Støtt Helsemagasinet med en donasjon

Helsemagasinet utgis av Stiftelsen vitenskap og fornuft. Du kan bidra til at flere får tilgang til faglig baserte kunnskaper om hvordan du kan bedre din egen helse og folkehelsa generelt, og samfunnet bedre kan ivareta enkeltindividers behov for velferd, frihet, sikkerhet og identitet.
Stiftelsen trenger økonomisk støtte for på en best mulig måte kunne utføre slike oppgaver. Vi er takknemlige for ethvert bidrag eller donasjon uansett størrelse.

Stiftelsen vitenskap og fornuft
Bjerkelundsveien 8 B
1358 Jar

kr.
Personlig informasjon

Kredittkortinformasjon
Dette er en sikker SSL-kryptert betaling.

Totalt bidrag: kr. 20 One Time

Forside > Arkiv > 2020 > Lavkarbo MOT DIABETES – pionerene fra 1900 til 1940

Lavkarbo MOT DIABETES – pionerene fra 1900 til 1940

Del 1 om pionerer som behandlet diabetes med lavkarbokosthold, startet med legen John Rollo (ca. 1750–1809), trolig den første som kurerte en pasient for diabetes i 1796. Vi omtalte 13 leger, hvorav de fleste mente at fett var en viktig del av et optimalt kosthold for diabetikere. Fra midten av 1920-tallet kunne pasienter behandles med insulin og etter hvert medikamenter for å stimulere insulinproduksjonen og øke cellenes insulinfølsomhet. Begrensninger i kostholdet og krav om mosjon ble derfor mindre påkrevd, og tilhengere av høyfett-/lavkarbo-kosthold arbeidet i motbakke. I Del 2 ser vi på pionerer født mellom 1900 og 1940.

Tekst Dag Viljen Poleszynski 

Kort fortalt

• Artikkelen diskuterer ernæringsråd gitt av leger og ernæringsforskere.

• En av dem var særlig opptatt av diabetes type 1, de øvrige av type 2.

Annonse:

• Felles for alle var å kutte drastisk ned på karbohydratinntaket.

• Bernstein, Kwaśniewski anbefalte 20–30 g/d, Lutz inntil 72 g/d.

• Samtlige advarte mot sukker og raffinerte kornprodukter.

• Ingen var engstelige for animalsk fett.

Tidlig på 1900-tallet var diabetesbehandlingen sterkt påvirket av pionerer født på slutten av 1800-tallet. Etter oppdagelsen av insulin i 1921 fikk etablerte leger et nytt redskap i behandling av diabetes, og insulin og etter hvert andre medikamenter ble gradvis en sovepute for legene, som ikke lenger måtte pålegge pasientene strenge begrensninger i deres kosthold. Unge leger og ernæringsforskere som fra 1930- og 1940-tallet fortsatt anbefalte å regulere diabetes ved hjelp av kostholdet, arbeidet nå i motbakke mot en mektig legemiddelindustri og deres allierte innen utdanning, forskning og klinisk behandling.

Allsidig britisk marinekirurg

Den britiske marinekirurgen Thomas Latimore Cleave (1906–1983) skrev i skrev en vitenskapelig artikkel som diskuterte helsekonsekvenser av å basere kostholdet på raffinerte karbohydrater som hvitt brød, sukker og søtsaker.1 Han baserte seg på Darwins tankegang om at vår arts tilpasning til miljøet bestemte forekomsten av sykdom: bare de som ble best tilpasset miljøet, overlevde. Det unaturlige, vestlige kostholdet måtte nødvendigvis føre til mange nye sykdommer. En av dem var diabetes, som han vier et kapittel i sin bok fra 1975.2:80–96

Cleave argumenterte i 1975 mot den rådende oppfatningen at diabetes skyldtes inntaket av fett og viste til at inntaket av fett i England og Wales 1939–1945 falt kraftig, samtidig som inntaket av karbohydrater steg. Han argumenterte for at inntaket av raffinert mel og sukker måtte være hovedårsaken, noe han viste med statistiske data over dødeligheten av diabetes og inntaket av sukker i perioden 1905–1950. Antallet døde av diabetes sammenfalt fullstendig med sukkerforbruket, som falt kraftig under 1. og 2. verdenskrig, da sukker ble rasjonert. Cleave konkluderte som følger:2:85

”…det skulle være klart at årsaken til diabetes hovedsakelig ligger i inntaket av raffinerte karbohydrater, som påfører bukspyttkjertelen unaturlig stress, enten ved overforbruk eller ved hvor raskt man inntar og absorberer dem, eller begge deler”. 

