Støtt Helsemagasinet med en donasjon

Helsemagasinet utgis av Stiftelsen vitenskap og fornuft. Du kan bidra til at flere får tilgang til faglig baserte kunnskaper om hvordan du kan bedre din egen helse og folkehelsa generelt, og samfunnet bedre kan ivareta enkeltindividers behov for velferd, frihet, sikkerhet og identitet.
Stiftelsen trenger økonomisk støtte for på en best mulig måte kunne utføre slike oppgaver. Vi er takknemlige for ethvert bidrag eller donasjon uansett størrelse.

Stiftelsen vitenskap og fornuft
Bjerkelundsveien 8 B
1358 Jar

kr.
Personlig informasjon

Kredittkortinformasjon
Dette er en sikker SSL-kryptert betaling.

Totalt bidrag: kr. 20 One Time

Forside > Arkiv > 2011 > Hvorfor læring ikke bare sitter i hodet

Hvorfor læring ikke bare sitter i hodet

Læring, tenkning, kreativitet, konsentrasjon og intelligens er ikke bare hjernens ansvar. Det er funksjoner som er resultater av hele organismen og hvor godt ulike elementer i kroppen og hodet samarbeider.

Tekst Anne Lene Johnsen     Foto Shutterstock

Å lære handler om å utvikle nervesystemet, om å skape koblinger og god kommunikasjon mellom celler og sunne, sterke og riktige nettverk både i kroppen og i hjernen. Kroppens oppgave er ikke bare å bære rundt på hodet. Den består av flere systemer som jobber sammen, blant annet lymfesystemet, blodomløpet og åndedrettssystemet. Alt er koblet sammen med nervesystemet, kroppens ”informasjonskanal”: Gjennom nervesystemet sendes signaler mellom kroppen, sanseapparatet og hjernen. Dette samspillet starter allerede på fosterstadiet og fortsetter å være viktig for oss hele livet. Men hvis disse systemene/kroppens ulike systemer ikke fungerer som de skal, eller hvis de av andre grunner blir forstyrret i sitt arbeid, kan vi få problemer.

Utgangspunktet

Vi fødes med et enormt potensial for å produsere mange koblinger i nervesystemet og med mulighetene til stadig å lære og utvikle oss. Sentralnervesystemet (SNS) er, som navnet antyder, sentralt i dette arbeidet. SNS består av hjernen og ryggmargen. Ryggmargen er kommunikasjonskanalen for signaler mellom kroppen og hjernen: Signaler sendes oppover til hjernen for å bli analysert og fortolket og nedover fra hjernen for å avgi en reaksjon eller respons. 

SNS koordinerer innkommende sansestimuli og produserer et passende motorisk svar. Selv om hjernen har ansvaret for kognitive og motoriske funksjoner, må både hjernen og ryggmargen arbeide sammen for å gi gode motoriske ferdigheter. Dette krever et godt utviklet og modent SNS.

Dersom SNS er umodent, kan det avgi enten feil eller for svake signaler til kroppen. Feil kommunikasjonen i nervesystemet kan resultere i blant annet feil sanseoppfatning, påvirke atferden eller forstyrre motorikken. Ifølge pedagog, psykologspesialist og terapeut i nevrofysiologisk psykologi Marie Seljebø ved Senter for Bedre læring i Oslo kan mange av disse symptomene feiltolkes og framstå som AD/HD eller ADD, dysleksi, dyskalkuli, dyspraksi, Asbergers syndrom og andre (feilaktige) diagnoser.

Annonse:


Våre sanser

Den vestibulære (balanse)
Den taktile (berøring)
Den auditive (blant annet hørsel)
Den proprioseptive (oppfattelsen av tilstand, stilling og bevegelse i muskler og ledd)
Den visuelle (syn)
Luktesansen (det olfaktoriske systemet)
Smakssansen (det organoleptiske systemet)

Sansning og systemenes samarbeid

Alle stimuli vi får inn, mottas av sanseapparatet. Vår evne til å oppfatte, forstå, bearbeide og videreformidle informasjon starter med sansing, altså med syn, hørsel, lukt, smak og berøring. Sansingene omformes til elektriske signaler som suser av sted til hjernen der de tolkes og en passende respons produseres. Informasjon som hentes inn via sansene, må fraktes hel og fullstendig til den delen av hjernen som skal bearbeide den videre. For å klare å oppfatte informasjon riktig og deretter bearbeide den best mulig, må vi ha et sanse- og mottaksapparat som er i best mulig stand og intakte, effektive nervebaner. 

Det hjelper ikke hvor intelligent du er hvis det er noe galt med sansene og hvordan informasjon kommer inn i hodet. Noen kjennetegn ved lesevansker er at bokstaver ”danser” på linjene, at de blir snudd og at for eksempel en ”b” blir til en ”d”, at man beveger hodet mens man leser eller at bokstavene ”sklir” i hverandre. Slike symptomer handler ikke om mangel på intelligens, men om at det er noe galt med hvordan systemet fanger opp det som skal leses.

