Skip to main content

Hvordan få fornøyde dyr

Den beste metoden for å skape gode leveforhold for kjæle- og husdyr er å ta utgangspunkt i deres grunnleggende følelsessystemer i hjernen. Det hevder den amerikanske psykologiprofessoren Temple Grandin og hennes medforfatter Catherine Johnson i boka Making animals happy. Dyra må i tillegg få mat, drikke, ly mot vær og vind og behandling av eventuelle skader og sykdommer.

Tekst Iver Mysterud     Foto Shutterstock

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Om boka»]Forfatter: Temple Grandin og Catherine Johnson
Tittel: Making animals happy: How to create the best life for pets and other animals
Utgiver: Bloomsbury
Utgivelsesår: 2009 (innbundet), 2010 (heftet, 340 sider)
ISBN: 978-1-4088-0082-9
Pris: Kr 119 (tanum.no), 129 (platekompaniet.no)[/gdlr_box_icon]

Grandin_Johnson_2010_Making-animals-happy_Forrside_HøyoppløseligPoenget er at miljøet dyra lever i, bør stimulere deres positive følelser så mye som mulig og deres negative følelser minst mulig. Hvis dyra er i følelsesmessig balanse, vil eierne også oppleve mindre problematferd. Nevrobiologisk forskning har klarlagt at følelsene i stor grad styrer atferden, og Grandins 35-årige erfaring (da boka ble gitt ut) med å arbeide med ulike dyr har overbevist henne om at dette er korrekt. Siden følelsene kommer først, må man forstå hvordan hjernen fungerer for å få dypere innsikt i hvordan man best kan sørge for dyrs velferd.

Alle pattedyr inkludert mennesket har de samme grunnleggende følelsessystemene i hjernen. Forfatterne presenterer først hvordan den amerikanske nevrobiologen Jaak Panksepp forklarer våre grunnleggende følelser.1,2 Disse genererer velorganiserte atferdssekvenser som kan utløses ved lokalisert elektrisk stimulering av hjernen. Dette betyr at man kan stimulere hjernesystemet for hvert av kjernefølelsene og alltid utløse samme atferd fra dyret. Stimulerer man fryktsystemet, vil et dyr ”fryse” eller løpe vekk. Stimulerer man sinnesystemet, vil det snerre og bite. Stimulerer man tilsvarende hjernesentre hos mennesker, vil vi ikke snerre og bite, men rapportere om de samme følelsene som dyra oppviser.

Panksepp mener at fire følelsessystemer er mest grunnleggende, mens tre andre også er viktige (se ramme). Grandin og Johnson bruker primært de fire mest grunnleggende følelsessystemene systematisk i resten av boka. Dette er både klargjørende og gir tankevekkende perspektiver på de dyreartene som omtales. Poenget er at noen miljøer er gode for dyr og deres utvikling, andre dårlige. I gode miljøer får man en harmonisk hjerneutvikling og få atferdsproblemer.

Stereotyp atferd

Den viktigste rettesnora folk har til å vurdere om et miljø er godt for et dyr, er dyrets atferd. Grandin og Johnson er opptatt av å unngå unormal, gjentagende og vedvarende atferd, gjerne kalt ”stereotyp atferd”. Dyr i fangenskap kan noen ganger bruke timevis hver dag på slik atferd, for eksempel å gå hvileløst rundt i en innhegning, noe som ikke skjer i naturen. Det kan være en rekke grunner til at dyr oppviser stereotyp atferd, men forfatterne mener alt er basert på de samme kjernefølelsene.

Retningslinjer

Mange mennesker i moderne samfunn er ansvarlige for dyr, alt fra bønder (matprodusenter), personalet i dyrehager og kjæledyreiere. De har behov for et sett enkle, pålitelige retningslinjer for å skape mental velvære og som de kan anvende på ethvert dyr i enhver situasjon. Ifølge forfatterne bør retningslinjene baseres på de grunnleggende følelsessystemene i hjernen: Ikke stimuler raseri-, frykt- eller panikksystemene hvis du kan unngå det, men stimuler søke- og lekesystemene så mye som mulig. Tilby miljøer som vil holde dyra engasjert, og forebygg utvikling av stereotyp atferd. Resten av boka handler om hvordan dette kan gjøres i praksis.

