Skip to main content

Hvorfor er Stevia forbudt i Norge?

Lysten på søtsaker kan evolusjonært ha vært nyttig fordi søte planter både inneholder mye energi og er lite giftige. I moderne velstandssamfunn gjør søtsaker oss syke. Kan den tropiske planten Stevia rebaudiana være et svar på slike helseutfordringer?

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Kronikk»]I denne spalta publiserer vi kronikker med faglig tyngde. Først ut er botaniker Anders Often, som lurer på hvorfor stevia er forbudt i Norge…[/gdlr_box_icon]

Kan det være sammenheng mellom I-land med moderate vektproblemer og at befolkningen har en positiv holdning til bruk av stevia (Steiva rebaudiana) som søtningsmiddel? Spørsmålet er kanskje litt enkelt postulert, men dog en interessant hypotese. Vi trenger jo ikke sukker – og særlig ikke i slike mengder som vi tyller i oss – muligens unntatt dersom man deltar i Birkebeineren eller driver en annen form for ekstremidrett.

For mange sukkeravhengige er søthungeren like sterk selv om man lever et stillesittende liv. Er man viljesterk, er det mulig å legge om kostholdet og å spise riktig i forhold til eget aktivitetsnivå – og mange greier det faktisk også. Mange greier det imidlertid ikke, og for at flere skal klare å styre unna søtsaker, bør vi ta i bruk de gode virkemidler som finnes. Ett av dem er den søramerikanske korgplanten Stevia rebaudiana, tilhørende hjortetrøst-underslekta, gjerne
kalt stevia på norsk.

Dette vil naturligvis ikke sukkerindustrien. De lever for en stor del av at vi spiser oss syke på sukker. Denne industrien er global – og stor og sterk – og ikke bare basert på et snes grasarter i den tropiske slekta Saccharum (sukkerrør). I Nord-Europa er dyrking av sukkerroe, på latinsk kalt Beta vulgaris var. Altissima, viktig for å framstille sukker. Dette er en genetisk variant av vanlig bete, som kalles Beta vulgaris.

Dessuten er det noe som heter næringsmiddelindustri. Den pøser på med sukker i ulike varegrupper, både for at vi skal foretrekke deres produkter, og for at vi skal spise mer og mer. Derfor – på grunn av en medfødt preferanse for søt smak – kan søtsaker nærmest sees på som et svakt narkotikum. 

Det heter seg at blad av stevia smaker 35-45 ganger søtere enn sukker,1 og ekstrakt av selve søtstoffet – steviolglykosid – skal virke 300 ganger søtere enn sukkrose.2 Selv har jeg smakt planten én gang og kan gå god for at den er søt, men har ingen erfaring med allmenn bruk. Stevia er pr. 2011 tillatt brukt som søtningsstoff i Japan siden 1970 (i mange sammenhenger), tilsatt som søtningsstoff i en del matvarer i Australia, New Zealand, Brasil, Frankrike, Mexico, Paraguay, tillatt i forbindelse med visse dietter i Canada, Sveits og USA – og stort sett forbudt blant annet i EU, Norge, Singapore og Hong-Kong.

LES OGSÅ  Brød til alt folket

Stevia er selvfølgelig ikke den eneste måten å lure sukkerbelønningssystemet på. Det finnes en rekke kjemiske stoffer (for eksempel Sukralose, Acesulfam K, Aspartam) som brukes som kunstige søtstoffer i ulike produkter. Slike vil også i framtiden kunne oppfylle den rollen stevia kan tenkes å fylle – men så mye koseligere da med et supersøtt, grønt lite blad i tekoppen enn én pille!

Med hensyn til dyrkning er det verdt å merke seg at planten er tropisk/subtropisk, slik at den aldri kan bli viktig i norsk jordbruk. Men det er heller ikke der den etter mitt syn burde få innpass og bli testet. Den burde bli hvermannsens potteplante hjemme i stua, under plantelys eller i vinduskarmen på kjøkkenet eller på hybelen – og ikke minst: hver kontorarbeidsplass’ og hvert lunsjroms potteplante. Der det i dag står en ynkelig, forsmådd og vannskjøttet paraplyplante (Schefflera sp.), en stygg prikkblad (Dieffenbachia sp.) eller en eller annen erkestøvete treklatrer (Philodendron sp.) eller fikenart (Ficus sp.) – typisk i ei formløs selvvanningspotte med grelt plantelys hengende over – og som halvstelles av et eller annet kontorlandskapspotteplantestellefirma – burde man gradvis erstatte disse mistrøstige ”planteslavene” (ikke blomstrende engang forresten) med, ja nettopp Stevia rebaudiana. Så kan hver og en plukke seg et lite søtningsblad til dagens tekopp, kaffekopp, eller annen drikk. Jeg tror det kunne bidra til litt bedre folkehelse. På sikt. For det tar alltid tid å innarbeide nye bruksplanter.

Men først må sukkerindustriens hittil effektive, knallharde konspirasjon mot planten lukes vekk. De farer med visvas og vås og blander sammen rusplanter og framtidige, supernyttige nytteplanter. Dette må avsløres og agiteres mot. Det må settes i gang skikkelige forskningsprosjekter på planten – men ikke i landbrukssammenheng, men relatert til folkehelse og bærekraftig levesett.

LES OGSÅ  Ernæringspolitikkens muligheter

Saken må tas på alvor. Det finnes mange nye nytteplanter som er temmelig uprøvde der ute. Det er ikke sikkert vi trenger å forske så mye mer på hvorvidt det er best med oval eller svakt oval oppsamlingsdunk ved maskinell slaghøstning av solbærsorten Ben Tron. Det kan hende man heller burde se mer kritisk på storkapitalens knokefaste forsøk på svinebinding av internasjonal landbruksfornyelse.

En liten start på å frigjøre oss fra den samme kapitalen ville vært om norske myndigheter tillott stevia som søtningsmiddel og bidro til folkekunnskaper om hvordan de kunne dyrke planten hjemme i kjøkkenkarmen. Amen!

Kilder:

1.  http://en.wikipedia.org/wiki/Stevia

2.  Poleszynski DV, Mysterud I. Sukker – en snikende fare. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS, 2004.


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…? 


Del gjerne med dine venner