Stadig mer forskning og klinisk erfaring underbygger at ulike varianter av lavkarbokosthold er helsebringende. Røttene til denne innsikten går flere hundre år tilbake i tid, selv om de fleste av pionerene er gått i den historiske glemmeboka. Her omtales lavkarbokostholdets tidlige historie fra perspektivene til oppdagelsesreisende og enkelte sentrale lekfolk.

Tekst Dag Viljen Poleszynski

Kort fortalt

Dette er første del av en artikkelserie som omhandler historiske erfaringer forbundet med det kostholdet som overtok for jegere og sankeres kosthold før jordbruksrevolusjonen. Før stivelsesholdige matvarer og sukker ble en viktig del av våre forgjengeres kosthold, fantes det lite diabetes, hjerte- og karsykdom, overvekt, høyt blodtrykk og en rekke andre sykelige tilstander som et kosthold rikt på lett absorberbare karbohydrater kan føre til.¹ 

Mange ”primitive” folkeslag visste mer om kostholdet enn de ”siviliserte” europeerne som ”oppdaget” nytt land og andre folkeslag, men som de var for arrogante til å lære av – med noen hederlige unntak.

Kjente talspersoner for lavkarbokosthold i vår tid er på ingen måte pionerer. Den gryende faglige forståelsen av nytten av lavkarbokosthold begynte for mer enn 120 år siden, og flere oppdagelsesreisende tok lærdom av tradisjonelle folkeslag tidlig på 1800-tallet. To lekfolk fikk særlig stor oppmerksomhet, den franske juristen Jean Anthelme Brillat-Savarin (1755–1826) og begravelsesagenten William Banting (1797–1878), og i nyere tid spilte også forfatteren William Dufty (1916–2002) en viktig rolle.

Våre forgjengere i steinalderen opplevde ikke valgets kvaler mellom å spise naturlige matvarer eller sukkerholdig snacks. Etter årtuseners prøving og feiling visste de hva som krevdes for god helse. Slike kunnskaper bevarte tradisjonelle folkegrupper som levde isolert langt inn i vår 

egen tid. Dette dokumenterte  tannlegen Weston Andrew Valleau Price (1870–1947) da han på 1930-tallet reiste jorda rundt og studerte slike folkegruppers helse.² Samfunn som ble en del av jordbruksrevolusjonen for omkring 12 000 år siden, opplevde en rekke helseproblemer som først ble forklart årsaken til de siste par århundre. 

En årsak til den manglende forståelsen av sykdom var arrogansen som europeerne følte overfor ”primitive folkeslag”. De mente at de hadde lite å lære av dem og var mer opptatt av å innføre ”sivilisasjon” blant ”primitive” enn å lære av dem. Denne manglende evnen til å lytte og lære førte blant annet til at mens europeiske skip seilte jorda rundt for å underlegge seg fremmende landområder, døde titusenvis av mannskaper helt unødvendig av skjørbuk i flere århundre. 

”Primitive” folkeslag som inntok ferskt kjøtt og/eller planter med tilstrekkelige mengder vitamin C, unngikk denne sykdommen. Dette erfarte den franske oppdagelsesreisende Jacques Cartier (1491–1557), som tilbragte vinteren 1535–1536 i Québec. Mannskapet fikk snart tegn på skjørbuk, og i februar 1536 var bare 10 av de 110 mennene ved god helse. De ble imidlertid reddet av lokale indianere, som ga dem en drikk av barnåler og bark fra (trolig) sedertre, og som inneholdt tilstrekkelig vitamin C. En annen ekspedisjon ankom i 1542 med 200 franskmenn, hvorav omkring 50 døde av sykdommen, øyensynlig fordi de ikke tok lærdom av metoden Cartier hadde lært.³

