Skip to main content

Jakten på den rette dietten fortsetter: Et kosthold med eller uten kjøtt?

En vanlig påstand er at vegetarianere er sunnere og lever lenger enn andre fordi de ikke spiser kjøtt. Forskning viser at dette ikke nødvendigvis stemmer. Et strengt vegetarisk kosthold kan øke risikoen for en rekke sykdommer. Hvis man velger å leve uten kjøtt, anbefaler vi derfor at man spiser andre animalske matvarer som feite melkeprodukter og egg, såfremt det tåles.

Tekst Johnny Laupsa-Borge     Foto Shutterstock

I flere utgaver av VOF har vi fokusert på prinsipielle forskjeller mellom ulike dietter i jakten på det ”rette” kostholdet, og fem viktige hovedprinsipper er blitt utledet. I VOF nr. 2/2011 utdypet vi det tredje hovedprinsippet om et individuelt tilpasset kosthold ut i fra fysiologiske, biokjemiske og mikrobiologiske særtrekk. Denne gangen skal vi ta utgangspunkt i det fjerde hovedprinsippet som handler om valg av kosthold ut i fra filosofiske, religiøse, politiske, etiske og/eller miljømessige hensyn. Det mest kjente eksemplet er ulike varianter av et vegetarisk kosthold. I denne omgangen skal vi se nærmere på noen helsemessige sider ved dette. Senere artikler vil belyse etiske og miljømessige aspekter og her sammenlikne kosthold med og uten animalske matvarer som kjøtt.

Er vegetarkost sunnere?

Vegetarianisme har i mange år vært heftig debattert mellom dem som uttrykker bekymring for vesentlige mangler i et vegetarisk kosthold, og dem som mener det har klare miljø- og helsemessige fordeler. I en del undersøkelser konkluderer forskerne at et vegetarisk kosthold reduserer risikoen for en rekke kroniske sykdommer eller tilstander, blant annet insulinresistens, overvekt, diabetes, hjerte- og karsykdom og kreft.1 Her har man sammenliknet et utvalg vegetarianere med et utvalg kjøttspisere (såkalt omnivore). Andre studier viser liten forskjell i sykdomsrisiko eller økt risiko hos vegetarianere.2

Flere studier er av begrenset verdi fordi man opererer med vide eller uklare definisjoner av en vegetarianer eller ikke har kontrollert i tilstrekkelig grad for andre kost- og livsstilsfaktorer enn andelen animalsk mat.3 Dessuten er det slik at de fleste studier som har sammenliknet vegetarianere med kjøttspisere, ikke har sett på grupper som spiser i tråd med menneskets naturlige kosthold, det vil si det kostholdet vi antar mennesket er blitt best tilpasset gjennom flere tusen generasjoner som jegere og sankere i vårt opprinnelige naturmiljø i steinalderen.4 Et slikt evolusjonært perspektiv er nærmere omtalt i VOF nr. 2 og 3/2010.

Selv om kostholdet kunne variere mellom ulike områder og tidsepoker i steinalderen, indikerer ulike kilder at feite, animalske matvarer var et dominerende innslag, og at karbohydratinntaket var lavt til moderat (se VOF nr. 2/2010, 3/2010 og 1/2011). Dessuten var steinalderkosten uten korn og melk, som i dag bidrar til mange helseproblemer.5,6

Både forskning og klinisk erfaring gir grunn til å hevde at man kan oppnå bedre helse ved å spise et fettrikt lavkarbokosthold som vektlegger animalske matvarer, enn gjennom et vegetarisk og særlig vegansk kosthold.7,8,9,10,11 Mer enn 1200 studier underbygger helsefordelene med et slikt lavkarbokosthold.12 Når det er sagt, kan et høyt kjøttkonsum absolutt bidra til sykdom hvis råvarekvaliteten er dårlig og kjøttet tilberedes ved høy varme,13 og hvis man bare spiser magert muskelkjøtt og lite innmat, fett, bindevev, brusk og kjøttkraft.

