Skip to main content

Kan verdens stormakter bli mer demokratiske?

Verdens maktsentra er i ferd med å forskyve seg sør- og østover til Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika (BRICS-landene1), en realitet som ikke ser ut til å ha sunket inn blant lederne av dagens supermakt USA og stormaktene i EU. Et viktig spørsmål er hvordan de kommer til å innrette seg når virkeligheten innhenter dem. Johan Galtung argumenterer for at elitenes forsøk på å beholde sine posisjoner ikke vil lykkes, og at nøkkelen til en bedre framtid ligger i massemobilisering og initiativ nedenfra.2

  OBS: Denne artikkelen er eldre enn 2 år. Informasjon kan være utdatert.

Tekst Johan Galtung    Tilrettelagt og oversatt av Dag Viljen Poleszynski     Foto Shutterstock

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Globalt utsyn»]I denne spalta tar vi opp globale eller lokale problemer som mennesket møter i vårt samfunn. Fast bidragsyter er den internasjonalt anerkjente fredsforskeren Johan Galtung.[/gdlr_box_icon]

Hvordan reagerer elitene i imperier som krymper? Ett svar er demoralisering, illustrert av 26 000 årlige seksuelle overgrep i USAs armé og ett selvmord blant soldater i aktiv tjeneste hver 18. time – flere enn dem som dør i kamp – med antallet for veteraner ett selvmord hvert 80. minutt. Da blir det lite tid igjen for å ta livet av fiender.


Ett alternativ kunne være ganske enkelt å gi opp imperier – slik som kolonimaktene gjorde før og etter den offisielle avviklingen av kolonialismen (FN-traktatens artikkel 733). Det samme gjorde Moskva utenfor og innenfor Sovjetunionen da de kopierte England med et Samvelde av uavhengige stater. Noe liknende er USA i ferd med å gjøre, men ikke helhjertet når de holder fast med de siste landene som er rede til å drepe for dem, slik som Canada, Norge, Japan og Georgia. I tillegg jobber USA for å opprettholde imperiets brohoder i Afrika og Stillehavet, hvor de utfører langdistansedrap i egen regi.

Men hva gjør slike tvilsomme eliter med sine egne folk. Kloke eliter kvitter seg med imperialismen, erklærer at den tilhører fortida, var et feilgrep og ombygger økonomiene slik at de blir mindre avhengig av ressurser og markeder fra og i deres periferiland som nå bearbeider ressursene selv for eget og andres bruk. Økonomisk vekst svinner hen; desperat overgang fra realøkonomi til finans-økonomier gjør bare situasjonen verre. Kloke eliter i et Vest i tilbakegang ville samarbeidet seg imellom, diversifisere økonomiene – primære, sekundære, tertiære og kvartenære sektorer – og ikke utføre dumme handlinger som forsøk på å gjenerobre Afrika og Midtøsten. Men det ser ut at visdom er overlatt BRICS-landene.

LES OGSÅ  Hjelpeforening for Tibet

Tilfredstille grunnbehov

Smarte regjeringer ville brukt kinesisk kapi-kommunisme for å løfte opp bunnen slik at de får dekket sine grunnbehov, for derved å gjøre dem til aktive produsenter og forbrukere i økonomien uansett alder, kjønn og nasjon. Det er ikke godt nok, det kritiske røster som økonomiprofessorene Paul Krugman4 (f. 1953) og Joseph Stiglitz5 (f. 1943) gjør, nemlig å argumentere overbevisende mot nøysomhet. Vennligst foreslå alternativer og ikke bare ”jobber” – det vil si arbeidsgiver-ansatt, hvilket betyr ren kapitalisme – men kooperativer og egensysselsetting; ikke bare penger for å stimulere økonomisk vekst, men basisprodukter som tilfredsstiller grunnbehov. De har rett i mye av sin kritikk, men mangler konstruktive forslag basert på medmenneskelighet.

Så hva kan folk gjøre når elitene ikke utviser klokskap og realøkonomien ikke dekker folks grunnbehov, men tilbyr alle mulige unødvendigheter?

Fire strategier

Første svar: de forsøker å demokratisere, vingler mellom høyre og venstre og finner begge deler like mangelfulle når det gjelder å finne løsninger på problemer som ligger langt utenfor deres kontroll og politiske redskaper. Andre svar: opprør. Tredje svar: emigrasjon. Fjerde svar: lav fruktbarhet, færre barn i økonomier som krymper, faller og henger etter. Resultatet er befolkningsnedgang; i en nylig avholdt folketelling fant Tyskland nylig ut at landet hadde 1,5 millioner færre innbyggere enn forventet.6

Desentralisering

Det første svaret tilsier at det demokratiske spillet fortsatt er meningsløst som redskap til å styre lokaløkonomien i et supersentralisert land. Ett svar er en drastisk desentralisering, framfor alt økonomisk, hvor lokale, nasjonale, regionale og globale nivåer opprettholdes, men hvor trenden reverseres. Hvordan reagerer nasjonale, regionale og globale økonomiske og politiske eliter på dette? De beskytter seg mot folket.

LES OGSÅ  Stoltenberg: Hvorfor invaderte Russland Ukraina?