Form og oppbygning

Boka er skrevet på jeg-form og presenterer Grandins vurderinger og faglige føringer. Et innledningskapittel tar opp dyrs behov, de grunnleggende følelsessystemene og problematferd som stereotypier, etterfulgt av åtte kapitler. Perspektivet om dyrs grunnleggende følelsessystemer anvendes på hunder (kap. 2), katter (3), hester (4), storfe (5), griser (6), kylling og annet fjørfe (7) og dyr i zoologiske hager (9). Forfatterne trekker hele tida inn forskning og Grandins omfattende erfaringer på hvordan man kan få tilfredse kjæledyr, en human matproduksjon og dyrehagedyr til å trives.

Kapittel 8 omhandler ville dyrearter og hvordan man best kan ta vare på dem. Grandin mener en del forskning er blitt for abstrakt og fjern fra dyra i fokus og slår et slag for godt feltarbeid, altså studier av dyr i deres naturlige habitat. Hun mener at studier av dyra i naturen er en viktig forutsetning for å ta vare på dem og gir en rekke forskningsbaserte eksempler på dette. I tillegg kan studier av dyr i sitt naturlige miljø være viktig for å ta vare på truete arter som lever i fangenskap. Grandin diskuterer også strategier for å ta vare på dyrearter ute i naturen. Slike forvaltningsmessige temaer har jeg vært opptatt av og jobbet med i mange år, og jeg finner hennes tilnærming troverdig og realistisk.

I bokas etterord forklarer Grandin hvorfor hun fremdeles arbeider for kjøttindustrien og ikke for eksempel ble dyrerettighetsaktivist. Alle bokas referanser er ordnet kapittelvis i en noteliste, og boka har et fyldig stikkordregister.

Autist

Helt siden jeg leste boka Animals in translation3 for mange år siden, har jeg vært stimulert av forskningen og perspektivene til Temple Grandin (f. 1947). Også den boka ble samskrevet med Catherine Johnson og ble en internasjonal bestselger. Grandin er autist og mener at dette setter henne i bedre stand til å forstå og føle hvordan dyr opplever ulike situasjoner enn andre. Slike perspektiver har hun innarbeidet i både Making animals happy og Animals in translation. Hun er antakelig verdens eneste autist som har arbeidet som professor og forsker i psykologi gjennom et langt yrkesliv. I tillegg til vitenskapelige publikasjoner har hun vært rådgiver for en rekke kjøttprodusenter for å utarbeide systemer og retningslinjer for å redusere stress hos dyr. Mange dyr har uten tvil fått det bedre og mindre stressende takket være henne.

Jeg anbefaler varmt Making animals happy til alle som har, er opptatt av eller arbeider med pattedyr og fugler i fangenskap. Grandins perspektiver på og erfaringer er både god og viktig lesning.


shutterstock_259670459Hunder – hypersosiale og avhengig av mennesker

Til forskjell fra andre kjæle- og husdyr er hunder hypersosiale og svært følsomme for alt mennesker gjør. Hunder er de eneste dyra som kan følge en persons blikk eller pekende finger og forstå at det er gjemt mat der det ses/pekes. Verken ulver eller sjimpanser klarer dette.

Ideelt mener Grandin det er mest naturlig for en hund å oppholde seg gjerdefritt utendørs med et menneske som eier. Grunnen er at det sannsynlig er slik hunder levde med mennesker for hundre tusen år siden da ulver første gang endret seg og ble til hunder. Hun påpeker at et gjerdefritt liv var en realitet for mange hunder for bare 20–30 år siden. I dag lever de fleste hunder bak gjerder eller hindres på andre måter fysisk fra et fritt liv.