Cleave anslo at inkubasjonstiden for diabetes var omkring 20 år, hvilket skulle bety at ”Land med et høyt sukkerforbruk i dag av relativt ny dato, slik tilfellet er for utviklingsland, kan komme til å stå overfor en stor økning av diabetes om 20 år”.2:87

Han begrunnet sin spådom med data fra en rekke folkegrupper der økningen ikke hadde skjedd fordi de fortsatt levde på høyfett-/lavkarbokosthold. I ettertid kan det herske liten tvil om at Cleave hadde rett i sine observasjoner.

Profilert sukkerkritiker

Litt senere utforsket og studerte en britisk forsker virkningene av sukker på dyr og mennesker: fysiolog og ernæringsekspert John Yudkin (1910–1995) fra London hadde en bachelorgrader både i realfag (BSc, London 1929) og i biokjemi (Cambridge, 1931) samt doktorgrad i biokjemi (Cambridge, 1935). Samtidig startet han medisinstudier,3 utførte kliniske studier ved London sykehus fra 1935 og underviste ved Cambridge en ukedag og hver helg. Etter avsluttet legeutdanning i 1938 ble han direktør for medisinske studier ved Christ høgskole, der han drev vitaminforskning. I 1942 påpekte han anonymt i The Times at myndighetene manglet en samordnet ernæringspolitikk og foreslo å opprette et nasjonalt ernæringsråd. 

Under 2. verdenskrig tjenestegjorde Yudkin i Sierra Leone og la merke til at soldatene fikk samme mangelfulle diett i flere britiske koloner i Vest-Afrika. I 1945 ble han professor i fysiologi ved Queen Elizabeth høgskole i London, der han opprettet et bachelorstudium i ernæring. På 1950-tallet ble matvarerasjoneringen opphevet, og stadig flere ble overvektige. Yudkin utga i 1958 en bok der han anbefalte lavkarbodiett mot overvekt, og i 1982 fulgte en bok4 med oppskrifter5 der han anbefalte å begrense karbohydratinntaket til 50–60 gram per dag.

I boka Sweet and dangerous (1972) diskuterer han mulige sammenhenger mellom sukker og en rekke sykdommer, inkludert diabetes.6:113–21 Yudkin påpekte at det vi i dag kaller diabetes type 2, skyldes at cellene i kroppen er lite følsomme for insulin og viser til at ”for mer enn hundre år før insulin ble oppdaget, var det kjent at dietter med lite karbohydrat, særlig sukker, var den beste metoden for å helbrede diabetes”. Tross omfattende dokumentasjon arbeidet Yudkin i motvind fordi den medisinske profesjonen var overbevist om at fett var årsak til sykdommene han mente skyldes et høyt inntak av sukker. I ettertid har Yudkin vunnet anerkjennelse,7 og for noen år siden ble han omtalt som ”mannen som forsøkte å advare oss mot sukker”.8

Østerriksk høyfett-/lavkarbopione

Klinikeren og forskeren Wolfgang Lutz9 (1913–2010) studerte medisin i Wien og Innsbruck og ble ferdig lege i 1943. Etter 2. verdenskrig arbeidet han som indremedisiner i Salzburg. På 1950-tallet hadde han dårlig helse med hofteartrose, kroniske betennelser i leddene (polyartritt), kronisk utmattelse, infeksjonsutsatthet og hårtap. Hans dårlige helse fikk ham til å studerte jegere og sankeres livsstil og historiske erfaringer med lavkarbokosthold.10:3–11 Han fant Vilhjalmur Stefanssons erfaringer særlig interessante, og 45 år gammel gikk han over til høyfettkosthold.10:12–16 Etter hvert gjenvant han god helse; muskelmassen økte, og andelen kroppsfett ble redusert. 

