Som om ikke «kampen mot kreft» er nok. Kampen står også om hvem som skal definere, informere og mene. Pasienten har alt å tape på det.

Av Julia Schreiner Benito

Det blinker i de skarpeste sverd når temaet er kreft. Vitenskapelig metode er å utfordre, kritisere og diskutere for å komme til stadig bedre svar. Den siste tids debatter har imidlertid vist at fagfeltet preges av «eksperter» som vil beholde makten over definisjonene, både på «god behandling» og på hvordan kreft oppstår. Det er dogmatisk og uvitenskapelig.

Helsemagasinet hadde nylig en kronikk i Forskersonen, vi skrev blant annet at feil kosthold, antibiotika og cellegiftbehandling kan ødelegge det kreftbeskyttende tarm-mikrobiomet og dermed redusere overlevelse av kreftbehandling. Nivået er trist når biolog Sigrid Bratlie i sitt tilsvar betegner vår kronikk som «skrevet av representanter for et alternativt helsemagasin» som hun hevder er fullt av feil, men uten å vise hvilke.

WHO definerer nå kreft som en kronisk sykdom, og vi burde kunne forvente at Kreftforeningens talsperson Bratlie åpnet for flere tilnærminger enn standard behandling. Om du søker på melatonin/cancer, curcumin/cancer eller Metformin/cancer, finner du tusenvis av studier i databasen PubMed.

I stedet tyr Bratlie til stemplingen «alternativt» og avslutter sitt tilsvar: «kreftlegene er bedre enn både meg og formidlere av alternative helseråd til å gi de beste medisinske rådene om hva som er best for den enkelte når kreft rammer.»

Nettopp motstanden mot «alternative helseråd» er en del av problemet.

Gjennom tidene har Kreftforeningen gitt seks milliarder kroner til forskning, det er ca. ti milliarder i dagens verdi. Minimalt har gått til forskning på de faktorer i livsstil og kosthold som vi i dag vet kan påvirke kreft både positivt og negativt.

Mulighetene er mange innen kosthold, naturmidler, livsstil, skreddersydde tilskudd og gjenbruksmedisiner. Slike er stort sett rimelige og har få eller ingen bivirkninger.

Kreftlege: – Det der er som sjaman Dureks medaljonger!

Nylig hørte jeg et opptak av en fortvilet samtale mellom en kreftlege, pasienten og hennes datter. Kreftlegen sier at de ikke har mer behandling å tilby den 66 år gamle kvinnen med bukspyttkjertelkreft som har spredt seg. Hun kommer til å dø, sier han. Datteren tar opp samtalen uten at kreftlegen vet det. Hun viser til forskning på en mulig sammenheng mellom soppinfeksjon og bukspyttkjertelkreft.

– Hva med behandling mot sopp? spør datteren.
– Det der høres ut som medaljongene til sjaman Durek, svarer kreftlegen.

Datteren fremholder at dette må være verdt et forsøk, og nå blir kreftlegen irritert:
– Dette er ikke en sykdom vi kan helbrede, dette vil hun dø av og med, og vi må forholde oss til det vi gjør i Norge og at vi er fagpersoner som er de mest oppdaterte på faglitteraturen!

– Mange fagpersoner vil være uenig med deg, sier datteren.
– Ja, som sjaman Durek.

Hva er kilden til slik motvilje? Prestisje? Anseelse? Makt? Penger? Ignoranse? Skråsikkerhet? Tidspress? Trolig en blanding, og sikkert er at pasienten taper. 

Sminka tall ved siden av Vippsen hos Kreftforeningen

Det ser fint ut: «I dag overlever 3 av 4 kreft. Det er dobbelt så mange som for 50 år siden. Les om ferske forskningsgjennombrudd», står det på Kreftforeningens nettside ved siden av Vippsen. Du trenger ikke å være statistiker for å se at det skurrer eller matematiker for å vite at tall sminkes.

Tallene som Kreftforeningen reklamerer med betyr ikke nødvendigvis at pasientene lever lenger eller får bedre livskvalitet av standard behandling. Behandlingen flagges som en suksess, men kreft er nå blant verdens hyppigste dødsårsaker og stadig flere yngre dør. At flere dør og at behandlingen er super kan neppe være sant samtidig.

