Kategorier
Kan kjøttspising forårsake kreft?
Vi blir stadig advart mot å spise særlig rødt og bearbeidet kjøtt fordi befolkningsundersøkelser indikerer at det kan øke forekomsten av hjerte- og karsykdom, kreft og andre lidelser. Har kjøtt egenskaper som kan tenkes å bidra til slike sykdommer, eller er det noe med måten vi bearbeider kjøttet på?
Tekst Johnny Laupsa-Borge Foto Shutterstock
Nyhetsmedia rapporterer ofte at kjøtt forårsaker kreft når en ny, vitenskapelig studie publiseres om temaet. Fra et evolusjonært synspunkt virker dette merkelig, siden våre forgjengere har spist kjøtt i mer enn 2 millioner år. Er vi derfor bare vitne til spekulative antakelser fra forskere og journalister? Et tilfredsstillende svar på slike spørsmål krever en grundig gjennomgang av et stort forskningsmateriale satt inn i en evolusjonær sammenheng.
OBS: Denne artikkelen er eldre enn 2 år. Informasjon kan være utdatert.
Mange av studiene er preget av usikkerhetsmomenter og motstridende funn, og samlet sett tegner det seg et bilde som ikke gir et ubetinget ja eller nei på spørsmålet om hvorvidt kjøtt kan være årsak til kreft. Helsekonsekvensene av å spise kjøtt ser ut til å være avhengig av blant annet oppdrettsforhold, bearbeiding, mengde og inntak av andre matvarer.
Ved å kjenne slike faktorer kan vi trolig gjøre endringer i kjøttproduksjonen og kostholdet som vil redusere en mulig kreftrisiko, slik at vi fortsatt kan nyte en saftig biff med god samvittighet.
Sannsynlig sammenheng?
På bakgrunn av mer enn 100 befolkningsstudier (epidemiologiske undersøkelser) har en rekke forskere konkludert at kjøtt, spesielt rødt kjøtt og bearbeidete kjøttprodukter, øker risikoen for ulike kreftformer.1
Flere rapporter fra World Cancer Research Fund (WCRF) og American Institute for Cancer Research (AICR) har konkludert at det er en sannsynlig sammenheng mellom kjøttinntak og tarmkreft og en mulig sammenheng når det gjelder kreft i bukspyttkjertel, prostata, bryst og nyrene.2,3 Andre kreftformer som har vært forbundet med rødt kjøtt og bearbeidete kjøttprodukter, inkluderer barneleukemi, kreft i hjernen, munnhulen, spiserøret, magen og underlivet.1
Det er ingen tvil om at tarmkreft er vanlig i land hvor rødt kjøtt og bearbeidete kjøttprodukter spises regelmessig, mens denne krefttypen er langt sjeldnere i mindre velstående samfunn hvor inntaket er betydelig lavere.4 Resultater fra befolkningsundersøkelser viser imidlertid bare samvariasjoner og ikke årsakssammenhenger. Man kan derfor ikke trekke endelige konklusjoner fra slike studier, som imidlertid kan danne grunnlag for hypoteser som kan testes i kontrollerte forsøk. I tillegg til kjøttinntaket kan det knyttes mange andre livsstils- og miljøfaktorer til kreftrisikoen, og disse varierer mellom ulike land.
Hva sier befolkningsstudiene?
Det som oftest blir forbundet med høyt kjøttinntak, er kreft i tykk- og endetarm (heretter bare kalt tarmkreft). Nesten 100 befolkningsundersøkelser har rapportert om en sannsynlig eller mulig sammenheng her.5 Slike studier baserer seg på spørreskjemaer hvor deltakerne krysser av for matinntak, og deretter følges de over et lengre tidsrom hvor man periodisk registrerer sykdommer og dødsfall.
