Kategorier
Kosthold, kosttilskudd og plantemedisin i Snåsakoden
Alternativ medisin og alternative behandlingsmåter må forholde seg til naturvitenskapens grunnlover for å være troverdige. Så langt er jeg enig med forfatteren av boka Snåsakoden.1 Men fordommer mot fenomener som ikke lar seg forklare innen slike rammer, og mangel på kunnskap om det som lar seg forklare, er bokas alvorlige svakhet.
OBS: Denne artikkelen er eldre enn 2 år. Informasjon kan være utdatert.
Tekst Jan Raa Foto Shutterstock
Plantemedisin og kosttilskudd hører ikke hjemme i kategorien alternativ medisin, men hviler på solid naturvitenskapelig grunn. Det er derfor synd at bokas omtale av disse sektorene er både fordomsfull og overflatisk, mens omtalen av det forfatteren kaller ”vitenskapelig medisin” og ”vitenskapelig kosthold” er helt uten motforestillinger – og like overflatisk. Det er denne delen av boka jeg omtaler her.
Mange lever i den tro at farmasøytiske medikamenter er virksomme, velprøvde og sikre, og at det motsatte gjelder for kosttilskudd: de er uvirksomme, uten vitenskapelig dokumentasjon av effekt og risikable. Alle disse oppfatningene er like feilaktige. En bok som Snåsakoden kan dessverre bidra til å opprettholde slike oppfatninger.
Verdiløs om ernæring
Forfatterens uforbeholdent positive holdning til alt han selv regner som vitenskap, og hans kategoriske avvisning av alt han selv kaller alternativt – for eksempel om den terapeutiske bruken av kosttilskudd – gjør boka henimot verdiløs for dem som vil orientere seg om betydningen av ernæringens betydning for folkehelsa. Luftige påstander blir servert som vitenskapelige sannheter, praktisk talt uten referanser til relevant vitenskapelig litteratur – synsing med andre ord.
Det er uforståelig for meg at en forfatter som konsekvent refererer til vitenskap, ikke belegger sine egne synspunkter med referanse til vitenskap. Han burde ha forklart leseren hvorfor det er heftig uenighet blant vitenskapsfolk om rett og galt, både innenfor det han kaller ”den vitenskapelige medisinen” og innenfor ernæringsvitenskapen. Han burde samtidig ha forklart leseren hvorfor det ikke er tillatt å informere, på tross av solid vitenskapelig dokumentasjon, om det man faktisk vet om positive helseeffekter av naturstoffer som blir solgt som kosttilskudd.
Plantemedisin
I innledningen til avsnittet ”Alternativ plantemedisin” skriver forfatteren: ”Det er denne bokens hovedpåstander at alternativ medisin som faktisk virker, vil bli innlemmet i den vitenskapelige medisinen og dermed slutte å være alternativ.”
Denne hovedpåstanden er simpelthen ikke riktig. Ingen kommersiell aktør vil finne på å ta kostnadene med å utvikle et legemiddel uten at rettighetene til legemiddelkandidaten kan beskyttes i form av patenter. I de fleste tilfeller er det heller ikke mulig å sikre seg gode nok patentrettigheter til at det er kommersielt hensiktsmessig å ta kostnadene med å gjennomføre kliniske oppfølgingsstudier for å bekrefte resultater fra prekliniske studier.
