Skip to main content

Islamisme, kristendom og jødedom mot en høyere enhet?

De siste tiårene er det religiøse Norge sterkt endret fra å være et samfunn med nesten 100 % medlemskap i en lutheransk statskirke, til på den ene siden til å bli mer sekularisert og på den andre til å bli preget av muslimsk innflytelse. Islam er nå den nest største religionen i Norge med 120–150 000 medlemmer i 92 muslimske trossamfunn.1 Det Mosaiske Trossamfunn er lite og består av to menigheter, en Oslo og en i Trondheim.2 Globalt er styrkeforholdet et helt annet.

Tekst Johan Galtung     Foto Shutterstock

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Globalt utsyn»]I denne spalta tar vi opp globale eller lokale problemer som mennesket møter i vårt samfunn. Fast bidragsyter er den internasjonalt anerkjente fredsforskeren Johan Galtung, som i 1993 stiftet det internasjonale nettverket for fred og utvikling, Transcend Internationals (transcend.org). Han skriver ukentlige kommentarer om viktige konfliktområder i verden, denne gangen like etter katastrofen i Japan og starten på opprøret i Libya.[/gdlr_box_icon]

Jeg skrev dette i Alfaz del Pi, Alicante, i slutten av april 2011. Dette er tiden for kristen og jødisk markering av påsken3 (eng.: passover, hebraisk: Pesach); basert på henholdsvis lidelseshistorien om Jesus som ble sent opp til sin himmelske far og historien om Moses som ledet sitt folk til det hellige land (og Dødsengelen, som besøkte jødiske hjem og drepte Egypts førstefødte sønner). Den tredje store legenden er islams hijra (latin: hegira), som beskriver flukten i år 622 til profeten Mohammed4 (570/71-632) og hans etterfølgere fra Mekka til Medina.5

Politisert tro

De siste årene har det vært mye debatt om islamisme, definert som politisert islam. Men det finnes også en politisert jødedom og kristendom, henholdsvis sionisme6 og fundamental kristendom. Dette roper på en symmetrisk tilnærming.

Det vi har i tankene, er geopolitikk eller territorial politikk; ikke hvorvidt jernbaner bør drives av et lands offentlige eller private sektor eller begge deler. Vi snakker om å påberope seg eierskap til landområder som del av en religiøs tro.

Koblingen mellom religion og territoriale krav kan lett identifiseres for både islam og jødedom. Mohammed var ikke bare en folketaler, han var også en politiker som omdannet Medina til en bystat med ham selv som opplyst patriark.7 Tilsvarende var profeten Moses8 ikke bare en folketaler, men også en politiker som hadde et helt spesielt landområde i tankene da han for cirka 3200 år siden i en alder av godt over 80 år oppfordret den egyptiske faraoen til å ”la sitt folk gå”: Judea (Samaria) eller området som i dag omkranser Vestbredden.9

LES OGSÅ  Arabisk-muslimsk oppvåking og USA-Israel

Geopolitisk kristendom

Muhammed og Moses definerte henholdsvis islamisme og sionisme. Men Jesus prekte med ord og handlinger; hans kongerike var inni ham og i det hinsidige. De kristne praktiserte verken primitivt nomadeliv eller moderne statsbygging, men levde i små, tradisjonelle samfunn og brukte disse som arenaer for å leve ut sin tro. De brukte dem også som adresse for St. Paulus, som skrev en rekke brev til disse menighetene. Brevene er gjengitt i Det nye testamentet.

Denne tilstanden kom ikke til å vare. ”Hvor som helst” ble mangfoldiggjort og vokste. Antikkens gresk-romerske polyteisme (troen på flere guder) ga plass for kristen polyteisme (Faderen, Sønnen og Den hellige ånd). Tre hundre år etter at Jesus tjente som eksempel for menneskeheten, var hans område et jordisk, ikke bare et himmelsk, kongerike, eller til og med keiserrike. Vi tenker her på at kristendommen ble religio licita (eneste tillatte religion) i det romerske keiserriket10 under keiser Konstantin den store cirka år 330. Forbud mot andre religioner enn kristendom ble innført i 391 av keiser Theodosius (347-95).

På denne måten oppsto geopolitisk kristendom. Abrahams monoteisme (profeten Ibrahim ifølge Koranen11) hadde ledet til tre trosbekjennelser nedfelt i tre geopolitiske formasjoner: arketypisk valgte folk med nasjonalisme basert på ”det lovede landet”, bystater hvor som helst og keiserdømmer som etterfulgte hverandre når tiden var moden. Men før vi beskriver noen følger av dette, hvordan ville en religion være som enten var mindre politisk, ikke i det hele tatt, eller til og med apolitisk?