LES OGSÅ  Kraftbaserte drikker og snop

Trenger foreldresubstitutt

Grandin påpeker at ulver i naturen lever i familiegrupper (mor, far og unger), ikke i flokker med en leder på toppen som holder streng kustus på de andre. Derfor behøver sannsynligvis også hunder ikke et substitutt for en flokkleder, men substitutt for en forelder. Hunder er genetisk sett umodne ulver, og unge ulver lever med foreldre og søsken. Hundeeiere må være ledere, men ikke fordi en hund ellers vil forsøke å bli et alfaindivid hvis de ikke oppfører seg som ledere. Hundeeiere bør ifølge Grandin være ledere på samme måte som foreldre. Siden en hund aldri vokser opp mentalt (som en ulv ville gjort), må man fortsette å være en god forelder og sette grenser også etter at hunden er utvokst.

Sosiale behov

Dersom hunder skal være fornøyde, må deres sosiale behov bli tilfredsstilt. Grandin påpeker at det er naturlig for en hund å tilbringe en del tid med andre hunder, enten de lever sammen eller ikke. Derfor er hun bekymret for dagens inngjerdete og begrensete hundeliv (gjerder i hager, innendørs vegger i hus, hundegårder osv.).

Hun mener at hunder kan ha gode liv uten eller med liten kontakt med andre hunder hvis eierne deres er rundt dem til enhver tid. Siden hunder er for sosiale til å bli fornøyde med å være alene i timevis, utvikler mange ulike former for problematferd når de er mye alene, for eksempel tygging på og ødeleggelse av menneskelige eiendeler.

Folk som må forlate huset hele dagen for å være på jobb, burde ifølge Grandin kanskje ikke hatt hund, eller bedre, ha flere hunder, helst to som kjenner hverandre. Alternativet er å lufte flere hunder sammen, noe som også gir viktig sosial kontakt. En annen mulighet er å velge en hund med lavere tilknytningsbehov og mindre risiko for å aktivere ”panikksystemet”.

Grandin gir klare råd om betydningen av å sosialisere en hund godt, hvordan man skal håndtere hunder som blir rasende eller aggressive og betydningen av å trene en hund til å tåle frustrasjon. I likhet med mennesker er hunder individer og bør behandles som det (ikke alle hunder biter under normale omstendigheter…).

Grunnleggende følelser

Når det gjelder hunders grunnleggende følelser, trenger de

  • sosial kontakt slik at deres ”panikksystem” ikke blir aktivert
  • lek med sine eiere for å aktivere ”søkesystemet”
  • interessante ting å gjøre – særlig lange turer – som vekker deres ”søkesystem”

Det er spesielt viktig å leke med hunder fordi de aldri vokser helt opp. ”Lekesystemet” i hjernen må derfor aktiveres regelmessig. Siden dagens hunder sjelden kan vandre fritt rundt, er det viktig for eierne å gi hunden nok mental stimulering for å holde sinnet aktivt. Å lære hunder nye triks er spesielt viktig for å trene sinnet og aktivere følelsessystemet for søking. Grandin vektlegger at hunder trenger mennesker, lek og mange muligheter til å utforske og lære, og dette klarer de ikke på egenhånd. Det er det opp til eierne å sørge for at blir oppfylt.


shutterstock_290963819Griser – nysgjerrige og smarte dyr

Griser er avhengige av å ha noe å gjøre med sinnet og snutene sine, som de stikker inn i alt de kan nå. Deres søkefølelse er nesten hyperaktiv, noe som sannsynligvis skyldes at de er altetere (omnivore) og at deres forgjengere brukte mye tid på å lete etter mat. En studie av griser som levde i et halvnaturlig miljø, fant at de brukte 52 prosent av tida i dagslys til å grave i jorda og å beite og 23 prosent til å undersøke miljøet. Griser er sterkt motivert til å utforske verden, og ”søkesystemet” er meget sterkt. Nysgjerrighet og trangen til å undersøke nye ting er del av dette systemet. Ifølge Grandin vil de fleste som tilbringer mye tid sammen med griser, konkludere at dette er meget smarte dyr.

Dårligere velferd

Grandin er opptatt av at de siste tiåras stadig mer intensive produksjon i
svineindustrien har ført til stadig dårligere velferd. Hver gang industrien har løst en utfordring eller et problem som har oppstått med grisene, koster løsningen så mye å sette ut i livet av industrien må intensivere produksjonen for å opprettholde lønnsomheten. Dette betyr i praksis å ha stadig flere dyr på samme areal.

