Lavkarbokostholdets faglige begrunnelse

Mens legfolk har fått stor oppmerksomhet i utprøving av nye terapier, har klinikere og forskere bidratt med forklaringer. For sistnevnte yrkesgrupper innebærer det stor risiko for tap av faglig omdømme ved å lansere metoder uten tilstrekkelig vitenskapelig belegg. Det første eksemplet på vellykket behandling av diabetes med lavkarbokosthold ble imidlertid publisert allerede i 1797, og i løpet av de neste 140 årene har tallrike klinikere beskrevet en rekke gunstige virkninger av å spise lite karbohydrat på forskjellige helseproblemer. 

Tekst Dag Viljen Poleszynski

Kort fortalt

Diabetesforbundet og norske myndigheter tviholder på at et kosthold med mye karbohydrat er best for oss, selv om tallrike leger og andre fagfolk i mer enn 100 år har dokumentert nytten av lavkarbokosthold. Vi gjennomgår faglige innspill fra 1790-tallet og fram til tidlig på 1900-tallet som viser at varianter av lavkarbokosthold blant annet har helbredet diabetes og fedme.

Flere titalls leger og forskere har bekreftet og definert ulike varianter av lavkarbokosthold. En rekke av disse vil bli omtalt i artikler i Helsemagasinet utover 2020.

Etter vår oppfatning er det oppsiktsvekkende at Diabetesforbundet (NDF) mer enn 100 år etter at flere leger hadde dokumentert at lavkarbodiett kunne helbrede diabetes, fortsatt anbefalte sine medlemmer å spise mye karbohydrat og nedjustere blodsukkeret ved hjelp av insulin i stedet for å kutte inntaket av karbohydrater.¹ De siste par årene har NDF endret sine anbefalinger noe, men fortsatt gir forbundet følgende generelle råd om kostholdet ved type 2-diabetes: ”Maten bør bestå av grove kornprodukter, magre meieriprodukter, fisk, kjøtt, fjærkre, egg, frukt, bær og grønnsaker.”² Også ved diabetes type 1 anbefales å følge Helsedirektoratets generelle råd til befolkningen,³ det vil si blant annet å innta

• Rikelig med grønnsaker
• Daglig inntak av bær og frukt
• Rikelig med belgvekster (bønner, erter og linser)
• Fullkornsprodukter med mye fiber, hele korn og kjerner
• Magre meieriprodukter
• Matoljer (som olivenolje og rapsolje), og myke/flytende margariner (med mye umettet fett), nøtter og kjerner som fettkilder
• Begrenset inntak av alle typer tilsatt/fritt sukker, inkludert fruktose, og moderat bruk av energifrie søtstoffer
• Begrenset mengde salt

Selv om det ikke finnes belegg for at mettet fett eller salt bidrar til diabetes eller hjertesykdom, skal rådene også gjelde en gruppe som kunne dra stor nytte av høyfettkosthold, som også er forenlig med høyere saltinntak enn anbefalt.⁴

Første kur av diabetes

Den skotske militærlegen John Rollo (ca. 1750–1809) er kreditert for å ha vært den første som kurerte diabetes i 1796.^5:10 Han erfarte at et animalsk basert kosthold ikke bare reduserte pasientenes urinmengde, men også mengden sukker i urinen. Rollos ernæringsråd baserte seg i stor grad på en vellykket behandling av en viss kaptein Meredith, som i oktober i en alder av 34 år var 182 cm høy og veide 105 kg.⁶ Han hadde klassiske symptomer på diabetes med tørste og hyppig vannlating og gikk raskt ned i vekt på diett med et kosthold på 2400 kcal/d, hvorav 27 prosent energi fra karbohydrat, 23 prosent fra protein og 50 prosent fra fett. Meredith førte detaljert dagbok, og etter et vekttap på 30 kg var hans diabetes borte, og døgnurinmengden var redusert fra 12 til under 2 liter. Han gikk imidlertid tilbake til et vanlig, irsk kosthold med grønnsaker og poteter og døde 15 år senere på Newfoundland, trolig av sirkulasjonsforstyrrelser. 

