Ingen liker å bli lurt – av NRK

NRKs satsing ”Folkeopplysningen” om alternativ/komplementær behandling var ingen god folkeopplysning og bidro heller ikke til å gi publikum bedre medisinsk innsikt. Programserien bar preg av å være lagd for å sette ukonvensjonelle terapier i et dårlig lys.

Tekst Iver Mysterud     Foto NRK og Shutterstock

I en serie på seks halvtimes tv-programmer under tittelen ”Folkeopplysningen” satt NRK høsten 2012 fokus på ulike temaer i alternativ/komplementær medisin (fem programmer) og parapsykologi (ett program). Denne artikkelen tar kun for seg de medisinske programmene.

Essensen i programserien var i hvert program å presentere en eller flere former for alternativ/komplementær behandling og deretter sette en eller flere terapeuter på prøve ved å sende inn én eller flere testpersoner til undersøkelse og behandling. Deretter ble testpersonen(e) vurdert av en lege (en ”dommer”) og/eller det hele kommentert av en psykolog (en annen ”dommer”). Det hele ble avrundet med programlederens (som er fysiker) vurdering av terapien(e).

Selv om intensjonen med serien ble foregitt å fungere som folkeopplysning, var den ikke bygd opp med dette for øye. Den framsto med andre ord med en klar slagside mot det alternative helse-Norge. Før vi underbygger dette på generell basis, skal vi utdype mer detaljert hvordan et enkelt program var bygd opp ved å fokusere på program 2 om apparater.

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Folkeopplysningen»]

Norsk dokumentarserie sendt på NRK fjernsyn høsten 2012

1. Healing. Sendt 27. august
2. Apparater til å måle tilstanden i kroppen og behandle. Sendt 3. september
3. Akupunktur. Sendt 10. september
4. Klarsynthet, astrologi. Sendt 17. september
5. Homøopati. Sendt 24. september
6. Avgiftning. Sendt 1. oktober

[/gdlr_box_icon]

Programmet om apparater

I dette programmet ble en terapeut som bruker biofotonbehandling, intervjuet om hvordan han arbeider, hvordan apparatet fungerer og antas å påvirke oss (virkningsmekanismer) og om det finnes forskning som kan underbygge terapien. Dette var i utgangspunktet god folkeopplysning. Deretter ble ”kjendisadvokat” Abid Raja sendt inn for analyse og behandling. Han fikk høre at det feilte ham noe som ifølge ham selv ikke stemte. Deretter ble en journalist sendt til tre andre terapeuter for å se om de ”fant noe” ved å teste med henholdsvis det kvantemedisinske apparatet Scio, vegatest og mørkefeltmikroskopi.

Ingen av testene var konsistente med hverandre, og de stemte ikke med journalistens helsetilstand. Deretter ble journalisten, som så på seg selv som frisk, sendt inn til en allmennlege for å få den endelige ”dommen”. Allmennlegen konkluderte at hun var frisk og uttalte at hun var kritisk til det de alternative terapeutene hadde funnet og uttalt om den friske journalisten. Legen sa at et blodtrykk på 150/80 var helt normalt og fint, men det er det ikke enighet om – et systolisk blodtrykk på 150 er litt høyt, og naturfolk har gjerne blodtrykk på 120/70 eller lavere. Hun sa også at mørkefeltmikroskopien, som ifølge terapeuten viste at vedkommende hadde sopp i blodet, ikke var til å stole på. Begrunnelsen var at dette ville føre til sepsis eller blodforgiftning og var livstruende. Imidlertid er det bakterier som fører til sepsis, ikke soppsporer eller sopp.

Placeboeffekter?