Grandin er spesielt negativ til å atskille purkene i egne, trange båser der de ikke kan røre seg skikkelig. Dette aktiverer både ”raserisystemet” når purkene blir plassert der første gang, og dyra blir også redde. Det verste er at de ikke får aktivert sitt ”søkesystem”. Griser er sosiale dyr som trenger en viss kontakt med andre griser, og å ligge ved siden av purker i nabobåser tilfredsstiller sannsynligvis ikke de sosiale behovene. Opphold i griseavlukker kan derfor også være dårlig for ”panikksystemet”. Det er også et problem med dyras fysiske tilstand i slike trange båser at de utvikler svake knokler og i en del tilfeller blir lamme. Grandin er meget klar på at industrien i USA må kvitte seg med slike purkestaller og påpeker at det finnes alternativer som fungerer, og som for eksempel brukes i deler av Europa.

Stimulerende tiltak

Griser har livlige, aktive sinn med stort behov for å leve i et rikt miljø som lar dem stimulere og aktivere sine søkefølelser. Dette kan for eksempel skje ved å gi dem strå/høy som de tygger i småbiter, noe de liker godt. De kan også få leker og andre stimulerende objekter, men disse bør roteres ut og inn hver annen dag. Griser må regelmessig ha noe nytt å utforske fordi dette aktiverer ”søkesystemet” i hjernen. Dersom griser blir understimulert, øker problemene med at de biter av hverandre halene. Griser som er avlet for å gi magert kjøtt, har et spesielt stort søkebehov, og hos slike griser er det også mer halebiting.

Problematisk håndtering

Akkurat som for storskalaproduksjon av storfe er Grandin opptatt av mennesker som arbeider med griser i industrien. Å ”forvalte” atferden og følelsene deres er en stor utfordring så de ikke er unødvendig harde mot dyra. Hun mener at rundt 20 prosent av de ansatte oppfører seg skikkelig av seg selv, mens resten må ha incentiver for at de skal behandle dyra skikkelig. Hun er særlig kritisk til alt for stor bruk av elektriske stenger (drivstaver) som gir dyra elektriske støt. Slike redskaper brukes i følge Grandin alt for mye i svineindustrien, og det har vist seg fullt mulig å få ned bruken radikalt. I tillegg mener hun de aldri må brukes for eksempel der purker og grisunger er sammen.

LES OGSÅ  Myndighetenes usunne matvarepyramide

Grandin oppsummerer mye erfaring med hvordan svineindustrien fungerer i praksis og viser hva som kan gjøres for å bedre forholdene for dyra. Dette omfatter alt fra fysisk utforming av stedene grisene er til kontrollsystemer for å overvåke hvordan arbeiderene behandler dyra. Det handler også om avl for å få tilbake gode egenskaper som grisene har mistet i arbeidet med å intensivere produksjonen. Avl av dyr med rask vekst har for eksempel som komplikasjon økt risiko for å bli lam og å få dårlig beinbygning.


shutterstock_149488010Katter – til gjensidig nytte med mennesket

Den store forskjellen mellom katter og hunder er at katter ikke er hypersosiale. Enkelt sagt tjener hunder menneskene, mens menneskene tjener kattene. Grandin legger imidlertid vekt på at også katter har sosiale behov (se senere). Katter er ikke blitt domestisert og endret på samme måte som hunder. Hunder er helt avhengige av mennesker, som gjennom forhistorien har vært avhengige av hunder for blant annet vakthold og hjelp under jakt. Katter har derimot et mer gjensidig nytteforhold med mennesker. De har drept rotter og mus der mennesker har levd, og menneskene har indirekte tilbudt mye rotter og mus til kattene rundt sine bosteder. En huskatt er derfor mye likere en villkatt enn en hund er en ulv. I motsetning til andre domestiserte kjæle- og husdyr kan katter lett klare seg på egenhånd ute i naturen.