Beregninger av irsk kosthold 1780–1840 viste at en mann i gjennomsnitt spiste 4,5 kg poteter og drakk nesten ½ liter melk – totalt 3 000 kcal fordelt på 86,7 prosent karbohydrat, 7,7 prosent protein og bare 5,6 prosent fett. Rollos anbefalinger ble i en slik sammenheng regnet som lavkarbo-/høyfettkosthold.

Rollo fikk støtte av den kjente, britiske legen John Latham⁷ (1761–1843), som i 1811 utga en bok om diabetes med historisk bakgrunn, der han med kasuistikker dokumenterte effekten av lavkarbokosthold.⁸ Selv om han inkluderte mange av datidens medisinske anbefalinger, var hans viktigste anbefaling til diabetespasienter å leve på animalsk kosthold til og med uten bruk av grønnsaker. Dette ga etter hans erfaringer best resultat, og den britiske legen R. Redfearn helbredet i 1798 en diabetespasient et kosthold bestående kun av fett storfe- og svinekjøtt, uten brennevin og grønnsaker.⁹

Historiske fagpersoner som fremmet lavkarbokosthold

Amerikansk lege Louis Harry Newburgh (1883–1956), pioner i høyfettkosthold
Amerikansk lege Philip Lewis Marsh (1891–1957), nær medarbeider av Newburgh
Tysk nobelprisvinner i fysiologi eller medisin 1931, dr.med. Otto Warburg (1883–1970)
Skotskfødt hjertespesialist fra New York, Blake F. Donaldson (1892–1966)
Amerikansk poliospesialist, lege Benjamin P. Sandler (1902–1979)
Britisk marinelege Thomas Latimore Cleave (1906–1983)
Tysk biokjemiker Johanna Budwig (1908–2003)
Indisk-fødte forskere, britene Alan Kekwick (1909–1974) og kollegaen G. L. S. Pawan,
Britisk ernæringsprofessor John Yudkin (1910–1995)
Østerriker, professor dr.med. Wolfgang Lutz (1913–2010)
Britisk “slankelege” Guy Richard Godfrey Mackarness (1916–1996)
Amerikansk professor i medisin, forskeren Ernst J. Drenick (1916–1993)
Amerikansk professor/lege George V. Mann (1917–2013)
Norske lege, professor Hans H. Bassøe (1922–2004)
Amerikansk hjertespesialist Antonio Vita Costantini (1924–2008)
Amerikansk forsker, dr.med. George F. Cahill jr. (1927–2012)
Amerikansk professor, dr.med. Gerald M. Reaven (1928–2018)
New York-basert hjertespesialist Robert C. Atkins (1930–2003)
Amerikansk forsker, ernæringsfysiolog Mary Gertrude Enig, PhD (1931–2014)
Amerikansk kliniker og forsker/lege Oliver Elon Owen (1934–2010)
Amerikansk ingeniør, lege Richard K. Bernstein (f. 1934)
Danskfødt lege, dr.med./forsker Uffe Ravnskov (f. 1934)
Polsk lege/høyfettpioneren Jan Kwaśniewski (1936–2019)
Britisk ingeniør, æresdoktor i ernæring Barry Groves (1936–2013)
Amerikansk forsker, dr.med. Peter L. Pedersen (f. 1939)

Bantings støttespillere

William Harvey (1806–1876) publiserte i 1872 en bok om fedme og diett, der han blant annet redegjorde for erfaringene med Banting.¹⁰ Harvey hadde lært om behandling av diabetes under en forelesning i Paris av den verdenskjente fysiologen Claude Bernard^11:82 (1813–1878), som foreleste om leverens rolle i diabetes. Siden dyr ble fetere når de ble fôret med stivelsesholdig mat, eksperimenterte Harvey med diabetikere for å redusere deres fedme.^10:69–70 Forsøkene lå til grunn for at Harvey lagde en diett som han sju år senere veiledet Banting gjennom.

