Hvorfor blir Are Thoresen oversett?

Det er ikke vanskelig å forstå at Are Thoresen og hans kreftbehandling blir oversett av veterinærer og kreftforskere: Metoden virker for enkel, resultatene er ikke publisert i fagfellevurderte tidsskrifter, og etablerte forskere avviser den på forhånd fordi de har en inngrodd skepsis til ”alternativ” medisin.

Tekst Iver Mysterud    

Mangelen på aksept handler delvis om at det ikke foreligger publiserte data i ”riktige” tidsskrifter, men også at Thoresens tilnærming ikke passer inn i det etablerte behandlingsparadigmet. Dessuten kan metoden true det bestående makthierarkiet, og farmasøytisk industri har ingen incentiver til å tilby relativt billig peptidbehandling som kurerer. Dessuten kan man ikke ta patent på akupunktur.

Manglende publisering

Thoresen alene eller sammen med kollega Sergio Manzetti har skrevet sammen deler av sine resultater med kreftbehandling for å publisere resultatene i vitenskapelige tidsskrifter, men har ikke fått noe godtatt til publisering. Det eneste unntaket er Thoresens omtale av vellykket behandling av en hest med en hudsvulst, som ble beskrevet i Norsk Veterinærtidsskrift i 1995.¹ De fleste dataene han og kollegaen har samlet, er derfor ikke publisert i vitenskapelige tidsskrifter. En stor del av resultatene er oppsummert i ulike nettartikler og Thoresens bøker på flere språk, men etablerte forskere regner ikke dette som ”dokumentasjon”. Fagmiljøet av norske veterinærer og kreftforskere har ikke vist interesse for det han har funnet ut. En medvirkende faktor til at metoden ikke er bedre kjent, er at den ikke er omtalt i fagtidsskrifter som forskere og klinikere flest forholder seg til. Som mange vet, står ikke publisering og omtale i bøker høyt i kurs blant majoriteten av dagens aktive forskere. De forholder seg kun til det man kan finne ved å søke i godkjente databaser over publisert forskningslitteratur.

Behandlingen er ”alternativ”

Selv om Thoresen hadde lagt mer arbeid i å få publisert sine data, ville det trolig ikke forandret noe på kort sikt. Interessen fra veterinærer, kreftleger/-forskere og farmasøytisk industri ville vært like laber. En viktig årsak er at alternative behandlingsmetoder som akupunktur, ikke står sterkt verken blant veterinærer eller i kreftmiljøer. Hvis i tillegg resultatene er mye bedre enn det noen konvensjonell behandling kan få til – enten det gjelder kreft hos mennesker eller andre dyr – kan det bli oppfattet å true det bestående. Slike reaksjoner er det erfaringer om fra vitenskapshistorien. Det finnes tallrike eksempler på at nye metoder blir motarbeidet av det bestående, enten av myndigheter, forskere eller for den saks skyld presteskapet.

Akupunktur versus peptider

Farmasøytisk industri vil à priori være lite interessert i å komme Thoresen i møte. Selv om det er mulig å hemme kreftutvikling ved hjelp av de 12 peptidene og farmasøytisk industri hadde utviklet og markedsført standardiserte behandlingspakker mot kreft basert på disse, ville de sannsynligvis ikke kunne tjene like mye penger på å selge peptider som de gjør ved for eksempel å selge patenterte cellegifter. Nedbryting av protein til peptider er ganske enkelt, og mindre firmaer ville lett kunne tilby tilsvarende behandlingspakker. Store, farmasøytiske selskaper ønsker monopol eller oligopol, ikke fri konkurranse, som betyr konkurranse på pris og dermed reduserte fortjenestemuligheter. Hvis i tillegg akupunktører kan oppnå samme effekter på kreft med to nåler som ved inntak av peptider, vil det være enda mindre incentiv til å utvikle standardiserte peptidblandinger. Ledelsen i farmasøytiske industrier har god teft for hva som kan påvirke bunnlinjen i selskapene. Billig produksjon av peptider er for dem ikke et aktuelt alternativ fordi de ikke kan patenteres, og så lenge nålebehandling fungerer like bra eller bedre.

Enkel forskning

Vi i Helsemagasinet ser relativt pragmatisk på nye metoder eller remedier: I stedet for å avvise noe som hevdes å ha effekt på en eller annen lidelse, kan man gjøre noen forsøk for å avklare om noe er liv laga. En forutsetning er selvsagt at metoden ikke virker skadelig og at man har troverdige hypoteser om hvorfor den kan ha positive virkninger. Ser alt lovende ut, kan man foreta kontrollerte studier ”etter boka”. Avklaring av virkningsmekanismer kan være opp til senere forskning, dersom metoden faktisk fungerer. Etterprøving av Thoresens resultater kan gjøres enkelt til en billig penge, sammenliknet med millionprosjekter for å teste effekten av en gitt cellegift på et stort antall pasienter. 