Deretter ble en psykolog intervjuet om hvorfor så mange går til alternative/komplementære terapier, og konklusjonen var at det dreier seg om ”placeboeffekter”. Programlederen utformet deretter sin egen ”placeboterapi” (loff dynket i varm, grønn te), og en skuespiller ble kledd ut som terapeut i hvit frakk. Flere personer med ryggsmerter ble én etter én lagt på en behandlingsbenk og slappet av en stund med den varme loffen påført de vonde stedene. Skuespilleren hadde fortalt dem at omslaget var en ny, meget virksom behandling mot ryggsmerter. Etter behandlinga ble personene intervjuet, og samtlige syntes at den hadde hjulpet. På denne måten hadde programlederen tilsynelatende fått demonstrert at en rekke typer alternativ/komplementær behandling kun er ”placebo” eller uvirksom ”narremedisin”.

Det er flere problemer forbundet med programlederens konklusjon: Det som kalles placebokontrollerte undersøkelser, er i virkeligheten utformet for å teste hvorvidt et medikament har effekter utover en pille eller remedie som ikke har noen virkninger. ”Placebo” er ment å være uvirksomt stoff som til forveksling likner et stoff med antatte virkninger, og som gjerne gis til to grupper personer som ikke vet hva de får mot en gitt lidelse. Slike forskjeller er vanskelige å påvise, siden det ikke er mulig å innta et stoff som ikke har noen som helst virkning.² For det andre antas forskjellen i virkning å utgjøre den reelle virkningen av en effektiv intervensjon, mens en mulig bedring av ”narremedisinen” kalles ”placeboeffekten”, som antas å utgjøre omkring 30 prosent. Tyske forskere har vist at ingen av disse forutsetningene stemmer og at placebobegrepet derfor misbrukes.^3,4 I ovennevnte tilfelle kan det heller ikke utelukkes at et varmt omslag kan ha hatt reelle, fysiologiske virkninger.

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Bløff om behandlingsapparat»]I program 2 ble den kvinnelige journalisten angivelig testet med det kvantemedisinske apparatet Scio. Dette er enten bløff, ren løgn eller en gedigen misforståelse fra programskapernes side. Journalisten ble aldri testet med Scio, men med EIS/ES-Teck. Dette er apparater som tidligere er presentert i VOF i artikkelen om kvantemedisin.¹

Journalisten ble testet hos dr.med. Amir Mofateh, som tidligere arbeidet som lege i 11 år. Fra 2004 valgte han å arbeide som forsker innen hjertekirurgi og med kvantemedisin. Mofateh mener at framstillingen av Scio i program 2 er totalt uakseptabel. Journalisten ble skannet med EIS/ES-Teck, og testrapporten er hos Mofateh. Taushetsplikt hindrer ham imidlertid å utdype dette ytterligere overfor VOF.[/gdlr_box_icon]

Psykologiske prosesser

Selv om placebo handler om å teste hvorvidt et medikament har effekter utover en pille eller remedie som ikke har noen virkninger, brukes begrepet likevel av mange for å betegne psykologiske prosesser som gjør at man kan tro at en påvist uvirksom terapi likevel virker. Slik behandling synes å kunne aktivere kroppens egne selvhelbredende prosesser, hvilket betyr at en ”placebobehandling” som gjør det, faktisk har en virkning. En slik virkning kan for eksempel oppnås der det er god ”personkjemi” mellom behandler og klient og der klienten får tiltro til at en viss behandling er reell og virkningsfull, mens det i realiteten er en psykologisk virkning indusert av pasienten selv.

Det foreligger ingen uenighet om at slike effekter forkommer. Psykologien og kontakten mellom terapeut og pasient er derfor del av enhver god behandlingsprosess. Dette gjelder ikke bare alternativ/komplementær behandling, men i like stor grad vitenskapelig testet og/eller ”godkjent” behandling, altså for medisinsk behandling som tilbys i det offisielle helsevesenet. Dette er en viktig grunn til at et medikament kan ha en virkning ut over den fysiske virkninga medikamentet har. Det ser man i studier av medikamenter der en halvpart etter loddtrekning får et antatt uvirksomt preparat. Dersom effektene hos dem som får et medikament, er større enn dem som får et uvirksomt preparat (placebo), tolkes det som om medikamentet har en reell effekt utover det uvirksomme preparatet. Det betyr at psykologiske virkninger også kan påregnes å gi fysiske utslag når en lege forskriver et medikament til en pasient.