I mange slike studier er det funnet klar samvariasjon mellom inntak av rødt kjøtt eller bearbeidete kjøttprodukter og tarmkreft, men i noen av dem har resultatene ikke vært statistisk signifikante når man har sett på det totale kjøttinntaket.6 I flere undersøkelser ble det ikke påvist at rødt kjøtt var forbundet med tarmkreft, mens det var en klar korrelasjon med bearbeidete kjøttprodukter. Tilsvarende samvariasjoner er også gjort for andre kreftformer, slik som mage- og brystkreft.7
Viktige samleanalyser
De fleste studiene som har belyst dette temaet, er såkalte retrospektive (tilbakeskuende) kasus-kontrollstudier. Noen av dem er prospektive (framoverskuende) kohortstudier. I retrospektive studier blir folk spurt om deres kosthold i fortida, og svaret til mange hundre eller gjerne flere tusen kreftpasienter blir sammenliknet med svarene fra en kontrollgruppe av personer uten påvist kreft.
Kohortstudier kan brukes for å teste hypoteser (gjerne fra kasus-kontrollstudier), og de varer mye lenger og er mer kostbare. Gruppa av deltakere (kohorten) blir så fulgt i 10, 20 år eller lenger, og underveis registreres blant annet kosthold og alle sykdomstilfeller. Deretter ser man etter koblinger mellom oppstått sykdom og matinntaket i forsøksperioden.
Ifølge forskere som har gjennomgått store deler av materialet, viser hver tredje kasus-kontrollstudie og hver femte kohortstudie en signifikant sammenheng mellom risiko for tarmkreft og inntak av rødt kjøtt eller bearbeidete kjøttprodukter.8
De fleste studiene er blitt analysert under ett i flere samleanalyser (metaanalyser) for enda bedre å kunne vurdere risikoen forbundet med kjøttinntak. Slike analyser er en statistisk metode hvor man samler alle data fra publiserte epidemiologiske studier, og ideelt sett utelates arbeider av dårlig kvalitet eller som ikke tilfredsstiller bestemte kriterier. I teorien tilsvarer dette én enkelt, stor studie som inkluderer alle personene i originalmaterialet.
Resultatene fra to sentrale samleanalyser viser at inntaket av alle typer kjøtt totalt sett ikke påvirket risikoen for tarmkreft.6,9 Derimot var rødt kjøtt forbundet med en moderat økning i risikoen, mens inntaket av bearbeidete kjøttprodukter viste enda tydeligere korrelasjon. Hvitt kjøtt (fjørfe) var ikke forbundet med kreftrisiko, mens høyt inntak av fisk så ut til å virke beskyttende.
Sett under ett indikerer disse samleanalysene at rødt kjøtt og særlig bearbeidete kjøttprodukter kan tenkes å bidra til en moderat økning i risikoen for tarmkreft. Store prospektive studier publisert etter 2006, blant annet en kohortstudie av 500 000 personer,10,11 underbygger dette.
Imidlertid har forskere i andre oversiktsartikler kritisert tidligere studier og argumentert for at koblingen mellom kjøttinntak og kreft er svak.12,13,14 En oversiktsartikkel publisert i 2002 gjennomgikk 30 kasus-kontrollstudier,14 og i 20 av disse ble det ikke funnet noen signifikant sammenheng mellom rødt kjøtt og tarmkreft.
På bakgrunn av det omfattende forskningsmaterialet som foreligger, kan det sett under ett virke nærliggende å konkludere som WCRF-rapportene gjør, nemlig at et høyt kjøttinntak kan tenkes å øke risikoen for visse kreftformer. Imidlertid er det ikke så enkelt. Observasjonelle epidemiologiske studier sier ikke noe om årsaksforhold, og denne typen studier er også beheftet med en rekke metodiske utfordringer (se egen tekstramme).
Hvis det til tross for disse svakhetene likevel skulle være slik som flere forskere hevder, at både rødt kjøtt og bearbeidete kjøttprodukter kan øke kreftrisikoen, hvilke mekanismer kan eventuelt forklare denne effekten? En plausibel biologisk mekanisme må ligge bak all forskning for å avdekke sammenhenger mellom sykdom og kosthold eller andre miljøforhold.
Av mulige faktorer har forskere trukket fram høyt innhold av fett, særlig mettete fettsyrer, protein og jern i form av hemjern (som inngår i hemoglobin), bruken av tilsetningsstoffer som nitritt, og inntak av kreftframkallende stoffer som dannes ved varmebehandling (steikemutagener) eller annen bearbeiding av kjøtt.1,5
Er hemjern en mulig forklaring?
