Støtt Helsemagasinet med en donasjon

Helsemagasinet utgis av Stiftelsen vitenskap og fornuft. Du kan bidra til at flere får tilgang til faglig baserte kunnskaper om hvordan du kan bedre din egen helse og folkehelsa generelt, og samfunnet bedre kan ivareta enkeltindividers behov for velferd, frihet, sikkerhet og identitet.
Stiftelsen trenger økonomisk støtte for på en best mulig måte kunne utføre slike oppgaver. Vi er takknemlige for ethvert bidrag eller donasjon uansett størrelse.

Stiftelsen vitenskap og fornuft
Bjerkelundsveien 8 B
1358 Jar

kr.
Personlig informasjon

Kredittkortinformasjon
Dette er en sikker SSL-kryptert betaling.

Totalt bidrag: kr. 20 One Time

Forside > Arkiv > 2020 > Lavkarbodietter virker slankende – det har vi visst i 100 år!

Lavkarbodietter virker slankende – det har vi visst i 100 år!

Dagens ernæringsdebatt har vært på villspor i årtier. Myndighetenes ”eksperter” mangler kunnskap om vår evolusjonære fortid, da veltrente jegere og sankere prioriterte animalsk fett og protein framfor plantekost.  De overser at det allerede for 100 år siden ble vist at fedme ikke ble forårsaket av fett, men av høyt inntak av sukker og stivelse og ser ikke bjelken i eget øye når de karakteriserer lavkarbokosthold som ”motediett”. Dette er første del av to artikler om pionerer som brukte ulike varianter av lavkarbodiett for å bekjempe overvekt.

Tekst Dag Viljen Poleszynski 

Kort fortalt

  • Overvekt og fedme er et økende problem i hele verden.
  • Leger og andre har i 100 år anbefalt lavkarbodiett og faste mot         overvekt.
  • Mange tok utgangspunkt i menneskets evolusjonære tilpasning.
  • Et fellestrekk har vært å advare mot sukker, brød, mel og melvarer.
  • Mange har anbefalt et høyt inntak av protein og moderat fettinntak.
  • Et vanlig funn var at kalorirestriksjon ikke var effektivt over tid. 
  • En vanlig anbefaling var å begrense karbohydratinntaket til 40–60 g/d.
  • Over tid anbefalte stadig flere et lavkarbokosthold med mest fett.

Mange legger gradvis på seg med alderen. Mange overvektige har høyt blodtrykk, lider av leddsmerter (revmatisme, artroser), har diabetes type 2, polycystisk ovariesykdom (kvinner), redusert libido, reaktiv hypoglykemi (lavt blodsukker), psykiske plager, migrene og/eller er mer utsatt for kreft. Her diskuterer vi hvordan mange kan motvirke fedme og normalisere sin kroppsvekt, dersom de ønsker å bli slankere.

Tallrike pionerer har gjennom historien studert årsaker til at noen blir overvektige, mens andre holder seg slanke. Siden tidenes morgen har faste vært brukt for å gå ned i vekt, mens andre har argumentert for mosjon eller hard trening for å holde seg slank. Allerede for 100 år siden ble varianter av lavkarbokosthold anbefalt ved overvekt, selv om kunnskapene om ulike matvarers innhold av protein, fett og ulike karbohydrater var ufullstendige. Råd om å redusere inntaket av søtsaker og stivelse og øke inntaket av protein og eventuelt fett hjalp mange til å gå ned i vekt, og samtidig forsvant en rekke andre helseproblemer.

Annonse:

Fransk jurist og gourmet

Vi omtalte den kjente juristen og gourmeten Jean Anthelme Brillat-Savarin (1755–1826) i Helsemagasinet 7/2019. Brillat-Savarin var kjent for sine tallrike middagsselskaper, der han observerte spisevanene til overvektige og førte systematisk dagbok. Resultatene oppsummerte han i en bok på fransk i 1825.1 Den kom på engelsk i 19702 og på norsk i 2007.3

Boka beskriver fransk matkultur og gjengir konklusjoner fra mer enn 500 samtaler med overvektige om hva de spiste. Brillat-Savarin fant at individuelle forskjeller gjorde at noen holdt seg slanke nesten uansett hva de spiste, mens andre ble overvektige. Hovedårsaken til fedme var inntak av mel og stivelsesholdige produkter pluss sukker og øl, dernest for mye søvn og overspising. De fleste gikk ned i vekt om de drastisk reduserte karbohydratinntaket. 

Briten som ble verdensberømt

I nr. 7/2019 beskrev vi snekkeren og begravelsesagenten William Banting (1797–1878), som ble kvitt overvekt ved å kutte ut sukker, søtsaker, kaker og melholdige produkter. Hans lille bok ble viden kjent og førte til at uttrykket å “bante” ble synonymt med å slanke seg.4

Banting hadde forsøkt mange ulike tiltak for å bli slankere uten hell. Han fikk også problemer med hørselen og oppsøkte en ørespesialist uten å få hjelp. Da legen reiste på ferie, oppsøkte Banting legen William Harvey (1806–1872), som anbefalte den 90 kg tunge Banting om å fjerne alt sukker og stivelse fra kosten.5

Harvey hadde sine kunnskaper om slanking fra et foredrag om diabetes av den verdenskjente fysiologen Claude Bernard6 (1813–1878). Under foredraget viste Bernard til at dyr som ble fôret med mye stivelse, ble fete.7 Da Harvey kom hjem igjen, eksperimenterte han med diabetikere for å redusere deres overvekt. Sju år senere fikk han besøk av Banting. Resten er historie – Banting ble verdensberømt for sine slankeråd, og mange gikk i hans fotspor.