Personlighetstyper

Flere studier har funnet at katter kan deles i to hovedkategorier når det gjeler personlighet: de modige og de tilbakeholdne. De modige er selvsikre, lette å ha med å gjøre, sosiale og tillitsfulle og er vennlige overfor mennesker. Katter i den andre kategorien er mer fryktsomme, forsiktige, nervøse og uvennlige.

Siden de fleste ønsker seg en sosial og tillitsfull katt, har Grandin følgende råd:

1. Skaff en kattunge og la den være i kontakt med flere mennesker mens den er liten. Den følsomme perioden for sosialisering er andre til sjuende uke i katters liv, og jo flere mennesker som behandler katten i denne perioden, desto bedre. Dette er viktig, for det er lett for katter å forbli utemmet (ville).

2. Hvis du vil ha en kattunge fra et hjem for bortkomne katter, bør du velge en som er vennlig. Hvis man for eksempel stikker hånda inn i et bur med kattunger, vil noen nærme seg, mens andre trekker seg vekk. Velg kattungen som nærmer seg.

3. Velg en svart katt fordi det ser ut til å være en kobling mellom svart pels og atferd. Svarte katter er generelt mer vennlige og sosiale overfor mennesker og andre katter enn katter med andre pelsfarger.

Redde katter

Aktivering av ”fryktsystemet” kan være et problem i omgang med katter. En rekke huskatter er for eksempel meget redde for fremmede. Slike katter unngår det de er redd for så mye de kan. Grandin påpeker at det mest fryktutløsende stedet for en katt, selv med godt temperament, er på veterinærkontoret. Hun gir derfor en rekke råd om hvordan katteeiere bør forholde seg i slike situasjoner. Grandin gir også råd om hvordan man kan takle ulike former for problematferd, for eksempel uønsket markering, som er relatert til kattens ”fryktsystem”.

Sosiale behov

Katter har behov for sosial kontakt for å få tilfredsstilt sine behov. Hvis det på dagtid er lite tid til å omgås katten på grunn av skole og jobb, anbefaler Grandin å skaffe seg to katter så de har hverandres selskap. To unger fra samme kull eller en mor og hennes unge er best. Andre grupperinger kan også fungere, siden katter lever i kolonier i laboratorier og på gårder. Katter er imidlertid kresne med valg av venner, så det tryggeste er å satse på katter i samme familie.

For å møte en katts sosiale behov bør man sørge for at de følelsesmessige systemene for frykt, raseri og panikk er aktivert minst mulig. Dette gjør man ved å tilby vennlig, positivt kameratskap med seg selv, familien eller med en annen katt. For å møte en katts intellektuelle behov vektlegger Grandin betydningen av å aktivere ”søkesystemet” ved å leke med eller trene den på ulike måter. En effektiv metode er såkalt klikkertrening (clicker training). Her brukes en gjenstand som gir et lett hørbart klikk som motiverer katten til å fortsette med et eller annet. Klikkingen er ikke en belønning, men et signal om at det snart kommer en belønning. Lyden skrur på søkefølelsen, og dyret går inn i en behagelig tilstand av ivrig forventning.


shutterstock_159883082Hester – flyktende og fryktsomme dyr

Hester overlever i naturen ved å flykte, og hvis de ikke klarer det, sparker de mot angripende rovdyr. En hests grunnleggende atferd handler om flukt, og frykt er den dominerende følelsen.

Hest er en av flere byttedyrarter som spiser gress. Det finnes to hovedtyper atferd hos slike dyrearter: sammen-klynging og flukt. Kveg og sau klynger sammen for trygghet, mens hester, hjortearter og antiloper flykter for å overleve. Sammenklynging og flukt utløses av plutselige, ukjente og raske bevegelser dyret ikke forventer eller har sett før.

Viktig med tilvenning

Hester er ikke naturlig tamme når de fødes og er preget av ekstrem frykt. Man må derfor sosialisere et føll til mennesker fra dagen det fødes. Videre opptrening av hester handler om å venne dem til rare, nye opplevelser, som å ha på bissel, sal og en rytter. Tilvenning til nye stimuli tar lang tid og må rettes spesifikt mot de aspektene hesten vil møte i det livet den skal leve. En ridehest må derfor tilvennes andre stimuli enn en politihest eller en arbeidshest. Hester blir lettest redd for nye lyder og synsinntrykk, men ikke så mye av nye lukter.

