Etter tallrike kliniske erfaringer med naturterapi mot kreft fikk lege Nicholas J. Gonzales (1947–2015) i 1999 publisert resultatene fra et vellykket pilotforsøk med en gruppe pasienter med bukspyttkjertelkreft.¹ Han fikk samtidig tilsagn om 1,4 millioner dollar fra USAs nasjonale helseinstitutt til å utføre et større kontrollert, klinisk forsøk der én gruppe skulle følge hans protokoll og en annen skulle få cellegifter. Prosjektet tok form fra 1998, men ble raskt sabotert. Etter åtte år var resultatene ikke egnet til publisering, men ble i 2010 publisert i et anerkjent medisinsk tidsskrift  uten hans godkjenning.

Tekst Dag Viljen Poleszynski . Foto Shutterstock

Kort fortalt

• Dette er siste artikkel av en gjennomgang av seks omfangsrike bøker som forklarer bakgrunnen for og detaljer omkring en helhetlig kreftterapi som den avdøde legen Nicholas J. Gonzalez sto i spissen for.
• Boka forklarer hva som gikk galt da han og kollega Linda L. Isaacs i 1998–2006 skulle utforme og gjennomføre en kontrollert studie som sammenliknet hans metode med cellegifter mot bukspyttkjertelkreft, en kreftform der overlevelsestid er kort.
• Til tross for positiv mottakelse fra USAs nasjonale helseinstitutt (NHI) og tilknyttede institusjoner, ble forsøket snart endret til det ugjenkjennelige.
• Gonzalez-protokollen fikk ingen rettferdig vurdering, og boka dokumenterer i nitid detalj alt som gikk galt.
• Forskningsledelsen publiserte likevel resultater fra studien bak ryggen til Gonzalez og Isaacs i 2009, til ubotelig
• skade for deres naturmedisinske metode.
• En ledende forsker ga i 2010 en viss oppreisning til Gonzalez-protokollen da han konkluderte at i motsetning til hva nevnte artikkel hadde hevdet, viste forsøket ikke at cellegifter er bedre enn tilførsel av enzymer og tilpasset ernæring.

Vi har tidligere (se egen ramme) gjennomgått bakgrunnen for behandling av kreftpasienter med Gonzalez-protokollen og vist at han fikk langt bedre resultater mot en rekke kreftformer enn ved konvensjonell behandling. Dette er åpenbart en trussel for mange som selger medikamenter, medisinsk utstyr, annonserer for eller publiserer resultater fra forsøk med konvensjonell kreftbehandling. Vi er derfor ikke overrasket over at prosjekter med alternative behandlingsmetoder er blitt sabotert. Det er vanskelig å få publisert resultater fra slike forsøk eller vellykkede kasuistikker, selv om mange pasienter har levd mye lengre enn etter konvensjonell behandling.

Nicholas J. Gonzalez beskriver i en viktig bok hvordan hans forsøk ble systematisk sabotert, til tross for at USAs nasjonale helseinstitutt (NHI) i 1998 godkjente et opplegg der en gruppe pasienter med bukspyttkjertelkreft skulle behandles med hans protokoll og en annen med cellegifter. Gonzalez-protokollen inkluderer individuelt tilpasset inntak av enzymer, ernæring, kosttilskudd og kaffeklyster. Hans pasientgruppe skulle sammenliknes med en annen gruppe med samme stadium av sykdommen der deltakerne skulle få én bestemt cellegift. Resultatene fra pilotforsøket vakte etter publisering i 1999 stor oppmerksomhet,³ men ble også sterkt angrepet.⁴ Gonzalez fikk imidlertid støtte blant annet fra forskere i Nestlé. 

Det er kanskje vanskelig å forstå at ett kreftforsøk trenger å beskrives i en bok på nærmere 600 sider. Etter å ha lest alle detaljene, det vellykkede pilotprosjektet og gjennomgangen av hva som gikk galt, er jeg ikke i tvil om at Gonzalez ble utsatt for bevisst sabotasje. De som styrte prosjektet, ønsket å få cellegiftene til å framstå som bedre enn enzymterapi. Metodene som ble brukt, inkluderte manipulering med opptak til gruppene, forfalskninger og utelatelser. Dette dokumenterer Gonzalez i nitid detalj. 