Leger som tok Banting på alvor

I Tyskland fikk Banting varm støtte av medisinprofessor Felix von Niemeyer (1820–1871), som foreleste over Bantings metode i Stuttgart i 1865.8 Foredraget gjengis i 4. utgave av Bantings hefte, som i 1869 ble utgitt i bokform med utvidete kommentarer.9

En annen støttespiller var øre/nese/halsspesialist Max Joseph Oertel (1835–1897), som i 1876 ble professor i medisin Universitetet i München.10 Senere utviklet han en kur mot fedme og anbefalte den mot hjertelidelser i sin grundige bok fra 1884.11 Oertel drev vitenskapelige forsøk og viste at karbohydrater i overskudd ble omdannet til fett.11:121 Hans lavkarbokosthold mot overvekt inkluderte 200–250 g kjøtt, egg, salat og 100–200 g ost til dessert.11:375 Kuren ble mye brukt av legen og medisinhistorikeren Ernst Schweninger12 (1850–1924), Otto von Bismarcks13 (1815–1898) livlege, og ble mest kjent som “Schweninger-kuren”.

Oertels diett var en moderat lavkarbo-/høyproteindiett. I boka diskuterte han Harvey og Banting og viste til individuelle forskjeller i toleransen for fett og protein. En rekke forsøk lå til grunn for hans ernæringsråd.

Polskfødte Wilhelm Ebstein (1836–1912) var patolog, forsker, foreleser og forfatter. Han skrev hele 237 vitenskapelige artikler om en rekke ulike medisinske temaer14 og er omtalt som ”den glemte grunnleggeren av biokjemisk genetikk”. Han hevdet at gikt og diabetes skyldes feil kosthold i en bok om fedme fra 1882.15 Bokas 52 sider tok utgangspunkt i Bantings erfaringer og beskriver stoffskiftesykdommer som overvekt, diabetes og fettlever, fastekurer, psykiske lidelser og gikt.

Ebstein mente at karbohydrater var de overvektiges største problem og viste til at da den tyske armeen gikk til krig mot Frankrike i 1870, forlangte keiseren at soldatene skulle få 250 g flesk hver dag for maksimal ytelse. For å bli kvitt fedme måtte man legge om kosthold og livsstil, inkludert bekjempe trangen til søtsaker. Ifølge Ebstein gjorde fett at man følte seg mett uten sure oppstøt. I boka siterer han Hippokrates (430–377 f.Kr.), som skal ha uttalt at ”Rettene skal være fete, for slik enklest mulig å føle seg mett”.

Ebstein frarådde poteter og begrenset inntaket av brød til 80–100 g per dag (ca. 40 g stivelse). Kostholdet skulle prioritere fett kjøtt, beinmarg og flesk, sesamolje og smør. Som han skrev i sin bok: ”Jeg behandler de overvektige med fett”, hvilket kan forklare hvorfor han er kalt ”høyfett-/lavkarbokostholdets far”.

Legen Emmet Densmore (1837–1911) hadde et annet utgangspunkt for å begrunne hvorfor et kosthold med lite karbohydrat var gunstig. Han tenkte evolusjonært og forklarte at forskjellige organismer hadde tilpasset seg naturen og de mulighetene en naturlig livsstil ga for best mulig helse.16 Når det gjaldt fedme, var han ikke i tvil: ”Den grunnleggende og primære årsaken til fedme vil en dag bli anerkjent å være bruken av kornvarer og stivelsesholdige matvarer” og ”uten stivelsesholdig mat ville ikke fedme forekomme.”16:163

Banting fikk også støtte av den svenske marinelegen Julius Lagerholm (1867–1943), som i 1903 først utga det medisinske oppslagsverket Hemmets läkarebok.17 Her beskriver han erfaringene til Ebstein, Banting og Oertel17:419-20 og hevder at deres råd fungerte som lavkaloridietter fordi Bantings kur ble beregnet å gi bare 1 100 kcal og Oertels 1 700 kcal per dag. Lagerholm anbefalte også fysisk aktivitet og muskelarbeid for å motvirke fedme.

Erfaringer fra USA

Allsidig kjemiker

Kjemikeren Pauline Gracia Beery Mack (1891–1974) fra Missouri er en av de få kvinnelige lavkarbopionerene. Hun tok mastergraden i kjemi ved Missouri stats-universitet i 1913, underviste i naturvitenskap ved en videregående skole og tok deretter en mastergrad ved Columbia universitet i 1919. Hun tok doktorgraden ved Penn State 40 år gammel.18

Pauline Mack var svært allsidig og arbeidet med kjemi, privatøkonomi og som administrator. Hun drev forskning på kalsium, ernæring, radioaktivitet og beintetthet fra 1930-tallet og avsluttet karrieren med arbeid for NASA da hun var i syttiårene. Selv om hennes viktigste arbeider var innen ernæring og fysiologi, var hun også opptatt av tekstiler, vaskemidler og fargestoffer. Vi kjenner ikke andre detaljer fra hennes forskning enn at hun foretok en kontrollert studie av høyfettkosthold på 122 studenter ved Texas høgskole for kvinner.19

