Skip to main content

Ketose – en normaltilstand i fortidsmiljøet

 

Livet som jegere og sankere fram til jordbruksrevolusjonen var ikke så forutsigbart som i dag. Tilgangen på mat varierte med årstidene, i likhet med jaktutbyttet. Klimaet var kjølig i lange perioder, og nettene kunne være kalde selv i Afrika. Rovdyr, giftige slanger, parasitter og insekter var delvis livstruende, delvis plagsomme. Kostholdet inneholdt lite karbohydrat og så mye fett som kunne oppdrives. Kombinasjonen av få måltider og periodisk faste når jakta feilet, gjorde at vår art ble tilpasset ketose som ”normaltilstand”. Vi kan leve på et kosthold med mye karbohydrat, men det er en ”nødløsning” som ikke gir best helse.

Tekst Dag Viljen Poleszynski    Foto Shutterstock

Alle arter må tilpasse seg det miljøet de lever i for å overleve og reprodusere seg selv. De individene som er best tilpasset, får flere avkom, og gradvis blir alle dem som ikke er like godt tilpasset, ”luket” bort. Over lange tidsrom blir individene og derfor arten stadig bedre tilpasset sitt miljø, med mindre miljøet endres.

Menneskelinjas forhistorie begynte for omkring 7 millioner år siden1 da vi skilte lag med frukt- og bladspisende menneskeaper.2 I løpet av flere millioner år ble vi stadig mer ulike apene, noe som delvis kan forklares ved at jordas klima gradvis ble kjøligere, jf. figuren nedenfor.

Ketose – en normaltilstand i fortidsmiljøet / 2017 / Helsemagasinet vitenskap og fornuft

Klimaet på jorda ble kaldere for omkring 2,5 millioner år siden, en prosess som antas å ha startet for 14 millioner år siden og som skjøt fart for omkring 5 millioner år siden.3 Jorda er fortsatt inne i en kjølig geologisk periode. Det kaldere klimaet førte i Afrika gradvis til åpnere landskaper med spredte trær og grasmarker, noe som favoriserte beitedyr og rovdyr som livnærte seg av dem. Disse miljøendringene bidro til framveksten av det som skulle bli slekta  Homo ved at det selekterte for overgang fra bruk av fire til to bein.4 Evnen til å stå oppreist, gå og løpe på to bein, samtidig som vi ble selektert for bedre varmeregulering ved hjelp av svette enn dyra vi jaktet på, ga oss et fortrinn framfor våre nære slektninger blant menneskeapene. Vi ble den dyktigste jegeren og mest utholdende arten på de afrikanske savannene. Etter hvert utviklet våre forgjengere (Homo habilis) våpen som gjorde at vi kom på toppen av næringskjeden selv om vi sammenliknet med menneskeaper og dyra vi jaktet på, er dem underlegne når det gjelder fysisk styrke.

LES OGSÅ  Ny teori for behandling av kreft: Tenk smart – tenk evolusjon

 

De siste 700–800 000 åra før vår tid opplevde våre forgjengere åtte eller ni istider, da jakt og fiske la grunnlaget for kostholdet.5,6 De kalde periodene ble avløst av varmere perioder på mellom 10 000 og 35 000 år, det vil si at våre forgjengere ble til der klimaet i store deler var kjølig. Dette gjaldt ikke bare på høyere breddegrader, men også i varmere miljøer fordi istidene gjorde hele planeten tørrere. I Afrika ble store grassletter og beitedyr favorisert, og tilsvarende ble store byttedyr som mammuter favorisert lengre nord, inntil de siste sibirske ullmammutene døde ut for 5–6 000 år siden.7 Neandertalere døde ut for 35 000 år siden og overlevde deler av jordas siste istid, som varte om lag 100 000 år8 (fra 110 000 til 10 000 år siden). De siste neandertalerne og vår egen art baserte seg på et kosthold dominert av protein og fett inntil jordbruksrevolusjonen gradvis endret sammensetningen av kostholdet etter hvert som flere og flere gikk over til kornjordbruk.