I et spesifikt tilvenningsprogram må hesten eksponeres for alle de ulike, skremmende tingene den med stor sannsynlighet vil møte. Man kan ikke bare eksponere den for én eller to skremmende ting og lære hesten et generelt prinsipp om ikke å være redd nye stimuli. Den må tilvennes ett stimulus av gangen. Grandin påpeker at dette skyldes at dyr – som autister – er hyperfølsomme for sansebaserte detaljer.

Den kanskje viktigste utfordringen i arbeid med hester er ifølge Grandin å hindre at de utvikler overdrevne (hyperspesifikke) fryktminner. Forebygging er alltid bedre enn behandling, men hun bruker også mye plass på å beskrive hvordan hester med ulike fryktminner kan bearbeides slik at de blir kvitt frykten.

Hester er flokkdyr med sterke sosiale behov. Man bør derfor ikke låse inne en hest alene i en stall lenge om gangen. Hester trenger kontakt med andre hester.

LES OGSÅ  Boktips nr. 2 2017

Forebygg problematferd

Grandin skriver at den største utfordringen for hesters velferd er å forebygge utvikling av problematferd, et tema hun vier mye plass. Spesielt dyktige hesteoppdragere – såkalte hestehviskere –bruker verken smerte eller tvang for å få en hest til å akseptere et bissel, sal og en rytter. Hestehviskerne observerer ørsmå forandringer i hestens holdning og føler hestens økende frykt. Ifølge Grandin skyldes deres suksess at de forstår hesters atferd forbundet med ulike følelsesmessige tilstander. I tillegg har de funnet ut at en belønning eller tilbakemelding må gis i løpet av ett sekund etter at en ønsket atferd forekommer, dersom hesten skal oppfatte en sammenheng. De dyktigste hestetrenerne forstår hestens følelser, dens medfødte, naturlige atferdsmønster og prinsippene for atferdstrening.

Siden hesten som art er preget av at ”fryktsystemet” lett blir aktivert, utdyper Grandin hvordan man kan bruke læringsteori for å oppdra hester. Såkalt ”negativ forsterkning” handler om å aktivere ”fryktsystemet”. Hester er fra naturens side utformet for å flykte fra farlige, skremmende ting, og enhver aktivering av ”fryktsystemet” virker meget motiverende for en hest. Problemet med bruk av ”negativ forsterkning” er imidlertid at mange mennesker kan bruke mer og mer press inntil ren mishandling skjer. Derfor mener Grandin at det er bedre å trene hester ved hjelp av ”positiv forsterkning”, for eksempel ved å gi hesten belønning og klapp når den gjør noe riktig.

I likhet med katter mener hun at ”klikkertrening” kan være en meget effektiv metode for å trene opp hester. Å skru på ”søkesystemet” er en god ting når man skal trene ethvert dyr eller person, men det kan være mest virkningsfullt med byttedyrarter som er preget av mye frykt. Ved klikkertrening skrur man på ”søkesystemet” og unngår å aktivere ”fryktsystemet”. Klikkertrening lærer hester til å bli følelsesmessig godt kontrollert. Opplæring ved hjelp av ”positiv forsterkning” skjer dessuten raskere enn med ”negativ forsterkning”.


shutterstock_93064210Storfe – sosiale flokkdyr som ikke er tamme

Domestisert kveg (kyr og okser) er ikke like fryktsomme som hester, men de er alltid på vakt mot rovdyr. Kuhjernen er alltid på vakt mot små, raske bevegelser som kan signalisere fare. Den store forskjellen mellom kveg og hester er at kveg ikke er rene fluktdyr. Når kveg trues av rovdyr, klynger de seg sammen og søker trygghet i antall eller snur seg og sloss ved hjelp av horn. Som flokkdyr har de behov for å være med sine ”kamerater” og familiemedlemmer. De har nære relasjoner.

