At cannabis havnet på narkotikalista og ble forbudt, har ingenting å gjøre med stoffets ruseffekt eller avhengighetspotensial. Det skyldes helt spesielle forhold i USA i første halvdel av 1900-tallet. Arbeidsplasser skulle reddes!

Tekst Iver Mysterud

Kort fortalt

Dette er sjuende og siste artikkel om medisinsk cannabis. De øvrige har stått i nr. 5/2019 og 6/2019. Da Senatet i USA stemte for å oppheve loven om forbud mot alkohol, truet det arbeidsplassene til 35 000 tjenestemenn som inntil da hadde arbeidet for å håndheve alkoholforbudet, i det som i dag heter Drug Enforcement Administration (Byrået for bekjempelse av narkotika). Deres leder lanserte derfor ved hjelp av mediene et nytt skremselsbilde av et alternativt rusmiddel til alkohol – cannabis – basert på usann informasjon. Cannabis ble i 1934 fjernet fra lista over de statsautoriserte og dermed lovlige legemidlene i USA. Resten av verden ble oppfordret til å støtte forbudet, noe både Folkeforbundet, FN, Verdens helseorganisasjon og en rekke land gjorde. USA har i årenes løp presset andre land til å forby medisinsk cannabis, og Storbritannia ga etter i 1971. Nederland har i alle år vært et fristed for bruk av medisinsk cannabis, og de siste årene er regelverket blitt myket opp i over 30 delstater i USA og en rekke land. I Norge forventes CBD-oljen Epidyolex å bli lovlig i løpet av høsten 2019.

Dette kommer fram i en viktig artikkel i det britiske legetidsskriftet BMJ i 2019. Den er skrevet av psykiater David Nutt, som er professor i nevropsykofarmakologi ved Imperial College London.¹

Han trekker fram at cannabis er brukt som medisin i tusenvis av år blant annet i Egypt, Russland, India og Kina. Cannabis kom imidlertid ikke til Storbritannia før på slutten av 1600-tallet, og i løpet av 1800-tallet var plantens virkestoffer i utbredt bruk og ble solgt over disk. De aktive virkestoffene ble løst i alkohol og anbefalt mot blant annet stivkrampe og epileptiske anfall.¹

Starten på at cannabis som medisin skulle bli forbudt, begynte ifølge Nutt overraskende i 1933 da Senatet i USA stemte for å oppheve loven om forbud mot alkohol. Dette truet arbeidsplassene til 35 000 tjenestemenn som inntil da hadde arbeidet for å håndheve alkoholforbudet, i det som i dag heter Drug Enforcement Administration (DEA, Byrået for bekjempelse av narkotika). Oppheving av alkoholforbudet truet også stillingen til lederen for dette byrået, Harry J. Anslinger (1892–1975), og han lanserte derfor et nytt skremmebilde av et alternativt rusmiddel til alkohol: cannabis.¹

Anslinger brukte plantens meksikanske navn, marihuana, for å assosiere dens bruk med illegale innvandrere. Med god hjelp av mediene fikk han spredt skremselshistorier om skadevirkningene som cannabis kunne forventes å forårsake. Blant annet kunne cannabis ødelegge amerikanske liv og for eksempel føre til at hvite kvinner ville bli voldtatt av utlendinger i narkotikarus.¹ Cannabis ble påstått å gjøre folk gale, voldelige og tilbøyelige til kriminell atferd.² Selv om disse fantasifulle historiene var løgnaktige, påpeker Nutt at de bidro til å skape den tiltenkte moralske panikken hos allmenheten.¹

Fiende nummer én

I USA ble cannabis fiende nummer én blant rusmiddeltrusler, og DEA og alle dets arbeidsplasser ble reddet. Som en ytterligere forsikring mot at cannabis kunne dyrkes til medisinsk bruk, ble cannabis i 1934 fjernet fra lista over de statsautoriserte og dermed lovlige legemidlene i USA.¹ 

