I en tid med økende antibiotikaresistens seiler infeksjonssykdommer opp som stadig større utfordringer. Nedkjemping av bakterier blir stadig vanskeligere, og forebygging blir derfor enda viktigere. Har vi som samfunn oversett en sentral tilnærming til forebygging? Noen mener homøopati kan utgjøre en billig, effektiv og bivirkningsfri form for forebygging av infeksjoner. La oss ta en kikk på dette.

Når man snakker om å forebygge sykdom, tenker man oftest langs to hovedlinjer. Én tilnærming fokuserer på kosthold, mosjon, dagslys, naturkontakt, bruk av nytelsesmidler som røyk og alkohol og eventuelt eksponering for miljøgifter og/eller stråling. En sunn organisme har overskudd på elektroner og er dermed beskyttet mot oksidanter i ulike varianter prosesser. Et elektronoverskudd gir oss bedre balanse så vi ikke utvikler kroniske sykdommer, inkludert ha god motstandskraft mot infeksjoner. En annen tilnærming fokuserer på å forebygge infeksjoner og sykdommer som er forårsaket av infeksjoner (som livmorhalskreft) ved hjelp av vaksiner. Dette har vært samfunnets og helsevesenets hovedstrategi i mange tiår.

En tredje tilnærming er bruk av homøopatiske midler – en av de terapiformene som er mest latterliggjort og utskjelt de siste tiårene, spesielt i Norge og Sverige. I mange andre europeiske og asiatiske land (særlig India) er bildet mer nyansert. Det har sammenheng med at utøverne har homøopati som en spesialitet som del av den medisinske utdanningen. Bildet er mer nyansert i Tyskland, Sveits, Storbritannia, Sør-Europa samt deler av Øst-Europa.

Hovedinnvendingen fra etablerte utøvere er at det i de homøopatiske midlene, altså løsningene (vann, alkohol) eller sukkerkulene som inntas, ikke kan finnes kjemiske rester etter stoffet som opprinnelig ble oppløst i fortynninger over D24. Dette skyldes Avogadros konstant (ca. 6,022 × 10²³), som definerer det fysiske skillet for hvor mange molekyler det finnes i et stoff. I homøopatien lages fortynninger (potenseringer) i tideler (D-skalaen). En D24-fortynning betyr at utgangsstoffet har blitt fortynnet i forholdet 1:10 tjuefire ganger, noe som tilsvarer en fortynningsgrad på 10-²⁴.

Homøopatene er derimot opptatt av at det i løsningene blir igjen en eller annen form for informasjon om det opprinnelig oppløste stoffet. Vann antas å ha en «hukommelse» for svake elektromagnetiske signaler fra stoffer som løses opp og ristes, og disse signalene påvirker kroppens fysiologi. Hvordan kan dette kobles til forebygging av noe så alvorlig som infeksjonssykdommer? La oss først se på et eksempel fra virkeligheten.

Historikk

Den tyske legen Samuel Hahnemann (1755–1843) utviklet grunnlaget for homøopatien på slutten av 1700-tallet. Han oppdaget det som er homøopatiens grunnprinsipp ved en tilfeldighet. Hahnemann fikk i seg en kur mot malaria (kinin) og opplevde de samme effektene som malariaen selv forårsaket. Nysgjerrig fortsatte han med grundig undersøkelse av fenomenet, og til slutt utviklet han et helt medisinsk system basert på «likhetsloven»: Et middel lagd av en bestemt plante (eller annet stoff) som forårsaker visse symptomer, kan også stimulere kroppen til å helbrede liknende symptomer hos en som er syk.

Hahnemann fant minst 90 midler mot sykdomstilstander som varierte fra hudsår til skarlagensfeber og utviklet også midler som kunne brukes til å forhindre at sykdom oppsto i utgangspunktet (homøopatiske profylakser). Dette kan oppfattes som «homøopatiske vaksiner».