Det gikk utrolig nok flere hundre år før sjømenn rutinemessig fikk vitamin C-rike sitrusfrukter på lange skipsreiser og mangelsykdommen ble utryddet. De første kliniske forsøkene med sitrusfrukter er kreditert marinelegen James Lind (1716–1794), som rapporterte resultatene i en avhandling fra 1753.⁴

Lavkarbopionerer i historisk tid

Mange tror at den amerikanske legen Robert Atkins (1930–2003) var opphavsmannen til lavkarbokosthold, som i mange medier er blitt kalt en “motediett”. I en telefonundersøkelse med 1 000 deltakere fra 2012 ble det beregnet at 640 000 nordmenn til enhver tid gikk på en eller annen form for diett, 17 prosent av befolkningen over 18 år.⁵ Nesten halvparten av de som slanket seg, gikk på lavkarbodiett, mens 17 prosent fulgte myndighetenes kostråd. Halvparten kalte imidlertid lavkarbodiett en ”motediett”. Sett i lys av menneskets forhistorie, burde det være innlysende at karakteristikken passer dårlig. Anbefalinger om å spise lite karbohydrat har dessuten solid støtte i kliniske erfaringer og forskning i mer enn 120 år. 

Atkins var på ingen måte den første som framhevet et kosthold med lite karbohydrat som helsebringende. Undertegnede beskrev i 2017 ti pionerer som var født før 1940 og som hadde vist nytten av høyfettkosthold.⁶ Det finnes imidlertid langt flere, og de siste to årene har jeg identifisert mer enn 50 personer som helt tilbake til 1797 framhevet lavkarbokosthold som gunstig. De fleste av disse er blitt oversett på bekostning av den enormt store oppmerksomheten som er blitt Atkins til del. Dette har trolig flere årsaker: For det første gikk hans anbefalinger på tvers av interessene til store økonomiske aktører, som har investert milliardbeløp i produksjon av matvarer i tråd myndighetenes kostråd. For det andre har statlige institusjoner, forskere og ledende medier framhevet dette kostholdet som det beste så lenge at de ville tape prestisje å innrømme at de har tatt feil. For det tredje er mediene og mange forskere mest opptatt av det som skjer i dag, og legger liten vekt på fortidens erfaringer. 

Ingen enighet om detaljene

Et generelt funn ved studier av ”lavkarbopionerer” er at de ikke er enige i hvilket kosthold som er optimalt for de fleste. Selv om majoriteten av pionerene advarer mot store mengder karbohydrat i kosten, varierer anbefalingen fra null til myndighetenes anbefalte nivå i dag. De fleste avviste at kjøtt og animalsk fett var skadelig, og noen plasserte raffinerte karbohydrater i samme kategori som planteoljer, andre ikke. Noen advarte mot smør eller svinekjøtt, begge deler noe dagens talspersoner for lavkarbokosthold generelt stiller seg positive til. Enkelte framhevet lavkalorikosthold og andre viktigheten av faste eller periodisk faste – begge deler i praksis høyfettkosthold fordi man i slike situasjoner vil tære på kroppens egne fettlagre. Dette tar ikke alle hensyn til når de karakteriserer sitt foretrukne kosthold. 

Det samme gjelder erfaringene til folkegrupper som har levd på høyfettkosthold fra Arktis til tropene, og som beviselig har hatt svært god helse,⁷ systematisk er blitt oversett. Dette gjelder for eksempel inuitter nord i Canada (fisk, sel, hvalross, hvalkjøtt), Tsjuktchi-folket lengst i øst av russisk Arktis⁸ (reinsdyr, sjødyr, fisk), samburuer,⁹ masaier¹⁰ og Rendill-folket i Øst-Afrika^11,12 (kjøtt, blod og melk), steppenomader i Mongolia¹³ (kjøtt, melkeprodukter¹⁴), Sioux-indianere i Nord-Dakota (bøffelkjøtt) og søramerikanske gauchoer¹⁵ (storfekjøtt). 

I tillegg ser det ut til at erfaringer høstet fra ekspedisjoner der deltakerne har levd på et kosthold dominert av fett med svært gode resultater, også er blitt oversett.