MacLeans tredelte hjerne

Den amerikanske legen, hjerneforskeren og nevrologen Paul MacLean2 (1913-2007) arbeidet med hjernens vekst og utvikling og utviklet fra 1950-tallet en egen teori om hjernefunksjoner. Han skisserte en inndeling av hjernen i tre deler: Hjernestammen, pattedyrhjernen (det limbiske system) og ”menneskehjernen” eller det som kalles neocortex.3 Hans inndeling er basert på evolusjonsteori, og han mener vår utviklingshistorie kan ”avleses” i hjernens utvikling:

Et nyfødt menneskebarn er fremdeles på et tidlig stadium i sin utvikling, hvor de høyere hjernefunksjonene ikke ennå har slått inn. Spesielt de første ni månedene etter fødselen er viktig for koblinger mellom lavere og høyere hjerneområder og dermed for dannelsen av mange viktige egenskaper. Bevegelser er viktige i denne utviklingen: Vi utvikler oss fra ”fiskestadiet” som foster via ”reptil” når vi er 4-6 måneder gamle, til pattedyrstadier hvor vi kravler av gårde på alle fire. Deretter reiser vi oss opp og beveger oss som primater – fremdeles med noe hjelp av hendene, før vi blir bipedale (går på to bein) og går fullt oppreist som modne mennesker.

Det er disse stadiene MacLeans inndeling av hjernen representerer. Hjernestammen har ansvar for automatiske overlevelsesfunksjoner, som for eksempel å sørge for at hjertet slår, at vi puster og for regulering av kroppstemperatur. Her utløses de primitive refleksene. Disse legger grunnlaget for motorisk utvikling. De er også av avgjørende betydning for den tidligste sanseutviklingen. Etter hvert som vi utvikler oss, har vi behov for bedre koordinering og å holde hodet oppe på egen hånd (noe vi ikke har behov for når vi svømmer rundt i mors liv). Når spedbarn rører seg eller når vi vogger på dem, stimuleres utviklinga av nervenettet i hjernen. Hvis noe hindrer denne utviklingen, kan vi risikere å få dårligere motorisk kontroll og både atferds- og læringsproblemer.

Etter hvert som de første pattedyrene ble utviklet på jorda, fikk deres hjerner flere oppgaver: Bedre koordinering av bevegelser var svært viktig for muligheten for overlevelse og utvikling av følelser. Det limbiske systemet kontrollerer ufrivillige bevegelser av musklene.4,5 Hvis et barn har ubalanser andre steder i sentralnervesystemet, kan det føre til at for mye energi blir ”brukt opp”, slik at det blir mindre igjen til tenking.

Det tredje stadiet i hjernens utvikling, som er knyttet til mennesket, var ifølge MacLean utviklingen av ”den lærende hjerne” eller hjernebarken (cortex). Denne delen ga oss mulighet til å løse problemer, bruke språk og tall, utvikle hukommelse og være enda mer kreative. I hjernebarken organiseres sansing, viljestyrte bevegelser og tillærte måter å interagere med verden på. Denne delen av hjernen utvikles i hovedsak gjennom erfaringer.

Innenfor hjerneforskningen omtales hjernens stadige endringsmuligheter i cortex som hjernens plastisitet.6 Den varer livet ut, men er særlig stor i tidlig barndom. Stimulans i de tidligste barneår er derfor viktig for hjernens utvikling. Grunnlaget for all læring og videre utvikling legges i denne fasen av livet.

Resultat: Når vi kommer opp å stå, får vi frigjort oppmerksomhet til å utvikle ”menneskelærdom”. Vi må ha på plass underliggende funksjoner før de høyereliggende kan trå inn – men høyereliggende behøver ikke være på plass før lavereliggende funksjoner kan benyttes. Dermed kan vi tenke oss at lærevansker – altså utfordringer med å få ”menneskehjernen” til å fungere effektivt – kan oppstå hvis det er en umodenhet i lavere hjernefunksjoner eller ubalanse i sentralnervesystemet.


Lysfølsom
Unngår øyekontakt
Liker ikke å bli tatt på
Overfølsom for lyd
Voldsom i lek – beregner ikke ”sin styrke”
Hyperaktiv
Dårlig stresstoleranse
Lever i sin egen verden
Ofte sliten
Konsentrasjonsvansker

Ikke nødvendigvis psykologi?

Symptomer som trøtthet, for lite eller for mye energi, aggressivitet, at man ikke konsentrerer seg eller klarer å beholde fokus, at man trenger stadige avbrytelser, er urolig, har vansker med å stå opp, problemer med å sitte stille eller annen ukontrollerbar oppførsel blir ofte sett på som emosjonelle problemer. Vi forsøker oppdragelse, formaninger, straff og belønninger, ber barnet sitte stille, ”skjerpe” seg og høre etter – ofte uten særlig hell. En stor del av barns atferd og problemer blir ”psykologisert” og antas å være eksempler på viljestyrt dårlig oppførsel, uoppdragenhet, vranghet, opprør eller at de går gjennom ulike ”faser”.

Men det er altså slett ikke sikkert at denne atferden er noe barna kan noe for. Hvis de har en kropp som er i ubalanse, slik at det for eksempel er vanskelig å sitte i en bestemt stilling, hjelper det ikke med formaninger. Vi må justere ubalansen.

Les også:

Hvorfor så vanskelig?

Hvor skal vi lete? Det vestibulære systemet

Hva er lærevansker?

Auditiv persepsjon – ikke bare å ”høre”

Synet – den siste sansen som utvikles

Reflekser som kan hindre

God læring krever riktig næring

Pedagogikk ved lærevansker: Systematisk begrepsundervisning

You may also like
Gjør det lettere å lære norsk rettskriving
5G: Er Ericssons redning folkehelsas dødsstøt?
Når virkeligheten overgår våre villeste fantasier
Alene i kampen mot kreft

Legg igjen et svar