Forebyggende bruk av homøopati

Den australske homøopaten og forskeren Isaac Golden, PhD, mener at historisk bruk av homøopati for å forebygge infeksjonssykdommer er overbevisende.4 Dette handler primært om å bruke såkalte nosoder, altså homøopatiske midler lagd fra sykdomsorganismer (som bakterier og virus). I tillegg handler det om å bruke midler homøopater gjennom erfaring har oppdaget kan være effektive. Selv om mange er overbevist om effekten av forebyggende homøopatiske tiltak mot infeksjonssykdommer, er slik behandling også blitt møtt med kritikk.5

Ikke uventet har verken Nord-Amerika eller Vest-Europa vært noen pådrivere for å teste homøopati mot infeksjoner. Som de fleste vet, står farmasøytisk industri sterkt i disse delene av verden, og denne industrien har stor påvirkning på leger, helsevesen og medisinen som fag. Her handler forebygging primært om bruk av vaksiner og behandling om bruk av antibiotika og syntetiske medikamenter.

Derimot har et relativt fattig land som Cuba vært ledende innen utvikling og bruk av nosoder for å bedre folkehelsen. Her har leger bred erfaring med bruk av nosoder som enebehandling eller i kombinasjon med andre homøopatiske midler som forebygging. De har brukt disse for ulike sykdommer som hepatitt A, kolera, denguefeber, leptospirose, svineinfluensa, pneumokokkinfeksjoner og øyekatarr (viral konjunktivitt).6 Den kubanske erfaringen skapte betydelig internasjonal interesse blant både homøopater og forskere som var villige til å se på de positive resultatene, selv om virkningsmekanismen ble ansett som «usannsynlig» i henhold til det rådende farmasøytiske paradigmet.1

Eksempler fra virkeligheten

En av de første moderne registrerte bruksområdene for homøopatiske midler for sykdomsforebygging var under spanskesyken i 1918. Arkivene til helsemyndighetene i USA (CDC) anslår at rundt 500 millioner mennesker – en tredjedel av verdens befolkning på den tiden – ble syke med et H1N1-virus. Antall dødsfall på verdensbasis ble anslått til 50 millioner.2

I 2006 distribuerte en gruppe leger et homøopatisk forebyggende middel (profylakse) mot den myggbårne virussykdommen chikungunya til 1061 personer i Kerala, India. Bare 17 prosent av de som tok homøopatisk profylakse, fikk sykdommen, og de som ble rammet, fikk oftest mildere symptomer enn vanlig. Over 73 prosent av de ubeskyttede fikk chikungunya, noe som resulterte i en effektivitet på 82 prosent av det homøopatiske middelet. Ingen bivirkninger ble funnet av den homøopatiske behandlingen.3

På den annen side anbefalte tilsynsmyndighetene i USA (FDA, CDC) 15. mai 2025 å sette bruken av vaksinen mot chikungunya (Ixchiq) på pause hos personer over 60 år. Dette skyldtes alvorlige bivirkninger, inkludert nevrologiske problemer, hjertelidelser og to dødsfall hos personer som fikk den.

Sammenliknet med skolemedisinske leger, som mistet omtrent 30 prosent av pasientene sine, indikerer registreringer at homøopater som brukte symptomspesifikke midler, inkludert midler laget av gul sjasmin (Gelsemium sempervirens), opplevde en dødelighet på litt over 1 prosent.7

Meningokokker (Neisseria meningitidis) kan føre til en alvorlig hjernehinnebetennelse. Betennelsen kan utvikle seg raskt og gir stor dødelighet og sykelighet over hele verden. Under et utbrudd av meningokokkmeningitt i 1974 i Brasil ble homøopatisk profylakse med Meningococcinum-nosode gitt til 18 640 personer. Nosoden viste 95 prosent effektivitet over 6 måneder.8