Ulike typer vegetarkost

Et vegetarisk kosthold praktiseres i forskjellige varianter. Fruktkost består utelukkende av forskjellige frukter fra ville og kultiverte vekster. Fruktarianere tar med andre ord ikke livet av moderplantene, men høster bare deres frukt, bær, nøtter eller frø. Denne ekstreme varianten av vegetarianisme er det svært få i Norge som praktiserer. Blant annet har enkelte gitt opp fordi de hadde problemer med å holde varmen i vårt klima. Dessuten er det vanskelig å få i seg nok av viktige næringsstoffer.

Vegankost er et annet strengt vegetarisk alternativ som består utelukkende av matvarer fra planteriket, blant annet frukt, grønnsaker, nøtter, korn og belgvekster. Også blant disse er det mange som har næringsmangler. I Norge er det rundt 5000 veganere, og antallet ser ut til å øke.

Lakto-vegetarkost inkluderer melkeprodukter som smør og ost, mens lakto-ovo-vegetarkost også tillater egg. De fleste vegetarianere tilhører disse gruppene. Her er det betydelig lettere å oppnå et balansert og fullverdig næringsinntak. En siste kategori som kalles lakto-ovo-pesco-vegetarkost, har fisk på menyen, men her kan vi knapt snakke om vegetarkost.

Næringsmangler og sykdom

Vegetarianere hevder at vi er best tilpasset plantekost fordi den skal være lettere å fordøye og inneholder mer verdifull næring enn kjøttmat. Det stemmer ikke. Faktum er at vi finner høyere konsentrasjoner av de aller fleste næringsstoffer i animalsk mat. Dessuten har animalsk fett og protein høyere biologisk verdi fordi det inneholder alle de essensielle aminosyrene og fettsyrene kroppen trenger.

Flere viktige næringsstoffer i animalsk mat finnes ikke i plantekost, blant annet vitamin B12, vitamin A, vitamin D, koenzym Q10, l-karnitin og langkjedete flerumettede fettsyrer som eikosapentaensyre (EPA), dokosaheksaensyre (DHA) og arakidonsyre (AA). Såkalte antibeitestoffer i korn, belgvekster og andre vegetabilske matvarer, slik som fytinsyre og enzymhemmere, hindrer dessuten opptaket av mineraler som kalsium, jern og sink, og reduserer samtidig fordøyeligheten av protein og karbohydrat.

Dette medfører at særlig frukt- og vegankost gir mangel på en rekke næringsstoffer som er nødvendige for kroppens vedlikehold, energiproduksjon, avgiftning og beskyttelse mot sykdommer som kreft.

Undersøkelser har vist at vegetariske mødre føder oftere barn med lav fødselsvekt og barn med defekter i forplantningsorganene enn andre, og brystmelk fra mødre som spiser vegetarisk, har ofte mangel på vitamin B12, EPA og DHA. Disse næringsstoffene er meget viktige for normal utvikling av nervesystemet.

En del veganere har anemi av ulike årsaker.16 I noen områder kan tilstanden skyldes parasittinfeksjon, men som regel er det relatert til næringsmangler, blant annet for lite jern eller vitamin B12.  

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Syvendedags adventister og forskning i religiøse grupper«]Syvendedags Adventistsamfunnet er kjent for sin helsevirksomhet. De fleste medlemmene legger vekt på et sunt levevis og bruker aldri tobakk eller alkohol. Noen spiser kjøtt, mens andre lever vegetarisk. Blant sistnevnte er bare noen få prosent veganere, mens resten spiser melkeprodukter, og mange inkluderer egg. Vegetarbevegelsen hevder stadig at vegetarianerne blant disse er friskere og lever lenger enn andre grupper. Noen studier bekrefter dette, mens andre resultater viser det stikk motsatte.
En studie fra 1994 som ofte blir sitert av vegetarianere, viser at kjøttspiserne i undersøkelsen hadde høyere sannsynlighet for å dø av hjertekarsykdom og kreft enn vegetarianerne.14 Problemet med denne studien er forskernes noe vide definisjon av en vegetarianer: ”de som ikke spiste kjøtt eller fisk eller spiste dette mindre enn en gang i uken, men som spiste egg og/eller melkeprodukter, eller veganere”. Dessuten varte studien i alt for kort tid. De samme forskerne undersøkte personene tre år senere. Da var forskjellen i dødelighet betydelig redusert. De konkluderte med at det ikke var fraværet av kjøtt som reduserte dødeligheten, men et høyere inntak av antioksidanter og en større bevissthet omkring helse blant vegetarianerne. Andre studier bekrefter dette.
Medlemmer av ulike religiøse grupper er ofte mer bevisste enn andre når det gjelder ernæring, mosjon, meditasjon og fravær av røyk og alkohol. Med andre ord kan ikke kostholdet alene alltid forklare forskjeller i sykdom og levealder. Av den grunn er det interessant å sammenlikne ulike religiøse grupper. Det er blant annet gjort med syvendedags adventister og kjøttspisende mormoner, som viser at det er mindre tarmkreft blant mormonene, mens forventet levealder er lik.15[/gdlr_box_icon]