Oppdagelsesreisendes erfaringer

Det finnes rikholdige erfaringer fra oppdagelsesreisende, slik som soldaten William Clark (1770–1838) og statspolitimann Meriwether Lewis (1774–1809), som fra mai 1804 til september 1806 ledet den første ekspedisjon på tvers av USA fra St. Louis til vestkysten og tilbake.^16,17 Denne ekspedisjonen er berømt i USA. Erfaringene deres viste at de kunne leve utmerket på store mengder fett kjøtt og at dette ga ekspedisjonens deltakere uovertruffen utholdenhet.

En annen kjent oppdagelsesreisende var løytnant Frederick Schwatka (1849–1892), som reiste tusenvis av kilometer gjennom Nord-Canada med lokale inuitter som veiledere.¹⁸ Han erfarte at overgangen til et fettrikt kosthold de første par ukene førte til enorm tretthet og energiløshet, men at det etter noen ukers tilvenning ga ekspedisjonsdeltakerne uovertruffen utholdenhet.

Den amerikanske oppdagelsesreisende Josiah Harlan (1799–1871) besøkte Afghanistan og Punjab med ambisjoner om å bli utnevnt til konge.¹⁹ Mens han var der, ble han involvert i lokalpolitikk og militæraksjoner og fikk til slutt tittelen Prins av Ghor for resten av livet. Harlan hadde studert medisin ved hjelp av et populært leksikon, og omkring 1830 anbefalte han en diabetiker fra Punjab en ren kjøttdiett uten at resultatene er kjent.²⁰

Den kjente antropologen og oppdagelsesreisende Vilhjalmur Stefansson (1879–1962) levde flere tiår i Canadas nordområder på et fettrik inuittkosthold.²¹ Etter flere år i isødet ble han i 1926 undersøkt av lege og funnet å være i utmerket form.²² Han publiserte en rekke bøker om sine erfaringer og ble gjenstand for et forskningsprosjekt som varte i et helt år fra 1928 til 1929. Før det kontrollerte forsøket i regi av Bellevue Hospital ble han og en kollega grundig undersøkt av kjente leger og forskere. Målinger etter forsøkets slutt viste entydig at man kan leve utmerket på et kosthold uten noen som helst kilder til karbohydrater og et fettinnhold på over 80 energiprosent.^23,24,25 Andre undersøkelser av personer som i mange år har levd på bare kjøtt, viser at de hadde utmerket helse.²¹ Dette burde være et tankekors i en tid hvor kjøtt framstilles som skadelig og politikere fatter vedtak om å servere skolebarn utelukkende vegetarisk mat.

Observasjoner av lekfolk

En rekke lekfolk har gjennom tidene erfart at de har fått bedre helse ved å endre kostholdet. Vi skal omtale tre som har hatt stor betydning for ernæringsdebatten i en rekke land. To av dem påvirket medisinsk praksis sterkt på 1800-tallet og er fortsatt aktuelle den dag i dag: juristen Jean Anthelme Brillat-Savarin (1755–1826) og begravelsesagenten/snekkeren William Banting (1797–1878). Begge hadde samme utgangspunkt – de slet med tendens til fedme – og hadde behov for å dele sine erfaringer med allmennheten. Den tredje fikk stor betydning for debatten om skadevirkningene av sukker i vår egen tid: William Francis Dufty (1916–2002).

Berømt franskmann

Jean Anthelme Brillat-Savarin ble født inn i en familie med jurister i Belley, et område kjent for sine matvarer og vin. Begge foreldrene og hans søster var kjent som gourmeter. Mens Brillat-Savarin studerte jus, fikk han også med seg studier i kjemi og medisin. Etter endt studium ble han blant annet valgt som borgermester i byen, men under den franske revolusjonens største omveltninger 1789–1794 flyktet han til andre deler av Europa og deretter til Amerika. Der tjente Brillat-Savarin til livets opphold som fiolinist i et teaterorkester og privatlærer i fransk. Han vendte tilbake i 1796, ble dommer i appellretten til høyesterett og fikk en æresbevisning av Napoleon i 1808. 

