fra et innlegg som har stått på trykk i Stavanger Aftenblad.¹

For å besvare spørsmålet om rimelighet må vi ta utgangspunkt i at klima angår ”alle” som jobber med naturfaglige problemstillinger. Hvis man forsker på astrofysikk, sola, strålingsfysikk, hvordan skyer dannes og oppfører seg, insekter, urskoger, isbreer, isbjørner, landbruk, fisk, plankton, bakterier, epidemier, ras, ekstremvær, etc., kan man sette det, direkte eller indirekte, i sammenheng med klimaendringer og søke midler som er avsatt til klimaforskning.

De aller fleste klimaforskere jobber med enkelte eller flere virkninger av endringene som skjer i klimaet på kort eller lengre sikt. Av de over 12 000 artiklene som ble analysert for noen år siden,² befattet mindre enn én prosent av artiklene seg med årsakene til og graden av menneskelig påvirkning. De nevnte artiklene er kilden til påstanden om at 97 prosent av klimaforskerne var enige i at menneskelige aktiviteter er hovedårsaken til klimaendringer. Det betyr at muligheten for gi sikre utsagn om i hvilken grad vi påvirker klimaet, ligger utenfor kompetanseområdet til de fleste klimaforskerne. Tilsvarende ligger det utenfor kompetanseområdet til naturvitenskapelig skolerte forskere som ikke kan titulere seg som klimaforskere.

I naturvitenskap må man imidlertid ikke beherske et fagfelt, det vil si være utøver av det, for å kunne kritisere andre områder av faget. Alle som har fått opplæring i naturvitenskapelige metoder, inkludert ingeniører med universitetsbakgrunn, er i kraft av sin utdanning kvalifisert til å kritisere naturvitenskapelige teorier/utsagn. Naturvitenskapens suksess springer ut av en allmenn/utvidet rett til å kritisere teorier omnaturviten-skaplige fenomener.

Etter min oppfatning er alle med naturvitenskapelig kompetanse på masternivå eller høyere, kvalifisert til å delta også i en debatt om klimaet. Alle teorier og hypoteser om klimaet har, som enhver beskrivelse av komplekse system, feil og mangler. Disse kan vi eliminere ved å gå sammen om å identifisere(og tilbakevise) dem, for derved å komme nærmere sannheten. Som forsker er man forpliktet til å være velvillig innstilt til kritikk, inkludert fra en selv. Velvilligheten er opphøyet til et rasjonalitetsprinsipp i vitenskap. Og ingen forsker, intet forskermiljø, har myndighet til å bestemme hvem som skal kunne komme med kritikk. Sagt på en annen måte: Det er ikke lov å ”gjemme” seg.

Når noen klimaforskere eller andre avviser kritikk fra naturvitenskaplig kvalifiserte personer med begrunnelsen at de ikke har forsket på klima eller ikke har publisert i ”de riktige” tidsskriftene, er det i strid med forskningens (uskrevne) regler. Det er sterkt beklagelig at slikt skjer om et tema som angår alt og alle, og der ingen sitter med alle svarene.

Om artikkelforfatteren

Per Arne Bjørkum (f. 1952) er cand. real. fra Universitetet i Bergen (1984) og dr.philos. fra Universitetet i Oslo (1992). Han ble professor II i geologi ved Universitetet i Stavanger (1994) og dekan samme sted 2007–2011. I 2000–2006 var Bjørkum sjefforsker i Statoil og arbeider p.t. som seniorrådgiver innen petroleumsgeologi ved siden av stilling som professor II ved UiS og NTNU, der han underviser i vitenskapsteori-/historie for PhD-studenter. Han er også faglitterær forfatter og har gitt ut Annerledestenkerne (Universitetsforlaget, 2016). Bjørkum sitter i Helsemagasinets faglige råd. 

E-post: pab1952@gmail.com

Kilder:

1. Bjørkum PA. Hvem har lov til å kritisere arbeidet til klimaforskerne?

Stavanger Aftenblad 27.11.2019. https://www.aftenbladet.no/meninger/debatt/i/rA4d5R/hvem-har-lov-til-a-kritisere-arbeidet-til-klimaforskerne

2. Cook J, Nuccitelli D, Sarah A Green SA mfl. Quantifying the consensus on anthropogenic global warming in the scientific literature. Environmental Research Letters 2013; 8: 024024. https://iopscience.iop.org/article/10.1088/1748-9326/8/2/024024