Erfaren kliniker

New York-legen Blake F. Donaldson (1892–1966) ble turnuskandidat 21 år gammel. I boka om ”sterk medisin” fra 196120 anbefaler han høyfettkosthold mot en rekke helseproblemer etter erfaringer med 15 000 pasienter han behandlet i løpet av 48 år. Han beskriver seks av datidens viktigste sykdommer: åreforkalkning (arteriosklerose) og hjertesykdom, leddbetennelse, høyt blodtrykk, diabetes og gallesykdom. De fleste pasientene med slike sykdommer var overvektige, et problem han ble interessert i 1919. Etter et års forsøk med pasienter på lavkaloridiett var resultatene ”dårligere enn elendige”.20:2

Donaldson tok utgangspunkt i menneskets evolusjonshistorie for å forklare årsaken til fedme: ”I løpet av millioner år mens våre forgjengere levde av jakt, ble de svakeste som ikke kunne opprettholde perfekt helse med ferskt, fett kjøtt og vann, luket ut”.20:45 Et kosthold med mye karbohydrat førte til en rekke sykdommer, inkludert fedme. Etter flere forsøk anbefalte han en kjøttbasert diett med 70–75 energiprosent fett og tre måltider per dag, hver med cirka 225 g kjøtt, en rå frukt eller bakt/stekt potet uten salt eller brød og gjerne en kopp kaffe eller te. Før frokost anbefalte han en 30 minutters spasertur, helt i tråd med at frokost kan være ugunstig.21 Selv om det fantes individuelle forskjeller, var hans konklusjon helt klar på at inntak av stivelse, ”særlig mellom måltidene, gjør det vanskelig å gå ned i vekt.”20:62

I boka diskuterer han fedmeforskning, som har vist at fedme i hovedsak skyldes kroppens evne til å oksidere energisubstrater (sukker, fettsyrer). Dette kan skyldes overspising, hormonforstyrrelser, enzymdefekter eller flere faktorer kombinert.22 Han viser til forskning av Alfred W. Pennington (1903–1959), som fant at overvektige kunne redusere sin kroppsvekt ved å innta nær 80 prosent av matens energi fra fett og 20 prosent fra protein.23 Donaldsen ga sine pasienter samme råd og fikk tilsvarende gode resultater. 

Tidlige høyfettpionerer

For Blake F. Donaldson (1892–1966) var den yngre legen Alfred William Pennington (1903–1959), medisinsk direktør E. I. Dupont de Nemours & Company, et viktig forbilde. Han var ikke den eneste som tok lærdom av Pennington; det gjorde også legene Herman Taller, Richard Mackarness, Mel Ancell, Robert Atkins og Barry Groves (omtalt senere). Samtlige lot seg imponere av et av Penningtons argumenter.

Pennington studerte hvordan overvekt var behandlet siden slutten av 1700-tallet, og  mange mente at fedme skyldtes at man spiste for mye. Status per 1850 var som følger:24 ”Det viktigste prinsippet i behandling var å kutte ut, så langt som mulig, inntak av stoffer, særlig fett i kosten”. Følgelig måtte man begrense sine lyster og spise mindre. Penningtons studier viste imidlertid at kroppen bare kunne bryte ned en begrenset mengde karbohydrat, men hadde nesten ubegrenset evne til å bryte ned fett. De som forsøkte å slanke seg ved å kutte ned energiinntaket, gikk senere opp i vekt fordi de ikke kunne leve med kronisk sult.

Like etter 2. verdenskrig fikk Pennington i oppdrag av Duponts medisinske avdeling å finne ut hvorfor lavkaloridietter ikke fungerte. Etter grundige studier fant han at overvekt ikke skyldtes overspising, men et stoffskifteproblem som gjorde at kroppen omdannet karbohydrat til fett. Han utformet en testdiett og fikk 20 overvektige med i et forsøk der de kunne spise ubegrenset av fett og protein, det vil si en ketogen diett uten karbohydrat. Dietten ga i utgangspunktet 3 000 kcal, men de som ikke ble mette, kunne gjerne spise mer. Under forsøket følte deltakerne seg vel uten sult, og etter tre og en halv måned hadde de i gjennomsnitt mistet omkring 20 kg.

Både William Banting, Felix Niemeyer, Max Joseph Oertel, Wilhelm Ebstein og Blake Donaldson (se ovenfor) hadde vist at kalorirestriksjon ikke fungerte, selv om de tre førstnevnte ikke kjente nøyaktige andeler protein, fett og karbohydrat i matvarer. Ifølge Pennington var fedme i de fleste tilfeller forårsaket av ”en kompensatorisk hypertrofi av fettvev” på grunn av ”en defekt i evnen til å oksidere karbohydrater”.25,26 Han konkluderte at vektreduksjon ikke krevde kalorirestriksjon, men en kombinasjon av å spise lite karbohydrat og mye fett.27 Poenget var at kroppen regulerte matinntaket, dersom man spiste i pakt med menneskets evolusjonært tilpassede kosthold.

Pennington forklarte mekanismene bak fedme i en artikkel fra 1954, der han tok livet av en rekke feilslutninger som fortsatt mange ”eksperter” i vår tid tror på.28 Hans erfaringer viste at mange tålte inntil 60 gram karbohydrat uten å legge på seg, mens noen måtte redusere mengden til 20–30 gram per dag for å holde seg slanke.