Erfaringene fikk ham til å anbefale pasientene å begrense inntaket av karbohydrat til 72 g per dag, som han beregnet at hjernen brukte om natten. Hans utgangspunkt var inuittenes kosthold, som inneholdt mest fett og protein. Mer enn 10 000 pasienter er med i erfaringsgrunnlaget som Lutz høstet i mer enn 40 år.11

Lutz støttes av nyere forskning.12,13,13,14,15,16 I tillegg til at et kosthold rikt på karbohydrater øker antallet menstruasjonssykluser og gir høyere nivåer av østrogener, er insulinresistens involvert i flere typer kreft. Insulinresistens har sammenheng med inntak av stivelsesholdige matvarer eller karbohydrater med høy glykemisk indeks og ser ut å være en felles, underliggende sekundær årsaksfaktor (den primære årsaken er det som gjør at insulinnivået blir for høyt) for blant annet brystkreft, kreft i prostata og tykktarmen. Lutz hadde omfattende erfaringer med diabetes type 2 og fant at pasientenes blodsukkerregulering raskt ble normalisert om de kuttet ned på karbohydrat og spiste mer fett og protein. En rekke målinger viste at et kosthold med mye karbohydrat førte til forhøyet og deretter for lavt blodsukker, noe som også forstyrret kroppens hormonbalanse. Etter et langt yrkesaktivt liv fant han ut at anbefalingene om karbohydratinntak gjerne kunne være strengere. I samtale med undertegnede uttrykte han at den polske legen Jan Kwaśniewski (se nedenfor) trolig hadde rett i sine råd om høyfettkosthold.

USA mest kjent lavkarbolege

Etterkrigstidens mest kjente lavkarbolege er Robert Coleman Atkins (1930–2003) fra Columbus, Ohio.17 Tolv år gammel flyttet familien til Dayton, Ohio, der faren drev flere restauranter. Atkins studerte først ved Universitetet i Michigan og deretter ved Weill Cornell medisinske høyskole. Etter legeeksamen i 1955 spesialiserte han seg i kardiologi og komplementær medisin og åpnet praksis  i New York i 1959.

I 1963 veide Atkins 100 kg etter å ha levd på mye ferdigmat. Da kom han over en artikkel om legen Alfred W. Pennington (1903–1959), som i egenskap av medisinsk direktør ved DuPont satte overvektige direktører på høyfett-/lavkarbodiett med stor suksess.18 Atkins fulgte dietten og gikk drastisk ned i vekt. På det populære tv-programmet Tonight show forklarte han hvordan han hadde lagt om kostholdet. Anbefalingene ble senere kjent som ”Vogue-dietten” etter en reportasje i 1970. 

Atkins´ gjennombrudd kom i 1972 med Dr. Atkins’ diet revolution,19 som ble solgt i flere millioner eksemplarer. På 1990-tallet opprettet han Atkins’ senter for komplementær medisin på Manhattan med 87 ansatte. I 1992 utga han Dr. Atkins’ new diet revolution, en internasjonal bestselger med norsk versjon i 2001.20

Atkins anbefalte lavkarbokosthold mot overvekt og diabetes. Hans generelle råd var å kutte karbohydratinntaket til 20 g/d og å øke det gradvis med 5 g/uke inntil man fant hvor mye man tålte for å holde stabil vekt og god helse. Om diabetes skrev han i 1972 følgende:18:53–4

”Jeg har behandlet to tusen stabile, voksne diabetikere. Jeg har aldri til nå måttet begynne å gi insulininjeksjoner. Diett beskrevet i denne boka har vært effektiv i å få både diabetesen og overvekten under kontroll i hvert eneste av de to tusen tilfellene.”

Type 1-diabetikeren som ble lege

Ikke mange med diabetes type 1 i 1946 lever fortsatt. Det gjør imidlertid ingeniøren og legen Richard K. Bernstein (f. 1934), som fikk diabetes som 12-åring. Han vokste opp i New York City og tok en bachelor i samfunnsfag og matematikk ved Colombia høgskole 1950–1954.21 Et år senere fullførte han en bachelor i ingeniørfag og studerte teoretisk fysikk, datateknologi og avansert matematikk før han i 1978 tok biologi og organisk kjemi. Bernstein studerte medisin og ble utdannet lege i 1982, og året etter praktiserte han indremedisin i turnus ved et medisinsk senter i New York.