Bak svært mange produkter som forfatteren kaller alternative, ligger det omfattende vitenskapelig kunnskap om produktenes kjemi, biokjemiske virkemekanismer og virkning på dyr, publisert i verdens mest prestisjetunge tidskrifter. Et søk på den offisielle databasen opprettet av amerikanske helsemyndigheter PubMed2 viser – for å ta ett eksempel – at det per 23. juni 2013 var publisert 5 760 vitenskapelige artikler om biokjemisk virkemåte og klinisk svært relevante virkninger av curcummin i gurkemeie3 (Curcuma longa L.), inkludert sykdomsforebyggende og kurerende virkning. Men curcummin – som for øvrig er en god antioksidant – er ikke blitt utviklet som legemiddel. Hva er vitsen med å bruke milliarder av kroner for å oppnå status som legemiddel av et plantestoff som de fleste av oss har i krydderhylla? Men muligheten for legemiddel er likevel til stede, dersom curcummin kan gjøres mer bioaktivt ved hjelp av tekniske metoder som lar seg patentere.4
Skråsikkerhet står for fall
Vitenskapshistorien har vist hva skråsikkerhet innen naturvitenskap fører med seg. I mengden vitenskapelig litteratur som publiseres i våre dager, er det ikke lett å orientere seg. Det er ikke vanskelig å finne vitenskapelige artikler, publisert i de beste fagtidskrifter, som viser at en og samme kjemiske forbindelse kan ha både positive og negative effekter på en eller annen fysiologisk prosess, eller ingen målbar effekt i det hele tatt. Det kommer an på forsøksopplegget og hva som er blitt målt, og hvordan. Det er derfor uforståelig lettvint når forfatteren nøyer seg med å henvise til vitenskapen – uten referanse til hvilken vitenskap – når han hevder å kunne skille mellom rett og galt.
Vitenskap kan brukes til å belegge motstridende konklusjoner og meninger, men gir ikke nødvendigvis svar på hva som er sannheten. Er det enighet i vitenskapen om nytten av medikamenter som senker blodtrykk eller som senker nivået av blodkolesterol? Hvilken vitenskap lå til grunn for godkjenning av ”block-buster”-medisin mot magesår? Kan det tenkes at farmasøytisk industri påvirker folks oppfatninger av ”den vitenskapelige medisinen”? Hvordan stiller farmasøytisk industri seg til at sykdomsforebyggende naturstoffer blir solgt som helsekostprodukter i konkurranse med legemidler? Snåsakoden berører ikke sentrale spørsmål som disse, men sverger til ”vitenskap” som det eneste sanne.
I omtalen av myndighetenes kostholdsråd står det: ”Disse rådene har ligget fast ganske lenge og hviler sannsynligvis på et solid vitenskapelig fundament. Det er altså all grunn til å følge dem”. Det er neppe mulig å være mer servil og ureflektert i møte med offentlig godkjent ”sannhet”. Det er slett ikke enighet blant forskere og klinikere om disse rådene.5 Det er tilstrekkelig å minne om uenighet om helserisiko forbundet med for mye mettet fett i kostholdet.6,7
Når én vitenskapelig trostretning bruker sin egen vitenskap som trumfkort mot andres vitenskap, er det grunn til å være på vakt.
Forfatteren tar også en tur innom kinesisk folkemedisin. Etter selv å ha ”gjort en gjennomgang” av noe av den vitenskapelige utprøving av kinesisk plantemedisin, konkluderer han kort og godt med – uten en eneste referanse til hva han har gjennomgått – at ”resultatene ikke var særlig oppmuntrende (tabell 3)”. Det sier sitt om hvilken manglende selvinnsikt forfatteren har dersom han forventer at leserne skal tro ham – bare fordi han mener det. Det hadde vært interessant å få vite hvilke studier som er blitt gjennomgått. Har forfatteren kjennskap til kjemi, virkemåte og klinisk effekt av virkestoffene for eksempel i lingzhi?8 Denne soppen har vært brukt i kinesisk medisin i flere tusen år. Metodene for rensing av det viktigste virkestoffet i lingzhi er patentert, og virkestoffet er utviklet som legemiddel.
Helseriktig kosthold er etter hvert blitt noe mer enn det som blir sammenfattet i Tabell 4 på side 157 i boka. Det inkluderer også pigmenter, forskjellige typer antioksidanter og mange vannløselige stoffer som både dyr og mennesker trenger for å fungere optimalt. Forfatteren er kategorisk i sin konklusjon også om dette omfattende og raskt ekspanderende fagfeltet innen moderne ernæringsvitenskap – ikke godt dokumentert eller skadelig. Han belegger konklusjonen med én eneste referanse, det han kaller en ”nyere oversikt” fra 2001, som neppe kan tas til inntekt for forfatterens syn. Men fagfolk som holder seg oppdatert, vet at PubMed gir svært mange – tusenvis – referanser til ny vitenskap som viser at forfatterens påstander henger i løse lufta. Som en inngang til feltet gir jeg bare tre referanser,9,10,11 den siste riktignok publisert etter at boka kom på trykk. Snåsakoden er skrevet også for andre enn dem som kan bedømme bokens faglige nivå. Derfor er forfatterens bruk av ordet vitenskap svært kritikkverdig.