Diett for raskt vekttap

New York-legen Irwin Maxwell Stillman29 (1896–1975) var spesialist i indremedisin og utga i 1967 en bok om hvordan man raskt kan gå ned i vekt, basert på erfaringer med over 10 000 pasienter.30 Stillman var blant annet rådgivende lege ved Coney Island og Harbor sykehus, medlem av Amerikansk kollegium for geriatri og Amerikansk kollegium for hjertesykdom. Hans medforfatter, økonom og forfatter Samm Sinclair Baker (1909–1997) fra New Jersey, var også medforfatter av en bok med legen Herman Tarnower (se nedenfor).31

Stillmans kur var beregnet på overvektige som ønsket rask vektnedgang, basert på et høyt proteininntak, minimalt med karbohydrat og lite fett. Under kuren var det unødvendig å telle kalorier, og kun følgende matvarer var tillatt: 

  • Magert kjøtt (storfe, lam, kalv), enten stekt, kokt, bakt eller røkt. verken smør, margarin, olje eller andre fettkilder skulle brukes. 
  • Kylling og kalkun uten skinn –stekt, kokt eller ristet uten fett. 
  • Alle magre fiskesorter slik som flyndre og torsk, samt reker, hummer, østers, blåskjell og krabber. 
  • Egg, fortrinnsvis hardkokt, men også bløtkokt eller alle former for stekt egg uten bruk av fett eller oljer. 
  • Cottage cheese, harde oster og andre oster lagd av skummelt melk. 
  • Minst 8 glass vann daglig og gjerne kaffe og te uten kremfløte, melk eller sukker. Club Soda og andre sukkerfrie drikker kunne inntas uten begrensninger.

Stillman anbefalte vitamin- og mineraltilskudd i moderate doser. Hans erfaring var at overvektige mistet 5–10 prosent av kroppsvekta i løpet av kurens første uke. Etter ønsket vektreduksjon anbefalte han å nøye kontrollere energiinntaket og å gå tilbake til   høyproteinkuren hvis vekta igjen økte mer enn 1,5 kg. I boka beskriver han omkring 60 ulike metoder for raskt å gå ned i vekt, inkludert faste, periodisk faste, lavkaloridietter, betydningen av måltidsrytme og forskjellige kombinasjonsdietter. Dessuten anbefaler han regelmessig mosjon og mindre søvn.

Høyfettkosthold fortsatt ”kontroversielt”

Til tross for Penningtons gode resultater med høyfettkosthold ble den amerikanske legen Herman Taller (1906–1984) fra Romania32 svært kontroversiell i 1961 med en bok om vektreduksjon basert på høyfettkosthold og lite karbohydrat.33 Taller hadde vært overvektig hele livet. Mens han studerte medisin ved Universitetet i Pavia i Italia, la han merke til at ”alle” spiste store mengder spagetti. Hans medstudenter ble ikke overvektige, men Taller tålte ikke så mye som å se på slike retter uten å legge på seg. Derfor forsøkte han uten hell ulike dietter: bare fersk frukt, melk og grønnsaker og høyproteindiett med kjøtt og fisk. Under et opphold i Chile forsøkte han bønner, også uten at han ble slankere. På en båtreise fra Chile via Equador til New York ble skipslegen syk, og Taller ble bedt om å overta for ham. 

Taller snakket seks språk, men ikke engelsk. På skipet traff han sin framtidige kone og ble med henne til New York. Der fikk han jobb på et prominent sykehus i Brooklyn, lærte seg engelsk og åpnet praksis i fødselshjelp og kvinnesykdommer.

Taller slet fortsatt med overvekt da han i 1955 traff en lege som anbefalte ham å forsøke ”fettkuren” til Alfred William Pennington (se ovenfor), som i 1951 hadde publisert en artikkel om fett i slankedietter.34 Tross motforestillinger tok han rådet om å innta 90 ml olje med flerumettede fettsyrer tre ganger daglig. Hans kolleger var sterkt kritiske, men Taller gikk raskt ned i vekt og ble stadig friskere: en kronisk tett nese løste seg opp, huden ble glattere, og etter åtte måneder var over 30 kg forsvunnet.

Boka redegjør for pionerer som anbefalte høyfettkosthold og forklarer hvorfor lavkaloridietter ikke fungerer. Tallers konklusjon er klar: for å gå ned i vekt må man spise lite karbohydrat og mye fett. ”Mer enn 95 prosent av alle overvektige som oppnår normalvekt på høyfettkosthold”, beholder sin vekt.33:98 Løsningen var å innta ubegrenset med umettet fett og samtidig drastisk kutte inntaket av karbohydrater, inkludert brød, mange frukter og grønnsaker. Boka har matvarelister, oppskrifter og rekke eksempler på vellykket slanking, basert på 14 regler:

  • Spis tre komplette måltider hver dag.
  • Det er unødvendig å telle kalorier så lenge man unngår ”forbudte” matvarer.
  • Det minste avvik fra programmet hemmer vektreduksjon.
  • Spis fisk eller sjømat daglig, siden det tilfører flerumettede fettsyrer.
  • Spis mat stekt i olje eller margarin hver dag.
  • Ikke hopp over måltider.
  • Ikke vær bekymret for å spise for mye fett.
  • Drikk minst tre glass vann mellom hvert måltid.
  • Unngå tørrmat.
  • Ikke salt maten.
  • Unngå alkohol.
  • Ikke vei deg til stadighet.
  • Gå minst en time hver dag.
  • Ikke spis mellom måltidene eller nærmere enn tre timer før leggetid.
     