I jakten på en sannsynlig kobling mellom kjøttinntak og kreftrisiko ser det ikke ut til at de nevnte faktorene kan gi en tilfredsstillende forklaring:15 mettede fettsyrer blir ikke lett ødelagt og danner ikke frie radikaler som kan skade cellene, ei heller protein, og mengden steikemutagener som normalt dannes ved varmebehandling, er mange tusen ganger lavere enn nivået som har vært brukt i dyreforsøk for å indusere kreft.
Derimot kan hemjern være en mulig kandidat. Ifølge den franske forskeren Daniel E. Corpet ser det ut til at innholdet av hemjern i kjøtt, særlig rødt kjøtt, kan forklare motstridende resultater i de epidemiologiske og eksperimentelle studiene som foreligger.15 Kontrollerte forsøk med rotter har her bidratt med viktig innsikt, selv om resultater fra dyreforsøk ikke direkte kan overføres til mennesker, blant annet fordi rotter og mus lager store mengder vitamin C, som både nøytraliserer frie radikaler og hemmer kreft direkte. Dyreforsøk kan likevel belyse ulike mekanismer og generere nye hypoteser.
Ifølge Corpet hadde 12 dyrestudier fram til 2004 undersøkt effektene av en kjøttbasert diett, men ingen av dem fant en kreftfremmende effekt på rotter eller mus.15 Tvert imot viste det seg at kjøttdiettene beskyttet forsøksdyrene mot kreft. En del epidemiologiske undersøkelser tyder altså på at rødt kjøtt fremmer kreft hos menneske, mens kjøttdietter ikke har hatt en slik effekt på forsøksdyr eller til og med beskyttet dem. Hva kan årsaken være til slike motstridende resultater?
Basert på andres arbeid mente Corpet og medarbeidere at hemjern kan tenkes å være den faktoren som forklarer hvorfor rødt kjøtt og ikke hvitt kjøtt er forbundet med økt risiko, noe flere andre forskere tidligere har foreslått. Hypotesen støttes av en ny samleanalyse av epidemiologiske studier som viser en kobling mellom hemjern og risiko for tykktarmskreft.16 En tidligere oversiktsartikkel som gjennomgikk 33 studier, fant i de best gjennomførte studiene også en positiv sammenheng mellom jern fra kosten eller jernnivået i kroppen og risikoen for tarmkreft.17
De franske forskerne mente også at kalsium kunne binde seg til hemjern og dermed motvirke den skadelige effekten av jern. Dette ville i så fall forklare hvorfor ingen dyreforsøk publisert før 2004 viste en økt kreftrisiko av kjøtt. Da brukte man nemlig en standard forsøksdiett (AIN76) med et høyt innhold av kalsium.
Forskningsgruppa har gjennomført flere eksperimenter for å undersøke nærmere denne hypotesen. Gruppa var blant de første til å vise at storfekjøtt tilsatt en forsøksdiett med lite kalsium fremmet tidlige stadier av tarmkreft hos rotter. De demonstrerte også en doserespons, noe som er viktig for å dokumentere en mulig årsakssammenheng. Doserespons vil si at jo mer hemjern dietten inneholdt, desto sterkere var den kreftfremmende effekten målt i antall svulster. I motsetning til dette så forskerne ingen tilsvarende effekt av kyllingbryst, som inneholder lite hemjern.18
Corpet og medarbeidere har i flere eksperimenter vist at kreftutvikling indusert av hemproteiner kan motvirkes med kalsiumforbindelser, antioksidanter eller ved å erstatte flerumettete fettsyrer (fra bl.a. tistelolje) i forsøksdietten med enumettete (fra olivenolje).19,20 Dessuten er det vist at hemjern kan ”fanges” av klorofyll.21
Så langt kan hypotesene om hemjern, kalsium og kreft ikke forkastes av eksperimentelle data på forsøksdyr, men mer forskning trengs for å bekrefte dette, inkludert data fra kontrollerte langtidsstudier på mennesker. (I praksis er slike studier ikke mulig å få til.) Imidlertid indikerer materialet så langt at hvis man spiser fortrinnsvis mettete og enumettete fettsyrer og får i seg nok vitaminer, mineraler og antioksidanter fra næringsrike matvarer og kosttilskudd, vil hemjern fra rødt kjøtt ikke innebære en økt risiko for tarmkreft.