Ved siden av arbeidet som jurist brukte han mye tid på å underholde sine venner med gode middager og startet et møysommelig arbeid med å registrere deres spisevaner og gastronomi, noe som resulterte i førsteutgaven av boka La physiologie du goût året før han døde. Den ble i 1970 oversatt til engelsk²⁶ og først etter 82 år oversatt til norsk i forkortet utgave.²⁷

Boka er omtalt som en overvektig manns forsøk på å redusere sin overvekt og beskriver fransk matkultur i detaljer. Det mest interessante fra vårt synspunkt er at Brillat-Savarin  registrerte mer enn 500 samtaler med overvektige menn og kvinner og registrerte hva de spiste. Basert på systematiske notater konkluderte han at årsakene til at noen ble overvektige og andre ikke, var følgende: 1) individuelle forskjeller – noen holder seg slanke nesten uansett, mens andre har anlegg for fedme, 2) inntak av mel og stivelsesholdige produkter pluss sukker og øl, 3) for mye søvn, og 4) overspising.^26:157–60 Brillat-Savarin er ikke i tvil om at ”diett virker best… og siden det er vist at fettanlegg ganske enkelt skyldes mel og stivelse… kan det som en eksakt konsekvens avledes at en mer eller mindre streng avholdenhet fra alle mel- og stivelsesholdige produkter, fører til redusert fedme”.^25:218 

Brillat-Savarins konklusjoner fra 1825 var like korrekte som i dag, men dette poenget ble merkelig nok ikke oppdaget av de to som anmeldte den norske utgaven i 2007.^28,29 Etter dette har både den sørafrikanske toppforskeren, professor Timothy Noakes³⁰ (f. 1949) og den danske ernæringsnestoren, professor Arne Astrup³¹ (f. 1955), offentlig innrømmet at de tidligere hadde tatt feil i sine kostholdsråd og mener nå at et lavkarbokosthold er best for de fleste. Norske myndigheter har foreløpig ikke latt seg påvirke til å endre sine anbefalinger.

Berømt brite

William Banting er kanskje den mest kjente historiske talsmannen for lavkarbokosthold. Den korpulente snekkeren og begravelsesagenten³² hadde slitt med overvekt i hele sitt voksne liv. Han hadde forsøkt alt fra mosjon (roing, ridning) til å spise mindre, men ble stadig mer overvektig. I august 1862 konsulterte Banting en ørespesialist fordi han stadig hørte dårligere, men fikk ingen hjelp av å vaske ørene. Han spurte heller ikke om Bantings andre og viktigere problem, hans tiltakende fedme. Da legen reiste bort på ferie, søkte Banting hjelp hos en annen lege kalt William Harvey (1806–1876). Banting veide da over 90 kg fordelt på bare 165 cm. Han måtte gå baklengs ned trapper, klarte ikke å knytte skolissene og led av mange helseplager, inkludert døvhet. Harvey mente at hans helseproblemer skyldtes overvekten og at han ikke trengte noen medikamenter, men ganske enkelt en diett som skulle vise seg å kurere alle hans plager.

Harvey anbefalte Banting å kutte ut alle matvarer som inneholdt sukker og stivelse, slik som brød, kaker og søte drikker (men også smør, som han feilaktig trodde inneholdt karbohydrater), og Banting fulgte rådene til prikke. Til frokost skulle han spise lammekjøtt, nyrer, stekt fisk, bacon eller kaldt kjøtt unntatt svin, en stor kopp te eller kaffe uten sukker eller melk, en liten kjeks eller av og til en ristet brødskive. Lunsjen besto av fisk unntatt laks, sild eller ål, kjøtt, grønnsaker bortsett fra poteter og de som vokste under jorda, litt frukt og usøtet pudding. Te dominerte et lite mellommåltid med kokt frukt, mens aftens var som lunsj, inkludert et lite glass brennevin eller sherry pluss vann. Det var også tillatt med et glass whisky til kvelds eller sukkerfri brandy.