At Gonzalez ble sabotert, understrekes ved at forsøksresultatene ble publisert mer enn 10 år etter studiestart, selv om han som ansvarlig for den ene ”studiearmen” verken ble informert om eller hadde godkjent artikkelen. Prosjektlederen ble utpekt av USAs nasjonale kreftinstitutt (NCI) og et nystartet kontor som skulle veilede og sette i gang alternativmedisinske forskningsprosjekter (se nedenfor), med forskere fra Columbia universitet til å overvåke prosjektet. Imidlertid brøt prosjektlederne derfra forutsetningene for hvem som skulle få delta i Gonzalez-gruppa. En ny forskningsleder valgte selv suverent hvem som fikk delta og overså innvendingene til Gonzalez. NCI holdt tilbake utlegg Gonzalez hadde hatt til enzymer og andre tilskudd som inngikk i protokollen, somlet med utsending av møteprotokoller og brøt løfter om innsyn. 

Før vi gjengir flere detaljer om misligholdet, skal vi se nærmere på bokas innhold.

Bokas innhold

Den detaljerte boka inneholder to forord og 44 kapitler, konklusjoner og en fyldig referanseliste. Første forord på fire sider (s. ix–xii) er skrevet av en pasient som hadde kreft i bukspyttkjertelen. Da boka ble gitt ut, hadde hun levd 11 år i beste velgående, til tross for at  kreftlegene ga henne en forventet levetid på bare 3–6 måneder uten kirurgi og 15–18 måneder med kirurgi og cellegiftbehandling. Pasienten ønsket å delta i det kontrollerte forsøket, men ble avvist av professor i kirurgi, prosjektlederen John A. Chabot fra Columbia, fordi hun ikke ønsket operasjon. Gonzalez sa seg imidlertid villig til å behandle henne utenom prosjektet, dersom hun fulgte hans protokoll til punkt og prikke. Dette gjorde hun, og i forordet lovpriser hun Gonzalez og hans kollega Isaacs for deres støtte, varme og nitide oppfølging.

Det andre forordet (s. xi-xxiii) er skrevet av den vitenskapelig skolerte legen Paul J. Rosch,⁵ leder av Amerikansk institutt for stress og professor i klinisk medisin og psykiatri ved New Yorks medisinske fakultet. Han ble interessert i Gonzalez-protokollen etter at kona fikk diagnosen bukspyttkjertelkreft i september 2010. Siden cellegifter ikke ga vesentlig økt levetid, undersøkte han andre muligheter og ble imponert over resultatene til Gonzalez, som forskrev daglige inntak av 150–170 kosttilskudd, to kaffeklyster per dag og et individuelt tilpasset kosthold. Rosch satte seg skikkelig inn i virkningene av bukspyttkjertelenzymer, som ble brukt mot kreft mer enn 100 år tidligere etter oppdagelsene til den berømte embryologen John Beard (1858–1924). Han dokumenterte i en grundig bok fra 1911⁶ med tallrike forsøk at enzymer kunne stanse veksten av kreftceller.

Dessverre var fru Rosch for syk til å kunne følge Gonzalez-protokollen, og etter flere cellegiftkurer døde hun 2. oktober 2011, vel et år etter at sykdommen ble oppdaget. Ifølge Rosch handler boka om ”kreftkartellets fokus på å samle inn penger i stedet for å forhindre kreft og dets motstand mot alt som kan true profitten til egne interesser uansett negative helsekonsekvenser”.