[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Hemjernets effekter«]Corpet og medarbeidere har undersøkt mulige mekanismer for hvordan hemjern kan fremme kreft.15 Så langt har de foreslått at følgende kan skje i kroppen: oksidering av fett og dannelse av nitrosforbindelser,16 som begge kan katalyseres av hemjern. Nitrosforbindelser (NF-er) er blant de mest kreftframkallende stoffene vi kjenner, og derfor kan selv små mengder ha en skadelig effekt. Oksidering skjer i størst grad med flerumettede fettsyrer og i liten grad med mettede. Nitrosforbindelser kan nøytraliseres med vitamin C.
Disse forskerne mener at oksidering av fettsyrer er den viktigste mekanismen som kan forklare hvordan rødt kjøtt kan fremme kreftutvikling. Inntak av hemjern øker utskillelsen i urin og avføring av stoffer (biomarkører) som tyder på økt oksidering av fettstoffer.18 Flere av disse er giftige og binder seg til DNA, noe som danner kreftframkallende forbindelser (addukter).
Videre mener forskerne at dannelsen av NF-er forklarer hvorfor spekekjøtt tilsatt nitritt kan føre til kreft. Ulike NF-er kan binde seg til DNA og danne spesifikke DNA-rester. Avføring fra rotter og mus som er blitt fôret med en diett basert på bacon eller varme pølser, inneholdt 5–20 ganger mer NF-er enn avføring fra forsøksdyr som hadde fått en diett basert på kasein (melkeprotein).25 Studier viser at økt kreftrisiko forbundet med inntak av spekekjøtt korrelerer med nivået av NF-er i avføring.26, men dette forholdet er muligens ikke bare begrenset til bearbeidet kjøtt.
Tidligere studier har vist at et kosthold med mye rødt kjøtt (600 g/dag) kunne tredoble nivået av NF-er i avføring sammenliknet med et moderat inntak (60 g/dag).27 (Men hvem spiser 600 gram rødt kjøtt per dag?) Denne endogene produksjonen av NF-er viser en klar sammenheng med inntak av hemjern fra ubearbeidet, rødt kjøtt.28 Svinekjøtt inneholder mindre hemjern enn storfekjøtt, men bruk av nitritt fremmer også endogen produksjon av NF-er hos personer som spiser spekekjøtt av svin.29
Det er altså tenkelig at rødt kjøtt i seg selv kan bidra til en moderat økning i risikoen for tarmkreft hvis kosten har for lite av beskyttende komponenter som kalsium og vitamin C, E, polyfenoler og andre antioksidanter.
En mulig ulempe med ett fettrikt kosthold er at også fett binder kalsium i tarmen, men vi har ikke funnet studier som har sett dette i sammenheng med eksponering for hemjern.[/gdlr_box_icon]
Evolusjonære argumenter og steinalderdiett
Hvis man skal belyse sammenhengen mellom kjøttinntak og helse, er det naturlig å bringe inn et evolusjonært perspektiv ved å analysere kostholdet til steinalderens jegere og sankere. Et argument som kan tale imot at rødt kjøtt i seg selv er kreftframkallende, er at animalsk mat, inkludert kjøtt, har vært en viktig og stadig økende del av kostholdet til våre forgjengere (se egen sak), uten at det påviselig har ført til kreft eller andre sykdommer. Derimot er fremmedstoffer, tilsetningsstoffer og steikemutagener evolusjonært sett nye faktorer som kan tenkes å spille en rolle.
Imidlertid er det fremdeles mye vi ikke vet om hvordan steinalderfolk brukte de ulike delene av en dyreskrott, hvordan kjøttet ble behandlet og hvilke andre komponenter i kosten som spilte inn. Vi har all grunn til å tro at kvaliteten på den animalske maten var annerledes, og mye tyder på at våre forgjengere brukte kjøttet og innmaten annerledes enn vi gjør i dag, noe det tradisjonelle kostholdet i nyere tid også vitner om. Muligens kan beretninger fra moderne jeger- og sankersamfunn kaste lys over dette.