Manipulering

EU-kommisjonen ga en milliard dollar til informasjons- og kommunikasjonsteknologiprogrammet FuturICT7 og enda mer til deres Humane hjerneprosjekt.8 Førstnevnte kan brukes for å manipulere samfunn, sistnevnte for å manipulere  individer ved hjelp av hjerneforskning ifølge en artikkel av Pablo Jensen i CNRS – Nasjonalt senter for vitenskapelig forskning i Paris9 i Le Monde.10 Begge synes å være inspirert av et grunnleggende dogme innen sosialøkonomisk tankegang: ”vår er den beste av alle mulige verdener”. Problemet er bare at man må få folk til å forstå, godta og oppføre seg i henhold til dette og avstå fra opprør, inkludert alternativer. Enorme datamengder og datamaskiner er absolutt en del av bildet.

Demokrati

Demokrati er basert på ideen om å tilpasse samfunnet til det folk ønsker – fritt uttrykt i rettferdige og åpne valg; antidemokrati er basert på å tilpasset folket til det samfunnets eliter ønsker.


Diktatur er en mild versjon av det – en eneste persons vilje som alternativ til folkets vilje – med overdreven vektlegging på mulighetene for å få folk til å se bort fra muligheten for at finansielle og politiske eliter er korrupt, slik at de heller omfavner storkapital og teknokrati. Alternativt får de dem til å overlate makt til ”eksperter” som kan garantere å gi tilbake et samfunn som opprettholder elitenes privilegier.

Økonomis teori – les kapitalistisk med overflatisk kritikk og ingen alternativer – gjør den grunnleggende jobben for post-demokrati.

Forhindre opprør

Forskningsprosjektet IARPA10 (US Intelligence Advanced Research Projects Activity) finansierer et prosjekt for forskere på universiteter og bedrifter basert på internettdata fra latinamerikanske land. Hensikten er ”å utvikle matematiske modeller som kan forutse og forhindre mulige opprør”. Dette er nesten ordrett det samme som Pentagons avanserte Prosjekt Camelot, som i 1965 skulle ”finne ut hvordan USAs armé kunne hjelpe armeene til vennligsinnede regjeringer til å forhindre opprør”. Mens Camelot gjorde vulgær bruk av sosialvitenskap for å fremme militær imperialisme over grensene, går FutureICT langt videre. Hensikten er ”å lage og lansere kriseobservasjonsenheter og beslutningsmidler for korporative og politiske ledere” – trolig både innenlands og globalt.

LES OGSÅ  Er Israel-Palestina-konflikten løsbar?

Den grunnleggende forutsetningen er en forestilling av individer som sosiale atomer som dirigeres av økonomiske insentiver og sosial rangering, slik økonomer og sosiologer bruker begrepene; hvilket betyr en mekanistisk, fysikalsk, deterministisk, individualistisk oppfatning av samfunn. Noen vil krabbe oppover, noe stå på stedet hvil og andre vil synke. For sistnevnte kan hjerneforskning og hjerneprosjektet tilby hjelp; få dem til å akseptere, til og med å glede seg over, det uunngåelige. Det betyr Aldous Huxleys (1894-1963) Vidunderlige nye verden fra 1932;11 George Orwells12 (1903-50) framtidsroman fra 1949, 1984; som begge framstår som amatørmessige sammenliknet med disse menneskenes totale forakt for mennesker i sine kultsystem hvor de selv styrer det hele fra toppen. Og bak Stor Data lurer Storebror.

Her er en motforestilling: Det finnes ingen sosiale lover; de er oppfunnet, ikke oppdaget og kan finnes opp på nytt. De er manuskripter for sosial orden og forutsetter at det ikke finnes noen bevisste forsøkt på kritikk, og framfor alt: til å konstruere og organisere alternative sosiale ordener. Det betyr konflikt; å fjerne konflikter med tekniske hjelpemidler slik ingeniørkunst kan fjerne menneskelighet. Folk er de endelige dommerne over alternativer i demokratiske samfunn, og de er på sitt beste når konflikter løses med empati-ikkevold-kreativitet. Eliter fremmer forslag, men kan avsettes av folket. Slik bør det også være.

Kilder:

1.  http://en.wikipedia.org/wiki/BRICS

2.  Galtung J. FuturICT: A tool for post-democracy. Publisert 3. juni 2013; https://www.transcend.org./tms/?p=29593

3.  Charter of the United Nations (1944); http://www.refworld.org/pdfid/3ae6b3930.pdf

4.  http://en.wikipedia.org/wiki/Paul_Krugman

5.  http://en.wikipedia.org/wiki/Stiglitz

6.  NTB-DPA-Ritzau. Tyskland ”mister” 1,5 millioner innbyggere. 31. mai 2013; http://www.dagen.no/2013/05/31/samfunn/tyskland/utenriks/statistikk/136303

7.  FuturICT (Future Information and Communication Technologies). http://www.futurict.eu/the-project

8.  The Human Brain Project; http://www.humanbrainproject.eu/introduction.html

9.  http://www.cnrs.fr

10.  Jensen P. Simulation numérique des conflits sociaux. Le Monde Diplomatique, april 2013; http://www.monde-diplomatique.fr/2013/04/JENSEN/49000

11.  http://no.wikipedia.org/wiki/Vidunderlige_nye_verden

12.  http://no.wikipedia.org/wiki/George_Orwell


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…?