Skip to main content

Innenrikspolitikk som modell for verden

Selv om mange land og regioner av verden er i krig og store folkemengder med fare for livet flykter til det de håper kan gi dem et bedre liv, kan vi ikke gi opp håpet om en bedre verden. Et viktig tema er diskusjonen om hvordan man kan tenke seg å organisere verdens milliarder av mennesker på en bedre måte. Johan Galtung bidrar med noen konstruktive forslag som kan settes i verk så raskt at også nålevende vil kunne delta i en mer rettferdig og bedre verden.1

Tekst Johan Galtung     Oversatt/tilrettelagt Dag Viljen Poleszynski     Foto Shutterstock

Weltinnenpolitik var den briljante formelen som Carl Friedrich von Weizsäcker (1912-2007) foreslo i 1963; atomfysikeren med en tvilsom karriere fra nazitiden, filosof, fredsaktivist og troende kristen. Verden ses på som ett politikkområde, én politisk enhet, ikke i form av to nivåer, verden og stater – kanonisert som medlemmer av FN – med innenrikspolitikk og ”utenlands”-politikk. ”Verdensinnenrikspolitikk” krever en verden verken med stater eller regioner, men med verden som politisk enhet. Med lokale myndigheter, i utgangspunktet med 7 milliarder + mennesker som praktiserer menneskerettigheter og demokrati.

Ett enkelt lysende ord kan få mange til å tenke og snakke annerledes. Det har til felles med alle formler som gir opphav til en rekke problematiske spørsmål; enda et bevis på hvor fruktbar denne formelen var og er. Hvordan kan den ene verdenspolitiske enheten organisere politisk, kulturell, militær og økonomisk makt? Nedenfor følger noen korte, foreløpige svar:

LES OGSÅ  Juridiske prosesser og politisk spill rundt glyfosat

Politisk makt: ved folket, ved hjelp av direkte verdensvalg og folkeavstemninger, til et verdensparlament;

Kulturell kraft: som en verdensdialog mellom sivilisasjoner, noe som betyr gjensidig læring for en mulig verdenssivilisasjon innenfor denne verdenspolitiske enheten;

Militær kraft-styrke: allmenn-fullstendig nedrustning av statlige hærer, verdenspoliti som fungerer på globalt og lokalt nivå som innenrikspoliti;

• Økonomisk makt: av en velferdsverden som løfter opp lidende individer.

Vi kan ane at alle fire, direkte verdensvalg og folkeavstemninger, verdensdialogen mellom  sivilisasjoner (ikke bare Vesten-Islam), verdenspolitiet og velferdsverdenen venter bak scenen for å bli vedtatt, og på konkret handling. Men på scenen befinner stater og superstater seg; synger de nå på siste verset?

La oss prøve å grave dypere i dette. Vi har cirka 200 innenrikspolitikker – 193 er medlem av FN – kan noen av dem tjene som modell? Eller må vi tenke på nytt for at hele verdens befolkning skal føle seg hjemme, domus, for at noe skal kunne bli global innenrikspolitikk?

De beste kandidatene som mulige modeller ville bare ha lokale myndigheter mellom staten og  enkeltmennesker. Det kan være noe annet av administrative årsaker, men det lokale nivået ville telle mer.

Norge var en gang et slikt land (Formannskapsloven av 1837), men den nåværende konservative regjeringen, støttet av det like eller mer konservative Arbeiderpartiet, bygger flittig ”regioner” i likhet med Frankrike og Spania og andre land. Årsaken er ganske åpenbar: regioner kan styres ovenfra av staten, lokale myndigheter nedenfra av folket. Begrunnelsen er økonomistisk når det gjelder stordriftsfordeler; det utelater den menneskelige betydningen av nærhet til andre mennesker og ting som vårt lille bibliotek og vår bokhandel. Lokalsamfunn kan lage samarbeidende sirkler, også for å gjøre bøker offentlig og privat tilgjengelig. Men nærhet er viktig, det gir en følelse av eierskap.

