Miljødirektoratet har sendt ut oppskriften på et gjengrodd distrikts-Norge: Det er bare å følge statens kostråd.

Av Lars Magne Sunnanå. Først publisert på hans Substack.

Ola Nordmann kan velge et kosthold som bidrar til “omstilling” av norsk landbruk, lokker Miljødirektoratet i sin seneste rapport, “Klimatiltak i Norge 2026”.

La oss se litt på denne “omstillingen”.

Den innebærer nemlig at vi må legge ned en tredjedel av norsk landbruk!

Og alt folk flest trenger å gjøre for å bidra til denne nødvendige omstillingen, er å følge statens kostråd.

Tiltaksrapporten fra Miljødirektoratet er blitt vår årlige påminnelse om at norske kostråd, som er bygget på en statistisk meget svak og tvilsom assosiasjon mellom rødt kjøtt og tarmkreft, er helt i utakt med landskapet og landet vi bor i.

“Innen rekkevidde”

Du skal lete lenge for å finne større tilhengere av Norges plantebaserte kostråd enn hos Miljødirektoratets 830 faste ansatte.

Og entusiasmen for plantekost er tilsynelatende aller størst når direktoratet publiserer sin årlige tiltaksrapport. For da kan direktoratet igjen forklare hvor maktpåliggende det er å redusere utslipp av metan fra norske kyr og sauer.

Årets utgave ble markedsført med den optimistiske pressemeldingen “Lavutslippssamfunnet innen rekkevidde”.

Det samfunnet vil ikke ligne mye på dagens.

I hvert fall ikke om du bor i distriktene på Vestlandet, i Nord-Norge eller i rotnorske fjellbygder.

For som Miljødirektoratet selv skriver:

La oss tygge på denne lystige klimavisjonen på side 159 i rapporten en gang til: «Ved at areal tas ut av drift og bruk legges ned, vil utslipp til luft og vann fra jordbruksdrifta reduseres og jordbruksarealene vil gradvis gro igjen.«

Hurra, hurra.

I dette idealistiske hjørnet av norsk forvaltning argumenterer man altså for at norske fjellbygder må gro igjen med skog, busk og kratt for å redde klimaet.

Og det er ikke bare fjellgårdene som må busklegges.

Større enn Vestfold

Reduksjonen i landbruksarealer er på mer enn én tredjedel av det vi brukte i 2022.

Og det er etter at økte arealer til frukt og grønt som følge av et mer plantebasert kosthold er regnet med.

I størrelse tilsvarer disse områdene mer enn hele Vestfold – eller 6-7 ganger Oslo kommune.

“Som privatpersoner kan vi bidra til omstilling av jordbruket ved å spise i tråd med kostrådene”, heter det i rapporten.

Omstilling er altså et pent ord i denne sammenhengen.

Det er mulig de ansatte i Miljødirektoratet håper at et samfunn med gjengrodde kulturlandskap fortsatt er “innen rekkevidde”.

Men spørsmålet er om ikke tiden er i ferd med å renne ut for disse utopiske skrivebordsvisjonene – både hva gjelder kosthold, økonomi og samfunn i fremtiden.

Truet inn i fiasko-avtale

Bøndene ble i 2019 presset av Solberg-regjeringen (med Høyre, Venstre, Frp og Krf) inn i en intensjonsavtale “om reduserte klimagassutslipp og økt opptak av karbon fra jordbruket for perioden 2021-2030” under trusler om at unntaket for CO2-avgift på utslipp ville blitt fjernet uten en inngått avtale.

Halvveis til 2030 rakner også denne luftige klima-ambisjonen fra de euforiske omstillingsårene etter Paris-avtalen i 2015.

Da Riksrevisjonen vurderte fremdriften i avtalen sommeren 2025, var konklusjonen lunken:

“Jordbruket skal gjennomføre store utsleppskutt innan 2030, men ingenting tyder på at det er mogleg. Målkonfliktane er store og klimaavtalen mellom staten og jordbruket er urealistisk”.

Ikke har folk sluttet å spise kjøtt og ikke er det lagt ned mange nok gårdsbruk.

Triste saker.

Og som om ikke det var nok: Bare noen måneder etter denne dystre konklusjonen, havarerte også tiltaket med metanhemmende tilsetninger i fôret.

Dermed er det vel bare enda flere gjengrodde fjellbygder som kan redde klimaet og kloden frem mot 2050.

Vel bekomme!