Resten av verden ble oppfordret til å støtte forbudet, og i en rapport i 1934 erklærte helsekomiteen til Folkefor–bundet (forløperen til FN) enig med USA i at medisinsk cannabis ikke hadde noen verdi. Da FNs konvensjon for å kontrollere narkotika ble vedtatt i 1961, tok de utgangspunkt i denne rapporten, som overraskende nok ble brukt til å legitimere at Verdens helseorganisasjon beholdt cannabis på sin narkotikaliste inntil 2018. Det som ifølge Nutt er mest absurd, er at 1934-rapporten har gått tapt, slik at vi i dag ikke kan undersøke og etterprøve dens kunnskapsbase eller resonnementer.¹

Anslingers korstog mot cannabis bar andre politiske frukter i USA allerede i 1937. Da vedtok Kongressen en lov for å skattlegge marihuana (Marijuana Tax Act), noe som gjorde cannabis mye dyrere og vanskeligere å framskaffe. Dette skjedde altså flere tiår før president Richard Nixon (1913–1994) – til tross for at en rekke av samtidens forskere var uenige med ham – i 1970 undertegnet en lov som forbød all omsetning av cannabis (Controlled Substances Act).² Året etter erklærte Nixon ”krig mot narkotika”. Narkotika ble utpekt som folkefiende nummer én på grunn av alle narkotikadødsfallene, noe presidenten mente kjennetegnet en nasjonal krisesituasjon.³ Selv om cannabis ikke forårsaket dødsfall, ble det et inkludert mål i denne ”krigen”.

Press fra USA

Storbritannia tillot i flere tiår medisinsk cannabis, akkurat som landet hadde gjort da USA tidligere hadde klassifisert heroin som lovlig medisinsk behandling. Cannabis fortsatte derfor å bli brukt som medisin i Storbritannia inntil 1971. Da ble planten ved lov omklassifisert til å regnes som et skadelig stoff uten medisinsk verdi.¹

Drivkraften bak det britiske forbudet i 1971 var et vedvarende press fra USA, der mange fremdeles trodde at et forbud mot medisinsk bruk også ville begrense rusbruken. En annen faktor bak forbudet var at to allmennpraktikere i London hadde skrevet ut cannabistinktur til pasienter uten medisinsk begrunnelse. Som Nutt påpeker, kunne britiske helsemyndigheter enkelt ha tatt fra disse legene deres legelisens og opprettholdt andre legers rett til å forskrive cannabis. I stedet ga myndighetene etter for flere tiårs press fra USA og nedla et generelt forbud mot stoffet.¹

Selv om en rekke delstater i USA og en rekke land de siste tiårene har liberalisert regelverket og tillatt bruk av medisinsk cannabis, har Storbritannia stått imot. En rapport fra Overhuset i 1998 anbefalte at cannabis igjen skulle betraktes som medisin. Den er ikke blitt tatt til følge av flere britiske regjeringer, enten de har vært styrt av toryene eller Labour. I stedet har det britiske politiet slått hardt ned på mange som har hatt med seg cannabis. Resultatet er at hundretusenvis av briter på 2000-tallet ble straffedømt, særlig unge menn med minoritetsbakgrunn. Angrepene på medisinsk bruk av cannabis har vært nådeløse, og tusenvis av selvmedisinerende pasienter er blitt tiltalt.¹

Ny og mer skadelig bruk

Nutt poengterer at forbudet og den harde kampen mot cannabis har hatt en rekke negative konsekvenser. For eksempel har redusert tilgang på cannabis ført til at rusbruken er blitt mer skadelig fordi brukere har gått over til andre rusmidler. Dette føyer seg inn i rekken av det som ofte observeres når noe gjøres ulovlig og mindre tilgjengelig. Et eksempel er at da røyking av opium tidlig på 1900-tallet ble ulovlig, begynte brukerne å injisere morfin og heroin i stedet. Et annet eksempel er at forbudet mot alkohol i USA, Norge og en rekke andre land⁴ førte til at mange i stedet begynte å bruke hjemmebrent og metanol (tresprit).¹