Noen hovedpunkter

Innledningen beskriver hvordan Gonzalez og hans kollega Linda L. Isaacs⁷ fra 1998 til 2005 samarbeidet med leger og forskere fra Columbia universitet, Nasjonalt kreftinstitutt (NCI) og Det nasjonale senteret for komplementær og alternativ medisin (NCCAM). Sammen utviklet de og gjennomførte et kontrollert klinisk forsøk der deres ernæringsbaserte protokoll skulle sammenliknes med cellegiftbehandling på pasienter med inoperabel kreft i bukspyttkjertelen. Studien representerte kulminering av nesten 15 års klinisk arbeid og forskning og forsøk på å få til en seriøs vurdering av resultatene, med mål om at Gonzalez-protokollen skulle bli godkjent som et alternativ til konvensjonell kreftbehandling. 

Gonzalez så optimistisk på muligheten til å få en rettferdig evaluering av sin metode, men etter 14 år konstatere han at prosjektet endte opp i en hengemyr av dårlig ledelse, grov manipulering av data og likegyldighet blant dem som ble oppnevnt til å lede forsøket. Han ble overbevist om at enhver seriøs alternativ terapeut eller forsker for enhver pris burde unngå å samarbeide med NCCAM, NCI og akademisk medisin, og heller søke støtte fra andre kilder, inkludert industri og private stiftelser.

Begrunnelsen for bokas advarsler er de negative erfaringene som ble akkumulert i løpet av de åtte årene Gonzalez var tilknyttet forskningsprosjektet. Det hele utviklet seg til en umulig situasjon der hans datagrunnlag og rolle i prosjektet ble sabotert. Gonzalez kjempet likevel for å gjennomføre prosjektet og tok inn pasienter som forsøksledelsen hadde avvist i egen praksis. Ved hjelp av manipulering klarte prosjektlederne til slutt å framstille hans metode som mindre effektiv enn cellegifter. Her er et sammendrag av Gonzalez´ godt dokumenterte ankepunkter:

NCI og NCCAM ønsket i utgangspunktet å foreta en objektiv sammenlikning mellom Gonzalez-protokollen og konvensjonell behandling (cellegifter) av langt framskredet bukspyttkjertelkreft, basert på en positiv mottakelse av Gonzalez´ pilotprosjekt, som hadde gitt lovende resultater. Imidlertid fikk de opprinnelige forsøkslederne snart andre oppgaver, og tidlig i 2002 hadde samtlige fått nye stillinger. Den nye ledelsen ønsket å endre studiens utforming. Dette gjaldt særlig protokollen for deltakerne i Gonzalez-gruppa, og resultatet ble at Gonzalez gradvis fikk reduserte muligheter for å velge pasienter som oppfylte de kriteriene som var nødvendige for å yte protokollen rettferdighet. Mest alvorlig var et krav om randomisering (tilfeldig plassering i gruppene). Isaacs og Gonzalez argumenterte for at man i stedet burde bruke en case-kontroll-design, der to og to pasienter på samme stadium av kreft fikk velge hvilken terapi de skulle få. Pasienter som ønsket ernæring og enzymterapi og som oppfylte inklusjonskriteriene, skulle fritt kunne velge dette. Siden pasienter ble rekruttert av konvensjonelle leger, fikk imidlertid mange potensielle deltakere til Gonzalez-gruppa negativt inntrykk av protokollen, noe som reduserte rekrutteringen.

Et annet viktig krav fra Gonzalez og Isaac var at pasienter i deres gruppe først skulle delta i en periode på åtte uker for å vise at de kunne følge den omfattende protokollen. Dette kravet ble ikke godtatt av forsøksledelsen, som etter juli 2000 insisterte på at verken Isaacs og Gonzalez skulle ha noe å gjøre med utvelgelse av pasienter. Dette ble begrunnet med at de da unngikk partiskhet. Utvelgelsen ble overlatt til Columbia-forskeren John Chabot, som imidlertid ikke hadde noen trening i deres metode. De fleste pasientene han valgte ut, fulgte ikke protokollen nøye nok til å kunne yte Gonzalez-metoden rettferdighet. Resultatene ble derfor langt dårligere enn for de pasientene Gonzalez tidligere hadde veiledet og resultatene fra hans vellykkede pilotprosjekt.