Få studier bruker overlevelse som endepunkt

Denne analysen, publisert i The British Medical Journal i 2017, fant at kun 26 prosent av studiene brukte overlevelse som sitt primære sluttpunkt. Resten brukte surrogatmarkører, for eksempel:

Hvis en pasient har en 5 x 5 centimeter svulst i bukspyttkjertelen, og behandlingen krymper den til 1 x 1 centimeter, blir det registrert som vellykket behandling. Men en krympet svulst ikke er det samme som en kur. Svulsten kan vokse igjen, ofte i hissigere utgave.

Tidlig diagnostisering bedrer prognose, men bidrar også til å pynte på statistikken. Det er en vesensforskjell mellom statistisk og reell overlevelse. Akkurat som at det er forskjell på å studere overlevelse og dødelighet.

Ingen mulighet til å gi informert samtykke

Enhver pasient som blir tilbudt medisinsk behandling skal få nok informasjon til å kunne foreta et såkalt informert samtykke. Kjenner du noen i det offentlige systemet som forteller deg hvor lite som skal til for at produsenten kan kalle en cellegift for «effektiv»? Siden 1992 har en ikke behøvd å bevise at pasienten lever lenger på cellegift enn uten. Det holder å vise at svulsten krymper, eller at tilbakefall uteblir en viss periode.

Kreftbehandling kan gjøre mer skade enn nytte, men pasienten får minimal informasjon om dette, hvordan cellegifter faktisk virker og hva som menes med «effekt».  

Hva er en kreftoverlever, egentlig?

Offentlige krefttall regner typisk for fem år, og det ser pent ut. Et eksempel:

Etter mammografi får kvinnen på femti vite at hun har brystkreft. Hun gjennomgår «pakkeforløpet» og lever på femårsdagen etter diagnostisering. Men hun dør dagen etter, kanskje av behandlingens bivirkninger, kanskje av kreften, kanskje av en blanding. Hun havner likevel i kategorien «overlever». Tallene sier altså lite om faktisk livsforlengelse eller livskvalitet.

Et mer meningsfullt mål er å se på faktisk levetid mot forventet levetid uten brystkreft, og å sammenlikne dette med pasienter som ikke får behandling.

Monopol på behandling med diskutabelt resultat

I stedet for ydmykt å erkjenne og beklage at pasienten må bli sin egen forsker og lege, tyr mange «eksperter» til hån, arroganse og dogmatisk tilnærming. Jeg er bombesikker på at vi alle vil tjene på at rommet for å diskutere og definere blir større.

Våre myndigheter har gitt «kreftbransjen» monopol på å behandle, men resultatet av behandlingen er diskutabelt, så la oss i det minste diskutere respektfullt! Det er på tide å anerkjenne «alternative» tilnærminger, stemmer og definisjoner.

Misvisende å hevde at kreftbehandlingen er revolusjonert

Fremskreden kreft har omtrent samme resultat av behandling nå som i 1965, ifølge onkolog og professor Azra Reza.
I USA er aldersjustert dødelighet for alle kreftformer forbedret med kun fire prosent siden 1950, viser hun sin bok «The first Cell. And the Costs of Pursuing Cancer to the Last” fra 2019. Her skriver hun:

«95 prosent av de eksperimentelle medikamentene som kommer på markedet, mislykkes. Ved de resterende fem prosentene har 70 prosent av dem null effekt på overlevelse, mens 30 til 70 prosent faktisk skader pasienten».

En artikkel fra 2017 publisert i JAMA Oncology viser at av 62 nye kreftmedikamenter som ble godkjent mellom 2003 og 2013, kun ga 43 prosent forlenget overlevelse på tre måneder eller lenger. Videre:

• 11 % forlenget overlevelse på mindre enn tre måneder
• 15 % ukjent forlenget overlevelse
• 30 % ingen forlenget overlevelse
• 45 % assosiert med redusert pasientsikkerhet

En studie fra 2017 publisert i British Medical Journal (BMJ) ga lignende konklusjoner. Den vurderte overlevelse og bedret livskvalitet av 48 kreftmedisiner godkjent av Europa av European Medicines Agency (EMA) mellom 2009 og 2013:
“Denne systematiske evalueringen av godkjennelser viser at de fleste legemidler kom på markedet uten bevis for fordeler om overlevelse eller livskvalitet. Etter et minimum på 3,3 år etter lansering var det fremdeles ingen avgjørende bevis for at disse stoffene forlenget eller forbedret levetiden for de fleste kreftindikasjoner. Ved overlevelsesgevinst sammenlignet med eksisterende behandlingsalternativer eller placebo, var den ofte marginal.»