For øvrig kom det godt fram i ”Folkeopplysningen” at psykologiske prosesser er med i all behandling. Her fungerte serien som god folkeopplysning. Haken ved det hele ble presist formulert av Thore K. Aalberg i Norsk Homøopatisk Pasientforening: ”De teknikkene og fenomenene som psykologen omtaler, kunne like gjerne ha beskrevet konvensjonell medisin, men det settes inn i en sammenheng som diskriminerer alternativ medisin.”⁵

Ikke bare psykologi

Det er imidlertid lite troverdig å tilskrive  enhver positiv effekt av alternativ/komplementær behandling  psykologiske prosesser mellom terapeut og pasient, slik det ble lagt opp til i ”Folkeopplysningen”. Grunnen er at mange behandlere har gode resultater med små barn og dyr. I enkelte tilfeller kan dette (bort)forklares med at sykdommen er gått over av seg selv eller varierer over tid. Imidlertid blir det mer søkt å bortforklare bedringer dersom en hest som behandles for en kronisk tilstand, blir bedre etter behandling med for eksempel det kvantemedisinske apparatet Scio. Dette har en rekke terapeuter gode erfaringer med, selv  om det ikke er publisert resultater av forskning  i gode fagtidsskrifter.

”Folkeopplysningen” tok utgangspunkt i publisert forskning, særlig store metaanalyser (samleanalyser av flere studier). Dette var seriens premiss, som viser at et utgangspunkt i forskning kan føre en på ville veier når selve forskningsgrunnlaget er mangelfullt. Enkelt sagt kan et ”blindt” fokus på publisert forskning føre til dårlig folkeopplysning.

Friske versus syke

Det som kunne vært god folkeopplysning, blir for øvrig i programmet om apparater ikke annet enn en metode for å plassere flere former for alternativ/komplementær behandling i ”gapestokken”. Hvorfor testet man to friske personer (en ”kjendis” og en journalist), når man kunne valgt et par personer som var godt medisinsk utredet med konkrete sykdommer eller symptomer? Da ville apparatene og terapiene blitt satt på en reell prøve som seerne ville kunne blitt klokere av.

Latent versus manifest sykdom

La oss se bort fra at det i program 2 i virkeligheten ikke ble testet med Scio (se ramme) og holde oss til det apparatet seerne trodde ble brukt. Programmet problematiserte ikke at et apparat som Scio kun hevdes å kunne fange opp tendenser til sykdom.  Hvis dette er korrekt, kan denne metoden påvise latent sykdom hos tilsynelatende friske. Hvorvidt Scio fungerer slik eller ikke, er opp til forskning å avgjøre. Det er for enkelt å la en tilfeldig allmennlege undersøke en frisk person med metoder som ikke er egnet til å fange opp latent sykdom. Dermed blir vinklinga i programmet slik at den alternative metoden tar feil mens skolemedisinen har rett. Svaret er gitt på forhånd, selv om det på faglig grunnlag ikke er mulig å konkludere slik.

Debatt om vitenskapsteori

I Morgenbladet utspant det seg en debatt om ”Folkeopplysningen” og vitenskapsteori. Den gikk mellom en filosof^20,21,22 og naturvitenskapelige fagfolk og folk som er aktive i det norske ”skeptikermiljøet”.^23,24,25 Fra filosofisk hold ble det påstått at ”Folkeopplysningen” hadde et for enkelt syn på vitenskap og vitenskapsteori, mens det fra naturvitenskapelig og skeptisk hold kom innvendinger mot dette. I tillegg ble det fra skeptisk hold påstått at programserien målbar ”kritikk av alternativbransjen med bakgrunn i noen naturvitenskapelige og psykologiske metoder”. Hele diskusjonen er tilgjengelig på nett.