Kreft av kjøtt?

LES OGSÅ  Tretti dagers anti-inflammatorisk spiseplan

Flere studier indikerer at et vegetarisk kosthold kan redusere risikoen for kreft. Det forklares ofte med fraværet av kjøtt og et høyt inntak av antioksidanter og andre helsefremmende plantekjemikalier. Når det gjelder adventistene, har de mindre av noen kreftformer og høyere hyppighet av andre enn befolkningen for øvrig.

På bakgrunn av mer enn hundre befolkningsstudier (epidemiologiske undersøkelser) har en rekke forskere konkludert at kjøtt, spesielt rødt kjøtt, øker risikoen for ulike kreftformer, særlig tykktarm-, endetarm-, bryst- og prostatakreft.17 Imidlertid viser denne typen undersøkelser bare samvariasjon og ikke årsakssammenhenger, men på bakgrunn av resultatene kan man utlede hypoteser om mulige årsaker som kan testes i kontrollerte forsøk.

Forskere som mener at det er en sammenheng mellom kjøttspising og økt kreftrisiko, forklarer det blant annet med kjøttets relativt høye innhold av mettete fettsyrer og forekomsten av kreftfremkallende forbindelser i bearbeidete kjøttvarer. Dessuten hevder de at animalsk mat med et høyt fettinnhold øker kroppens produksjon av visse hormoner som kan øke risikoen for hormonfølsomme krefttyper. I feite matvarer akkumuleres også miljøgifter med hormonforstyrrende effekter som kan bidra til kreft. For øvrig inneholder kjøtt, særlig rødt kjøtt, hemjern (inngår i blodets hemoglobin) som kan øke nivået av kreftframkallende stoffer i tarmen.18 Sekundære gallesyrer kan også være en del av problemet. Når vi spiser fett og feite matvarer, skilles galle ut i tarmen, slik at fettsyrene kan absorberes. Visse bakterier i tarmen kan omdanne galle til sekundære gallesyrer som er kreftframkallende, og kjøtt kan fremme veksten av slike bakterier.

Når forskere skal tolke resultatene av befolkningsstudier og si noe om årsaker, står de overfor et vesentlig problem, nemlig alle de ulike variablene som opererer samtidig.19 Et høyt kjøttforbruk er blant annet forbundet med et høyt inntak av andre næringsmidler som kan bidra til sykdom (f.eks. raffinerte kornprodukter, pommes frites og brus), og med helseskadelige livsstilsvaner (slik som røyking og mangel på mosjon). Dette kan man kontrollere i større eller mindre grad avhengig av forsøksdesign, men i en del studier har man bare delvis korrigert for slike variabler. Dessuten kjenner man ikke absolutt alle faktorer som spiller inn, og hvordan disse virker sammen over tid.