Gonzalez og Isaacs ble følgelig fratatt myndighet til å bestemme hvordan og hvilke pasienter som skulle inkluderes i deres gruppe, mens forsøkslederne inkluderte pasienter som åpenbart ikke oppfylte kriteriene: blant annet fulgte mange deltakere i perioder ikke protokollen, og i deres gruppe deltok flere med seinere stadier av kreft enn dem som ble innlemmet i cellegiftgruppa. De to gruppene kunne følgelig ikke sammenliknes.

Stadig nye problemer hopet seg opp i løpet av forsøksperioden: Forsøkslederne manglet blant annet godkjenning fra flere pasienter, de sendte ut referatene fra evalueringsmøter lenge etter at de hadde funnet sted, holdt ikke Gonzalez og Isaacs løpende orientert, godkjente pasienter som ikke oppfylte kravene for deltakelse og somlet med å refundere utgifter. Gonzalez måtte derfor legge ut store beløp for et prosjekt som var godkjent av myndighetene og behandlet i lange perioder pasienter gratis.

Feil på feil

Gonzalez viser at det kliniske forsøket feilet på en rekke punkter (s. 18–32), noe som gjorde at hans ”studiearm” ikke ble representativ. Her er et sammendrag av de viktigste ankepunktene:

I. Utforming av studien: Forsøksledelsen insisterte på randomisering, som er helt uegnet til å teste Gonzalez-protokollen. Den krevde nemlig en helt annen innsats av deltakerne enn å innta én cellegift.

II. Ingen innkjøringsperiode: Gonzalez og Isaacs ønsket en ”utvaskingsperiode” for å utelukke dem som ikke fulgte protokollen til punkt og prikke. Dette ble avvist.

III. Behandlingsintensjon: Dette betyr at alle som er kvalifisert til å delta i studien, blir inkludert selv om de seinere ikke har fulgt den forskrevne terapien. Flere pasienter kunne derfor regnes å ha gjennomført Gonzalez-protokollen uten at de faktisk gjorde det. 

IV. Forsøk på å sabotasje: Kreftleger som skulle rekruttere pasienter, var generelt negative og anbefalte ikke pasienter å delta i Gonzalez-armen. De fleste som deltok, hadde henvendt seg direkte til Gonzalez og Isaacs. Forskerne ved Columbia rekrutterte i praksis kun pasienter til ”cellegiftarmen”. 

V. Stadige forsinkelser: Mens NCI normalt gjennomfører konvensjonelle prosjekter raskt og effektivt, møtte Gonzalez og Isaacs stadige forsinkelser, manglende tilbakemelding og forsinket godkjenning av pasienter. For eksempel forløp i 2004 hele 11 måneder uten at en eneste pasient ble inkludert.

VI. Ineffektiv vurdering av studiedeltakere ved Columbia: Etter at forsøket hadde vært åpent i 20 måneder, var bare fire pasienter rekruttert. I juli 2000 insisterte NCI på at Gonzalez og Isaac skulle utelukkes helt fra vurderingsprosessen for deltakelse. I stedet fikk dr. Chabot eneansvar for å velge pasienter til hver gruppe.

VII. Forsinkede refusjoner: Verken Isaacs eller Gonzalez skulle få betalt for administrativt arbeid med studien, kun for konsultasjoner, siden den endelige protokollen ikke ga rom for flere betalte konsultasjoner. Budsjettet for prosjektet på $1,4 millioner ble forvaltet av Columbia og skulle dekke første konsultasjon og alle tilskuddene som pasientene skulle ta. Kostnadene til dette skulle refunderes av Columbia, noe som imidlertid kunne ta månedsvis. Samtidig fikk Columbia beholde 10 prosent av totalbeløpet. Utestående beløp overskred en gang $20 000, som Gonzalez måtte betale av egen lomme.

VIII. Få deltakere i ernæringsgruppa fulgte protokollen: Forsøket feilet på alle punkter som måtte oppfylles for at forsøket skulle kunne gjennomføres i henhold til regler som var akseptert før forsøket startet. Gonzalez dokumenterte dette med sju punkter (s. 32–40).