I en alder av 66 år fulgt han nøye sitt nye kosthold, og i løpet av bare ett år mistet han 22 kg og ble 31 cm mindre rundt livet. Banting skrev sin selvbiografi i 1863 og utga et hefte med detaljerte kostholdsråd på 50 sider i 1864.³³ Han beholdt normal vekt fram til han døde i en alder av 81 år. Heftet var i mellomtiden blitt kjent over hele Europa – inkludert i Sverige, som fortsatt kaller slanking å ”banta” (norsk: bante).

Mindre kjent amerikaner med viktig bok

En annen lekperson som mye senere fikk stor innflytelse på diskusjonen om sukker og dermed indirekte bidro til popularisering av lavkarbokosthold, er den amerikanske forfatteren William Francis Dufty (1916–2002). Han publiserte i 1975 bestselgeren Sugar blues.³⁴ Dufty forteller hvordan han ble kvitt sin sukkeravhengighet, som hadde gjort ham overvektig med mange helseproblemer. Han ble inspirert etter et uforglemmelig møte med filmskuespiller og helseentusiast Gloria May Josephine Swanson^35,36 (1899–1983), som han i 1976 ble gift med. Boka forteller historien om bruken av sukker, en kostbar luksusvare reservert overklassen. Han beskriver trekanthandelen mellom sukkerplantasjer i Karibia og Sør-Amerika, transporten av slaver fra Afrika til Amerika og våpen fra Europa med rom og sukker tilbake. 

Noen få ble styrtrike på sukkerhandelen, som krevde tallrike afrikanske liv både i Afrika og som slaver på plantasjene. Etter hvert som sukker ble tilgjengelig for folk flest i store deler av verden, ble sukker dessuten en viktig faktor i den store utbredelsen av sykdommer som diabetes, overvekt, hjerte- og karsykdom og kreft. 

Konklusjon

Skriftlige kilder med kunnskaper om hvordan sukker og stivelse kan bidra til dårlig helse, har vært tilgjengelig i mer enn 120 år og burde for lengst ha vært allmennkunnskap som verdens myndigheter burde tatt behørig hensyn til. Studier av tradisjonelle folkeslag som har fått besøk av oppdagelsesreisende, har imidlertid ikke vært nok. Arrogante europeere og andre ”høytstående” kulturer har imidlertid ikke villet innrømme at de har noe å lære av dem, til tross for at informasjon har vært tilgjengelig. 

I neste artikkel skal vi se at en rekke fagfolk med jevne mellomrom utover 1800-tallet har erfart og forklart sammenhenger mellom et sukker- og stivelsesbasert kosthold og en rekke sykdommer. Selv om mange i perioder har fulgt deres råd, er kunnskapene over tid blitt oversett og glemt.

Kilder:

1 Poleszynski DV, Mysterud I. Syk av sukker – frisk av fett. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS, 2014.

2 Price WAA. Nutrition and physical degeneration. La Mesa, CA. The Price-Pottenger Nutrition Foundation, ©1939, 18. utg. 2008.