Stekt kjøtt gir økt risiko

Nye studier gir grunn til å nyansere oppfatninga at kjøttspising medfører kreft. Flere forskere mener at økt risiko først og fremst skyldes bearbeidete kjøttprodukter som pølser, bacon og skinke, og kjøtt som har vært varmebehandlet ved relativt høy temperatur, mens rene og skånsomt tilberedte kjøttvarer i liten grad er forbundet med kreft.20,21

I forbindelse med EPIC-studien, en europeisk undersøkelse om kreft og ernæring, har nesten en halv million mennesker i ti land svart på spørsmål om kosthold og levevaner. De ble fulgt i flere år for å se hvilke faktorer som kunne tenkes å ha betydning for kreft. Tall som ble lagt fram i 2001, antydet at personer som spiste 60–80 gram bearbeidete kjøttprodukter per dag, tilsvarende en liten grillpølse, hadde 50 prosent høyere risiko for kreft i tykk- og endetarm sammenliknet med dem som spiste lite eller ingen kjøttvarer. Rent kjøtt fra storfe, gris, får, kylling og fisk ble ikke forbundet med økt kreftrisiko.

En nyere studie fra EPIC-prosjektet som i 2009 ble publisert i tidsskriftet The American Journal of Clinical Nutrition, viste i utgangspunktet ingen signifikant forbindelse mellom kjøttforbruk generelt og brystkreft. Da forskerne så nærmere på materialet, fant de at risikoen for brystkreft økte i betydelig grad hos befolkningsgrupper som spiste relativt mye kjøtt stekt ved høy temperatur.22 En slik sammenheng ble ikke påvist hos dem som spiste mest av kjøtt som var skånsomt varmebehandlet.

Den amerikanske forskeren Walter C. Willett, som i mer enn 25 år har samlet inn helse- og kostholdsdata fra store grupper med leger og sykepleiere, har også uttalt at økt kreftrisiko blant kjøttspisere kan skyldes de bearbeidete produktene og i mindre grad rent kjøtt.

Et argument som taler imot at kjøtt i seg selv er kreftframkallende, er at menneskeheten i store deler av sin nære og fjerne forhistorie spiste mye rødt kjøtt uten at man har kunnet påvise at det førte til kreft. Mistanken rettes derfor mot fremmedstoffer, tilsetningsstoffer, for eksempel nitritt, og skadelige forbindelser som dannes under grilling og steking, slik som nitrosaminer, PAH (polyaromatiske hydrokarboner) og HA (heterosykliske aminer).23,24 I et evolusjonært perspektiv er dette nye faktorer som kan tenkes å spille en rolle.

Selv om forskningsmaterialet er for lite til å komme med bastante konklusjoner om kjøtt og kreftrisiko, vil det være et godt råd å vise måtehold med en del bearbeidete kjøttprodukter og heller bruke mest mulig av rene kjøttvarer som blir utsatt for skånsom varmebehandling. Poenget er å varme råvarene slik at det dannes godt med aromastoffer og minst mulig av kreftframkallende forbindelser.

Mangel på vitamin B12

Mangel på vitamin B12 er et alvorlig problem med et vegetarisk kosthold, særlig vegandietten. Det kan øke risikoen for kreft, hjertekarsykdom, anemi, skader i nervesystemet, depresjon og psykiske lidelser.

En forholdsvis høy andel vegetarianere, først og fremst veganere og makrobiotikere (spiser stort sett i tråd med et vegankosthold) og i mindre grad lakto- og lakto-ovo-vegetarianere, viser metabolske særtrekk som indikerer mangel på vitamin B12.25 En undersøkelse av syvendedags adventister i Australia viste at over halvparten av dem hadde en vitamin B12-status i blodserum under gjeldende referanseområde. Rundt tre fjerdedeler hadde et nivå som lå lavere enn det den anerkjente vitamin B12-forskeren Viktor Herbert mener bør være nedre grense.26 En annen studie viste risiko for vedvarende mangel på vitamin B12 hos voksne som i barndommen fulgte et makrobiotisk kosthold, selv om de senere spiste moderat med animalsk mat.27 De klarte altså ikke å gjenopprette normal vitamin B12-status senere i livet. Funksjonell vitamin B12-mangel kan for eksempel bidra til et høyt nivå i blodet av den potensielt skadelige aminosyra homocystein og redusert antioksidantstatus.28

LES OGSÅ  Ernæringsmedisin først, men hvordan?