I boka Pelsjegerliv22 forteller Helge Ingstad (1899-2001) en del om kostholdet til nord-amerikanske indianere. I 1926 reiste han til Canadas villmarker og ble pelsjeger, hvor han blant annet levde et år sammen med en omflakkende indianerstamme han kalte villreineterne. I hans legendariske bok beskrives hvordan en villreinjakt ble avsluttet med en real matorgie. Jegerne kastet seg ikke først og fremst over de magre kjøttstykkene. Tvert imot ble kjøttfulle lår og steiker til hundemat, mens jegerne selv fråtset i lever, nyrer, hjerte, fett, beinmarg og reinsdyrhode. Kjøtt- og beinstykker med mye fett og marg ble sett på som en lekkerbisken. Kjøttet var bare kokt på yttersida og derfor rått inni, og det var først og fremst kjøttet nær beina som ble fortært. Margen spiste de rå. Hodet, som ble stukket inn i ilden med hud og hår, var det ypperste av alt. De spiste hjernen, fettet bak øynene, nervene i tanngarden, tunga og framfor alt mulen med sin egenartede smak av kastanje. Ved siden av dette spiste de eldre indianerne supper av blod og mageinnhold, reinens strupehode og andre spesialiteter.
Dette kan ha vært et typisk måltid for steinaldermenneske som hadde tilgang på storvilt. De foretrakk sannsynligvis innmat, fett og marg fordi det er mer energi- og næringsrikt og lettere å spise enn magre kjøttstykker. Noe av dette kjenner vi også igjen fra deler av norsk matkultur – med sine innslag av feite kjøttretter, supper basert på ekte kraft, blodmat, innmatpølser og smalahove.
Ingstads beretninger fra dette og tilsvarende opphold i nordområdene stemmer godt overens med beskrivelsene til andre oppdagelsesreisende eller forskere som besøkte eller levde sammen med naturfolk på 1900-tallet. Hvis disse fortellingene avspeiler vesentlige deler av kostholdet hos jegere og sankere i steinalderen og nyere tid, var det ikke rødt kjøtt som nødvendigvis dominerte den animalske delen av menyen.
Siden den gang har kosten endret seg mye. Indianernes hundemat, som fileter og steiker, er blitt våre lekkerbiskener, mens innvoller, fett og marg har fått en beskjeden plass. De som påberoper seg å følge et steinalderkosthold, bør tenke over dette.
Helheten teller
Hvis man skal praktisere et steinalderkosthold i ordets rette forstand, kan man ikke bare kopiere deler av resepten og forvente det samme resultatet som helheten gir. ”Alt heng i hop,” sa Andreas Ropeid, tidligere professor ved UiO. Det gjelder også kostholdet. Ulike komponenter i maten spiller sammen. Hvis man utelater den ene ”tonen”, blir ”melodien” og effekten annerledes.
Derfor bør man ta på alvor de epidemiologiske og eksperimentelle studiene som finnes om kjøtt og kreft, og se nærmere på hva dette materialet kan utlede av mulige mekanismer og fornuftige anbefalinger. Man bør selvfølgelig kritisere studier som trekker for vide slutninger om årsaksforhold basert på observasjonsstudier, men disse gir ikke grunn til å diskvalifisere resten av materialet og hardnakket påstå at det ikke kan være noen som helst sammenheng med kreftrisikoen og et høyt kjøttinntak, slik enkelte av dagens populære bloggere kan gi inntrykk av.
Sett i lys av eksisterende befolkningsundersøkelser, kontrollerte forsøk og kunnskap om kostholdet til tidligere jegere og sankere, er det mulig at rødt kjøtt i seg selv kan bidra til en viss økt risiko, men at effekten blir nøytralisert når man spiser kjøtt sammen med andre matvarer som har vært vanlige i naturnære samfunn.
Et interessant eksempel er de kenyanske masaiene, som tradisjonelt har spist mye blodmat og dermed hemjern. Denne folkegruppa ser ut til å ha lite kreft og har generelt god helse. Imidlertid spiser masaier ikke blod alene, men blander det med melk og fermenterte melkeprodukter som gir et betydelig tilskudd av kalsium. Dette kan nøytralisere de potensielt skadelige effektene av hemjern, skal vi tro Corpets og medarbeideres forskning.15 Andre næringsrike matvarer i det tradisjonelle kostholdet kan også beskytte på grunn av et høyt innhold av vitaminer, mineraler og antioksidanter.