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Negativ mottakelse»]Selv om det i mediene kom fram en del heiarop til ”Folkeopplysningen”, var det tydelig at serien provoserte mange. En terapeut mente at serien handler om latterliggjøring av en hel bransje¹⁴ og derfor like gjerne kunne hett ”Latterliggjøringen”.⁵ Andre trakk fram at serien fungerte som ”folkevilledning”,¹² mens en alternativ terapeut oppfattet serien som ”tendensiøs tåkelegging”.¹⁵ Det ble argumentert for at programmet brukte kritikkverdige metoder for å teste alternative behandlere, at testene var bestillingsverk og at serien var lagd av og for skeptikere. Dermed handlet den ikke om folkeopplysning, men om propaganda.¹⁶ Det ble også fra legehold (!) påpekt at serien var et ”infamt harselas” med alternativbransjen.⁶

I starten av serien ble det trukket fram at den skulle kikke nærmere på ”alternativbevegelsen”, som stadig får flere tilhengere. En innvending var at dette handler om stigmatisering av enhver som prøver alternativ behandling. Er man med i en bevegelse bare fordi man forsøker noe som er alternativt til det offentlige tilbudet? Eller, som det retorisk ble påpekt, blir alle som kjøper en pakke Paracet med i ”medikamentbevegelsen”?¹⁷

Programleder Andreas Wahl hevder at serien overhodet ikke forsøkte å dumme ut noen medvirkende terapeuter. Han påstår at råmaterialet var ”mye verre” og mener at klippingen i serien var ”snill”.^18,19[/gdlr_box_icon]

Uthenging av allmennleger

Dersom man hadde ønsket å henge ut allmennleger, kunne man latt friske personer besøke noen tilfeldige allmennleger og opplyse legen om at de slet med gitte problemer, for eksempel at de var litt uopplagt eller slet med smerter. Da er det godt mulig at legene ville gått fram ulikt, konkludert forskjellig og forskrevet ulike behandlinger. Deretter kunne man fått noen ”eksperter” til å fastslå hvor udugelige en del allmennleger er, siden de ut fra samme pasient klarer å konkludere ulikt. Så kunne programlederen konkludert at allmennleger er udugelige og hengt dem i ”gapestokken”. Man kunne også utkledd en skuespiller som allmennlege og latt vedkommende forskrive et uvirksomt preparat med forsikring om at dette var effektivt. Det er ikke usannsynlig at pasientene ville ha følt seg bedre om de tok preparatet, i det minste dersom plagen var mindre alvorlig. Dette kunne kanskje vært god underholdning, men neppe god folkeopplysning.

Legen som ”dommer”

I ”Folkeopplysningen” ble skolemedisinen satt opp som en vitenskapelig underbygget mal, som dårligere underbyggete alternative/komplementære tilnærminger ble sammenliknet med. Slik framstilling er med på å bygge opp under en utbredt forestilling om at skolemedisinen sett samlet er godt dokumentert av forskning. Problemet er bare at denne forestillingen er gal . En stor del av skolemedisinsk behandling mangler nemlig et vitenskapelig fundament, eller som lege Anders Danielsen Lie skrev i Aftenposten: ”Poenget er at også tradisjonell medisin altfor ofte mangler evidens for vanlig praksis.” Han trakk fram at medisin ikke bare er hjernekirurgi og skrev: ”Store deler av helsebudsjettet går til sammensatte problemer der skjønn er viktigere enn faglige retningslinjer. Det harde vitenskaps-
idealet er til tider ubrukelig. [Programleder Andreas] Wahl skulle bare visst hvor mange ganger i løpet av en dag vi ikke har annet å tilby enn håndspåleggelse.”⁶

Danielsen Lie skrev også: ”En god kirurg sa til meg en gang: ”Å være lege er å ta avgjørelser på sviktende grunnlag”. Du er lært opp i en hard naturvitenskapelig tradisjon, men når du begynner å praktisere, kommer du ut i en hengemyr av diffuse problemer og manglende fasitsvar. Kartet stemmer ikke med terrenget. Medisin er et skjørt fag, vitenskapelig sett, med store metodeproblemer på alle nivåer. Sannheter er ferskvare.”