Noen studier viser at lavt nivå av vitamin B12 kan være forbundet med beinskjørhet (osteoporose). Her kan homocystein spille en rolle. Mangel på vitamin B12 kan som sagt øke nivået av denne aminosyra, og flere studier har vist at dette er koblet til osteoporose.29

Framfor alt viser undersøkelser at vitamin B12-mangel kan gi alvorlig nevrologisk sykdom hos barn som har fått vegankost. En studie utført av norske og nederlandske forskere viste at et lavt inntak av vitamin B12 gav redusert hukommelse og intelligens.30 Studien fulgte en gruppe barn som fikk et strengt vegetarisk kosthold fram til seksårsalderen. Resultatene viste også at barna hadde svekkede mentale evner i ungdomsalderen flere år etter at de gikk over til normal kost. Forskerne mener at slike seinvirkninger kan være langt mer utbredt enn tidligere antatt.

Vitamin B12 får vi hovedsakelig gjennom animalsk kost, men det blir ofte hevdet av vegetarianere at fermenterte (gjærete) matvarer og alger er gode kilder. Imidlertid er det slik at innholdet som er målt i ulike typer alger, for en stor del kan være såkalte korrinoider, det vil si B12-analoger som ikke er biologisk aktive. Det gjelder blant annet for ferskvannsalgen spirulina.31

Dårlig beinhelse?

Det er stilt spørsmål ved om et vegetarisk kosthold kan skade beinhelsa.32 Flere observasjonsstudier som har sammenliknet effektene av et vegetarisk kosthold med et blandingskosthold, har funnet både hos kvinner og menn lavere beinmasse og høyere forekomst av osteopeni (lav beinmasse) eller osteoporose (beinskjørhet).33 Hos barn er det blitt funnet lavere nivå av osteokalsin, en markør for beindanning.34 Andre studier har ikke funnet noen signifikant forskjell,35 eller til og med funnet høyere beinmassetetthet hos vegetarianere.36

Ifølge flere oversiktsartikler er dokumentasjonen for skadelige effekter på beinhelsa ikke entydig for vegetarianere generelt, men for veganere og makrobiotikere viser studiene en tydeligere sammenheng.37

En nederlandsk studie fra 2005 som undersøkte effektene av et makrobiotisk kosthold, viste at barn som vokste opp på en slik diett, hadde lavere beinmasse, og at denne tilstanden vedvarte etter hvert som de ble voksne.38 De klarte med andre ord ikke å hente igjen det tapte.

Forhold som påvirker beinhelsa er blant annet kostens innhold av kalsium, protein og vitamin D. Andre næringsstoffer, slik som magnesium, sink, bor og vitamin K, har også betydning. Det gjelder muligens også vitamin B12.

Kalsium er som kjent viktig for beinbygging, og veganere har lavere inntak enn for eksempel de som spiser melkeprodukter. I India er det mange vegetarianere. En nyere studie derfra viste at barn i seksårsalderen av mødre som konsumerte større mengder kalsium under graviditeten, hadde høyere beinmassetetthet enn barn av mødre som spiste mindre kalsium.39

Nok protein av høy biologisk kvalitet er også viktig for beinhelsa. Et høyt proteininntak kan øke utskillelsen av kalsium, men samtidig også øke opptaket. Vegankost mangler ofte en tilfredsstillende balanse mellom essensielle aminosyrer. Om dette har avgjørende betydning for beinhelsa, er uklart.40

Soya – et tveegget sverd

Soya blir mye brukt i vegetarkost fordi den er proteinrik og anvendelig i alt fra soyasauser og misosupper til soyaost og vegetabilske pølser. Dessuten har soyabønner ry for å inneholde en rekke helsefremmende stoffer, blant annet planteøstrogener.

Hittil har undersøkelser gitt motstridende resultater når det gjelder helseeffektene av planteøstrogener fra soya og andre planter – noen er negative, mens andre er positive. Mange kvinner tar tilskudd av planteøstrogener i tablettform og mat hvor slike stoffer er tilsatt for å døyve plagene i overgangsalderen. Dette er en praksis mange forskere diskuterer helsekonsekvensene av.