Et annet forhold er at slaktemetodene har endret seg i moderne tid. Før håndterte man dyra slik at skrottene lettere ble tømt for blod- og lymfevæske. Hvorvidt dette kan ha bidratt til mer blod og dermed hemjern i rødt kjøtt og bearbeidete kjøttprodukter, vites ikke.
Vi har foreløpig ikke sett epidemiologiske eller eksperimentelle studier hvor man har undersøkt forholdet mellom kjøttinntak og kreftrisiko hos en gruppe personer som har praktisert et fettrikt steinalder- eller lavkarbokosthold over lengre tid. Imidlertid indikerer klinisk erfaring og kjente fysiologiske mekanismer at risikoen vil være vesentlig mindre enn om man lever på høyglykemisk, næringsfattig mat (se egen sak om sukker og kreft).
Dagens kosthold medfører høyere grad av oksidativt stress og lavere antioksidantstatus enn tradisjonell steinalderkost. Et næringsfattig kosthold kan trolig forverre hemjernets potensielt skadelige effekter. Store, blodige biffer spist sammen med masse potet og saus tyknet med mel er i lys av dette en dårlig kombinasjon. Et lavglykemisk måltid bestående av biff med næringsrike grønnsaker, krydder og saus med sunne fettkilder gir utvilsomt langt bedre utsikter.
[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Sunnere kjøttprodukter«]Hvis kreftframkallende stoffer som dannes under bearbeiding av kjøtt eller i kroppen etter inntak, er en reell medvirkende årsak til kreft, vil det være mulig å redusere risikoen ved å endre kostholdet, tilberedningsmetoden og stoffer som tilsettes bearbeidet kjøtt. Oksidering av fettstoffer og danning av nitrosforbindelser kan motvirkes ved å begrense tilgangen på luft, unngå nitritt og tilsette kjøtt antioksidanter (vitamin C, E og polyfenoler) eller andre stoffer som hemmer disse prosessene. I et forsøk med rotter som fikk spekt svinekjøtt uten nitritt pakket i lufttett emballasje, ble det ikke påvist tegn til kreftutvikling, i motsetning til rotter som fikk spekekjøtt tilsatt nitritt og hvor kjøttet hadde vært eksponert for luft i fem dager i kjøleskap.26
Tilsetting av for eksempel vitamin E (i form av alfatokoferol) ser ut til å redusere risikoen for tarmkreft. Upubliserte studier har vist at tilskudd med kalsium eller vitamin E (alfatokoferol) normaliserte nivået av visse stoffer (TBARS) i avføringa til personer som fikk speket kjøtt.15 (TBARS er et mål på mengden aldehyder som stammer fra fettoksidasjon.)
Når det gjelder varmebehandling, viser studier hvordan man kan steike kjøtt og fisk for å redusere eller helt unngå forekomsten av steikemutagener som HA-er.30 Det beste er å ovnsbake eller koke maten, men forsøk har vist at man langt på vei kan oppnå det samme i steikepanna ved å skru temperaturen ned noen hakk, bruke fett som tåler varmen godt, steike maten sammen med antioksidantrike urter, snu kjøttet ofte og ikke steike så lenge.30[/gdlr_box_icon]
Spis næringsrikt og lavglykemisk
Selv om forskning ikke gir grunnlag for en endelig konklusjon når det gjelder kjøtt og mulig kreftrisiko, kan vi på bakgrunn av det man allerede har god grunn til å anta, komme med følgende anbefalinger:
- Spis lavglykemiske måltider med lite karbohydrater, moderate mengder protein og rikelig med gode fettstoffer.
- Velg ubearbeidet kjøtt (kjøttstykker, kvernet kjøtt) fra ulike dyreslag, og tilbered maten fra grunnen av med skånsomme metoder. Koking og deretter ovnsbaking er generelt bedre enn steiking i panne.
- Ikke la den animalske delen av kosten bestå overveiende av rødt kjøtt, men varierer med innmat, fjørfekjøtt, fisk og egg samt feite, syrnete melkeprodukter, såfremt man tåler det. Spis regelmessig brusk og hjemmelagd kjøttkraft kokt på margfylte bein.