Hvordan ketose ble en normaltilstand

Beregninger tyder på at inntaket av karbohydrater varierte fra bare 10 (istidene) til 125 gram per dag. Samtidig hadde plantene som ble spist, langt lavere glykemisk indeks enn dagens varianter.3 Det betyr at våre forgjengere i hundretusener av år ble tilpasset et kosthold med svært lite karbohydrat. I vår forhistorie ble hjernen optimalt tilpasset bruk av ketoner som brensel, mens musklene brukte mest fettsyrer. Fordi behovet for glukose var minimalt og  lett kunne dekkes uten inntak av karbohydrater, måtte glukose bli forbeholdt celler uten mitokondrier, slik som røde og hvite blodceller. Kroppens øvrige vev utviklet insulinresistens slik at glukose kunne reserveres celler og vev som ikke kunne bruke fettsyrer eller ketoner.3,10

Våre forgjengere fikk tidlig smaken på kjøtt fra byttedyr som hadde omkommet i spontane branner, samt rester av byttedyr som store rovdyr hadde etterlatt. Basert på en rekke funn av ildsteder har evolusjonsforskere med Richard Wrangham11 i spissen beregnet at våre  forgjengere Homo habilis for nærmere 2 millioner år siden kan ha lært å kontrollere ilden, slik at de kunne varmebehandle mat. Wrangham og andre evolusjonsforskere mener at dette var den viktigste årsaken til at vår art skilte seg stadig mer fra menneskeapene. Det foregår imidlertid en fagdebatt blant evolusjonsforskere om hvor tidlig/seint medlemmer av Homo-slekta fikk kontroll over ilden, og Wrangham befinner seg på den fløyen som mener at dette skjedde så langt tilbake i forhistorien som 2 millioner år siden, da slekten ble til.

Varmebehandling av maten selekterte for en større hjerne, og volumet ble mer enn tredoblet i løpet av (i evolusjonært perspektiv) relativt kort tid: De første på ”menneskelinja” hadde hjernevolum som sjimpanser og gorillaer, omkring 350 ml, mens hjernen til Homo habilis rommet nærmere 600 ml, Homo erectus 600−1 200 ml, Homo neanderthalensis 1 170−1 940  og Homo sapiens (vår art) 1 100−1 900 ml.12,13

LES OGSÅ  Enkel måling av ketogen status

Naturlig utvalg favoriserte et mindre fordøyelsesapparat, og med mindre krevende organer for å tygge og fordøye maten fikk hjernen tilgang på mer brensel til å danne ATP. Måltidene  kunne ha mindre volum fordi maten ble delvis fordøyd utenfor kroppen og fordi maten hadde høyere kvalitet. Varmebehandling  tilførte ny og bedre smak, maten fikk mer energi per vektenhet, og opptaket av næringsstoffer økte, noe som favoriserte en lengre tynntarm. Varmebehandling var dessuten gunstig fordi varme dreper bakterier, virus, parasitter og insekter, slik at våre forgjengere fikk færre helseplager. Seigt kjøtt og harde grønnsaker ble lettere å tygge, noe som gjorde at vi ikke trengte så kraftige kjever og tenner som andre menneskeaper.

En sammenlikning av fordøyelsesorganene med våre nærmeste slektninger viser at mennesket i forhold til kroppsvekta har liten tykktarm og stor tynntarm.14 Mens en gorilla kan spise 30 kg lite næringsrik mat per dag i form av blader, bambus, insekter og litt frukt, klarer mennesket seg med 1,5−2 kg konsentrert føde dominert av animalske produkter rike på fett. I fortidsmiljøet ble også stivelsesrike rotknoller brukt.

Fortidsmiljøet var ingen dans på roser, og for å overleve måtte våre forgjengere bli tilpasset  varierende mattilgang på grunn av usikkert jakt- og sankerutbytte. Dette innebar at de kunne være uten mat store deler av døgnet, noen ganger i flere dager eller uker. Dette ga et seleksjonspress som førte til at de som holdt seg klare i hodet og ikke tapte muskelmasse under perioder med lite mat, fikk flere avkom. Vår art ble derfor tilpasset bruk av ketoner, som dannes i leveren ved nedbryting av fettsyrer. Ketonene ble hjernens viktigste brensel og krever mindre tilført oksygen enn glukose per ATP som dannes, det vil si at det øker mulighetene for å overleve under tilstander av hypoksi (store høyder, drukning, kvelning).

”Forholdet mellom mage- og tarmvolumet illustreres i etterfølgende figur.”