Deretter følger en liste over tillatte og forbudte matvarer, eksempler på måltider og spørsmål og svar.33:148–156 Tallers mange eksempler viste utvetydig at høyfettkosthold motvirker fedme og fører til bedre helse.

Fører mer fett til vektøkning?

Et rådende dogme var fortsatt at ”en kalori er en kalori”, det vil si at det spiller liten rolle hvordan maten er sammensatt for kroppsvekta. Pennington hadde imidlertid vist at mange ble slankere om de spiste mye fett og at de holdt seg slanke så lenge man spiste lite karbohydrat. Derimot gikk mange opp i vekt om man kalori for kalori byttet ut fett med karbohydrater. Dette undersøkte to britiske leger nærmere i en rekke kontrollerte forsøk. 

Den ene legen var Alan Kekwick (1909–1974), som etter opphold på elitekostskolen Charterhouse utenfor London, studerte medisin ved Emmanuel College i Cambridge. Etter turnus ved Middlesex sykehus ble han autorisert lege i 1933. Han drev blant annet forskning på blodoverføring og sjokk og bidro til utvikling av kontinuerlig drypptransfusjon av blod. I 1939 deltok han i armeen, tilbragte to år blodoverføring før han ble utplassert i Kenya og forlot militæret som generalløytnant. Etter krigen ble han utnevnt professor i medisin og rådgivende lege ved Middlesex, der han drev forskning og undervisning inntil han trakk seg tilbake i 1970.35

Den andre legen var Gaston Lennox S. Pawan (1921–2003), som ble æresmedlem av Den britiske dietetikerforeningen36 i 1969, men som vi mangler data om. Han var kollega av Kekwick på Middlesex sykehus og utførte flere forsøk sammen med ham. Blant annet undersøkte de hvorvidt personer som fikk et konstant energiinntak i kosten, reagerte ulikt ved å variere den relative andelen protein, fett og karbohydrater.37 De ga 14 overvektige en diett som gjorde at de etter noen dager kom i likevekt (fra 114,5 kg til litt over 112 kg i gjennomsnitt). Deretter studerte de hva som skjedde om de bare inntok 1 000 kcal daglig og lot energiandelen fra fett, protein og karbohydrat være 90 prosent i hvert forsøk og resten bare 10 prosent. Deltakerne mistet minst vekt med 90 prosent fra karbohydrat, mer om dietten ga 90 prosent fra protein og mest om 90 prosent kom fra fett. Deretter fikk 5 deltakere 2 000 kcal/d og holdt konstant vekt i 7 dager, hvoretter de i 6–14 dager fikk 600 kcal ekstra fra fett. Fire av dem gikk ned i vekt selv om totalt energiinntak økte. Av vekttapet utgjorde 50–70 prosent fett og 30–50 prosent vann.

Forfatterne skriver at vekttap foregår ulikt og er avhengig av andelen fett, protein og karbohydrat i kosten. Dette tilskrives endringer i stoffskiftet, noe som ble indikert av at tapet av vann via svette med høyfettkosthold ble høyere.

Pilkington og kolleger etterprøvde forsøket med isokalorisk lavkaloridiett (1 000 kcal/d) i 1960 og fant at de var like effektive, uavhengig av andelen fett, protein eller karbohydrat. De fant også kortvarige forskjeller og tilskrev dette ulike mengder tapt vann (minst med 90 prosent karbohydrat).38 De øvrige forsøkene ble ikke reprodusert.

I en artikkel samme år diskuterte Kekwick temaet fra en rekke ulike vinkler39 og viste at fettlagre er metabolsk aktivt vev, som påvirkes av det relative inntaket av energisubstrater. Han konkluderte at overvekt er forbundet med dårlig helse, for tidlig død og økt forekomst av høyt blodtrykk, diabetes, betennelse i gallegangen og slitasjegikt, mens mange er ”fysiologisk forkrøplet.” 

Lavkalori som strategi

Herman Tarnower (1910–1980) ble født i Brooklyn av jødiske immigranter, studerte medisin på Syracuse universitet og ble ferdig lege i 1933 og spesialist i kardiologi.40 Han opprettet praksis utenfor New York, deltok i USAs infanteri som lege og ble forfremmet til major. Etter krigen startet han Scarsdale medisinske senter, og i 1975–1980 var han professor i klinisk medisin ved New York medisinske høyskole.

I 1978 beskrev han og økonomen Samm Sinclair Baker (1909–1997) en slankediett som ble kalt Scarsdale-dietten.41 Boka anbefaler en diett for raskt vekttap med bare 1 000 kcal/d fordelt på 43 prosent protein, 22–23 prosent fett og 34–35 prosent karbohydrat (85 g/d). Etter to uker anbefalte Tarnower en høyproteindiett med lite fett og karbohydrat. Forbudte matvarer inkluderte sukker, poteter, spagetti, konfekt eller søte desserter, samt melkefett.41:48–51 Anbefalte matvarer tilsvarte de Stillman hadde på sin liste samt to skiver proteinbrød og et glass tørr vin daglig.