For de troende dreier det seg alltid om tanken, talen og handlingen: den rette troen, de rette ordene, de rette handlingene, som foreskrevet. Det finnes alltid en indre mikroarena: de indre kampene og forholdet til den neste, til naboene. De ti (eller der omkring) delte budene er trafikkregler for det nivået, hvorav åtte forteller hva man ikke må gjøre.12

Det finnes ingen bud for makronivået til en stat som potensielt er i strid med alle andre, for bystater eller for imperiers vekst, nedgang og fall. USA har tre religioner med negativ etikk på mikronivå, en sterk hengivenhet til nasjonalstaten, til bystaten og supermakter på makro- og mikronivå, men uten en moralsk rettesnor på makro- og meganivå.

Indre strid

Finnes unntak for lokalsamfunn? Finnes det jøder som ikke er i strid med andre jøder? Det skal jo bare være én jødisk stat! Finnes kristne som ikke er i strid med andre kristne? Det har alltid vært slik indre strid om hva som er ”den rette lære”, den ”riktige” fortolkningen. Finnes muslimer som ikke er i strid med muslimer? Dette er trolig mer sannsynlig, siden deres ummah13 – arabiske samfunn eller ”nasjoner” av troende eller dynastier – virker å være mer reelle.

LES OGSÅ  Bravo, pave Frans!

Som konklusjon viser bildet en verden av kristne imperier som startet i Roma.14 I 395 skiltes den i en vestlig katolsk og en østlig ortodoks del, førstnevnte med en svak ummah-liknende etterfølger (Vest-Romerriket) og innoverskuende kristendom inntil kolonialismen førte til opprettelsen av katolske,15 siden til protestantiske16 og endelige til sekulære imperier.17

Førstnevnte ble slått av russiske og ottomanske imperier og deres sekulære etterfølgere, Sovjetunionen og dagens fascinerende tyrkiske gjenfødelse – dersom lederskapet får til det Sveriges statsminister Olof Palme18 (1927-186) forsøkte, det vil si å gjøre nøytralitet og fredsbygging til et legitimt grunnlag for stor i betydningen ærefull, og ikke bare i betydningen store lands, maktpolitikk.

Ytre våpen mot indre overbevisning

I disse tider kjemper ytterliggående kristne megaimperier (USA, EU, Russland) i muslimske samfunn med megavåpen, droner19 (ubemannede fly), cruise- og andre raketter, kampbombefly med stor feighetsfaktor (dvs. de er beskyttet og lider få tap) og lav presisjon. De kjemper mot muslimer med hjemmelagde bomber til $10 per stykk, men med stort mot og en martyrfaktor som inkluderer viljen til selvmord og med høy presisjon.

Hvem som kommer til å vinne, burde være åpenbart. Det finnes tusenvis av muslimske samfunn – mange av dem etterkommere etter sultanater – og bare ett eller to sårbare imperier som nå forsøker å utrydde tre regimer i den muslimske verden: Libya, Syria og Iran. Alle tre har sikkerhetsmaskineri mot ytre innblanding, men de bruker også maskineriet i kampen mot sine egne folks ønsker om demokrati.

USAs imperiekristendom kjemper ikke bare for sitt økonomisk/politisk/militært/kulturelle imperium, de kjemper også for utøvelse av Guds lov på denne jord via USA, et land direkte under Gud, beskyttet av hans støtte. Lederskapet i USA ser svært alvorlig på motreaksjoner som kommer fra islam. Resten av verden bør heller ikke ta lett på det når USA manifesterer sin makt.

Roten – og løsningen?

Roten til det hele er Kanaans land, Sion20 (Jerusalem), Israel: et land for alle utvalgte, fast bestemt for å beskytte seg med alle midler, atombomber inkludert, mot en ytre fiende. Hvorfor klarte ikke de jødiske bosettingsområdene i Russland, Tyskland, Polen og andre land (pogromene) å beskytte seg mot jødeutryddelsen eller Holocaust21 (hebraisk: Ha-Shoah)? Fordi jøder i diaspora22 (jøder bosatt utenfor Israel) var som fisker ute av vannet, frakoblet deres guds (Jahves eller Jehovas23) ”lovede land”, Eretz Israel.24

LES OGSÅ  Forståing og grensesetting for religion og barnas beste

Israel har så langt gjort kur for imperiet, ikke som araberne, til sine ummah. Dette er trolig en alvorlig feil. Prominente israelere på toppen av maktpyramiden brukte ikke ved årets påskefeiring anledningen til å overlevere til det palestinske folket den palestinske staten de ba om i 1967. Dette ville vært å ”strekke ut en hånd til alle naboland og deres folk med tilbud om fred og godt naboskap”, som det står i Israels Uavhengighetserklæring av 1949.25 Å strekke ut en hånd er den gode siden ved jødedommen, ikke ond sionisme.