Det britiske tidsskriftet What Doctors Don’t Tell You (WDDTY)⁷ hadde i sitt hovedoppslag i november 2012 en artikkel som omhandlet i hvilken grad medisinsk praksis manglet vitenskapelig underbygging.⁸ Her påpekes det at medisinen skryter av å være en vitenskap, mens i virkeligheten viser bare 12 prosent av medikamentene og behandlingen seg å virke. Resten ”overlever” med blind tro. Det påpekes at 57 prosent av det en lege vanligvis forordner, enten kan skade eller ikke har noen effekt, i tillegg til at pasienten risikerer å få plagsomme bivirkninger. 

WDDTY er uglesett eller ignorert av britiske skolemedisinere, men er helt i VOFs ånd når det gjelder synet på medikamentell behandling⁹ I tillegg deler vi en åpen, det vil si ikke forhåndsdømmende, men likevel kritisk innstilling til alternative/komplementære tilnærminger. I denne saken er det spesielt god grunn til å lytte til WDDTY. Tallene deres kommer nemlig fra en forskningsgruppe tilknyttet det anerkjente medisinske tidsskriftet British Medical Journal og som har vurdert det vitenskapelige grunnlaget for omkring 2 500 medikamenter og behandlinger som daglig brukes på operasjonsstuer og sykehus. Resultatene oppdateres regelmessig i Den kliniske evidenshåndboka.¹⁰ Nevnte tall stammer fra versjonen som ble utgitt av BMJ Publishing Group i 2012.

WDDTY påpeker at bildet kan være mye mer dystert enn dette. For at et medikament eller behandling skal bli inkludert i de 12 prosentene som gir en helsemessig fordel, trenger forskerne bare å finne én studie som omfatter en gruppe mennesker der det påvises effekt, for eksempel lettelse i symptomene, som var større enn noen som helst skade registrert av deltakerne. At man tilhører de 12 prosentene, betyr imidlertid ikke at et medikament vil være effektivt for alle andre som får det eller at andre plager vil bli mindre. Det betyr heller ikke at samme plage vil bedres en annen gang etter slik behandling. Disse vurderingene kom fra forskerne selv. WDDTY la til at en rekke andre faktorer fordreier bildet ytterligere, slik som uredelighet i medisinsk forskning og PR-kampanjer for å sette et medikament i et bedre lys enn det fortjener (såkalt ”spinn”).

Tilfeldig valgte terapeuter?

Et kriterium for å drive god folkeopplysning om en gitt terapi eller behandlingsapparat, er at man velger kyndige og kunnskapsrike terapeuter som intervjuobjekter. I flere av programmene i ”Folkeopplysningen” virket det som om terapeuten var tilfeldig valgt. Det er selvsagt at en terapeut må være i stand til å forklare hva han eller hun gjør, men enkelte av de utvalgte viste seg ikke å kunne utdype antatte virkningsmekanismer eller gjøre rede for utført forskning. Disse burde derfor ikke vært intervjuet. I stedet burde man valgt andre fagpersoner med god innsikt i mulige virkningsmekanismer og om foreliggende forskning.

Thore K. Aalberg underbygger dette synspunktet.⁵ Behandlerne som ble plukket ut til å forsvare alternativ medisin, er klinikere som til dels hadde lite erfaring i å presentere sine synspunkter offentlig. På den andre siden var angriperne scenevante akademikere som både er kjente og har høy status. Aalberg påpekte at programmet ikke hadde valgt representanter for alternativ medisin som både har klinisk erfaring og lang akademisk utdanning. Det finnes en rekke leger som oppfyller slike kriterier.