Ikke tamme

Mesteparten av kjøttkveget er ikke tamt, det bare virker slik fordi de ikke flykter i samme øyeblikk de ser en person. Slike dyr er i stedet tilvendt synet av bestemte personer.

Hvis man kommer nær nok ei ku, vil den løpe vekk. Hvor nær et dyr lar deg komme før den flykter, beskriver dens ”fluktsone”. Jo mer engstelig et dyr er, desto større er fluktsonen. Tamdyr har ingen fluktsone. Dette er derfor en atferdsmessig definisjon av tamhet i et dyr. Kveg som lever rundt mennesker og er vant til å se dem, har mindre fluktsone enn de ville hatt om de hadde levd i naturen der de ikke ville sett mennesker.

Det faktum at mange gårdsdyr ikke er tamme, betyr at frykt vanligvis er et viktigere velferdstema for dem enn det er for kjæledyr som hunder og katter. Selv om kveg ikke hadde vært født fryktsomme overfor mennesker, mener Grandin at den røffe behandlinga en rekke kyr alt for ofte opplever, gjør at frykt er på toppen av lista over dårlige følelser. Kyr utsettes ikke bare for negative handlinger som å bli slått eller dratt. De er også svært redde for mennesker som roper eller skriker til dem, som plutselig dukker opp nær dem, personer som bøyer seg over dem, raske og plutselige eller uventede bevegelser. Kyr hater å bli skreket til og foretrekker rolige mennesker og rolig håndtering. I tillegg er kveg naturlig redde for høyder og raske bevegelser. De lærer også å frykte mennesker, steder og ting som har skadet dem og lærer frykt fra hverandre.

Unngå redde dyr

Grandin har arbeidet mye med kvegindustrien særlig i USA, særlig med å unngå at dyra blir redde. Kveg har lett for å bli redde mennesker særlig når de skal forflyttes og når de skal  undersøkes av en veterinær. Hun bruker mye plass på å beskrive hva som kan og bør gjøres i slike situasjoner.

Hvis ”panikksystemet” blir aktivert hos kalver, kan de få redusert velferd for livet. Det skjer hvis avvenninga skjer for raskt, og Grandin beskriver effektive metoder for avvenning slik at kalvene ikke får panikk. Hun mener at rask avvenning er helt unødvendig.

En annen stressende situasjon for både melkekyr og kjøttkveg er å bli satt sammen i kunstige grupper, for eksempel for transport, for å fetes opp på spesielle beitemarker og i ulike melkegrupper. Kuer foretrekker å være med kuer de kjenner og liker ikke å bli stuet sammen med fremmede. Hvis kyr blir plassert i nye grupper, utløses ofte fiendtlig atferd. Grandin presenterer klare retningslinjer for hvordan man skal unngå slåssing mellom dyr i nye grupper.

Problematiske mennesker

Hun vier også mye plass til å problematisere hvordan mennesker behandler kveg, for eksempel når de står overfor dyr som ikke gjør det de skal. Det er en stor utfordring å ”forvalte” atferden og følelsene til menneskene som arbeider på store gårder og i kjøttindustrien. Grandin skriver at det tok henne 35 år å lære at rundt 20 prosent av de ansatte oppfører seg skikkelig av seg selv, mens resten må ha incentiver fordi god oppførsel overfor dyr på grunnleggende måter strider mot disse menneskenes tanker og følelser. Hos disse 80 prosentene bør det settes inn ulike tiltak for å motivere dem til at dyra skal ha det bra. Grandin sammenlikner forebygging av hardhendt behandling av dyr med fartskontroller i trafikken. Det trengs regelmessige målinger og håndheving av loven for å motvirke råkjøring.


Kilder:

1.  Panksepp J. Affective neuroscience: The foundations of human and animal emotions. New York: Oxford University Press, 1998.

2.  Panksepp J. Affective consciousness: Core emotional feelings in animals and humans. Consciousness and Cognition 2005; 14: 30–80. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/15766890

3.  Grandin T, Johnson C. Animals in translation: the woman who thinks like a cow. London: Bloomsbury, 2005.


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…? 


Del gjerne med dine venner