Skip to main content

Kritikk med vitenskapssmak av Snåsakoden

De fleste forfattere klager over for lite oppmerksomhet. Jeg er derfor takknemlig for at Helsemagasinet VOF 6/2013 vier hele 20 sider til min bok Snåsakoden – En kunnskapsbasert guide til alternativ medisin (Aschehoug, 2013) som nå kommer i nytt opplag. VOF har også ære av at de anbefaler folk å lese boka selv om man er uenig i mye av innholdet. Kritikken er også nesten, men bare nesten, fri for slike personangrep som ellers er nokså vanlig i dette minefeltet. Selv om bladet har gått grundig til verks, er det likevel mange feil og misforståelser, og artikkelforfatterne avslører en del fundamentale mangler i sin forståelse av vitenskapelig metode. Det fantes en gang noe man måtte kalle ”brus med sitronsmak” fordi det ikke var sitron i den. VOFs kritikk av Snåsakoden har vitenskapssmak.

Noe av kritikken er skjemmet av forsøk på å ta mannen ikke ballen. Jeg har for eksempel  aldri fått eller avvist noe tilbud om å få tilsendt noen bok fra Audun Myskja slik VOF hevder. Han har skrevet om lag 15 bøker, og jeg omtaler hans bok om blomstermedisin, som jeg har kjøpt selv, men jeg skal innrømme at den ikke oppmuntret meg til å kjøpe flere bøker av ham. Boka viser en kritikkløshet i holdningen til kunnskap som jeg ikke hadde trodd var mulig. Jeg håper virkelig ikke VOF går god for Bachs blomstermedisin slik den omtales hos Myskja!

Mysterud hevder at jeg ikke kunne ha lest Kolloens bok om Snåsamannen. Jeg har aldri kritisert deler av boka jeg ikke hadde lest, men debatten begynte med en diskusjon avgrenset til hans evne til å lese kort med baksiden opp. Jeg hadde studert de relevante kapitlene. Før den store Snåsamanndebatten i 2009 leste jeg boka svært grundig, men den vant seg ikke ved det. For øvrig sier Joralf Gjerstads fantastiske påstander om kortlesning paret med hans manglende vilje til å gjenta trikset under kontrollerte betingelser mer om hans integritet enn om min.

I det hele tatt synes VOF å være opptatt av jeg ikke skal ha brukt bøker som kilde. For det første inneholder referanselisten i Snåsakoden 17 bøker. Men det er gjort et nummer av at jeg har liten tillit til bøker i dette feltet så: ”this is feature, not a bug”. I moderne medisin bør man begrense seg til data som har gjennomgått formell kvalitetskontroll. Jeg tror for de fleste, Daniel Benor inkludert, ville foretrekke å publisere data i Pubmed-registrerte tidsskrifter snarere enn å gjemme dem bort i bøker; altså dersom man hadde tilstrekkelig å fare med. Ofte er selv ikke dette nok, og jeg legger merke til at sentrale referanser i VOFs kritikk er hentet fra alternative journaler som har publisert det rene vrøvl (Snåsakoden side 65), og derfor ikke er til å stole på, selv om de har vitenskapssmak. For det andre er det et skittent debattriks å komme trekkende med en obskur bok motparten ikke har lest og som derfor skal gjøre en diskvalifisert for videre debatt. Mener VOF, som kaller seg evolusjonsbasert, for eksempel at man må ha lest alle de underlige bøkene om kreasjonisme for å avvise denne teorien? Eller for den del 1. Mosebok?

Det er min erfaring at bøker i dette feltet som regel er skuffelser fordi de bare er fylt av løsaktige påstander og dårlige data. Nettopp for å illustrere dette diskuterer jeg i Snåsakoden boka Lys som helbreder av Vilhelm Schjeldrup. Overaskende mener VOF at denne boka er verdifull, og belærer meg om at det dreier seg om før/etter-observasjoner hvor man angivelig er sin egen kontroll. Det er nettopp denne typen før/etter-observasjoner for en tilstand man ofte vokser av seg som kan danne grunnlag for falske påstander om en behandlingseffekt (jf. ”opplevd” placebo nedenfor). VOF burde vite at ”klinisk erfaring” har validert en mengde virkningsløse behandlinger opp gjennom historien. Dertil kommer at de virkningsmekanismer Schjeldrup påberoper seg, ikke henger på greip. At VOF mener man skulle bruke ressurser på å forske videre på hans metode og alt annet han har trodd på opp gjennom årene, synes jeg blir naivt. Schjeldrup burde forsket selv i stedet for å skrive lange bøker. Forskningsrådet har hatt egne programmer for alternativ medisin, så det nytter ikke å syte om pengemangel. Det er viljen til kritisk forskning som mangler hos Schjeldrup, slik den også manglet hos Lorenz Nitter (”Nitterkuren”), som også omtales i Snåsakoden. Den Radiumhospital-ansatte Nitter fikk ”alle” muligheter til å forske, men brukte dem ikke.

VOF har kanskje plantemedisin og kosthold som kjerneområder. Snåsakoden er ingen spesialbok i noen av dem, og jeg sier klart i boka at det ligger utenfor dens ramme å gi detaljerte kostholdsråd, og at de statlige rådene i hovedtrekk er gode, men kanskje har vinglet litt på detaljnivå. At jeg skulle være servil overfor myndigheter er skivebom, og jeg lurer på om VOF har lest kapittelet ”Slik myndighetene ser det” i Snåsakoden? Der får for eksempel mitt eget kontrollorgan, NOKUT, kritikk for lovstridig å ha godkjent akupunkturutdanning.

Når det gjelder plantemedisin, skiller jeg klart mellom den vitenskapelige plantemedisinen (som er viktig) og uvitenskapelige forestillinger fra folkemedisinen slik som at planter med hjerteformede blader hjelper mot hjertelidelser, eller at Audun Myskja mener det er noe helhetlig naturlig helsebringende i enkelte planter. Om et evolusjonsbasert magasin går god for slike mystisk idéer, er det underlig.

Jeg kan ikke i en replikk diskutere vitaminkurer i sin fulle bredde, men når VOFs  strategi er å forsøke gjenreise nobelprisvinneren Linus Paulings skandaliserte C-vitaminforskning fra 70-tallet, virker det litt tafatt. Man må kunne konstatere at høydose-vitaminbehandling ikke synes å ha vunnet vitenskapelig anerkjennelse siden den gang, uten at jeg tror det skyldes noen skolemedisinsk konspirasjon.

VOF har en artikkel om placebo som er bedre egnet som et frontalangrep på alternativ medisin enn på Snåsakoden. For det første diskuterer også jeg om man med ”ren tankekraft” kan påvirke sine biologiske systemer (side 55), uten at det behøver å være mer mystisk enn at hjertet banker litt fortere når vi tenker på en vi har kjær.  Vi er derimot langt inne i mytenes verden når VOF knytter slike fenomener opp mot epigenetikk. I denne sammenhengen er ikke epigenetikk mer enn en litt nymotens måte å regulere proteinproduksjon i celler på. For det andre omtaler også jeg at placeboeffekten kan være overdrevet, og at den ofte heller kan være det som kalles opplevd placebo (side 53 og Fig. 8). Blir man for eksempel bedre den dagen man får en sukkerpille, behøver det ikke bety at det er ”troen som har flyttet fjell”. Det kan hende man bare tilfeldigvis ble bedre, og tilskriver pillen det gledelige resultatet. I dette tilfelle ville man altså blitt bedre uten å få pillen (ingen placeboeffekt). Dette og andre placebolignende fenomener som omtales både i Snåsakoden og i VOF er imidlertid argumenter for å kreve enda strengere vitenskapelig dokumentasjon, de forklarer hvorfor vi ikke kan stole på ”klinisk erfaring” og hvorfor det meste av alternativ medisin må forkastes.

Det er her VOFs logikk og vitenskapelige grunnsyn svikter mest. Man forsvarer lemfeldig erfaring med at det er en uheldig kollisjon mellom kliniker og forsker. Det er nettopp denne fruktbare kollisjonen som har gitt oss virkningsfull medisin, noe vi ikke hadde da klinikerne drev alene. Det virker også ulogisk når man samtidig kritiserer skolemedisinen for ikke å være vitenskapelig nok. Skulle vi ikke heller gå sammen om å gjøre også skolemedisinen mer vitenskapelig? I stedet vil VOF hefte oss bort med en alternativ industri der det fremsettes frivole og urimelige påstander fortere enn noe vitenskapelig system kan teste dem.

Det er i å ignorere alternativindustriens mangel på måtehold med lettvintheter VOFs andre store svikt ligger. Man mener jeg ikke skiller mellom behandling som er testet og funnet virkningsløs og behandling som ikke er testet. Dette er uriktig, se for eksempel side 50. Skillet mellom det ”motbeviste” og udokumenterte er imidlertid ikke så skarpt som man skulle tro, fordi det fremsettes så mange merkelige forslag til behandlinger som er tatt helt ut av luften, og som er i strid med det vi ellers vet om hvordan menneskekroppen er skrudd sammen. Bevisbyrden må derfor ligge hos dem som fremsetter påstanden, særlig når de tjener penger på den. Det hører med til historien at man ofte markedsfører alternativ behandling med at det forskes på metoden, og når resultatene kommer ut negativt, hevder man så at det må forskes mer. Behandlingen er ikke bevist enda, og pågående forskning gir behandlingen smak av vitenskap. Et aktuelt eksempel er Poseidon klinikkens aggressive markedsføring av behandling mot håravfall i dagspressen for tiden. Den er svært finurlig utformet (http://www.poseidon-klinikken.no/aktivering-av-stamceller/).

Selv om VOFs vitenskapelig språkdrakt legges som et tåkeslør, er de underliggende argumentene ikke så ulike de man finner blant alternative tenkere uten den formalvitenskapelige ballast redaksjonen kan skilte med. Er dette virkelig alt dere klarer å komme opp med? I så fall har jeg lyktes godt med Snåsakoden.

Kristian Gundersen, forfatter av boka Snåsakoden og professor i biologi, UiO


Denne artikkelen handler om…



Kanskje du også vil lese…? 


Del gjerne med dine venner