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Debatt om vitenskapsteori»]I Morgenbladet utspant det seg en debatt om ”Folkeopplysningen” og vitenskapsteori. Den gikk mellom en filosof^20,21,22 og naturvitenskapelige fagfolk og folk som er aktive i det norske ”skeptikermiljøet”.^23,24,25 Fra filosofisk hold ble det påstått at ”Folkeopplysningen” hadde et for enkelt syn på vitenskap og vitenskapsteori, mens det fra naturvitenskapelig og skeptisk hold kom innvendinger mot dette. I tillegg ble det fra skeptisk hold påstått at programserien målbar ”kritikk av alternativbransjen med bakgrunn i noen naturvitenskapelige og psykologiske metoder”. Hele diskusjonen er tilgjengelig på nett.[/gdlr_box_icon]

Kompetente fagfolk finnes 

Norges første homøopat med doktorgrad fra et norsk universitet, Aslak Steinsbekk, blir verken intervjuet om sitt arbeid¹¹ eller forskning på homøopati.⁵ Et annet eksempel er Terje Alræk, som tok Norges første doktorgrad i akupunktur, og som derfor ville vært et naturlig valg i programmet om akupunktur, i likhet med andre med norsk doktorgrad i akupunktur.¹² Et tredje eksempel er dr.med. Audun Myskja, som i sin legepraksis også bruker en rekke alternative/komplementære terapier, inkludert healing. Et siste eksempel er VOFs ansvarlige redaktør Dag Viljen Poleszynski, som tok Norges første doktorgrad på problemstillinger forbundet i forholdet mellom skolemedisin og alternativ medisin i et historisk perspektiv.¹³ Han kunne vært et naturlig intervjuobjekt for å belyse de store linjene i medisinens historie og for å presentere kriterier til å vurdere det som i dag oppfattes som alternativt/komplementært.

Dersom produsenten hadde ønsket å lage et mer nyansert bilde av alternative terapier, kunne man også ha valgt å intervjue medievante og erfarne leger som Leif Ims (også homøopat) Stig Bruset (spes. allmennmedisin, homøopat), Siri Aabel (lege, homøopat), Jens Lunden (lege, homøopat), Bernt Rognlien (lege, akupunktør, homøopat) og/eller Roald Strand (lege, spes. i miljømedisin). Samtlige av disse legene bruker ”alternative” terapier som del av sin legepraksis. I tillegg kunne man trukket inn nestoren i alternativ medisin i Norge, lege Vilhelm Schjelderup (f. 1931). Sammen med den ungarske legen Georg Bentze (død 1983), som var selve pioneren, innførte Schjelderup akupunkturen til Norge på 1970-tallet, og han har skrevet en rekke fagbøker om ulike temaer i alternativ medisin og biofysikk (der man kanskje finner økt innsikt i de ulike terapienes virkningsmekanismer). Hadde produsenten invitert slike fagpersoner, kunne serien ha blitt god folkeopplysning om temaer som opptar store deler av det norske folk, enten man er åpen eller mer kritisk innstilt. Det er for øvrig fullt mulig å gjøre dette innen rammen av en vitenskapelig tilnærming, som var seriens utgangspunkt.

Kilder:

1.  Mysterud I. Kvantemedisin. VOF 2011; 2 (3): 62-8.

2.  Gøtzsche PC. Is there a logic in the placebo? Lancet 1994; 344: 925-6. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/7934350

3.  Kienle GS. Der sogenannte Placeboeffekt. Illusion, Fakten, Realität. Stuttgart, BRD: Schattauer Verlagsgesellschaft mbH, 1995.

4.  Kienle GS. Kritische Analyse der wissenschaftlichen Basis des sogenannten Placeboeffekts. Bedeutung des Placeboarguments für die Erfahrungsheilkunde. Acta Medica Empirica (Erfahrungsheilkunde) 1997; 5: 298-306.