Uglesett lavkarbopioner

Forfatter og radiokommentator Harold Fredrick Caplan fra Brooklyn, NY (1910–1987), skiftet navn til Carlton Fredericks da han startet som radiovert. Han studerte engelsk ved Universitetet i Alabama (1931), tok en mastergrad ved New York universitet i pedagogikk (1949) og senere en PhD i offentlig helse (1949). Deretter fikk han jobb som radiovert i New York by fra 1957, en aktivitet han fortsatte med resten av livet.42

Fredricks publiserte 13 bøker om ernæring, den første i 1951, og møtte mye kritikk, blant annet fra Den amerikanske diabetikerforeningen.43 Han møtte også sterk motstand fra offentlige myndigheter, og i 1961 ble en av hans bøker om ernæring beslaglagt av USAs mat- og ernæringstilsyn (FDA) fordi den angivelig forbrøt seg mot en føderal lov. FDA hevdet at bokas anbefalinger mot alt fra magesår til kreft med vitaminer og mineraler var uten effekt. Myndighetene kritiserte også hans radioprogrammer. Dette stoppet ikke Fredericks, som i 1960 publiserte en bestselger om lavkarbokosthold.44 Bokas innledningskapittel tar utgangspunkt i diskusjonen omkring lavkarbokosthold, også kjent som ”drankerens diett” (se nedenfor) og ”Luftforsvarsdietten”, som USAs luftforsvarsakademi ikke godkjente. Sistnevnte virket ved at den ”begrenset karbohydratinntaket, som derved gjorde at kroppen i stedet forbrente fett”. Ifølge Fredericks er det eneste man behøver å gjøre, ”å begrense inntaket av karbohydrater til mindre enn 60 gram daglig.”44:ix

Kapittel 1 gjennomgår lavkarbokostholdets forhistorie fra legene James Henry Salisbury45 (1823–1871) og Herman Taller (se ovenfor) med særlig vekt på erfaringene til William Banting (se ovenfor). Fredericks hevdet at mange la på seg av to årsaker: De nedbryter ikke karbohydrater normalt, men blir ”kvitt dem” ved å øke produksjonen av fett. Samtidig akkumulerer de salt og vann. Løsningen på dette dilemmaet er ifølge Fredericks følgende:

  • Kostholdet må inneholde lite stivelse og sukker.
  • Det må inneholde rikelig med protein.
  • Det må ha et moderat høyt fettinnhold.
  • Omkring 1/5 av fettinnholdet bør bestå av flerumettede fettsyrer.
  • Dietten behøver ikke å være kaloribegrenset.
  • Man bør innta 6 måltider om dagen.
  • For å unngå væskeopphopning bør man begrense inntaket av salt.
  • Det er realistisk å bli 45 kg lettere dersom rådene blir fulgt.
  • I motsetning til en vanlig oppfatning fører dietten til lavere kolesterolnivå.

Vedrørende punkt 4 tyder forskning på at omega-3-fettsyrer kan bidra til å motvirke diabetes og fedme.46 Punkt 7 minner oss om at det fram til kjøleskap og frysebokser ble tilgjengelig nærmere 100 år senere, var vanlig å innta 40–100 g salt per dag.47 Mindre salt var trolig gunstig for dem med overvekt og/eller høyt blodtrykk.

Kapittel 3 diskuterer de virkelige syndebukkene – stivelse og sukker. Han nevner Benjamin Sandler48 (1904–1979) og John Yudkin (1910–1995), som omtales nedenfor. Resten av boka inneholder oppskrifter med en del forklaringer og etterord av lege Herman Goodman, som trekker fram at Fredericks akademiske karriere var basert på opptak på et studium der minstekravet var “genirangering”. Goodman viser også til hans skarpsindige observasjoner på en rekke områder og roser hans evne til å popularisere komplisert fagstoff.

Britisk sukkerforsker

Vi har tidligere omtalt den profilerte legen og biokjemikeren John Yudkin49 (1910–1995), som i 1958 publiserte en bok om slanking.50 Der trekker han fram at et energioverskudd i form av karbohydrater fører til deponering av fett, at mosjon ikke virker slankende fordi man da spiser mer, at energiunderskudd fører til vektnedgang og at mye salt i maten kan gjøre at vann samles i kroppen. Han gjennomgår uvirksomme slankeråd og diskuterer næringsinnholdet i forskjellige matvarer. Kapittel 10 konkluderer at ”vi spiser for mye karbohydrat”, basert på at våre forgjengeres kosthold ”inneholdt mest protein, en god porsjon fett og relativt lite karbohydrat”. Inkludert innmat ga kosten ”alle vitaminene og mineralene” vi behøver.50:149

Yudkins råd mot overvekt er først å kutte ned karbohydratinntaket til 50 gram per dag.50:166 Hvis dette ikke virker etter 2–3 uker, kutter man ned til 35 gram. Hvis dette ikke virker, kuttes videre ned. Poenget er å finne den mengden som virker for hver enkelt. Han anbefalte flere måltider om dagen, inkludert frokost, og avliver forestillingen om at lavkarbokosthold behøver å koste for mye.