- Unngå bearbeidet kjøtt som er tilsatt nitritt, smaksforsterkere og andre tvilsomme tilsetningsstoffer.
- Bruk fortrinnsvis økologiske kjøttprodukter. Her er det ikke tillatt med nitritt (som kan omdannes til kreftframkallende nitrosaminer i magen hvis man ikke samtidig inntar vitamin C).
- Unngå kjøtt som har vært varmebehandlet ved relativt høy varme eller med åpen flamme.
- Steik kjøtt ved moderat varme sammen med fettstoffer (f.eks. en blanding av kokosfett, klaret smør og olivenolje) som tåler høy varme, og krydderurter (f.eks. oregano, rosmarin, salvie, timian) som motvirker dannelsen av steikemutagener.
- Unngå bacon med nitritt (som mange bruker i et lavkarbokosthold). Velg heller økologisk bacon (gjerne spekebacon fra frilandsgris/villsvin) uten nitritt og steik det i kort tid ved moderat varme.
- Spis sammen med kjøttet andre matvarer som inneholder en del kalsium og andre mineraler, slik som melkeprodukter (såfremt det tåles), kraft og enkelte grønnsaker, nøtter og frø.
- Spis matvarer som inneholder klorofyll, slik som bladgrønnsaker.
- Bruk krydderurter som er rike på antioksidanter.
- Drikk grønn og hvit te.
- Ta daglig ekstra tilskudd av vitaminer, mineraler og antioksidanter, særlig vitamin C (gramdoser) og E, kalsium og ulike polyfenoler fra blant annet frukt og bær.
Med et fettrikt lavkarbokosthold hvor man tar hensyn til disse momentene, skulle det ikke være grunn til bekymring om man spiser en del rødt kjøtt.
[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Metodiske utfordringer i epidemiologiske studier»]Observasjonelle epidemiologiske studier er knyttet til en rekke metodiske utfordringer. For det første er det vanskelig å sammenlikne resultatene på tvers av studiene på grunn av vesentlige forskjeller i forskningsopplegget (studiedesign). En stor del av den publiserte litteraturen mangler viktige data og dermed statistisk grunnlag for å undersøke sammenhengen mellom ulike typer kjøtt og kreft. En av de største begrensningene skyldes forskjellige definisjoner av rødt kjøtt og bearbeidete kjøttprodukter.13,15 Disse begrepene er ikke definert likt i alle studier.
I mange av publikasjonene inkluderer rødt kjøtt mer eller mindre ubehandlete råvarer fra storfe, kalv, sau, lam og svin samt slakteavfall fra disse. Bearbeidet kjøtt er vanligvis brukt om råvarer eller produkter fra alle dyreslag (mest svin) som har vært varmebehandlet og/eller konservert med salting, røyking, speking og/eller tilsetningsstoffer, blant annet pølser, bacon, skinke og spekekjøtt (spekepølser og –skinker), hvor man ofte har tilsatt nitrat eller nitritt.
Inkonsekvent definisjon av bearbeidet kjøtt i epidemiologiske undersøkelser har bidratt til høyst variable resultater.5 Noen studier har for eksempel gruppert hamburger og kjøtt som har inngått i smørbrød eller andre blandingsretter, under rødt kjøtt og ikke bearbeidete produkter.23 Det har også forekommet feil klassifisering av skinke som ubearbeidet rødt kjøtt, og det har ofte vært vanskelig å anslå mengden rødt kjøtt i ulike matretter. Dessuten har en stor del av undersøkelsene unnlatt å analysere kjøttslagene separat, slik at det har vært umulig å vurdere effekten av rødt kjøtt alene.13,15
Unøyaktige spørreundersøkelser
Hvordan forskerne har målt kjøttinntaket, representerer også en vesentlig feilkilde. De fleste epidemiologiske studiene, slik som kasus-kontrollstudier, baserer seg på spørreundersøkelser av måltidshyppighet med selvrapportert matinntak. De fleste har problemer med å gjengi nøyaktig hva man har spist gjennom flere år. Folk husker knapt hva de har spist de siste dagene. Dessuten kan kreftsykdom påvirke hukommelsen.15 Datagrunnlaget for slike undersøkelser er derfor notorisk upålitelig
Et annet forhold er at det ofte går flere år mellom innsamling av kostholdsdata og måling av effekt, og i denne perioden kan kostholdet ha endret seg betraktelig hos en del av forsøkspersonene. Resultatene fra slike undersøkelser er derfor forbundet med stor usikkerhet.