A. Mange pasienter oppfylte ikke kriteriene for den omfattende protokollen, som inkluderte å 

ta omkring 150 kosttilskudd på bestemte tidspunkter hver dag, følge avgiftningsprosedyrer inkludert kaffeklyster og et individuelt tilpasset kosthold.

B. Antallet inkluderte pasienter ble langt færre enn forutsatt. Ved studiestart beregnet statistikerne ved Columbia at minst 72 pasienter måtte inkluderes for å kunne gi statistisk signifikante forskjeller. Da studien ble avsluttet i oktober 2005, var totalt bare 62 pasienter med.

C. Antallet i hver gruppe varierte. Bare 23 pasienter fikk cellegifter, mens 39 deltok i ernæringsgruppa. Grunnlaget for parvise sammenlikninger forelå dermed ikke.

D. Ulike stadier av kreft. Kreftpasienter inndeles i fire stadier, basert på hvor langt kreften er kommet. Stadium I representer de med lokal svulst i bukspyttkjertelen og stadium II at kreften har spredt seg til omkringliggende vev. I stadium III foreligger spredning til nærmeste lymfeknuter, mens stadium IV inkluderer kreft i lever, lunge, bein eller fjernere lymfeknuter. 

Gonzalez og Isaacs ble først klar over ulikhetene mellom de to gruppene 13. desember 2004, da studien hadde pågått i fem år. Av 38 inkluderte pasienter i ernæringsgruppa var omkring 76 prosent i stadium IV og resten i stadium II og III, noe Chabot endret til henholdsvis 35 og 65 prosent i stadium IV og II–III. Enda mer overraskende var at Columbia-legene klassifiserte de 14 pasientene i cellegiftgruppa som 61,5 prosent i stadium II–III og 38 prosent i stadium IV – nesten motsatt ernæringsgruppa. Slike forskjeller mellom to grupper gjør at enhver sammenlikning blir ugyldig. 

I mars 2005 ekskluderte Chabot to pasienter i tidlig stadium i cellegiftgruppa slik at bare 12 var igjen, mens fordelingen ble 50/50 for stadium II–III og IV. Slike endringer ble foretatt underveis. Da opptaket av nye pasienter ble avsluttet i oktober samme år, var det henholdsvis 23 og 39 pasienter i hver gruppe – ifølge Gonzalez henholdsvis 23 prosent i tidlig stadium og 77 prosent i stadium IV. Dataene ble ytterligere endret uten å konsultere Gonzalez og Isaac før statistiske analyser ble foretatt.

E. Uregelmessig opptak av nye pasienter. Opptaket av pasienter foregikk i ujevnt antall (noen ganger mange, andre ganger nesten ingen) gjennom hele prosjektperioden og fulgte ikke en forutsetning om parvis opptak, en til hver gruppe. 

F. Ujevn oppfølging og behandling. Behandlende kreftleger og støttespillere ved Columbia fulgte aggressivt opp alle pasientene som skulle få cellegifter, og brukte alle metoder for å forlenge deres liv. Pasienter godkjent til ”ernæringsarmen” var enten for syke til å påbegynne behandling eller til å kunne følge den detaljerte protokollen. Legene som hadde ansvar for å finne egnede pasienter til forsøket, ga dem ikke på langt nær samme støtte og oppmuntring til å følge opplegget til Gonzalez som å følge cellegiftgruppa. Unntaket var én pasient som overlevde 3½ år.

G. Ulike standarder for avslutning av terapi. Til tross for at protokollen tillot endringer i protokollen hvis en pasient ble sykere, bestemte Columbia-ledelsen at behandlingen måtte avsluttes til fordel for andre alternativer, dersom tilstanden ble forverret. Dette skjedde ikke med cellegiftgruppa, som tvert imot fikk ekstra god behandling uansett hvordan det gikk.