Enkelte forskere mener at den lave forekomsten av brystkreft i Japan delvis kan skyldes at japanere har et kosthold med mye soya. Andre studier tyder på at planteøstrogener faktisk kan øke risikoen for brystkreft. En forklaring på de sprikende resultatene kan være at planteøstrogener er gunstige i små mengder, men skadelige i store doser.

I forbindelse med en studie fikk forsøksmus genistein, et planteøstrogen fra soya. De fant at dyras tymuskjertel – som produserer immunceller – krympet med opptil 80 prosent sammenliknet med de som ikke fikk genistein. Spedbarn som får soyabaserte morsmelkerstatninger, har 200 ganger så høye nivåer av genistein i blodet sammenliknet med de som ammes eller gis erstatninger basert på kumelk. Ingen vet i dag om spedbarnas immunsystem påvirkes av hormonliknende stoffer i morsmelkerstatning, men den omtalte studien er bare ett av mange bidrag som diskuterer problematiske sider ved soyaprodukter.

Som andre belgvekster og korn inneholder også soya antibeitestoffer og enzymhemmere som reduserer kroppens opptak av blant annet mineraler og protein. Disse stoffene brytes til en viss grad ned når soyabønnene blir spiret eller gjæret, slik man gjør mye i Asia. Det taler for at man bør bruke soya på tradisjonelt, asiatisk vis, nemlig i form av spirer eller gjærede produkter som soyasaus, tempeh, miso og natto. Ikke alle vegetarianere er like bevisst på dette. I stedet bruker de masse tofu, ”soyaost”, som er et ugjæret, raffinert produkt. Der er bønnenes fiber fjernet, noe som reduserer innholdet av antibeitestoffer, men likevel kan næringsverdien ikke måle seg med de andre variantene. I Østen ble forøvrig tofu spist av munkene i store mengder for å holde nede seksualdriften.

Lang forhistorie med kjøtt

I løpet av 1930- og 40-årene studerte den amerikanske tannlegen og forskeren Weston A. Price kostholdet til 14 ikke-industrialiserte folkeslag.41 Ingen av dem spiste bare plantekost. Alle samfunnene verdsatte høyest animalske matvarer, som de mente var en forutsetning for god helse, normal reproduksjon og sunne barn. Nye funn tyder på at det moderne menneskets forfedre begynte å spise kjøtt tidligere enn før antatt, kanskje allerede for 3,6 millioner år siden.

For å bevare god helse er det selvfølgelig viktig å bruke animalsk mat med omtanke og være bevisst på hvilke deler av dyret man spiser og hvor mye, hvordan man tilbereder kjøttet og hva man spiser det sammen med. Det er ikke optimalt å bruke for eksempel mye muskelkjøtt og egg, slik mange gjør i dag som praktiserer et steinalder- eller lavkarbokosthold, mens man samtidig inntar lite innmat, bindevev, brusk og fett. Resultatet kan bli et ubalansert inntak av viktige aminosyrer og andre næringsstoffer med påfølgende helseproblemer. Karakteristisk for kostholdet i steinalderen og i naturnære eller tradisjonelle samfunn var at man i overveiende grad brukte hele dyret. Først da kan man snakke om et fullverdig kosthold eller optimalernæring.42 Ressursutnyttinga blir også bedre.

Rådet er derfor å velge de feiteste stykkene av muskelkjøttet, for eksempel langs ryggen, ribbeina, i halepartiet og tunga. Sammen med muskelkjøttet bør man dessuten legge vekt på hjemmelagd kjøtt- og fiskekraft, margbein, talg og skjeldre, kvernet kjøtt med en del fett og bindevev samt innmat som lever og nyrer.