I 1969 kom Bernstein over en annonse for et glukosemålingsinstrument og begynte å måle blodsukkeret fem ganger daglig, samtidig som reduserte insulininjeksjonene fra tre til to ganger daglig ved å redusere karbohydratinntaket.22 Tre år senere var han ikke friskere, og etter studier av vitenskapelig litteratur fant han ut at diabetes hos dyr kunne motvirkes eller reverseres om blodsukkeret ble normalisert. Bernstein justerte kostholdet og insulindosene slik at blodsukkeret var innenfor normale grenser. Etter årevis med tretthet og komplikasjoner følte han seg nå mye friskere, fikk bedre hud og mindre grått hår. Det viste seg vanskelig å få publisert sine resultater fordi han ikke var lege, og i 1977 sluttet han som ingeniør for å utdanne seg til lege. Han åpnet egen praksis i 1983 og utviklet en detaljert behandlingsplan basert på lavkarbokosthold og blodsukkerkontroll med nøyaktig instruks om tilførsel av insulin, fotpleie og andre tiltak som type 1-diabetikere har behov for.

Bernstein anbefaler en diabetiker på 63 kg 30 g karbohydrat per dag: 6 g til frokost og 12 g til lunsj og middag. Et barn på 16 kg kan innta 7,5 g karbohydrat per dag. Diabetikere må unngå sukker og honning, søte desserter, søtsaker og kaker, retter lagd med korn og mel (brød, frokostblandinger, pasta, ris), all fersk og konservert frukt, melkeprodukter unntatt smør, krem og gjæret ost og fet yoghurt. Bernstein tilrår rikelig med protein og er ikke redd for fett, selv om han ikke anbefaler like mye som for eksempel Jan Kwaśniewski.

Bernstein har mottatt en rekke utmerkelser, har hatt tillitsverv i tallrike medisinske og vitenskapelige foreninger og er blant annet livsvarig medlem av MENSA.23 Han har gitt ut fem bøker, er medforfatter av en bok om diabetes og har publisert mer enn 100 fagartikler. Dr. Bernstein´s diabetes solution24 (1997) ble en bestselger og er oversatt til norsk.25

Polsk høyfettpioner

Den polske legen Jan Kwaśniewski (1936–2019) studerte medisin ved Militærets medisinske akademi og spesialiserte seg deretter i fysikalsk medisin.26 På 1960-tallet fikk han ansvar for kostholdet ved Det militære sanatoriet i Ciechocinek, der han skulle sørge for at soldatenes kosthold ga best mulig ytelse fysisk og psykisk. Han leste næringsmiddeltabeller og lærte om energigivende stoffer, vitaminer og mineraler i matvarer og utforsket en ”optimal ernæring” for rotter og så mennesker. Kwaśniewskis kliniske erfaringer og studier tilsa at de fleste helseplagene skyldtes feil kosthold, og det viktigste var å finne et optimalt forhold mellom protein, fett og karbohydrater.

Kwaśniewski førte nøye statistikk over sykehistorier og angir i en bok om optimalernæring27 (førsteutgave 1990) sine ernæringsprinsipper: det ideelle mengdeforholdet mellom protein, fett og karbohydrater i maten er 1 : 2,5 : 0,5. Etter en tilvenningsperiode på noen uker kan andelen fett økes slik at forholdet blir 1 : 3,5 : 0,5. Det vil si at man for hvert gram protein først inntar 2,5 gram fett og ½ gram karbohydrat. Med et energibehov på 2 500 kcal betyr det henholdsvis 88, 220 og 43 g protein, fett og karbohydrat. Inkludert matens vanninnhold utgjør det 1–1,5 kg mat i døgnet med en energifordeling på 14, 79 og 7 prosent fra protein, fett og karbohydrat. Etter noen uker kan man øke mengden fett til 3,5 ganger mer enn protein, slik at inntaket blir henholdsvis 69 g (11 prosent), 233 g (84 prosent) og
31 g (5 prosent).