Hvem var lederen i 1949? Naturligvis en kvinne, skuespilleren Hanna Maron (f. 1923), som nylig signerte et opprop for å ”frigjøre de to folkene [det palestinske og det jødiske] og åpne veien til en varig fred”.26 Slike handlinger er et eksempel på ekte religion i arbeid, en global, åndelig kraft som binder oss alle sammen. Måtte alle tre religioner en dag utvikle seg til en global åndelighet.

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Verdenskjent fredsforsker«]Johan V. Galtung ble født 24. oktober 1930, 15 år før FN-pakten trådte i kraft på samme dato. Matematikeren (cand.real. 1956) og sosiologen (cand.sosiol. 1957) er en av Norges mest produktive samfunnsforskere med vel 150 bøker på 20 språk og over 1000 vitenskapelige artikler.
Han opprettet Institutt for fredsforskning (PRIO) i 1959, var Norges første professor i freds- og konfliktforskning ved Universitetet i Oslo fra 1969 til 1977 og har bidratt til å stifte fredsforskningsinstitutter i flere land. I 1993 opprettet han et internasjonalt nettverk for fred og utvikling, Transcend International (transcend.org).
Galtung har vært fredsmegler på høyt nivå i mer enn 40 land, har 15 æresdoktorgrader og 10 andre internasjonale priser og utmerkelser. I desember 2010 ble han tildelt den koreanske fredsprisen for ”utrettelig arbeid for Koreas gjenforening siden 1972”.[/gdlr_box_icon]


Kilder:

1.  http://no.wikipedia.org/wiki/Islam_i_Norge.

2.  http://no.wikipedia.org/wiki/Det_mosaiske_trossamfunn.

3.  http://no.wikipedia.org/wiki/J%C3%B8disk_p%C3%A5ske.

4.  Arabisk: Muhammad ibn ‘Abd Allah, jf. http://no.wikipedia.org/wiki/Muhammed.

5.  http://en.wikipedia.org/wiki/Hijra_%28Islam%29.

6.  http://no.wikipedia.org/wiki/Sionisme.

7.  http://en.wikipedia.org/wiki/Medina;

8.  http://no.wikipedia.org/wiki/Moses.

9.  http://en.wikipedia.org/wiki/Judea_and_Samaria_Area, jf. http://no.wikipedia.org/wiki/Kongeriket_Juda.

10.  http://no.wikipedia.org/wiki/Det_romerske_keiserriket.

11.  http://no.wikipedia.org/wiki/Ibrahim.

12.  http://no.wikipedia.org/wiki/De_ti_bud. Unntaket er 3. og 4. bud, henholdsvis om å “holde hviledagen hellig” og å “hedre din far og din mor”.

13.  http://en.wikipedia.org/wiki/Ummah.

14.  http://en.wikipedia.org/wiki/Roman_empire.

15.  Spania, Portugal, Italia, Frankrike.

16.  England, Tyskland, Nederland, Belgia.

17.  Russland, EU.

18.  http://no.wikipedia.org/wiki/Olof_Palme.

19.  http://no.wikipedia.org/wiki/Drone.

20.  http://no.wikipedia.org/wiki/Sion.

21.  http://no.wikipedia.org/wiki/Shoah.

22.  http://no.wikipedia.org/wiki/Den_j%C3%B8diske_diaspora.

23.  http://no.wikipedia.org/wiki/Jahve.

24.  http://no.wikipedia.org/wiki/Israels_land; jf. http://en.wikipedia.org/wiki/Land_of_Israel.

25.  http://no.wikipedia.org/wiki/Israels_uavhengighetskrig; www.mfa.gov.il/MFA/Peace+Process/Guide+to+the+Peace+Process/Declaration+of+Establishment+of+State+of+Israel.htm.

26.  Bronner E. Israeli luminaries Press for a Palestinian state. www.nytimes.com/2011/04/20/world/middleeast/20mideast.html?_r=1&scp=1&sq=Hanna%20Maron&st=cse.


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…? 


Del gjerne med dine venner