Skip to main content

Hverdagslivets kompromisser

Siden vi startet Helsemagasinet i 2010 har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som uttrykker bekymring fordi de ikke gjør alt ”riktig” når det gjelder kosthold, trening eller livsstil generelt. Kanskje leser enkelte våre tekster som ”Fanden leser bibelen” i stedet for å fange opp generelle prinsipper og mål man kan strebe etter, men ikke til enhver tid realisere. Ingen er ufeilbarlige eller ”perfekte”, og det gjelder også oss.

Tekst Dag Viljen Poleszynski    

Livet består av kompromisser. Et berømt uttrykk av USAs 16. president Abraham Lincoln (1809–65) kan illustrere problemet med alltid å være konsekvent og gjøre ting ”riktig”: ”Du kan lure noen mennesker hele tida, og alle noen ganger, men du kan ikke til enhver tid lure alle sammen”. Tilsvarende klarer noen svært få å gjøre alt ”riktig” (hva nå enn det er) hele tida, mens det er urealistisk å forvente at alle som mottar gode råd, kommer til å følge dem.

Dette reiser en del interessante spørsmål:

  • Hvor konsekvente må vi være hvis vi vil følge et optimalt kosthold?
  • Kan vi skeie ut i perioder, og hvor mye skade gjør det?
  • Må vi trene til enhver tid for å holde oss i god form?
  • Gitt at vi har lært noe nytt som kan bedre vår helse på sikt, hvor raskt bør vi legge om?
  • Hvordan forholde seg til andre som ikke ”har sett lyset” og ikke forstår sitt eget beste?

avokado, egg, bacon

Hvor konsekvente må vi være hvis vi vil følge et optimalt kosthold?

På slutten av 1990-tallet jobbet undertegnede og Johnny Laupsa-Borge mye med ”blodtypedietten”, som ble kjent etter at den naturopatiske legen Peter J. D´Adamo skrev en serie bøker om temaet. Vi oversatte lister over matvarer som virket ”medisinsk”, virket ”nøytralt” eller man burde ”unngå”. Kriteriene for kategorisering av hundrevis av matvarer på denne måten var hvordan folk med ulike blodtyper (A, O, B, AB) kunne forventes å reagere på inntak av hver aktuelle matvare. Forskning indikerte at blodtypegenet påvirket nærliggende gener, og en del funn viste at folk reagerte litt forskjellig på samme matvare. Ideen var i finne et ”ideelt” kosthold med utgangspunkt i blodtypen, noe som også inkluderte Rhesus- (+ eller -) og utskillerstatus for blodcellenes antigener eller markører (utskiller/ikke-utskiller).

Mange som leste bøkene til D´Adamo, henvendte seg til undertegnede med spørsmål om de ”fikk lov til” å spise visse matvarer og hvilke helsekonsekvenser de kunne forvente om de inntok litt av en matvare karakterisert som ”unngå” for deres blodtype. Etter flere samtaler med ”guru” Peter J. D´Adamo fant vi ut at han ikke stilte absolutte krav til konsekvens. Hvis en person hadde god helse og trivdes med sitt kosthold, så han ingen grunn til å overtale vedkommende til å legge om til et konsekvent ”blodtypetilpasset kosthold”.

Noen med blodtype A fortolket D´Adamos budskap dithen at de nærmeste ”måtte” spise vegetarisk og drive med yoga, ellers ville de på sikt være ”fortapt” og bli syke, mens de med blodtype O hovedsakelig burde holde seg til det vi i dag kaller et ”steinalderkosthold”.

LES OGSÅ  ”Kriminelt spennende” om 2. verdenskrig, styrke og utholdenhet

D´Adamo ga ingen råd om andelen karbohydrat, protein og fett i kosten og må etter vår oppfatning anses å være litt ”fettfobisk” fordi han så sterkt advarer alle blant annet mot fett fra svin, kokos og palmekjerner. Slike råd finnes det intet vitenskapelige belegg for at alle bør følge.

Poenget med denne historien er å få fram at det ikke er belegg for at man slavisk må følge et eller annet rigid kosthold for å ha opprettholde god helse. Det er derimot godt dokumentert at reaksjoner på matvarer er individuelle og at de som ønsker best mulig helse, bør unngå matvarer de reagerer allergisk mot eller føler seg uvel etter å ha spist. Dessuten bør alle spise lite raffinerte produkter som sukker, hvitt mel, spagetti og liknende. De som trener mye, tåler generelt mer av slike produkter enn sedate fordi trening øker insulinfølsomheten og dermed opptaket av sukker fra blodet til musklene. Vårt råd er at man ikke inntar mer karbohydrat enn man tåler, hvilket for de fleste kan dreie seg om 50–70 gram i døgnet, i spesielle tilfeller (ved kreft og fedme) maksimalt 20 g og for de som driver hardtrening maksimalt 150 g/døgn. Vi mener at fokuset på å holde et lavt inntak av raffinerte karbohydrater er langt viktigere enn å spise ”etter blodtypen”, forutsatt at man tåler matvarene man får i seg.


chocolate

Kan vi skeie ut i perioder, og hvor mye skade gjør det?