Tysk kliniker, forsker og professor i medisin

I Helsemagasinet 3/2020 omtalte vi den østerrikske legen og forskeren, professor

Wolfgang Lutz (1913–2010), som først helbredet seg selv for overvekt og assosierte plager ved hjelp av høyfettkosthold og deretter anbefalte sine pasienter å redusere inntaket av karbohydrat. Lutz studerte virkningene av kostholdet på en rekke sykdommer og behandlet mange overvektige. Hans grundige bok på tysk gjennomgår en rekke råd om slanking,:17–32 inkludert erfaringene til William Banting, Alfred Pennington, Herman Taller (se ovenfor), Richard Mackarness og Carlton Frederics (se ovenfor). 

Boka inkluderer detaljerte forklaringer på hvordan en rekke ulike sykdommer reagerer på et for høyt inntak av karbohydrater og hvordan de kan helbredes. Forskning og egne erfaringer er utgangspunkt for hans erfaringer med slanking og avmagring. Lutz behandlet langt over 100 overvektige barn, hvorav samtlige unntatt én gjenvant normalvekt. Et slående eksempel var forvandlingen som skjedde med en 13 år gammel gutt som veide 122 kg med mikropenis uten synlige testikler og genital hårvekst. Han hadde diagnosen Hodgkins sykdom, det vil si overproduksjon av kortisol. Etter overgang til lavkarbokosthold ble han på tre måneder vesentlig slankere, og etter 2½ år var han på alle måter en normalt utviklet ungdom. Årsaken til guttens problemer var åpenbart hans tidligere kosthold, som var dominert av sukker og karbohydratrike matvarer.

Konklusjoner - jo mer fett, desto bedre?

Helt siden juristen Brillat-Savarin for over 100 år siden systematisk registrerte hvilke matvarer overvektige inntok, har stadig nye leger og forskere lansert forskjellige slankedietter. Den mest kjente pioneren som viste at lavkarbokosthold kan helbrede fedme, var den britiske begravelsesagenten William Banting. Selv om han manglet kunnskaper om fordelingen av protein, fett og karbohydrater i maten, fikk hans slankeråd for 250 år siden så stor utbredelse at hans navn ble forbundet med å slanke seg. Det viktigste gjennombruddet for et evolusjonært basert kosthold med mye fett, skjedde med legene Blake Donaldson og Alfred Pennington, selv om noen etterfølgere fortsatt anbefalte høyproteinkosthold.

Flere medisinske forskere med høy kompetanse er lite kjent, selv om de gjorde et uvurderlig arbeid med å forklare mekanismer for overvekt, slik som professor Felix von Niemeyer (1820–1871), Max Joseph Oertel (1835–1897) og Wilhelm Ebstein (1836–1912). Totalt har vi gjennomgått omkring 22 pionerer som vår tids ”slankeeksperter” og rådgivende myndigheter tilsynelatende har glemt eller ikke kjenner til. I Del II skal vi se nærmere på flere pionerer og bringe antallet til omkring 30 personer som fortsatt blir oversett og oppsummere hovedfunn som kan forklare hvorfor folkegrupper som lever på et kosthold dominert av karbohydrater, generelt er preget av overvekt, fedme og en rekke andre plager.  

Kilder:

1. Brillat-Savarin JA. La physiogie du goût, ou méditations de gastronomie transcendante; ouvrage théorique, historique et à l´ordre du jour, dédié aux gastronomies parisiens, par un professeur. Paris: Hermann Éditeurs des Sciences et des Arts, 1975.

2. Brillat-Savarin JA. The physiology of taste. London: Penguin Books Ltd., 1970.

3. Brillat-Savarin JA. Smakens fysiologi. Oslo: Spartacus forlag, 2007.

4. Banting W. Letter of corpulence. Addressed to the public. 4. utg. London: Harrison, 1869.

5. Harvey W. On corpulence in relation to disease: with some remarks on diet. London: Henry Renshaw, 1872.

6. https://en.wikipedia.org/wiki/Claude_Bernard

7. Gilman SL. A cultural history of obesity. Cambridge, UK: Polity Press, 2008.

8. Niemeyer F. The treatment of corpulence by the so-called Banting system. A popular and scientific lecture, delivered in the Hall of the “Köningsbau”, at Stuttgart, on the 23rd Dec. 1865. https://ia801304.us.archive.org/33/items/b21513090/b21513090.pdf

9. Banting W. Letter on corpulence addressed to the public. Fourth edition, with prefatory remarks by the author, copious information from correspondents, and confirmatory evidence of the benefit of the dietary system which he recommended to public notice. London, UK: Harrison and Sons, 1869.

10. https://en.wikipedia.org/wiki/Max_Joseph_Oertel

11. Oertel MJ. Allgemeine Therapie der Kreislaufs-Störungen: Kraftabnahme des Herzmuskels, ungenügender Compensationen bei Herzfehlern, Fettherz und Fettsucht, Veränderungen im Lungenkreislauf, etc. München 1884. Classic Reprints, India 2019: Pranava Books.

12. Schwarz G. Ernst Schweninger. Bismarcks Leibarzt. Leipzig, Tyskland: Verlag Philipp Reclam Jun. Leipzig, 1941.

13. https://en.wikipedia.org/wiki/Otto_von_Bismarck

14. Hurst JW. Portrait of a contributor: Wilhelm Ebstein (1836−1912). Clinical Cardiology 1995; 18: 115−116. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/7720287

15. Epstein W. Die Fettleibigkeit (Korpulenz) und ihre Behandlung nach physiologischen Grundsätzen. Wiesbaden: Verlag von J. F. Bergmann, 1882. https://ia802708.us.archive.org/8/items/diefettleibigke01ebstgoog/diefettleibigke01ebstgoog.pdf

16. Densmore E. How nature cures comprising a new system of hygiene; also the natural food of man. New York: Stilmans & Co., 1892. (India: Classic Reprints, Pranava Books, udatert).