LES OGSÅ  – Kjøtt er ideell mat for spedbarn

Laktovegetarisk

Det er flere veier til god helse avhengig av hva man tåler av ulike matvarer (se VOF nr. 2/2011). Selv om vi mener at kjøtt, innmat, fisk, sjømat og animalsk fett er grunnlaget i et optimalt kosthold, vil en del oppleve å ha god helse ved å sette sammen en balansert meny av grønnsaker, bær, frukt, nøtter, frø, belgvekster, melkeprodukter og eventuelt egg. Streng vegetarianisme med bare plantekost anbefales derimot ikke på grunn av økt risiko for næringsmangler og sykdom. Hvis man velger å leve uten kjøtt og fisk, bør man i det minste spise andre animalske matvarer, slik som smør, rømme, ost, yoghurt og egg, såfremt man tåler disse matvarene. Dessuten bør man ta tilskudd av ulike næringsstoffer som det ofte er for lite av i kosten.

Kilder:

1.  Jenkins DJA, Kendall CWC, Marchie A mfl. Type 2 diabetes and the vegetarian diet. American Journal of Clinical Nutrition 2003; 78(suppl): 610S-6S.

2.  Key TJ, Fraser GE, Thorogood M mfl. Mortality in vegetarians and nonvegetarians: detailed findings from a collaborative analysis of 5 prospective studies. American Journal of Clinical Nutrition 1999; 70(suppl): 516S-24S.

3.  Fraser GE. 1999. Associations between diet and cancer, ischemic heart disease, and all-cause mortality in non-Hispanic white California Seventh-day Adventists. American Journal of Clinical Nutrition 7(3 Suppl): 532S-38S.

4.  Mysterud I. Mat, menneske og evolusjon. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2006.

5.  Braly J, Hoggan R. Dangerous grains. Why gluten cereal grains may be hazardous to your health. New York: Avery Penguin Putnam Inc., 2002.

6.  Lindeberg S. Food and western disease. Health and nutrition from an evolutionary perspective. Oxford: Wiley-Blackwell, 2010. 

7.  Su RK. Carbohydrates can kill. Virginia: JEV Publishing, 2009.

8.  Lutz W. Leben ohne Brot. Die wissenschaftlichen Grundlagen der kohlenhydratarmen Ernährung. 15 Auflage. Gräfeling, Tyskland: Informed Presse- & Werbe GmbH, 2004.

9.  Bowden J. Living low carb. New York: Sterling Publishing Co., Inc. , 2010.

10.  Westman EC, Phinney SD, Volek JS. The new Atkins for a new you. The ultimate diet for shedding weight and feeling great. New York: Fireside, 2010.

11.  Kwasniewski J. Optimal nutrition. Warszawa: Wydawnictwo WGP, 1999.

12.  Su RK. Carbohydrates can kill. Virginia: JEV Publishing, 2009.

13.  Pala V, Krogh V, Berrino F mfl. Meat, eggs, dairy products, and risk of breast cancer in the European Prospective Investigation into Cancer and Nutrition (EPIC) cohort. The American Journal of Clinical Nutrition 2009; 90: 602-12.

14.  Thorogood M, Mann J, Appleby P mfl. 1994. Risk of death from cancer and ischaemic heart disease in meat and non-meat eaters. BMJ 308: 1667-70.

15.  Thomas P. 1998. Vegetarian diets. Is avoiding meat good for everyone? What Doctors Don’t Tell You 9(8): 1-4.

16.  Wiwanitkit V, Soogarun S, Suwamsaksri J. Red blood cell parameters of Thai vegans compared with non-vegetarians. Journal of Nutritional & Environmental Medicine 2004; 14: 303-6.

17.  Genkinger JM, Koushik A. Meat consumption and cancer risk. PLoS Medicine 2007; 4:1883-6.

18.  Tasevska N, Sinha R, Kipnis V mfl. A prospective study of meat, cooking methods, meat mutagens, heme iron, and lung cancer risks. The American Journal of Clinical Nutrition 2009; 89: 1884-94.

19.  Genkinger JM og Koushik A. Meat consumption and cancer risk. PLoS Medicine 2007; 4:1883-6.

20.  Pala V, Krogh V, Berrino F mfl. Meat, eggs, dairy products, and risk of breast cancer in the European Prospective Investigation into Cancer and Nutrition (EPIC) cohort. The American Journal of Clinical Nutrition 2009; 90: 602-12.