En liknende studie er utført under et utbrudd av samme sykdom i en annen by i Brasil i 1998. Da ble middelet administrert frivillig til 65 826 personer i alderen 0 til 20 over 3 dager ved offentlige helseklinikker. En kontrollgruppe på 23 532 personer fikk ikke middelet. I løpet av det påfølgende året var det fire tilfeller blant de som ble gitt det homøopatiske middelet, og 20 tilfeller blant de som ikke fikk det. Programmet ga 95 prosent beskyttelse mot den alvorlige bakterieinfeksjonen etter 6 måneder og 91 prosent etter 12 måneder, og resultatene var statistisk signifikante.9 Forfatterne fra disse to studiene av meningokokkmeningitt konkluderte med at Meningococcinum beskyttet mot sykdommen og økte motstanden mot meningitt.1

Sent i 2007, under en årlig epidemi av den bakterielle blodinfeksjonen leptospirose, distribuerte den kubanske regjeringen et homøopatisk middel (såkalt nosode) lagd av selve sykdomsorganismen til 2,3 millioner mennesker med høy risiko for infeksjon. Den gjenværende befolkningen på 8,8 millioner ble ikke behandlet. Forekomsten av sykdommen falt med 84 prosent i behandlede områder i løpet av uker, mens epidemien økte med 22 prosent i ubehandlede provinser. Den beskyttende effekten fortsatte inn i 2008.10

Under et utbrudd av den myggbårne virussykdommen denguefeber i Delhi i 1996 distribuerte Central Council for Research in Homeopathy middelet Dengueinum 30 (framstilt fra serum fra personer som led av denguefeber) til 39 200 personer som ikke var berørt og bodde i de hardt berørte områdene for å forebygge sykdommen. Oppfølging etter 10 dager avdekket feber, hodepine og kroppssmerter hos kun fem personer.11

I 2008, under et utbrudd av denguefeber, gjennomførte et fylke i Rio de Janeiro, Brasil, en «homøopatisk kampanje» mot denne sykdommen. Et profylaktisk middel ble gitt til 156 000 asymptomatiske pasienter, og 129 doser av middelet Genus Epidemicus (GE) ble gitt til symptomatiske pasienter på poliklinikker. GE er et homøopatisk middel (eller midler) som en rekke autoriserte homøopatiske leger har identifisert og blitt enige om som spesifikke og passende for behandling av vanlige symptomer på en bestemt epidemi, som pustevansker, bjeffende hoste, frysninger, feber osv. På tre måneder falt febertilfellene med 93 prosent sammenliknet med samme periode i 2007. Imidlertid økte forekomsten av tilfeller med 128 prosent i de resterende, ubehandlede områdene av byen.12

I India brukes homøopatisk forebygging også i håndteringen av epidemier av japansk encefalitt i delstaten Andhra Pradesh. Her tyder rapporter på at dødeligheten falt fra 1511 barn (1993–1999) til 391 barn (2000–2004) etter at homøopatisk forebygging (med Belladonna, Calcarea carbonica og Tuberculinum) ble introdusert i 1999. Her ble nosoden Tuberculinum brukt for å forhindre tilbakefall.13

Nosoder versus vaksiner i epidemier

Selv om vaksiner kan være effektive, er det flere utfordringer i utviklingen av dem. Med unntak av det verden opplevde under koronapandemien, der man hasteutviklet genterapi og kalte det vaksiner, tar det lang tid å utvikle nye vaksiner (mer enn 5 år). Vaksiner må oppbevares og lagres på forsvarlig vis, og de må holdes kjølige under transport, levering og til de tas i bruk. De må reguleres nøye, krever medisinsk utstyr som sprøyter for å bli administrert, er dyre, tar relativt lang tid å gi effekt og er begrenset til spesifikke stammer av virus/bakterier. Hvis en vaksine ikke «treffer» riktig type patogen, vil den ha liten eller ingen effekt. I tillegg kommer problemstillinger forbundet med tilsetningsstoffer i vaksiner og bivirkninger.1

Som en motsetning til dette er midlene som brukes til homøopatisk forebygging, enkle å administrere da de kan gis oralt.1 De er helt naturlige og har sjelden bivirkninger. Slike midler er trygge for mennesker i alle aldre.14 De er billige – mye billigere enn vaksiner.1 Imidlertid krever homøopatisk behandling inngående kunnskaper om hvilke midler som kan brukes i hvert tilfelle – i motsetning til for eksempel store doser vitamin C mot virussykdommer.