3 https://www.thecanadianencyclopedia.ca/en/article/scurvy

4 https://www.bbvaopenmind.com/en/science/leading-figures/james-lind-and-scurvy-the-first-clinical-trial-in-history/

5 https://www.aftenposten.no/norge/i/dO92w/halvparten-slanker-seg-med-lavkarbo

6 Poleszynski DV. Pionerene som viste nytten av høygfettkosthold. VOF 2017; 8 (8): 23–30.

7 Grey S. Carnivore diet. UK: Amazon, ©2019 Susan Grey. www.growyourpantry.com

8 https://en.wikipedia.org/wiki/Chukchi_people

9 https://en.wikipedia.org/wiki/Samburu_people#Food_and_society

10 https://en.wikipedia.org/wiki/Maasai_people

11 Ruggeri R. Warrior peoples of East Africa 1840–1900. Oxford, UK: Osprey Publishing, 2005.

12 http://www.kenya-information-guide.com/rendille-tribe.html

13 Kvittingen I. De gamle mongolene spiste sunt. 20.1.2019. forskning.no

14 Jeong C, Wilkin, Amgalantugs T mfl. Bronze age population dynamics and the rise of dairy pastoralism on the eastern Eurasian steppe. PNAS 2918M 115; E11248–55. https://www.pnas.org/content/115/48/E11248

15 https://no.wikipedia.org/wiki/Gaucho

16 https://en.wikipedia.org/wiki/Lewis_and_Clark_Expedition

17 Stephen E. Ambrose. Undaunted courage. The pioneering first mission to explore America´s wild frontier. London 2003, Simon & Schuster UK Ltd.; ©1996 Ambrose Tubbs, Inc.

18 Schwatka F. The search for Franklin: a narrative of the American expedition under lieutenant Schwatka, 1878 to 1880. London 1882: Forgotten Books; India: Pranan Books 2019.

19 Josiah Harlan. https://en.wikipedia.org/wiki/Josiah_Harlan#Works

20 Henderson G. Court of last appeal – the early history of the high-fat diet for diabetes. Journal of Diabetes and Metabolism 2016; 7:8. https://www.longdom.org/open-access/court-of-last-appeal–the-early-history-of-the-highfat-diet-for-diabetes-2155-6156-1000696.pdf 

21 https://en.wikipedia.org/wiki/Vilhjalmur_Stefansson

22 Lieb CW. The effects of an exclusive, long-continued meat diet. JAMA 1926; 87: 25–6. https://jamanetwork.com/journals/jama/article-abstract/241588 

23 Tolstoi E. The effect of an exclusive meat diet on the chemical constituents of the blood. Journal of Biological Chemistry 1929; 88: 753–8. http://www.jbc.org/content/83/3/753.full.pdf

24 McClelland WS, Du  Bois EF. Clinical Calorimetry. XLV. Prolonged meat diets with a study of kidney function and ketosis. Journal of Biological Chemistry 1930; 87: 651–8. http://www.jbc.org/content/87/3/651.full.pdf

25 McClelland WS. The effect of the prolonged use of exclusive meat diets on two men. Journal of the American Dietetics Association 1930; December: 216–28.

26 Brillat-Savarin J-A. The physiology of taste. London: Penguin Books Ltd., 1970. 

27 Brillat-Savarin J-A. Smakens fysiologi. Oslo: Spartacus forlag AS, 2007.

28 Diesen T. Gastronomisk bibel på norsk. – Siste land som fikk oversettelse. Aftenposten 22.5.2007: 22.

29 Eggen T. Fetevarer. Klassekampen 12. –13.5.2007: 38.

30 Noakes T. Globalt gjennombrudd for høyfettkosthold. VOF 2015; 7 (3): 66–70.

31 Poleszynski DV. Dansk ernæringsprofessor snur etter 30 år: Anbefaler lavkarbokosthold. VOF 2019; 10 (4): 30–6.

32 https://en.wikipedia.org/wiki/William_Banting

33 Banting W. Letter on corpulence, addressed to the public. London: Harrison, 1864. https://archive.org/details/letteroncorpulen00bant

34 Dufty WF. Sugar blues. Padnor, PA: Chilton Book Co., 1975.

35 https://en.wikipedia.org/wiki/Gloria_Swanson

36 Why Gloria Swanson should be your lifestyle muse. 23.5.2018. https://balancelivebreathe.wordpress.com/2018/05/23/why-gloria-swanson-should-be-your-lifestyle-muse/