21.  Tasevska N, Sinha R, Kipnis V mfl. A prospective study of meat, cooking methods, meat mutagens, heme iron, and lung cancer risks. The American Journal of Clinical Nutrition 2009; 89: 1884-94.

22.  Pala V, Krogh V, Berrino F mfl. Meat, eggs, dairy products, and risk of breast cancer in the European Prospective Investigation into Cancer and Nutrition (EPIC) cohort. The American Journal of Clinical Nutrition 2009; 90: 602-12.

23.  Møllersen L. Heterocyclic amines, azoxymethane and retinoic acid increase intestinal tumourigenesis in Min/+ mice. Avhandling. Oslo: Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo, 2006.

24.  Persson E. Modifying cooking practices to reduce the formation of heterocyclic amines. Avhandling. Lund: Division of Applied Nutrition and Food Chemistry, Department of Food Technology, Engineering and Nutrition, Lund University, 2004.

25.  Herrmann W, Schorr H, Obeid R mfl. Vitamin B-12 status, particularly holotranscobalamin II and methylmalonic acid concentrations, and hyperhomocysteinemia in vegetarians. American Journal of Clinical Nutrition 2003; 78: 131-6.

26.  Hokin BD, Butler T. Cyanocobalamin (vitamin B-12) status in Seventh-day Adventist ministers in Australia. American Journal of Clinical Nutrition 1999; 70(suppl): 576S-8S.

27.  van Dusseldorp M, Schneede J, Refsum H mfl. Risk of persistent cobalamin deficiency in adolescents fed a macrobiotic diet in early life. American Journal of Clinical Nutrition 1999; 69: 664-71.

28.  Herrmann W, Schorr H, Purschwitz K mfl. Total homocysteine, vitamin B12, and total antioxidant status in vegetarians. Clinical Chemistry 2001; 47: 1094-101.

29.  Arbor Clinical Nutrition Updates 2007 (September);282:1–3 ISSN 1446–5450. 

30.  Johnsen JB, Fønnebø V. 1991. Vitamin B12-mangel ved strengt vegetabilsk kosthold. Tidsskr Nor Lægeforen 111(1): 62-4.

31.  Herbert V. Vitamin B12: plant sources, requirements, and essay. American Journal of Clinical Nutrition 1988; 48: 852-8.

32.  Arbor Clinical Nutrition Updates 2007 (September);282:1–3 ISSN 1446–5450. 

33.  Fontana L, Shew JL, Holloszy JO mfl. Low bone mass in subjects on a long-term raw vegetarian diet. Arch Intern Med. 2005;165:684-9.

34.  Ambroszkiewicz J, Shew JL, Holloszy JO mfl. Low levels of osteocalcin and leptin in serum of vegetarian prepubertal children. Med Wieku Rozwoj.;7:587-91.

35.  Marsh AG, Sanchez TV, Chaffee mfl. Bone mineral mass in adult lacto-ovo-vegetarian and omnivorous males. Am J Clin Nutr. 1983;37:453-6.

36.  Marsh AG, Sanchez TV, Michelsen O mfl. Vegetarian lifestyle and bone mineral density. Am J Clin Nutr. 1988;48(suppl):837S-41S.

37.  Smith AM. Veganism and osteoporosis: a review of the current literature. Int J Nurs Pract. 2006;12:302-6.

38.  Parsons TJ, van Dusseldorp M, Seibel MJ  mfl. Are levels of bone turnover related to lower bone mass of adolescents previously fed a macrobiotic diet? Exp Clin Endocrinol Diabetes. 2001;109:288-93.

39.  Ganpule A, Yajnik CS, Fall CH mfl. Bone mass in Indian children – relationships to maternal nutritional status and diet during pregnancy: the Pune Maternal Nutrition Study. J Clin Endocrinol Metab. 2006;91:2994-3001.

40.  Arbor Clinical Nutrition Updates 2007 (September);282:1–3 ISSN 1446–5450. 

41.  Price WA. Nutrition and Physical Degeneration. New Canaan: Keats Publishing, 1945/1989.

42.  Kwasniewski J. Optimal nutrition. Warszawa: Wydawnictwo WGP, 1999.


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…? 


Del gjerne med dine venner