Avrunding

Forkjempere for bruk av homøopati til å forebygge infeksjoner hevder at tiltak både på kort og lang sikt gir beskyttende effekter på mellom 63 og 99 prosent.4 Imidlertid innvender vanlige medisinske og vitenskapelige organer at homøopatisk profylakse mangler et strengt, evidensbasert grunnlag for måling av immunrespons. Dette er riktig, men homøopatene er uenige i premisset om at produksjon av antistoffer er viktigste parameter for å måle effekt på immunsystemet. Homøopatiske nosoder stimulerer ikke produksjonen av antistoffer, men angis å redusere mottakeligheten for sykdom ved å styrke hele kroppen, og kroppen har allerede flere andre forsvar på plass. Cytokiner, T-celler og nøytrofile celler er bare noen få av mange adaptive cellulære responser som er naturlige antivirale mekanismer i kroppen. Nøytrofile celler er en type hvite blodceller som lager nettverk av fibre som binder sykdomsframkallende organismer.2

Det er imidlertid lett å finne feil og mangler ved de studiene og eksperimentene som er utført på effekten av forebyggende homøopati. I tillegg er en del av studiene lite tilgjengelige for mange. Få er for eksempel indeksert i den mye brukte databasen PubMed, og enkelte forskningsrapporter er heller ikke formelt publisert i vitenskapelige tidsskrifter. Fordi homøopatiens virkningsmekanisme(r) er dårlig forstått, er det lett å avvise resultater man ikke fester lit til eller synes virker for gode til å kunne være virkelige.

Jeg har forståelse for denne typen innvendinger og vurderinger, men en manglende forståelse av virkningsmekanismene er ikke et holdbart argument mot metoden eller utfall av tiltak i den virkelige verden. Resultatene fra en del av testene som er gjennomført, ville imponert absolutt alle hvis det hadde dreid seg om et kjemisk stoff eller en vaksine. Da ville det vært massive kampanjer (fra farmasøytisk industri) og folkekrav om å ta dem i bruk så raskt som mulig, og helsemyndighetene ville trolig godkjent metoden i rekordfart.

Som et minimum burde sentrale forskningsmiljøer gått grundigere inn i tematikken med homøopati mot infeksjonssykdommer. De empiriske testene tilsier at dette ville vært fornuftig bruk av forskningsressurser, både for å få pålitelige data om hva man kan oppnå med slik terapi mot ulike infeksjonssykdommer og for å forstå virkningsmekanismer bedre.

Det er imidlertid lite sannsynlig at dette vil skje med det første. Den farmasøytiske industrien påvirker mye i vestlige land, og det er ikke i deres interesse at slik forskning blir gjennomført. I tillegg er (skole)medisinen svært negativ til alt som har med naturmedisin å gjøre og spesielt homøopati.

Etter min oppfatning er det trist at homøopatiske midler ikke brukes i større grad, siden de er billige og gir minimale bivirkninger, sammenliknet med vaksiner og syntetiske medikamenter. Mange vaksiner inneholder en rekke helseskadelige stoffer (som aluminium). Noen dør av vaksiner, men ingen dør av homøopatiske midler. Hvis effekten av forebyggende homøopati mot infeksjoner er så god som det eksisterende datamaterialet antyder, vil det være enorme samfunnsøkonomiske gevinster å forebygge infeksjoner ved hjelp av homøopati.

Vi skal imidlertid huske på at verden er mer enn Norge og vestlige land. Som Isaac Golden har påpekt:4 «Homøopatisk profylakse er verdifull, spesielt i situasjoner der vaksinasjon ikke er mulig, enten fordi det ikke finnes noen vaksine mot sykdommen, eller når en eksisterende vaksine ikke kan skaffes i tilstrekkelige mengder, eller i tide til å behandle et utbrudd. Imidlertid har den også potensiell verdi i alle andre situasjoner der immunisering er nødvendig.»