5.  Aalberg TK. Klage ”Folkeopplysningen”. 11.10.2012. http://fritanke.no/download.php?FilID=187 (27.11.2012).

6.  Danielsen Lie A. Ondskapsfull harselas. Aftenposten 4.10.2012: 7.

7.  http://www.wddty.com/

8.  Hubbard B. Junk medicine. What Doctors Don’t Tell You 2012; 23 (8): 10-4.

9.  Mysterud I, Poleszynski DV. Trenger vi farmasøytisk industri? VOF 2012; 2 (3): 44-9.

10.  Clinical evidence handbook, jf. http://clinicalevidence.bmj.com/x/set/static/cms/ce-handbook.html

11.  Steinsbekk A, Fønnebø V, Lewith G mfl. Homeopathic care for the prevention of upper respiratory tract infections in children: a pragmatic, randomised, controlled trial comparing individualised homeopathic care and waiting-list controls. Complementary Therapies in Medicine 2005; 13: 231-8. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/16338192

12.  Hågensen AC, Røssberg E. Undergraving – og villedende folkeopplysning. Dagens Medisin 2012; nr. 19. http://www.dagensmedisin.no/debatt/undergraving—og-villedende-folkeopplysning/ (27.11.2012).

13.  Poleszynski DV. Framveksten av medisinske alternativer – fra konkurranse til samarbeid … Kristiansand: HøyskoleForlaget, 2001.

14.  Lindeland JP. Folkeopplysning som ironi. Nrk.no 17.9.2012. http://www.nrk.no/ytring/folkeopplysning-som-ironi-1.8324854 (26.11.2012).

15.  Fosstvedt G. Alternativ medisin,- debatt på avveie. Upublisert kronikk.

16.  Grana S. Andreas Wahl gjør ting han ikke kan. Dagbladet 3.10.2012. http://www.dagbladet.no/2012/10/03/kultur/debatt/kronikk/tv/folkeopplysning/23702976/ (21.11.2012).

17.  Kristiansen LB. Folkeopplysning til terningkast 1. http://mediumforlag.no/article/2012/10/4/folkeopplysning-til-terningkast-1/ (21.11.2012).

18.  Sørlie E, Bleikelia M. NRK-programleder: – Vi har ikke prøvd å drite ut noen. Aftenposten.no 4.10.2012. http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/NRK-programleder—Vi-har-ikke-provd-a-drite-ut-noen-7008656.html (27.11.2012).

19.  Nome M, Hesselberg J-O, Wahl A mfl. Alternativt på alvor. Aftenposten 13.10.2012: 4-5. http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Alternativt-pa-alvor-7016267.html

20.  Lie SAN. Den nye entydigheten. Morgenbladet 5.10.2012. http://morgenbladet.no/debatt/2012/den_nye_entydigheten (21.11.2012).

21.  Lie SAN. Postmodernisme? Morgenbladet 18.10.2012. http://morgenbladet.no/debatt/2012/postmodernisme (21.11.2012).

22.  Lie SAN. ”Alternativ medisin virker ikke”. Morgenbladet 7.11.2012. http://morgenbladet.no/debatt/2012/alternativ_medisin_virker_ikke (21.11.2012).

23.  Eig K. Resirkulert vitenskapsrelativisme. Morgenbladet 12.10.2012. http://morgenbladet.no/debatt/2012/resirkulert_vitenskapsrelativisme (21.11.2012).

24.  Hope K, Nylehn P, Starheim KK. Kvakksalveriets apologet. Morgenbladet 12.10.2012. http://morgenbladet.no/debatt/2012/kvakksalveriets_apologet (21.11.2012).

25.  Gundersen K. Hvem bor i tomannsboliger? Morgenbladet 25.10.2012. http://morgenbladet.no/debatt/2012/hvem_bor_i_tomannsboliger (21.11.2012).