LES OGSÅ  Massemigrasjon til EU og europeisk nasjonalisme

Spania har mange av de samme kjennetegnene med over 8 000 lokalsamfunn, ayuntamientos; men med 50 provinser i 17 ”autonomías” på mellomnivå. I likhet med  Norge har staten med lovgivende-utøvende-juridisk makt det siste ordet – eller kanskje EU eller FN – eller USAs ambassade?

Sveits? Mellom den føderale regjeringen og folket er 2300 lokalsamfunn, men også 26 kantoner og fire språkregioner. Imidlertid har hyppige folkeavstemninger basert på debatter i små lokalsamfunn det siste ordet, dersom mer enn halvparten i mer enn halvparten av kantonene stemmer for et forslag.

Ville en verden basert på for eksempel 2 millioner lokale stemmeenheter for verdensvalg-folkeavstemninger være mulig? Teknisk ja; politisk ja, men ville det fungere? Forestill deg en folkeavstemning om vegetarisme, som forbyr bruk av kjøtt fra dyr, kanskje også fra fisk og fugl, og som faktisk følger den kristne Bibelen (1. Mosebok 1: 29–30). Hva om det ble flertall i den orientalske delen av verden, påvirket av buddhismen/hinduismen, men avvist i den vestlige delen? Ville partene ha vetorett? I så fall ville det være undergrupper, faktiske  politiske mellomnivåer? Eller ville hvert lokalsamfunn bestemme selv, med verdenspolitikken bestemt av verdensflertallet?

Det vil fortsatt være en verden hvis flertall kan overstyre en hel sivilisasjon med dypt forankret tro på hva som er sant eller falsk, godt eller dårlig-ondt, rett eller galt, vakkert eller stygt, hellig eller verdslig. Hvis det er 7–8 av dem, hva med å gi sivilisasjoner vetorett, blant annet over hvilke saker som skal avgjøres av direkte verdensvalg, folkeavstemninger, slik at vi ikke risikerer slutten på sivilisasjoner via folkeavstemning?

Personlig tror jeg ikke at vi er klare til Weltinnenpolitik. Vi trenger trolig fortsatt mye tid til en verdensdialog av sivilisasjoner for å komme nærmere en verdenssivilisasjon. Vesten har ansett sin egen sivilisasjon for å gi svaret, men det er ikke lenger et alternativ. Verden som ”Forente regioner” i stedet for som ”Forente (gammeldagse) nasjoner” kan være fornuftig, siden regionene er sivilisatoriske. Uten tvil kunne en slik verden tjene som et mellomstadium på veien mot Weltinnenpolitik.

Hva med de fem gamle ”kontinentene”, kan de spille en rolle? Både Nord- og Sør-Amerika,  både Vest- og Øst-Europa, Afrika, Asia og Australia-Oseania? De er alle sivilisatorisk blandet, Europa kanskje i mindre grad. Siden antallet er fem, kan den sveitsiske formelen av mer enn  halvparten i mer enn halvparten av kontinentene være meningsfylt?

LES OGSÅ  Noe er råttent i staten Norge…

Kan vi alternativt bare fortsette den nåværende linjen for Verdensdomstolen; med beslutninger som er ”rådgivende”, ikke bindende?

Menneskeheten vil navigere i disse urolige farvannene en stund. Men det finnes en positiv tilnærming: fokuser mindre på politisk, militær og kulturell makt og mer på økonomien i en velferdsverden. Løft opp de fattigste lokalsamfunnene over hele verden ved å gi dem mulighet til å gjøre det selv, ikke ved hjelp av utviklingshjelp eller handel, men ved hjelp av kooperativer orientert mot grunnleggende behov. Kina, en stor del av menneskeheten, gjør det; selv om det fortsatt er en lang vei å gå. Andre kan delta.

Et verdensfokus på klodens mest lutfattige samfunn for å løfte opp menneskehetens bunnsjikt  er en velferdsverden vi trenger. Å gjøre det ville allerede være Weltinnenpolitik – i dag, uten å  vente 50+ flere år.

Kilde:

1.  Galtung J. World domestic politics. TRANSCEND Media Service, 1.5.2017. https://www.transcend.org/tms/2017/05/world-domestic-politics/


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…? 


Del gjerne med dine venner