Skip to main content

Hvorfor spiser araberne kamelmøkk?

Fordi dette gjør dem friske av dysenteri. Denne viktige kunnskapen har gått fra generasjon til generasjon og reddet liv. En slik praksis reddet også livet til mange tyske soldater under 2. verdenskrig.

Tekst Iver Mysterud

Kort fortalt

Da tyske soldater i Nord-Afrika ble hardt rammet av dysenteri i 1941, merket en gruppe helsearbeidere at arabere i samme område tilsynelatende ikke ble rammet. Det viste seg at også araberne ble syke, men ved første tegn på diaré inntok de noen håndfuller dampende kamelavføring. Dette kurerte tarminfeksjonen. Tyskerne tok lærdom av araberne og brukte kamelmøkk som startkultur for å produsere tusenvis liter av en bakterierik ”suppe” som de døende soldatene fikk drikke. Hundrevis av soldater ble kurert, og bakteriesuppen satte en stopper for epidemien.

I 1958 overførte en amerikansk lege avføring fra friske personer til fire pasienter med dysenteri. Dette gikk i glemmeboka i 30 år inntil en australsk lege i 1988 med hell forsøkte det samme. Forsøket var spiren til moderne behandling med tarmbakterier fra friske mennesker, såkalt fekal transplantasjon. Slik behandling vies omfattende oppmerksomhet i moderne medisin.

I 1941 nærmet de tyske troppenes offensiv i Nord-Afrika seg slutten. De hadde vunnet avgjørende slag over britiske tropper og kontrollerte regionen. Da dukket det opp noe som kunne true deres seier, nemlig et alvorlig utbrudd av dysenteri.1:84 Sykdommen kalles også shigellose fordi den forårsakes av bakterier i slekten Shigella. Det er en smittsom tarminfeksjon som fører til diaré, noen ganger blodig. Dysenteribakterien spres via vann og mat og fra menneske til menneske.

De tyske soldatene levde tett på hverandre og ble derfor hardt rammet. Hundrevis døde hver uke. I 1941 visste de tyske troppene at dysenteri forårsakes av en mikroorganisme, men de trengte hjelp. Som respons ble det fløyet inn en gruppe leger, kjemikere, biokjemikere, bakteriologer og andre eksperter. Vi skal merke oss at det ikke fantes antibiotika på denne tiden. Masseproduksjonen av penicillin begynte ikke før et år senere.1:84

Det tyske medisinske teamet gjorde en interessant observasjon: De lokale araberne ble tilsynelatende ikke syke av dysenteri. Like fullt måtte de gjennom lokal mat og vann ha blitt eksponert for de samme bakteriene som gjorde de tyske soldatene syke. Hvorfor ble ikke araberne syke? Det medisinske teamet oppdaget at araberne faktisk ble syke, men ved første antydning til diaré gjorde de noe som sjokkerte tyskerne. En syk araber gikk på utsiden og ventet rolig blant kamelene. Etter at en kamel hadde gjort fra seg, tok han noen håndfuller dampende avføring og spiste den. Tyskerne observerte at de syke araberne ble kurert med en gang, ofte i løpet av noen timer.1:84

LES OGSÅ  Mat for mage- og tarmfunksjon

Da tyskerne spurte de lokale araberne om hvorfor de spiste kamelbæsjen, fikk de alltid det samme svaret. Dette hadde de lært av sin far, som igjen hadde lært det av sin far.1:84

Det medisinske teamet resonnerte at avføringen måtte inneholde noe som motvirket den mikroorganismen som forårsaket dysenteri.1:84

Noen få desperate, syke tyske soldater forsøkte å spise kamelbæsj, og som araberne ble de friske med en gang. Det medisinske teamet begynte deretter å utvikle et mer tiltalende behandlingsprodukt enn fersk kamelmøkk. De brukte kamelmøkk som startkultur for produksjon av en bakterierik ”suppe” som de døende soldatene kunne drikke. Hundrevis av soldater ble kurert, og epidemien kom under kontroll.1:84

Hvorfor spiser araberne kamelmøkk? / 2021 / Helsemagasinet vitenskap og fornuft
a small pile of camel dung in the desert

Bakterien funnet

Senere ble det påvist at ”bakteriesuppens” effekt sannsynligvis og i all hovedsak skyldes Bacillus subtilis, en sporedannende bakterie som produserer et peptid (en kort kjede av aminosyrer) som hemmer mange andre bakterier. Den kan slå seg ned i mennesketarmen og vil der drepe bakterien som gir dysenteri og hindre den i å produsere giftstoffet som forårsaker diaré.1:84

Tyskerne fant snart fram til en metode for å isolere Bacillus subtilis og tørke bakteriene til et pulver som kunne bli masseprodusert og pakket i kapsler. Det ble i sin tid solgt under navnet Bacti-Subtil og ble standard behandling av dysenteri over hele kloden tidlig på 1940-tallet.1:85

Både botemiddel og sykdomsårsak

Senere tok antibiotika over som behandling av dysenteri, men etter hvert begynte noen leger å lure på om antibiotika faktisk også kunne forårsake dysenteri ved å forstyrre tarmfloraen. Da oppsto den spesielle situasjonen at antibiotika både kunne være en kur for og en årsak til dysenteri. Etter hvert ble det klart antibiotika ikke klarte å kurere dysenteri hos en del personer. De ble behandlet med en viss suksess, men så kom infeksjonen tilbake, denne gangen i mer alvorlig form som var enda vanskeligere å behandle.1:85

Amerikansk pioner

I 1958 var Ben Eiseman (1917–2012) sjef for kirurgisk avdeling på et sykehus i Denver, Colorado. Han hadde begynt å lure på om antibiotika kunne gi dysenteri. Som en rutine fikk pasienter en antibiotikakur før de ble operert. Det skulle forebygge en infeksjon fra å utvikle seg mens pasientene lå på operasjonsbordet. Eiseman hadde lagt merke til at mange av pasientene fikk dysenteri da de kom seg etter operasjonen. Han fikk ideen om at antibiotika kunne tenkes å ødelegge balansen i tarmfloraen. Ergo burde det i prinsippet gå an å gjenopprette balansen ved å overføre tarmbakterier til personer med dysenteri.1:86

LES OGSÅ  Maten som folk flest spiser, bidrar ikke til god magefølelse!