Ingen ”dør” av å avvike fra det man individuelt mener er optimalt (bortsett fra ved ekstreme allergiske reaksjoner), men jo oftere man gjøre det, desto dårligere resultater kan man forvente. Den kjente pioneren på lavkarbo, legen Robert C. Atkins (1930–2003) anbefalte til og med at man skeiet ut med mer karbohydrater en gang i uka, slike at man ikke følte omlegging fra et høykarbokosthold for restriktivt. Etter hvert som man venner seg til det som for hver enkelt virker som et optimalt kosthold, vil ”suget” etter noe søtt gradvis avta, og etter en stund vil de fleste ikke føle noe savn.

Noen trenger hjelp av venner, kolleger, en personlig rådgiver eller psykolog til å legge om til et optimalt kosthold, og ”suget” kan hos dem holde seg over lang tid. En lite utskeielse kan bety at man faller av lasset og går tilbake til tidligere, dårlige vaner.

Andre klarer fint å fortsette ”programmet” etter en utskeielse. Nøkkelen er å ha nok selvinnsikt til å vite når man kan skeie ut og i hvor stor grad, uten at det går ut over det langsiktige arbeidet for best mulig helse. Det er hverdagene som teller i det lange løp, ikke de få gangene man måtte skeie ut på fest.


jogge

Må vi trene til enhver tid for å holde oss i god form?

I dyrenes verden trener ingen; de holder seg i god form bare ved å utføre daglige aktiviteter som å jakte/finne mat, bevege seg bortover og opp- eller nedover trær, osv. Siden vi mennesker i fortidsmiljøet var fysisk aktive store deler av døgnet og er tilvendt en slik livsstil, forfaller vi fysisk dersom vi sitter stille eller ligger over lang tid.

Det betyr at vi er ”programmert” til å være i bevegelse gjennom hele livet, men også til å hvile ut etter særlig strabasiøs jakt eller annet arbeid, for deretter å hvile. Et viktig spørsmål er å definere hva vi mener med ”god form”. Ønsker vi å være konkurranseutøvere i idrett på høyt nivå, er vi fornøyde om vi kan klare dagliglivets mange gjøremål uten mye besvær gjennom et langt liv, eller ønsker vi å drive idrett på amatørnivå og ha glede av det?

LES OGSÅ  Baby – en komplett veiledning til grønn livsstil

Dersom ønsket er å fungere bra gjennom et langt liv, er det for de fleste ikke nødvendig å trene hardt flere ganger i uka. De fleste vil ha nytte av å belaste skjelettet minst 1–2 ganger i uka, det vil si enten å gå tur med sekk eller å løfte vekter. Dersom man ønsker å opprettholde en tilstrekkelig lungekapasitet til å tåle en løpetur til bussen, bør man sørge for å bli i det minste lett andpusten noen ganger i uka.

Hvis nivået er å bli dyktig i en eller annen idrett, kreves både innlæring av teknikk, styrke og utholdenhet. Innen de fleste ferdigheter finnes et ”mulighetens vindu” hvor det er mulig å lære optimal teknikk. For mange idretter gjelder at man må lære grunnleggende tekniske ferdigheter i alderen 12–18 år om man skal bli bedre enn de fleste. Det er nærmest umulig å bli en svømmer på nasjonalt nivå om man først starter systematisk trening etter fylte 15–16 år, og det samme gjelder tekniske idretter som turn, stavsprang, tennis, slalåm og liknende. De fleste som når verdenstoppen, har trent allsidig fra barnsben av, og mange har startet å spesialisere seg i 8–9–årsalderen.

Konkurranseidrett på internasjonalt nivå er i vår tid blitt en fulltids jobb hvor man har personlig trener og (ofte) et stort støtteapparat. Ikke alle ønsker dette, og man kan ha stor glede av å drive idrett som amatør. Poenget er ikke å konkurrere med andre, men å opprettholde et gitt nivå så lenge som mulig inn i alderdommen – og kunne akseptere at ytelsen uvegerlig vil bli dårligere over tid.

Jevnlig fysisk aktivitet kan bety korte, intensive økter flere ganger i uka eller 2–4 gangers systematisk trening i 30–60 minutter. Det finnes ikke ett svar, men mange muligheter avhengig av hvilke ambisjoner man har til egen ytelse.


Gitt at vi har lært noe nytt som kan bedre vår helse på sikt, hvor raskt bør vi legge om?