17. Lagerholm J. Hemmets läkarebok. 3. utgave, Stockholm: Fröléen & Comp., 1921.

18. https://en.wikipedia.org/wiki/Pauline_Gracia_Beery_Mack 

19. Mack PGB. High-fat diet study with 122 students at Texas State College for Women; Pauline Beery Mack Papers, 1922–1950, PSUA 590, Penn State University Libraries

20. Donaldson BF. Strong medicine. London: Cassell & Company Ltd., 1961.

21. Kealey T. Breakfast is a dangerous meal. London: 4th Estate, HarperCollins Publishers, 2016.

22. Godlowski Z. Carbohydrate metabolism in obesity. Edinburgh Medical Journal 1946; 53: 574–82. https://europepmc.org/article/med/20278587

23. Pennington AW. A reorientation on obesity. New England Journal of Medicine 1953; 23: 959–64. https://www.nejm.org/doi/full/10.1056/NEJM195306042482301

24. Pennington AW. Treatment of obesity: developments of the past 150 years. American Journal of Digestive diseases 1954; mars: 659. 

https://www.nejm.org/doi/full/10.1056/NEJM195306042482301

25. Pennington AW. Practical reducing regimens; in overeating, overweight and obesity. Proceedings of Nutrition Symposium. New York National Vitamin Foundation 1953; 29.11.: 123−29.

26. Pennington AW. Treatment of obesity with calorically unrestricted diets. Journal of Clinical Nutrition 1953; 1: 343–8. https://academic.oup.com/ajcn/article/1/5/343/4786830

27. Pennington AW. An alternative approach to the problem of obesity. The Journal of Clinical Nutrition 1953; 1: 100–6. https://academic.oup.com/ajcn/article-abstract/1/2/100/4786820? redirectedFrom=fulltext

28. Pennington AW. Pathophysiology of obesity. American Journal of Digestive Research 1954; mars: 69−73. https://link.springer.com/article/10.1007/BF02880977

29. https://en.wikipedia.org/wiki/Stillman_diet

30. Stillman IM, Baker SS. The doctor´s quick weight loss diet. Bronx, NY: Ishi Press International, 1967.

31. https://en.wikipedia.org/wiki/Samm_Sinclair_Baker

32. https://en.wikipedia.org/wiki/Herman_Taller 

33. Taller H. Calories don´t count. New York, NY: Simon and Schuster 1961.

34. Pennington AW. The use of fat in a weight-reducing diet. Journal of the Medical Society of Delaware 1951; 23: 79−86. https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/?term=PENNINGTON+AW&cauthor_id=14822575

35. Goldsmith_1974. Alan Kekwick. https://history.rcplondon.ac.uk/inspiring-physicians/alan-kekwick

36. https://www.bda.uk.com/

37. Kekwick A, Pawan GLS. Calorie intake in relation to body-weight and changes in the obese. The Lancet 1956; July 28: 6935–61. https://www.thelancet.com/journals/lancet/article/PIIS0140-6736(56)91691-9/fulltext

38. Pilkington TRE, Gainsborough H, Rosender VM mfl. Diet and weight-reduction in the obese. The Lancet 1960; 16.4.:856–58.

39. Kekwick A, On adiposity. British Medical Journal 1960; August 6: 407–14. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/14405198

40. https://en.wikipedia.org/wiki/Herman_Tarnower

41. Tarnower H, Baker SS. The complete Scarsdale medical diet. New York, NY: A Bantam Book, 1978.

42. Hudson E. Carlton Fredricks, 76, host on radio program on health. The New York Times 31.7.1987.

43. Carlton Fredricks. https://en.wikipedia.org/wiki/Carlton_Fredericks

44. Fredericks C. Dr. Carlton Fredericks´ low-carbohydrate diet. New York, NY: Award Books 1960. 4. opplag 1965.

45. Poleszynski DV. Pionerer som anbefalte lavkarbo mot kreft. VOF 2020; 11 (1): 16–38.

46. Raa J. Calanus-olje: marin olje mot fedme og diabetes? VOF 2014; 6 (2): 16–19.

47. Poleszynski DV. Bruken av salt i historisk perspektiv. VOF 2018; 9 (7): 34–9.

48. Poleszynski DV. Lavkarbokosthold motvirker infeksjoner. VOF 2020; 11 (1): 40–46.

49. Poleszynski DV. Lavkarbo mot diabetes – pionerene fra

1900 til 1940. VOF 2020; 11 (3): 20–6.

50. Yudkin J. This slimming business. London: MacGibbon and Kee 1958; London: 4. utgave, Penguin Books Ltd. 1974.

51. Lutz W. Leben ohne Brot. Die Wissenshaftligen Grundlagen der kohlenhydratarmen Ernährung. Gräfelfing, Tyskland: INFORMED Presse- & Werbe GmbH, Fachagentur für Medizin 1967; 15. utgave 2004.

Legg igjen et svar