H. Interessekonflikter. Etter å ha vedtatt at studien skulle følge en parvis inkludering i de to gruppene tidlig i 2000, endret Columbia-gruppa cellegiftprotokollen slik at deltakerne ikke bare fikk én cellegift (Gemzar), men tre cellegifter som inkluderte Taxotere og Xeloda. Det viste seg at forsøkslederen hadde vært med å utvikle denne kombinasjonen og at han i lengre tid hadde utført studier med denne protokollen. Dette ble ikke Gonzalez klar over før i 2005, og først da forsto han hvorfor Chabot i et møte 13. desember 2004 ble så begeistret over de foreløpige resultatene med cellegifter.

Publiseringsforsøk uten Gonzalez

Store deler av boka gjennomgår de nevnte punktene i detalj og viser til brev, artikler, kontakter med en rekke statlige og private institusjoner, politikere (inkludert den republikanske kongressmannen Dan Burton (f. 1938) fra Indiana og den demokratiske senatoren, juristen Thomas Richard Harkin). Gonzalez hadde kontakt med en rekke andre nøkkelpersoner og institusjoner der han forklarte interessekonflikter og tvilsomme tiltak fra studieledelsens side. Boka beskriver dette i nitid detalj i kapittel etter kapittel. 

Til tross for åpenbare svakheter fortsatte forskningslederne som om intet hadde skjedd, og den 3. desember 2006 mottok Gonzalez overraskende en telefon fra en kjent kreftspesialist fra Chicago ved navn Boris Pasche⁸ (s. 215). Han viste seg å være redaktør for artikler om kreft i tidsskriftet til den amerikanske legeforeningen (JAMA) og hadde nettopp mottatt et manuskript til en artikkel skrevet av John Chabot og medarbeidere. Manuskriptet inkluderte som forfattere tre nøkkelpersoner som hadde ledet studien som Gonzalez og Isaacs hadde fått satt i gang, men uten å inkludere dem i manuskriptet. Artikkelen lå an til å bli godkjent for publisering, men siden Gonzalez ikke var nevnt som medforfatter, ønsket han å høre hans oppfatning av saken. 

Artikkelen konkluderte med at Gonzalez-protokollen ikke hadde noen positive virkninger mot bukspyttkjertelkreft, i motsetning til pasientene som fikk en kombinasjon av cellegifter! Forfatterne hevdet at Gonzalez hadde trukket seg fra studien og ikke ville samarbeide om manuskriptet, hvilket var ren løgn. Gonzalez hadde ikke en gang sett et utkast. Han visste ikke at artikkelen eksisterte og hadde heller aldri nektet å delta i en beskrivelse av prosjektet. Pasche sendte ham deretter artikkelen, som viste seg å være full av feil både om bakgrunnen for studien, antallet pasienter og klassifisering av deres sykdom. Artikkelen ble følgelig avvist av tidsskriftet og derfor ikke publisert.

Hendelsen fikk et etterspill og involverte en rekke nye institusjoner og innflytelsesrike personer, noe Gonzalez utbroderer i detalj på sidene 216–237. Blant annet sendte han detaljerte redegjørelser til en avdeling under Direktoratet for helse og humane tjenester (HHS), Kontoret for beskyttelse av humanforsøk9 (OHRP), som ble trukket inn uten at Gonzalez vant fram med sine synspunkter.

Nytt publiseringsforsøk

Gonzalez fortsatte kampen for å få en rettferdig vurdering av sin forskning. Tre år seinere (20.8.2009) kom han på kontoret mens Isaacs sjekket innkommende e-poster, og hun utbrøt forfjamset (s. 521): ”Jeg kan ikke tro det, de klarte å publisere artikkelen”. Den var nå publisert i et fagfellevurdert tidsskrift om kreft¹⁰ med dr. John Chabot som hovedforfatter, også denne gangen uten verken å ha konsultert eller varslet Gonzalez. Dette fikk naturligvis et etterspill, og Gonzalez redegjør for hva som skjedde og de mange feilene som artikkelen inneholdt på de etterfølgende 28 sidene.