For noen år siden så jeg en (etter min mening) hysterisk morsom film fra 1991 med den amerikanske skuespilleren Bill Murray kalt ”What about Bob?”.1 Denne svarte komedien handler om en psykiatrisk pasient som driver sin psykiater (spilt av Richard Dreyfuss) til vanvidd ved sin påtrengende vennlighet mens psykiateren er på ferie med familien. Sistnevnte er i ferd med å lansere en bok i psykiatri kalt Baby steps og har i den anledning avtale med tv-showet ”Good Morning America” om et intervju. Bob (Bill Murray) er blitt så stor fan av konseptet at han klarer å invadere psykiaterens privatliv i så stor grad at sistnevnte drives til vanvidd og havner på asyl, mens Bob framstår som familiens helt.

Poenget med denne historien er å få fram at omlegginger til en ny livsstil bør foregå i det tempoet hver enkelt finner best. Noen kan gå små skritt i riktig retning (”babysteps”), mens andre kan legge om helt og aldri se seg tilbake. Mange foretrekker en mellomting og kan i perioder falle tilbake til gamle vaner.

Hvor raskt man bør legge om, avhenger selvsagt av hvor påkrevd det er for ens helse. Dersom man har fått konstatert kreft, er vårt råd at de som røyker, stopper øyeblikkelig. Man bør heller ikke vente med å endre kostholdet i en retning som motvirker kreft, og de fleste vil ha nytte av å faste (bare vann) 3–7 dager for å komme i lett ketose. Dette er en gunstig metabolsk situasjon som vil bremse veksten av de fleste kreftsvulster.

LES OGSÅ  Mot et paradigmeskifte i sportsernæring?

De som ønsker å gå ned i vekt, kan velge hvor raskt de ønsker å nå målet for optimal kroppsvekt. Mange overvektige vil trenge mange måneder, kanskje til og med flere år, før de når sitt mål. Andre klarer seg fint med en fastekur på 2–3 uker og deretter å følge et kosthold med lite karbohydrat over tid.

Et lite skritt om gangen i riktig retning over lang tid kan ofte være bedre enn drastiske endringer, som for mange kan innebære at man ”sprekker” og gir opp.


Hvordan forholde seg til andre som ”ikke forstår sitt eget beste”?

Noen som har lagt om sin livsstil og fått bedre helse, blir svært misjonerende og ønsker å ”redde hele verden”. De kan være svært selvopptatte og kan tro at deres vei er best og at hvis ”bare” andre følger deres eksempel, blir alt bra. Noen kan mene at andre er dumme eller ikke forstår sitt eget beste og blir masete, rakker ned på dem som ikke følger deres eksempel, eller ikke får det til.

Imidlertid er det lite inspirerende for andre om man oppfører seg ”mer katolsk enn paven”. Ikke alle ønsker å motta råd, og noen reagerer motsatt av det man tilrår hvis man forsøker å fortelle dem hva du mener er best for dem. Det er bedre å være et godt eksempel og besvare saklig spørsmål man får uten å påtvinge andre sine oppfatninger, og å hovere eller belære andre er aldri en god strategi.

I mange situasjoner er folk ikke villige til å lytte; de må først erfare ting selv. En krangel er også et dårlig utgangspunkt for å dele erfaringer. Det er bedre å holde en lav profil, men samtidig være villig til å dele informasjon hvis man blir spurt. Uttrykk som ”du bør” eller ”må” er lite egnet; det er bedre å vise til ulike strategier og valgmuligheter og å overlate beslutningene til den som spør. Prinsippet er at man bør vente med å gi svar til noen spør, men da være villig til å dele informasjon, gjerne å tilby seg mer veiledning om ønskelig, eller å dele litteratur… som for eksempel Helsemagasinet eller internasjonale fagartikler.

Det beste utgangspunktet for å spre informasjon er å holde seg nøytral, søke å forstå den som måtte søke informasjon eller hjelp, og ikke framstå som dogmatisk. Hvis man forstår at en annen lurer på noe og ikke tør å si fra, er det lov å spørre om det er noe vi kan bidra til å oppklare eller tenke over sammen.

Vi i Helsemagasinet ønsker å være nyanserte, åpne for nye kunnskaper og lytte til andre tilnærminger. Et forbilde kan være Espen Askeladd,2 som på veien til prinsessa som ingen kunne målbinde, plukket opp mye rart han ikke med en gang visste hva han skulle bruke til. Brødrene Per og Pål leverte spydigheter hver gang Espen fant noe nytt, men det viste seg at det Espen puttet i sekken, skulle komme til nytte da prinsessa ”grillet” ham. Som mange vet, ble hans hovmodige brødre Per og Pål vraket, mens han vant henne og halve kongeriket.

Kilder:

1.  https://en.wikipedia.org/wiki/What_About_Bob%3F

2.  http://runeberg.org/folkeven/048.html


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…? 


Del gjerne med dine venner