Forfatteren gir klart uttrykk for at han har liten tro på verdien av erfaringsbasert kunnskap, kunnskap mennesker har tilegnet seg gjennom årtusener. Dette fikk meg til å tenke på ”grautstriden” som pågikk i Norge midt på 1860-tallet, etter at eventyrsamleren Peter Chr. Asbjørnsen (1812-85) i 1864 utga sin kokebok Fornuftigt Madstel.12 Forblindet av datidens naturvitenskapelige sannheter om fordøyelsesprosessene, kosthold og helse, underkjente Asbjørnsen verdien av det tradisjonelle matstellet i Norge. Han hevdet til og med at bondekonene ikke evnet å koke grøt på riktig måte. Asbjørnsen var skråsikker i sin sak og agiterte med styrke for sine kostholdsråd. Men han tok grundig feil. Hans anbefalinger om fornuftig matstell – basert på ”vitenskap” – var både ufornuftige og skadelige. Dagens naturvitenskapsfolk burde lære av historien.
Referansene i denne artikkelen er selvsagt bare noen mulige inngangsporter til en omfattende litteratur på områder forfatteren av Snåsakoden omtaler. Men det beste er å søke på PubMed.
Les også:
Vitenskapelig søkelys på alternativ medisin
Motivasjon for forskning versus behandling
Hvem bruker alternativ medisin?
Er dagens medisin vitenskapelig?
Kosthold, kosttilskudd og plantemedisin i Snåsakoden
Kilder:
1. Gundersen K. Snåsakoden: En kunnskapsbasert guide til alternativ medisin. Oslo: Aschehoug, 2013.
2. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed
3. Gurkemeie. http://no.wikipedia.org/wiki/Gurkemeie
4. Park W, Amin AR, Chen ZG mfl. New perspectives of curcumin in cancer prevention. Cancer Prevention Research 2013; 6: 387-400. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/23466484
5. Hite AH, Feinman RD, Guzman GE mfl. In the fact of contradictory evidence: Report of the Dietary Guidelines for Americans Committee. Nutrition 2010; 26: 915-24. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/20888548
6. Siri-Tarino PW, Sun Q, Hu FB mfl. Meta-analysis of prospective cohort studies evaluating the association of saturated fat with cardiovascular disease. American Journal of Clinical Nutrition 2010; 91: 535-46. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/20071648
7. Huth PJ, Park KM. Influence of dairy product and milk fat consumption on cardiovascular disease risk: a review of the evidence. Advances in Nutrition 2012; 3: 266-85. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/22585901
8. Lingzhi mushroom; http://en.wikipedia.org/wiki/Lingzhi_mushroom
9. Habauzit V, Morand C. Evidence for a protective effect of polyphenols-containing foods on cardiovascular health: an update for clinicians. Therapeutic Advances in Chronic Disease 2012; 3: 87-106. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/23251771
10. Russo M, Spagnuolo C, Tedesco I mfl. The flavonoid quercetin in disease prevention and therapy: facts and fancies. Biochemical Pharmacology 2012; 83: 6-15. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/21856292
11. Arango D, Morohashi K, Yilmaz A mfl. Molecular basis for the action of a dietary flavonoid revealed by the comprehensive identification of apigenin human targets. PNAS 2013. http://www.pnas.org/content/early/2013/05/17/1303726110.short
12. Bonifacius, Clemens (P.C.Asbjørnsen). Fornuftigt Madstel. En tidsmæssig Koge- og Husholdningsbog. Christiania: P.F. Steensballe, 1864.