I 1958 var det færre begrensninger enn nå for tiden i hva en lege kunne gjøre på egenhånd med pasientene. I løpet av ett år overførte Eiseman avføring fra friske personer til fire nyopererte pasienter med infeksjon av bakterien Clostridium difficile, også kaltmarerittbakterien (The nightmare bacterium). Alle fire hadde fått antibiotika etter operasjonen, hadde utviklet alvorlig diaré og var nær døden. Etter å få fått overført frisk avføring, kom alle fire seg etter bare noen timer. Eiseman publiserte sine data,2 men de ble ikke gjenstand for særlig oppmerksomhet før etter 30 år. Husk at dette skjedde i en samtid da antibiotika ble sett på som ”mirakelmedisin” av de fleste leger, og få hadde noen motforestillinger mot bruk av antibiotika.1:86

Australsk pioner

I 1988 leste den australske gastroenterologen Thomas Borody (f. 1950) forskningsrapporten til Eiseman fra 1958. På det tidspunktet hadde Borody en pasient med en vanskelig tarmtilstand som ikke responderte på behandlingen som ble gitt. Borody og pasienten ble enige om at det var lite å tape på å forsøke prosedyren Eiseman hadde brukt 30 år tidligere. Pasienten kom seg raskt etter å ha fått overført avføring fra en frisk person. Denne tilfriskningen imponerte Borody, og han begynte å behandle andre pasienter på samme måte. Per 2019 hadde han utført prosedyren over 5 000 ganger. Han er derfor en moderne pioner når det gjelder fekal transplantasjon.1:86–7

Avslutning

Hvis du ikke har en kamel i nærheten eller det ikke frister å spise fersk kamelmøkk, finnes det i moderne tid en annen mulighet for tilsvarende behandling: å overføre tarmbakterier fra en frisk til en syk person. Slik fekal transplantasjon vies omfattende oppmerksomhet i moderne medisin. Også norske forskere har bidratt til å kaste lys over denne prosedyren.3 Forskningen har særlig fokusert på fekal transplantasjon ved alvorlige infeksjoner av bakterien Clostridium difficile. Slike infeksjoner kan være dødelige. I tillegg forskes det på bakterieoverføring ved en rekke andre tilstander og sykdommer, inkludert overvekt, metabolsk syndrom, ulcerøs kolitt og kreft. Her kan vi vente store gjennombrudd og mye viktig innsikt i årene som kommer.

LES OGSÅ  Stort mangfold av tarmbakterier hos urbefolkninger

For øvrig var professor emeritus Arnold Berstad (1940–2020) den første i Norge som utførte fekal transplantasjon på en person med livstruende Clostridium difficile. Det skjedde på Haukeland sykehus på 1990-tallet. Han hentet avføring fra en frisk donor.4

Mikrobiologen Tore Midtvedt (f. 1934), professor emeritus ved Karolinska Institutet, fikk tak i en prøve av denne avføringa, tok den med til Karolinska og la deler av den i en biobank. Resten dyrket han. Han har klart det nesten alle mikrobiologer er enige om, nemlig at det er umulig å dyrke et komplett økosystem i balanse. Dette økosystemet er blitt kalt ACHIM (Anaerobic Cultivated Human Intestinal Microbiota), og forskerne på Karolinska har holdt det gående i kultur i 25 år uten at mangfoldet har forandret seg. ACHIM har blitt brukt i stedet for fersk avføring for å gjenopprette en normal tarmflora, og dette er testet på kritisk syke pasienter som var infisert med Clostridium difficile.5 ACHIM kan derfor brukes i stedet for fekal transplantasjon. Det gjenstår imidlertid å finne ut hvordan dette produktet skal klassifiseres innen gjeldende regler. Er det et legemiddel, kosttilskudd eller hva? 

Både arabere og kinesere har visst om dette i tusenvis av år. I Europa hadde vi en egen oppskriftsbok (Dreck Apotheke) på det samme, men også den er gått i glemmeboka. Å gjøre som araberne, å spise fersk kamelmøkk, er ikke så dumt som det kan høres ut. At ikke alle umiddelbart får lyst på det, er en annen sak. Men i valget mellom å dø og å spise kamelmøkk, har nok valget vært relativt enkelt opp gjennom historien.

Kilder:

1 Christofferson T. Curable: How an unlikely group of radical innovators is trying to transform our health care. White River Junction, VT: Chelsea Green Publishing, 2019.

2 Eiseman B, Silen W, Bascom GS mfl. Fecal enema as an adjunct in the treatment of pseudomembranous enterocolitis. Surgery 1958; 44: 854–9. https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/13592638/

3 Juul FE, Garborg K, Bretthauer M mfl. Fecal microbiota transplantation for primary Clostridium difficile infection. NEJM 2018; 378: 2535–6. https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/29860912/

4 Mysterud I. Tarmens mikrober bestemmer! VOF 2016; 7 (6): 38-41.

5 Jorup-Rönström C, Håkanson A, Sandell S mfl. Fecal transplant against relapsing Clostridium difficile-associated diarrhea in 32 patients. Scandinavian Journal of Gastroenterology 2012; 47: 548–52. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/22468996


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…? 


Del gjerne med dine venner