Problematisk sukker

Til tross for at ketoner har spilt og fortsatt spiller en viktig rolle i pattedyrs energistoffskifte, er kunnskapene om ketoner av nyere dato. Helt siden oldtiden har det vært kjent at sukker var involvert i diabetes, siden oldtidens leger smakte på urinen og fant at den smakte søtt. Selv om en biokjemisk forklaring manglet, skrev Auretaeus fra Kappadokia15 (i dagens Tyrkia) på 100-tallet at ”diabetes er en underlig affeksjon som ikke er særlig vanlig blant mennesker, og som smelter kjøtt og bein til urin… (….) Man kan ikke få pasientene til å stoppe, verken med å drikke eller med å late vannet. Om de for en kort stund slutter å drikke, blir munnen vannløs og kroppen tørr; innvollene blir som uttørket; personene blir kvalme, rastløse og får en brennende tørst, og etter kort tid utånder de”.

LES OGSÅ  Rå mat? Nei takk!

Sukkerets rolle i sykdommen som seinere ble kalt sukkersyke eller diabetes, ble med andre ord oppdaget allerede for 1 900 år siden, mens ketoner først ble vist å spille en rolle i stoffskiftet for omkring 150 år siden. Diabetes regnes som en kronisk sykdom med høyt blodsukker, noe som kan skyldes mer eller mindre absolutt mangel på insulin eller insulinresistens – at cellene er lite følsomme for insulin slik at glukose hoper seg opp i blodet. Ordet ”diabetes” kommer for øvrig fra det gammelgreske diabainein, som betyr ”å gå gjennom” mens det latinske ordet mellitus er latinsk og betyr ”honningsøt”.16

I etterfølgende artikkel skal vi se nærmere på utviklingen i synet på ketoner og fett og  presentere de fremste pionerene som viste at ulike varianter av lavkarbo-/høyfettkosthold ikke bare kunne forhindre sykdom, men også kunne brukes terapeutisk mot en rekke lidelser. Dette handler med andre ord om dem som vektla varianter av kosthold som var mer i pakt med det våre forgjengere hadde spist i nesten to millioner år før jordbruksrevolusjonen begynte for omkring 10 000 år siden.

Kilder:

1. Ørmen T. Historien om oss. Menneskets biologiske utvikling. Oslo: Humanist forlag, 2010.

2. Lieberman DE: The story of the human body. Evolution, health, and disease. New York: Vintage Books, 2014.

3. Zachos J, Pagani M, Sloan L mfl. Trends, rhythms, and aberrations in global climate 65 Ma to present. Science 2001; 292: 686– 93. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/11326091

4. Scoville H. The bipedalism hypothesis – human evolution. ThoughtCo 29.9.2015. https://www.thoughtco.com/the-bipedalism-hypothesis-human-evolution-1224799

5. Lillestøl E. Jordens klima på geologisk tidsskala. Kronikk, Forskning 30.5.2009. https://forskning.no/meninger/kronikk/2009/05/jordens-klima-og-liv-pa-geologisk-tidsskala

6. Colagiuri S, Miller BJ. The ´carnivore connection´ − evolutionary aspects of insulin resistance. European Journal of Clinical Nutrition 2002; 56: S30−5. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/11965520

7. https://sv.wikipedia.org/wiki/Mammutar

8. https://nn.wikipedia.org/wiki/Den_siste_istida

9. https://geotoper.files.wordpress.com/2013/07/glaciation-22ky-uten-tekst.png

10. Miller JC, Colagiuri S. The carnivore connection: dietary carbohydrate in the evolution of NIDDM. Diabetologia 1994; 37: 1280−6. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/7895958

11. Wrangham R. Catching fire. How cooking made us human. New York: Basic Books 2009.

12. Ruff CB, Trinkaus E, Holliday TW. Body mass and encephalization in Pleistocene Homo. Nature 1997; 387: 173−6. https://www.nature.com/nature/journal/v387/n6629/abs/387173a0.html

13. International Review 21.3.2013; http://en.internationalism.org/internationalreview/201303/6964/womens-role-emergence-human-solidarity.

14. Milton K. The critical role played by animal source foods in human (Homo) evolution. Journal of Nutrition 2003; 133: 3886S−92S. http://jn.nutrition.org/content/133/11/3886S.long

15. https://no.wikipedia.org/wiki/Diabetes#Historikk

16. https://no.wikipedia.org/wiki/Diabetes


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…? 


Del gjerne med dine venner