Mange av studiene har heller ikke i spørreskjemaene inkludert detaljert informasjon om kjøttproduktene, slik som konserverings- og tilberedningsmetoder og graden av varmebehandling.1 Det betyr i realiteten at effektene av rødt kjøtt i seg selv ikke er blitt isolert fra effektene av tilberedningsmetoden eller temperaturen som kjøttet har vært utsatt for. De relativt få studiene som har tatt slike forhold i betraktning, har funnet økt risiko for flere kreftformer ved høgt inntak av sterkt varmebehandlet kjøtt sammenliknet med lavt inntak, mens andre studier ikke har påvist noen forskjell.13
Et annet problem er at selv om slik detaljert informasjon var inkludert, er folks matvarekunnskap uansett ikke god nok til at de kan svare nøyaktig.
I kohortstudier unngår man langt på vei de samme feilkildene. Her er man for eksempel ikke i samme grad avhengig av deltakernes hukommelse. De største ulempene henger sammen med studienes lange varighet før man ser resultater og problemer med å følge opp deltakerne tilstrekkelig under hele forløpet.
Mange variabler spiller inn
Når forskere skal tolke resultatene av befolkningsstudier og si noe om mulige årsaker, står de overfor et annet vesentlig problem, nemlig alle de ulike variablene som opererer samtidig, hvorav noen kan forstyrre sluttresultatet (konfundere). Et høyt kjøttforbruk kan blant annet være forbundet med et høyt inntak av andre næringsmidler som kan bidra til sykdom, for eksempel raffinerte kornprodukter, pommes frites og brus, og det kan henge sammen med helseskadelige livsstilsvaner, slik som røyking, høyt alkoholforbruk, mangel på mosjon og mye stress, samt andelen kroppsfett.
Andre komponenter i maten, slik som innholdet av fiberstoffer, vitaminer, mineraler og antioksidanter, spiller også inn. Inntaket av slike næringsstoffer varierer mye mellom ulike personer. Dessuten vet man ikke om årsaken til en funnet effekt kan skyldes at man spiser mer av noe eller mindre av noe annet.
Statistiske metoder kan til en viss grad kontrollere for slike forhold avhengig av forsøksdesign og innsamlete data. En del studier har vist at når man på denne måten forsøker å eliminere betydningen av konfundere, forsvinner ofte den før påviste statistiske sammenhengen mellom kjøttinntak og kreftrisiko, men slett ikke alltid. Flere forskere understreker at disse faktorene påvirker sykdomsforløpet og dermed forskningsresultatene selv om man korrigerer for dem i analysene.24
En rimelig hypotese er at forholdet mellom kreftrisiko og ernæring reflekterer effekter av et kostholdsmønster snarere enn enkeltmatvarer som kjøtt i seg selv. Data indikerer at de som spiser mye kjøtt, er ofte de som røyker mest, drikker mest alkohol, spiser oftest hurtigmat, trimmer minst, spiser minst næringsrik plantekost og veier mest.[/gdlr_box_icon]
Les også:
Metodiske utfordringer i epidemiologiske studier
Kilder:
1. Cross AJ, Sinha R. Meat consumption and cancer. I: Heggenhougen K, Quah S, red. International Encyclopedia of Public Health. MO, St. Louis: Elsevier, 2008: 272–81.
2. World Cancer Research Fund. Food, nutrition and cancer: A global perspective. Washington, DC: World Cancer Research Fund, 1997.
3. World Cancer Research Fund and American Institute for Cancer Research. Food, nutrition, physical activity, and the prevention of cancer: A global perspective (s. 1–537). Washington DC: WCRF and AICR, 2007.
4. Bingham S, Riboli E. Diet and cancer: The European prospective investigation into cancer and nutrition. Nature Reviews. Cancer 2004; 4: 206–15.
5. Ferguson LR. Meat and cancer. Meat Science 2010; 84: 308-13.