I april 2010 publiserte det samme tidsskriftet artikkelen på ny med en lederkommentar¹¹ av dr. Mark Levine fra Avdelingen for onkologi ved McMaster universitet i Canada, seinere seniorforsker i molekylær og klinisk ernæring ved Bethesda, Maryland.¹² Selv om han gratulerte Chabot og medarbeidere for ” deres utholdenhet og beslutning om å sammenlikne bukspyttkjertelenzymer med cellegifter” (s. 542), konkluderte Levine at forsøket ikke hadde vist at enzymterapi var dårligere enn cellegifter. Dette var en slags oppreisning for Gonzalez og Isaacs, som fortsatte sitt viktige arbeid fram til hans død i 2015. Bokas avslutning bekrefter at Gonzalez ikke var en slagen mann (s. 575):

– Dr. Isaacs og jeg arbeider fortsatt så hardt vi kan, dag ut og dag inn, med vitenskapen vi finner så tankevekkende og utfordrende, mens vi konsentrerer oss om pasienter hvis seire over fryktelig sykdom gjør all kampen verd innsatsen og inspirerer oss begge til fortsatt å forsøke, uansett hva verden til slutt tenker om det vi gjør. Dette er som alltid løsningen – arbeidet, vitenskapen og pasientene. Jeg kan love at det ikke finnes et bedre svar.

Tidligere omtale av Nicholas J. Gonzalez’ arbeid med kreft

• Poleszynski DV. Årsaker til kreft og hva vi kan gjøre hvis vi rammes. VOF 2016; 7 (8): 76–81.
• Poleszynski DV. Effektiv naturterapi mot kreft – 50 pasienter med bukspyttkjertel- og brystkreft. VOF 2017; 8 (1): 14–9.
• Poleszynski DV. Ernæring og det autonome nervesystemet. VOF 2017; 8 (7): 68–9.
• Poleszynski DV. Håp mot kreft – lev lengre og bedre med naturterapi! VOF 2017; 8 (8): 88–93.
• Poleszynski DV. Alene i kampen mot kreft. VOF 2018; 9 (3): 60–7.

Kilder:

1. Gonzalez NJ, Isaacs LL, Evaluation of pancreatic proteolytic enzyme treatment of advanced adenocarcinoma of the pancreas, with nutrition and detoxification support. Nutrition & Cancer 1999; 33: 117–24. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/10368805

2. Chabot JA, Tsai WY, Fine RF mfl. Pancreatic proteolytic enzyme therapy compared with Gemcitabine-based chemotherapy for the treatment of pancreatic cancer. Journal of Clinical Oncology 2010; 28: 2058–63. http://ascopubs.org/doi/pdf/10.1200/JCO.2009.22.8429

3. Rackl L. The Gonzalez regimen. Could this alternative therapy fight cancer

better than chemotherapy? A new clinical trial hopes to find out. Daily

Herald 1.11.1999. https://www.highbeam.com/doc/1G1-68833849.html

4. Okie S. Maverick treatments find US funding; cancer therapy to be tested

despite mainstream medical doubts. The Washington Post 18.1.2000: A1.

5. https://www.stress.org/about/founder/

6. Beard J. The enzyme treatment of cancer and its scientific basis. London: Chatto and Windus, 1911.

7. https://www.drlindai.com/about.html

8. https://www.uab.edu/newsarchive/49698-pasche-named-uab-director-of-hematology-oncology-associate-director-of-uab-comprehensive-cancer-center

9. https://www.hhs.gov/ohrp/

10. Chabot J, Tsai WY, Fine RL mfl. Pancreatic proteolytic enzyme therapy

compared with Gemcitabine-based chemotherapy for the treatment of

pancreatic cancer. Journal of Clinical Oncology 2010; 28: 2058–63. 

11. Levine MN. Conventional and complementary therapies: a tale of two research standards? Journal of Clinical Oncology 2010; 28: 1979–81. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/20308650

12. https://irp.nih.gov/pi/mark-levine