Opphavsmannen til Bantings vellykkede kur var følgelig Bernard. Han hadde oppklart blant annet bukspyttkjertelens rolle i fordøyelsen, leverens rolle i å danne glykogen og dens rolle i diabetes.¹² Bernard foreslo også bruk av blindtester for å sikre objektiviteten i vitenskapelige observasjoner og er opphavsmannen til begrepet det indre miljøet (milieu intérieur) og homøostase. Flere tilfeldigheter lå med andre ord bak Bantings enestående suksess: fordi hans lege var dratt på ferie, oppsøkte han en annen lege (Harvey), som tilfeldigvis hadde lært nok av Claude Bernard til å anbefale en kur mot fedme. Til alt hell fungerte den utmerket, og Banting ble herostratisk berømt etter å ha vist at fedme kan helbredes med lavkarbokosthold!

Banting fikk i Tyskland varm støtte av en kjent professor i medisin kalt Felix von Niemeyer (1820–1871), som i 1865 holdt et foredrag i Stuttgart, der han redegjorde for Bantings metode.¹³ Foredraget ble inkludert som vedlegg til 4. utgave av Bantings hefte, som i 1869 ble utgitt i bokform med utvidete kommentarer.¹⁴

Den tyske øre/nese/halsspesialisten Max Joseph Oertel (1835–1897) var den neste som bidro faglig til forståelse av lavkarbokostholdets helbredende virkninger. Han studerte medisin ved Universitetet i München og ble i 1876 professor samme sted.¹⁵ Senere utviklet han en kur mot fedme og anbefalte den mot hjertelidelser.¹⁶ Oertel foretok de første vitenskapelige eksperimentene med ernæring og fysisk behandling og viste til at karbohydrater i overskudd ble omdannet til fett.^14:121 Han anbefalte hjertesyke og overvektige fire måltider per dag, inkludert rikelig med veske (kaffe, te med melk, suppe, vann), omkring 100 g brød, 200–250 g kjøtt, egg, salat og 100–200 g ost til dessert.^14:375 Kuren mot fedme ble særlig brukt av legen og medisinhistorikeren Ernst Schweninger (1850–1924) og fikk derfor tilnavnet “Schweninger-kuren”.

Oertels relativt karbohydratfattige diett var ikke basert på store mengder fett og bør betegnes som en moderat lavkarbo-/høyproteindiett. Han diskuterer imidlertid i detalj erfaringene til Harvey og Banting samt individuelle forskjeller i toleransen for fett og protein og redegjorde for en rekke forsøk som lå til grunn for hans konklusjoner.^14:114–22

Tysk fagkompetanse

Den polskfødte legen Wilhelm Ebstein (1836–1912) var patolog, forsker, foreleser og forfatter. Epstein er lite kjent til tross for at han skrev 237 artikler, hvorav 72 om stoffskiftesykdommer, 38 om mage- og tarmsykdommer, 16 om infeksjonssykdom og 12 om hjertesykdom, 15 om medisinsk historie og resten om diverse temaer.¹⁷

Ebstein er omtalt som ”den glemte grunnleggeren av biokjemisk genetikk”. Han hevdet at gikt og diabetes ikke var arvelig, men skyldes feil kosthold, noe han utdypet i en bok om fedme fra 1882.¹⁸ På 52 sider tok han utgangspunkt i Bantings erfaringer og beskrev en rekke stoffskiftesykdommer, inkludert overvekt, diabetes og fettlever, fastekurer, psykiske lidelser og gikt. Blant årsaker til fedme nevnte han overspising, hormonell ubalanse, manglende mosjon, for lite sol og arvelige disposisjoner. Han diskuterte dyreforsøk som viste at et kosthold med mye karbohydrater førte til fedme, mens et fettrik kosthold førte til avmagring. 