I 1996 utga han boka Optimal diet, som solgte over 300 000 eksemplarer på tre år. En engelsk utgave fra 2000 beskriver mer enn 22 sykdommer, ernæring under graviditet og for barn, samt lister over helsebringende matvarer og oppskrifter.28 Han er tydelig på at diabetes type 2 er lett å helbrede, dersom man følger hans råd. Erfaringene tilsa at noen ble kvitt sykdommen i løpet av noen få dager, mens andre brukte mer tid fordi de ikke fulgte dietten konsekvent.

Britisk ingeniør og
æresdoktor i ernæring

Etter ha utdannet seg til elektroingeniør valgte Barry Groves (1936–2013) fra Oxfordshire Cotswolds29 sørøst i England en karriere som offiser i det britiske flyvåpenet. Han og kona Monica var overvektige fra 1957 til 1962 og ble interessert i kosthold. Etter å ha studert litteraturen fant de ut de ville forsøke høyfett-/lavkarbokosthold. De gode virkningene gjorde at Groves viet resten av livet til forskning på ernæring, livsstil og sammenhengene med mellom fedme, diabetes, hjerte- og karsykdom og kreft. Fra 1982 viet Groves sin arbeidskapasitet til å studere særlig fedme, diabetes, hjertesykdom og kreft. Han framholdt sterkt at rådende oppfatninger om lavkaloridiett og hva et ”sunt kosthold” innebar, var basert på alvorlige feilslutninger.

I 2002 vant Groves Sophie Coe-prisen30 ved Oxfordsymposiet om matvarehistorie og ble tildelt en PhD i ernæringsvitenskap. Etter flere vellykkede bokprosjekter om fedme og kosthold fulgte Trick and treat fra 2008,31 som beskriver en rekke sykdommer, inkludert diabetes, og avliver en rekke oppfatninger om hva et sunt kosthold innebærer. Et kapittel er viet diabetes,29:288–301 der han gjennomgår vitenskapelig litteratur, beskriver symptomer og anviser en terapi. Her er hans råd ved type 2-diabetes:29:301

”Karbohydratrestriksjon er prima facia [førsteprioritet] kandidat for ernæringskontroll av diabetes. …randomiserte, kontrollerte studier over mange år viser at slike dietter ikke bare er sikre og helsefremmende, men i tillegg har andre positive helsevirkninger. … Type 2-diabetes kan lett behandles uten behov for medikamenter. Det kan også enkelt forebygges”.

I et eget kapittel begrunner Groves hvorfor lavkarbokosthold bør inneholde mye fett, men ikke mye protein. Der er han med andre ord helt på linje med Jan Kwaśniewski (se ovenfor).

Faglig dyktighet og
gode resultater ikke nok

Pionerene som fremmet ulike varianter av lavkarbokosthold mot diabetes, var generelt faglig dyktige. Samtlige anbefalte å kutte drastisk ned på inntaket av karbohydrat, særlig sukker og andre raffinerte matvarer med mye stivelse. Ingen anså animalsk fett å være skadelig, tvert imot. De advarte mot å spise mye søt frukt, men anså grønnsaker for nyttige. Cleave og Lutz la særlig vekt på evolusjon og trakk fram folkegrupper som spiste mye fet mat og protein, og som hadde god helse. Kwaśniewski ga mest nøyaktige anvisninger om optimale forhold mellom karbohydrat, fett og protein. Han mente at eggeplommer vær særlig verdifull matvare og anbefalte dessuten daglig inntak av melkesyregjæret mat.

Til tross for vellykket behandling av mange titusenvis av pasienter med diabetes med lavkarbokosthold gjennom nærmere 100 år, er rådene til de sju pionerene vi her har presentert, fortsatt ikke akseptert av myndigheter, etablerte leger og ernæringsforskere. Årsakene til dette planlegger vi å diskutere etter at vi har omtalt samtlige personer som har anbefalt og/eller praktisert lavkarbokosthold innenfor ulike helseområder.

Kilder:

1. Cleave TLP. The neglect of natural principles in current medical practice. Journal of the Royal Naval Medical Service 1956; 42 (2): 54–83. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/13346756

2. Cleave TLP. The saccharine disease. Conditions caused by the taking of refined carbohydrates, such as sugar and white flour. New Canaan, CT: Keats Publishing, Inc., 1975.