Thoresen har dokumentert dramatisk gode effekter i behandling av kreft både på mennesker og andre pattedyr. Små pilotstudier av andre kan lett avgjøre om det er mulig å gjenta resultatene, for eksempel med ti pasienter. Tilsvarende kan man behandle en og en pasient, og jo flere vellykkede enkelttilfeller man kan dokumentere, desto større sannsynlig er det for at metoden virker. Dersom man i en kontrollert undersøkelse tester 20 personer, vil man med god margin kunne trekke konklusjoner på sikkert statistisk grunnlag. Husk at det her dreier seg om en terapi som er vist å kunne dempe kreftutviklingen hos nesten alle som har brukt den. Vår oppfordring til kreftforskere er at de tester Thoresens metode på 20 frivillige kvinner med brystkreft. Siden man setter to nåler på standardiserte punkter i 20 minutter, kan behandlingen av 20 kvinner lett gjennomføres på én dag. Deretter må kvinnene følges opp med prøver og måling av størrelsen på svulstene. Siden det etter Thoresens erfaring vanligvis trengs én–tre behandlinger med rundt fire ukers mellomrom for å få kroppen til å kontrollere kreft, kan første del av studien være over på tre måneder.

I første del av studien er det strengt tatt ikke nødvendig å ha en kontrollgruppe, siden pasientene kan være sine egne kontroller. Resultatene kan sammenliknes med utviklingen etter standardbehandling av brystkreft etter tre måneder. Studien vil lettere bli godtatt dersom man trekker lodd om hvilken halvpart som skal få akupunktur og hvilken halvpart som skal få standard behandling. Noen vil kanskje innvende at dette uetisk, siden man da nekter halvparten en behandling som har vist seg effektiv. En slik utforming kan likevel være nødvendig for at konvensjonelle kreftleger skal godta resultatene En mulighet er å ta med en tredje gruppe som får ”narreakupunktur”, altså at akupunkturnålene settes i andre hudpunkter som etter Thoresens modell ikke forventes å ha effekt ved brystkreft. En slik kontrollgruppe innebærer at flere personer deltar enn om man gjennomfører testen på 20 kvinner som er sine egne kontroller. Uansett vil den aktuelle forskningsetiske komiteen ha klare meninger om hvordan en slik studie best kan utformes.

Uavhengig av hvilken studiedesign man måtte velge, er dette relativt enkelt å gjennomføre, og i Norge finnes mange gode kreftforskningsmiljøer som kan utføre slike studier. Utfordringen er å finne noen som tør å ta tak i en behandlingsmetode med potensielt dramatiske resultater og enorme implikasjoner for standard kreftbehandling.

Store studier kan være uetiske

Den erfarne biomedisinske forskeren David F. Horrobin (1939–2003) ble på slutten av livet rammet av kreft, og i denne perioden skrev han en viktig kommentar om forskning i et av medisinens flaggskip, The Lancet.²

Horrobin argumenterte faktisk med at store forsøk kan være uetiske. Dette gjelder forskning på sykdommer som kan føre til at pasientene dør innen relativt kort tid, fra dager til inntil to–tre år. Det er en rekke grunner til at han mener store studier er uetiske – og Helsemagasinet anbefaler på det sterkeste å lese Horrobins kommentar, som er like gyldig i dag som i 2003. Én grunn er at store studier med mange involverte pasienter per definisjon handler om å teste stoffer med små potensielle virkninger (ellers måtte ikke studiene ha vært store). I dagens situasjon domineres denne typen kliniske forskning av farmasøytisk industri, og forutsetningen for studier er at et virkestoff må kunne patenteres. Dermed faller et vidt spekter av terapier og stoffer gjennom; det er svært lite sannsynlig at rimelige medikamenter eller metoder blir underkastet grundig forskning, selv om de fra et klinisk og vitenskapelig synspunkt virker lovende.

Som Horrobin skriver: “Pasienter med dødelige sykdommer ønsker å bli bedre, ikke å få forlenget livet med noen få uker eller måneder, til en pris av store giftvirkninger i kroppen og omfattende tid brukt i behandling.” Etter hans vurdering er den eneste fornuftige tilnærmingen å skanne et vidt spekter av ulike terapier med henblikk på å finne betydningsfulle virkninger på den aktuelle sykdommen. Det kan potensielt være til stor hjelp for pasientene og raskt bringe forskningen framover.

Kilder:

1. Thoresen A. Akupunkturbehandling av equint sarkoid. Norsk Veterinærtidsskrift 1995; 107: 963–4.

2. Horrobin DF. Are large clinical trials in rapidly lethal diseases usually unethical? The Lancet 2003; 361: 695–7. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/12611394