Ebstein mente at karbohydrater var de overvektiges største problem og viste til at da den tyske armeen gikk til krig mot Frankrike i 1870, forlangte keiseren at soldatene skulle få en rasjon på 250 g flesk per dag fordi det var ”offisielt kjent” at dette la grunnlag for maksimal ytelse. Han mente at man for å bli kvitt fedme, måtte varig legge om kostholdet og livsstilen, inkludert bekjempe trangen til søtsaker. Ifølge Ebstein gjorde fett at man følte seg mett uten sure oppstøt. I boka siterer han Hippokrates (430–377 f.Kr.), som også nevnte hvilken rolle fett hadde i kostholdet: ”Rettene skal være fete, for slik enklest mulig å føle seg mett”.

Ebsteins ernæringsråd utelukket poteter og begrenset inntaket av brød til 80–100 g per dag (ca. 40 g stivelse). Kostholdet skulle prioritere fett kjøtt, beinmarg og flesk, sesamolje og smør, for som han sier i sin bok: ”Jeg behandler de overvektige med fett”, hvilket kan forklare hvorfor han er kalt ”høyfett-/lavkarbokostholdets far”. 

Legen Emmet Densmore (1837–1911) levde på samme tid som Ebstein, men hadde et annet utgangspunkt for å komme fram til at et kosthold med lite karbohydrat var gunstig. Han baserte seg på en evolusjonær tankegang og diskuterte hvordan forskjellige organismer hadde tilpasset seg naturen og de mulighetene en naturlig livsstil ga for best mulig helse.¹⁹ 

Svensk lavkarbolege

Den svenske marinelegen Julius Lagerholm (1867–1943) publiserte i 1903 et 942-siders medisinsk oppslagsverk kalt Hemmets läkarebok, som i 1921 var ”fullstendig omarbeidet”.²⁰ Boka omtaler datidens sykdommer og gir detaljerte ernæringsråd mot sukkersyke.^18:399–414 Lagerholm baserte seg på mer enn hundre års erfaringer uten insulinpreparater og tilrådde en fettrik, karbohydratfattig kost i tre varianter:

Strengest: forbud mot alle karbohydrater, 120 g protein og resten fett.

Streng: 500 g kokt/stekt kjøtt eller fisk/egg, 100–200 g fett (smør, flesk, matolje), 

grønnsaker (salat, agurk, spinat, asparges, sopp).

Lettere: som den strenge med inntil 100 g brød, litt gulrøtter, melk, potet, osv.

Lagerholm mente at sukkersyke kunne leve normalt ved å følge dietten. Boka omtaler ikke hjerteinfarkt, som den gangen forekom uhyre sjelden. Han forklarte imidlertid hvordan man lagde lever ved å fôre gås med store mengder karbohydrater, noe som førte til en patologisk fettlever velegnet til velsmakende gåseleverpostei. Når glukose brytes ned i glykolysen, dannes pyrodruesyre og deretter acetylkoenzym A, som i leveren danner substrat for å danne fettsyrer som laurinsyre (C12:0) og stearinsyre (C18:0) – ifølge Lagerholm nyttig mettet animalsk fett.

Legeboka beskriver slankekurene til Ebstein, Banting og Oertel^18:419-20 og hevder at de i praksis fungerte som lavkaloridietter. Ifølge Lagerholm inkluderte Ebstein til frokost 50 gram brød (20 g karbohydrat) og rikelig med smør, til middag 120–180 gram fett kjøtt med fet saus og til kveldsmat 30 g hvetebrød med mye smør, egg eller fett kjøtt, skinke, pølse, ost eller rå frukt, totalt omkring 1 400 kcal. Han beregnet Bantings kur til å gi 1 100 og Oertels 1 700 kcal per dag. