Kategorier
Kulturell og historisk analyse av medisinens framvekst
Vitenskap og varme hender gir viktige perspektiver på samspill og utvikling i forholdet mellom såkalt vitenskapelig medisin og den folkelige, alternative eller komplementære medisinen.
OBS: Denne artikkelen er eldre enn 2 år. Informasjon kan være utdatert.
Tekst Iver Mysterud
[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Om boka»]Forfattere: Bente Gullveig Alver, Tove Ingebjørg Fjell og Teemu Ryymin
Tittel: Vitenskap og varme hender: Den medisinske markedsplassen i Norge fra 1800 til i dag
Forlag: Scandinavian Academic Press
Utgivelsesår: 2013
ISBN: 978-82-304-0073-9
Pris: kr. 329[/gdlr_box_icon]
Hvorfor har mennesker til skiftende tider valgt forskjellige måter å håndtere sykdom og helse på? Hvordan har de forskjellige sektorene på den medisinske markedsplassen forholdt seg til og påvirket hverandre fra midten av 1800-tallet til i dag? Å besvare disse overordnete problemstillingene har vært målet for fagboka Vitenskap og varme hender. Den er et samarbeid mellom de to kulturforskerne Bente Gullveig Alver og Tove Ingebjørg Fjell fra Universitetet i Bergen (UiB) og historiker Teemu Ryymin fra Uni Rokkansenteret. De har i en årrekke forsket på historisk ulike medisinske problemstillinger. Boka springer ut fra forfatternes tverrfaglige samarbeid om undervisningsemnet ”Historiske og kulturelle perspektiver på helse” ved UiB.
I boka bruker forfatterne begrepet ”medisinsk markedsplass” som et redskap for å kartlegge samspillet mellom tilbud og etterspørsel av alle former for medisinske tjenester, uavhengig av om tjenesteyterne er autoriserte eller ikke. I tillegg bruker de en modell av helsesystemet som et sosialt og kulturelt system. Med kultur menes her forestillingene om hvilke faktorer som kan forårsake sykdom eller bidra til helse. Modellen viser samspillet mellom tre sektorer: De to første utgjøres av den profesjonelle sektoren, som omfatter de autoriserte behandlingsprofesjonene, og den folkelige, som utgjøres av ulike former for alternative/komplementære og folkelige behandlere. Disse sektorene utgjør ”tilbudssiden” på den medisinske markedsplassen. Den tredje sektoren – selvhjelpssektoren – er en ikke-profesjonell, ikke-spesialisert sektor med basis i individer, familier, kjernegrupper og lokalsamfunn. I selvhjelpsektoren bestemmes og behandles de aller fleste mindre alvorlige sykdomstilstandene av de nærmeste, inkludert familie- og vennenettverk. Her avgjøres det om en sykdom er så alvorlig at den syke må få hjelp av en behandler fra profesjonell eller folkelig sektor, og det er her behandlingen blir vurdert og tatt stilling til av den syke selv og av nærmiljøet. Disse tre sektorene er velegnet til å grovsortere innholdet på den medisinske markedsplassen og til å se endringer i forholdet mellom sektorene over tid. Dette har forfatterne gjort for Norge fra midten av 1800-tallet og fram til i dag.
Innhold
Boka består av et innledningskapittel, fire hovedkapitler, en konklusjon, noter med kilder og utfyllende kommentarer til kapitlene, referanseliste og stikkordregister. Hele 1800-tallet kan karakteriseres som en periode av mangfold på den medisinske markedsplassen (kap. 2). I første del av 1900-tallet vant den vitenskapelige medisinen og den profesjonelle sektor stadig større tilslutning. Den folkelige sektoren endret seg på flere måter i denne perioden: Noen folkelige spesialister tilpasset seg til den vitenskapelige medisinens nye status, mens andre etablerte seg i ulike nisjer på den medisinske markedsplassen (kap. 3). I tiårene etter andre verdenskrig dominerte den profesjonelle sektoren den medisinske markedsplassen. Den folkelige sektoren forsvant imidlertid ikke, men de folkelige behandlerne ble mindre synlig i offentligheten enn tidligere (kap. 4). Fra 1970-tallet endret dette seg. Selv om den profesjonelle sektoren fortsatte å ekspandere, vokste også oppslutningen om den folkelige sektoren. I motsetning til tidligere tider ble deler av den folkelige sektorens tilbud anerkjent som en legitim del av helsevesenets tilbud til befolkningen (kap. 5).
Forskerne viser hvordan folk tenker og handler mens historien går sin gang. Vi får innblikk i profesjonskamp, blant annet om hvordan legene til enhver tid har forsøkt å bekjempe behandlere i folkelig sektor. De presenterer mye interessant om offentlig helsearbeid i forhold til de store infeksjonssykdommene som kolera, kopper og tuberkulose. Dette dreier seg om alt fra lovgivning til programmer for å tvinge befolkningen til å følge ulike forebyggende tiltak (som vaksinering) eller opplegg for å isolere smittede personer. Ut gjennom boka tar forfatterne også for seg betydningen av en rekke frivillige organisasjoner og framveksten av ulike grupper innenfor profesjonell sektor, som jordmødre, sykepleiere, hjelpepleiere og helsesøstre. Vi får også innblikk i livsvirket til to kjente healere fra folkelig sektor: Henrik Schei (1875-1960) (”Losen”) og Marcello Haugen (1878-1967). Omtalen av utviklingen de siste tiårene legger vekt på tendensen til individualisering av offentlig helsearbeid, hvor kartlegging av stadig nye risikofaktorer for sykdom for enkeltpersoner tillegges økende vekt. Forfatterne viser også at denne perioden har vært preget av en økende grad av selv- og medbestemmelse hos pasientene og økte pasientrettigheter.
Vurdering
Boka er utvilsomt et viktig bidrag til bedre kunnskaper om den medisinske utviklingen, profesjonskamp og helsepolitikken som har vært med å forme den norske velferdsstaten. Den er resultat av et fruktbart samarbeid mellom to kulturforskere og en historiker. I det store og det hele er boka oversiktlig, klargjørende og velskrevet.
Beskrivelsen av den medisinske utviklingen er lite kontroversiell i historisk tid, men trolig kommer mange til å ha innvendinger til framstillingen av utviklingen etter 1950. Selv savner jeg et dypere fokus på sykdomsårsaker i folkelig sektor, noe som delvis kan forklare hvorfor folk bruker helsetjenster på utsiden av den profesjonelle sektoren.
Et eksempel på et kontroversielt tema er ”amalgamproblematikken”, som en rekke alternative terapeuter i økende grad har vært opptatt av (forgiftning av kvikksølv fra amalgamfyllinger og fokus på amalgamsanering og avgiftning), mens representanter for den offentlig godkjente sektoren (den ”profesjonelle”) i hovedtrekk har bortforklart plagene som psykosomatiske. Den folkelige sektor har vært opptatt av tarmflora og tarmhelse, lavgradige infeksjoner som mulig årsak til en rekke kroniske sykdommer og de siste tiårene i hvilken grad moderne mennesker rammes av eloverfølsomhet. Slike temaer har enten ikke fått særlig oppmerksomhet av profesjonell sektor eller er blitt bortforklart.
Når det gjelder synet på ortomolekylær medisin (ernæringsterapi), framhever forfatterne gjennom sitt valg av kilder perspektivene til toneangivende forskere med makt, innflytelse og institusjonell tilknytning, men lar for eksempel være å sitere Dag Viljen Poleszynski, som har vært faglig engasjert av slike temaer siden 1980-tallet.1 En sentral organisasjon som Fritt Helsevalg er heller ikke nevnt. Det samme gjelder en rekke fagfolk som har vært viktige i den folkelige sektoren i nyere tid og/eller har kommet med viktige innspill om forholdet mellom profesjonell og folkelig sektor.2,3,4,5 Etter min vurdering kunne boka vært mer nyansert om tiden fra 1970-tallet og fram til i dag, selv om den uten tvil får fram sentrale utviklingstendenser. På tross av disse innvendingene er det lett å anbefale boka.
Kilder:
1. Poleszynski DV. Er vitamin- og mineraltilskudd farlig? Tidsskrift for Den norske lægeforening 1999; 119: 1926-9. http://tidsskriftet.no/legacy/199913/art14.html
2. Schjelderup V. Legekunsten på nye veier. Oslo: Cappelen, 1980.
3. Schjelderup V. Nytt lys på medisinen. Oslo: Cappelen, 1989.
4. Poleszynski DV. Framveksten av medisinske alternativer – fra konkurranse til samarbeid … Kristiansand: HøyskoleForlaget, 2001.
5. Myskja A. På vei mot en integrert medisin: En innføring i komplementær og alternativ behandling. Bergen: Fagbokforlaget, 2008.