Intervalltrening: Norske medalje­vinnere gjør ikke som forskerne sier

Norske medaljevinnernes trening bryter med flere forskningsbaserte anbefalinger. Tar forskerne feil? 

Dette er tema for en artikkel av de to professorene Espen Tønnessen og Thomas Haugen på Forskersonen.no 24. juni.

Selv om treningsukene til verdensledende utholdenhetsutøvere inneholder flest kontinuerlige økter på lav intensitet, blir likevel intervalløktene ansett som de viktigste. De fleste idretter gjennomfører slike økter cirka tre dager per uke i de periodene de driver grunntrening. 

Den totale effektive varigheten på intervalløktene som eliteutøverne faktisk utfører, er nærmere det dobbelte av det forskningslitteraturen anbefaler.

Intervalløkter

Mange vitenskapelige studier undersøker intervalløkter på høy intensitet til utmattelse. Majoriteten av intervalløktene blant toppidrettsutøvere skjer imidlertid på moderat intensitet. Dette betyr at de holder igjen på farten. Dermed kan de gjennomføre flere intervaller. Denne strategien benyttes også på intervalløkter med høy intensitet.

Den totale effektive varigheten på intervalløktene som eliteutøverne faktisk utfører, er nærmere det dobbelte av det forskningslitteraturen anbefaler. Ifølge trenerne er en mer moderat tidsbruk av slike økter mer bærekraftig over tid.

Utøverne leder an, ikke forskerne

Innenfor prestasjonsrettet trening vil det alltid være slik at de beste utøverne leder an i utviklingen, og ikke forskere. Årsaken er at trenere og utøvere har et mer langsiktige perspektiv. Mens en toppidrettskarriere kan vare opp til 10–12 år innenfor utholdenhetsidretter, er det sjelden at datainnsamlingsperioder innenfor idrettsforskning varer lenger enn noen få måneder.

De beste utøverne justerer kontinuerlig

De beste utøverne foretar kontinuerlige individuelle justeringer av treningsopplegget basert på hvordan kroppen reagerer på treningen. Innen forskning er det begrenset mulighet for individuelle tilpasninger, da hensikten med de fleste studier som utføres, er å måle effekten av et standardisert treningsopplegg. En slik mangel på fleksibilitet gjør at svært få toppidrettsutøvere deltar i forskningsprosjekter. Derfor benytter forskerne ofte studenter eller mosjonister som forsøkspersoner, noe som ifølge de to professorene begrenset overføringsverdi til toppidretten.

De beste utøverne foretar kontinuerlige individuelle justeringer av treningsopplegget basert på hvordan kroppen reagerer på treningen.

Vår kommentar:

Dette er viktige og interessante perspektiver. Å perfeksjonere seg som toppidrettsutøver forutsetter individualitet, fleksibilitet og kreativitet. Slike utøvere må tenke totalbelastning på en annen måte enn mosjonister med mye lavere total treningsbelastning.

Det er derfor å forvente at få toppidrettsutøvere er med på standardisert forskning, og resultatene har derfor ikke alltid direkte overføringsverdi til toppidretten. IM

Aktuelt fra Helsemagasinet:

Mesterlig om toppidrett, genetikk og miljø/kultur
”Matkvalitet + toppidrett” bør være lik ”sant”
Toppidrettsutøvere spiser fortsatt feil!
Kroppsfett og toppidrett