Kilder

• Nayak D, Varanasi R. Homoeopathic nosodes, a neglected approach for epidemics: A critical review. Indian Journal of Research in Homoeopathy 2020;14: 129–35. https://www.ijrh.org/journal/vol14/iss2/7/
• Montana C. A tale of two remedies. What Doctors Don't Tell You 2025; juli/august: 40–7. https://www.wddty.com/features/beyond-the-needle-the-case-for-homeopathy-in-disease-prevention/
• Rejikumar N. A study on the prophylactic efficacy of homeopathic preventive medicine against Chikungunya fever. 2006 (sitert etter Montana 2025). https://www.researchgate.net/publication/339029382_A_STUDY_ON_THE_PROPHYLACTIC_EFFICACY_OF_HOMOEOPATHIC_PREVENTIVE_MEDICINE_AGAINST_CHIKUNGUNYA_FEVER
• Golden I. Large scale homoeoprophylaxis: Results of brief and long-term interventions. American Journal of Homeopathic Medicine 2019; 12: 31–7. https://drsharif.com/wp-content/uploads/2019/06/Large-Scale-Homoeoprophylaxis.pdf
• Rieder MJ, Robinson JL. 'Nosodes' are no substitute for vaccines. Paediatrics & Child Health 2015; 20: 219-20. https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/26038642/
• Bracho G, Golden I. A brief history of homeoprophylaxis in Cuba 2004-2014. Homæopathic Links 2016; 29: 128-34 (sitert etter Nayak & Varanasi 2020). https://www.thieme-connect.com/products/ejournals/abstract/10.1055/s-0036-1583209
• Perko SJ. The homeopathic treatment of influenza: surviving influenza epidemics and pandemics past, present and future with homeopathy, special bird flu edition. Benchmark Homeopathic Publications, 2005: 103–11 (sitert etter Montana 2025).
• Castro D, Nogueira G. Use of the nosode meningococcinum as a preventive against meningitis. Journal of the American Institute of Homeopathy 1975; 68: 211–9 (sitert etter Nayak & Varanasi 2020).
• Mroninski C, Adriano EJ, Mattos G. Meningococcinum: Its protective effect against Meningococcal disease. Homæopathic Links 2001; 14: 230–4 (sitert etter Nayak & Varanasi 2020, Montana 2025).
• Bracho G, Varela E, Fernandez R mfl. Large-scale application of highly-diluted bacteria for Leptospirosis epidemic control. Homeopathy 2010; 99: 156–66 (sitert etter Montana 2025). https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/20674839/
• Central Council for Research in Homoeopathy. Dengueinum. CCRH News Letter No.23. New Delhi, 1996 (sitert etter Nayak & Varanasi 2020).
• de Souza Nunes LA. Contribution of homeopathy to the control of an outbreak of dengue in Macaé, Rio de Janeiro. International Journal of High Dilution Research 2008; 7: 186–92. https://highdilution.org/index.php/ijhdr/article/download/315/374/1119
• Government of Andhra Pradesh. Japanese encephalitis: homoeopathic prevention programme. Hyderabad: Government of Andhra Pradesh, 2004 (sitert etter Nayak & Varanasi 2020).
• Dantas F, Rampes H. Do homeopathic medicines provoke adverse effects? A systematic review. British Homeopathic Journal 2000; 89 (Suppl. 1): S35–8. https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/10939781/
• Birch K, Heng J, Morse C mfl. Determining the safety, effects, and efficacy of Novus-CV in homoeopathic dilution in humans for Covid-19 disease prevention. Similia: Australian Journal of Homoeopathic Medicine 2021; 34 (1): 5–21 (sitert etter Montana 2025).
• Frohmann M. Homeopathic SARS-CoV-2 (COVID-19) prophylaxis using the corona virus nosode. Hpathy.com 20.3.2023. https://hpathy.com/homeopathy-papers/homeopathic-sars-cov-2-covid-19-prophylaxis-using-the-corona-virus-nosode/
• Aalberg TK. Pasientforening for homøopatisk medisin. VOF 2012; 3 (3): 10–1.