3. John Yudkin. https://en.wikipedia.org/wiki/John_Yudkin

4. Yudkin J. This slimming business. London, UK: MacGibbon and Kee, 1958.

5. Yudkin J. Eat well slim well. London, UK: William Collins Sons & Co. Ltd., 1982.

6. Yudkin J. Sweet and dangerous. New York: Bantam Book/Wyden edition, 1972.

7. Jackson T. How science is going sour on sugar. BMJ 2013; 346: f307. https://www.bmj.com/content/346/bmj.f307

8. Smith JL. John Yudkin: the man who tried to warn us about sugar. The Telegraph 17.2.2014. https://www.telegraph.co.uk/lifestyle/wellbeing/diet/10634081/John-Yudkin-the-man-who-tried-to-warn-us-about-sugar.html

9. Wolfgang Lutz (Mediziner). https://de.wikipedia.org/wiki/Wolfgang_Lutz_(Mediziner)

10. Lutz W. Leben ohne Brot. Die Wissenshaftligen Grundlagen der kohlenhydratarmen Ernährung. Gräfelfing, Tyskland: INFORMED Presse- & Werbe GmbH, Fachagentur für Medizin 1967; 15. utgave 2004.

11. Allan CB, Lutz W. Bedre uten brød. Oslo: Forlaget Lille Måne, 2005.

12. Hankinson SE, Willett WC, Colditz GA mfl. Circulating concentrations of insulin-like growth factor I and risk of breast cancer. The Lancet 1998; 351: 1393–6. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/9593409

13. Yee D. The insulin-like growth factors and breast cancer – revisited. Breast Cancer Research and Treatment 1998; 47: 197-9. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/9516075

14. Augustin LS, Maso LD, La Vecchia C mfl. Dietary glycemic index and glycemic load, and breast cancer risk: a case-control study. Annals of Oncology 2001; 12: 1533–38. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/11822751

15. Romieu I, Lazcano-Ponce E, Sanchez-Zamorano LM mfl. Carbohydrates and the risk of breast cancer among Mexican women. Cancer Epidemiology, Biomarkers & Prevention 2004; 13: 1283–89. http://cebp.aacrjournals.org/content/13/8/1283.long

16. Silvera SAN, Jain M, Howe GR mfl. Dietary carbohydrates and breast cancer risk: a prospective study of the roles of overall glycemic index and glycemic control. International Journal of Cancer 2005; 114: 653-8. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/15609324

17. Se http://en.wikipedia.org/wiki/Robert_C._Atkins

18. Di Pasquale M. A short history of the low-carbohydrate diet. 22.1.2029. https://www.bodybuilding.com/fun/md66.htm

19. Atkins RC. Dr. Atkins´ diet revolution. New York, NY: Bantam Books, Random House Inc., 1972.

20. Atkins RC. Dr. Atkins nye slankerevolusjon. Oslo: Forlaget WEM3 AS, 2001.

21. CV 3.8.2009. http://www.diabetes-book.com/wp-content/uploads/2015/07/DrBernstein_CV1.pdf

22. https://en.wikipedia.org/wiki/Richard_K._Bernstein

23. https://www.us.mensa.org/

24. Bernstein RK. Dr. Bernstein´s diabetes solution: The complete guide to achieving normal blood sugars. London, New York, Toronto 1997: Little, Brown & Company.

25. Løsningen på diabetes. En fullverdig veiledning i hvordan du normaliserer blodsukkeret ditt. Oslo: WEM3 AS 1997.

26. https://pl.wikipedia.org/wiki/Jan_Kwaśniewski#Publikacje

27. Kwaśniewski J. Optimal nutrition. Warszawa, PL: Wydawnictwo WGP, 1999.

28. Kwaśniewski J, Chyliński M. Homo Optimus. Warszawa, PL: Wydawnictwo WGP, 2000. 

29. Poleszynski DV. Bueskyttermesteren og ernæringsrabulisten Barry Groves. Mat&Helse 2010; 9; 4: 50–5.

30. https://sophiecoeprize.wordpress.com/previous-winners/

31. Groves B. Trick and treat. How healthy eating is making us ill. London, UK: Hammersmith Press Ltd., 2008. 

Legg igjen et svar