Da tollmyndighetene begynte å slå ned på import av cannabis, begynte langerne å dyrke sine egne planter i Storbritannia. For å maksimere sin investering valgte mange å dyrke en type kjent som ”skunk”. Den inneholder mye større mengder THC, typisk over 10 prosent, og lite CBD. Siden CBD motvirker de mest problematiske effektene av THC, var dette spesielt ugunstig. Ifølge Nutt var kombinasjonen av økte mengder THC og lite CBD det verst tenkelige siden dette kan gi psykoseliknende opplevelser og gjøre brukerne mer avhengige. Det har nemlig vist seg at tradisjonell cannabis ikke er årsak til schizofreni, slik mange feilaktig har påstått, mens ”skunk” kan være det.¹

Nutt påpeker også hva det tragiske forbudet i Storbritannia har ført til. Da medisinsk cannabis ble forbudt i 1971, hadde færre enn en halv million briter brukt cannabis. I 2005 hadde antallet økt til 10 millioner. Storbritannia har en av de høyeste andelene av cannabisbruk i verden til tross for et av verdens hardeste strafferegimer. Som Nutt poengterer, har forbudet mot medisinsk cannabis overhodet ikke ført til reduksjon av rusbruken, men det har nesten totalt forhindret pasienters tilgang.¹

Oppmyking på vei 

Mesteparten av verden fulgte i 1961 opp FN-konvensjonen som forbød medisinsk cannabis, men Nederland sto imot til tross for press fra USA. Nederland har derfor vært et fyrtårn og fristed for medisinsk bruk av cannabis i mange år, i likhet med Portugal, som avkriminaliserte cannabis og andre rusmidler i 2001 og legaliserte medisinsk bruk av cannabis i 2018.⁵ 

Nå begynner stadig flere å få øynene opp for at medisinsk cannabis bør ønskes velkommen og være lovlig. De siste årene har over 30 delstater i USA og en rekke land tillatt medisinsk cannabis, enten generelt eller mot spesifikke tilstander eller sykdommer. Storbritannia endret sitt lovverk senhøsten 2018 ved å tillate cannabis for barn med sjeldne former for alvorlig epilepsi og pasienter med kvalme etter cellegiftbehandling, dersom andre behandlinger ikke har fungert.

Norske helsemyndigheter anser at en liten gruppe pasienter kan ha nytte av behandling med medisinsk cannabis. Derfor tillater de bruk av medisinsk cannabis som importeres via apotek fra godkjente produsenter i utlandet. Dette ble utdypet i en egen sak (nr. 5/2019).

Epidyolex er en standardisert CBD-olje som i 2018 ble godkjent av Mat- og legemiddelverket i USA (FDA) mot to epileptiske sykdommer.⁶ Firmaet bak Epidyolex har også søkt om godkjenning i Europa. Søknaden har vært til behandling hos Det europeiske legemiddelkontoret (EMA), som godkjente det i juli 2019. Formelt sett må EU-kommisjonen godkjenne vedtaket, og det vil skje i løpet av kort tid. Siden EMA har godkjent Epidyolex, blir produktet automatisk godkjent også i Norge. Det vil skje i løpet av høsten. Hvorvidt firmaet bak Epidyolex velger å markedsføre middelet i Norge, er ikke avklart.⁷ Uansett vil dette gjøre det lettere for barn med epilepsi å få tilgang til CBD-olje, men det er trolig fortsatt langt fram før medisinsk cannabis får generell godkjenning i Norge.

Kilder:

1 Nutt D. Why medical cannabis is still out of patients’ reach—an essay by David Nutt. BMJ 2019; 365: I1903. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/31043373

2 Velasquez-Manoff M. Can CBD really do all that? New York Times 14.5.2019. https://www.nytimes.com/interactive/2019/05/14/magazine/cbd-cannabis-cure.html

3 Krigen mot narkotika. Wikipedia. https://no.wikipedia.org/wiki/Krigen_mot_narkotika (29.5.2019).

4 https://no.wikipedia.org/wiki/Forbudstiden

5 https://en.wikipedia.org/wiki/Cannabis_in_Portugal

6 Barnes MP. The case for medical cannabis – an essay by M P Barnes. BMJ 2018; 362: k3230. https://www.bmj.com/content/362/bmj.k3230

7 E-poster fra overlege Sigurd Hortemo i Statens legemiddelverk til IM 4.2.2019 og 4.8.2019.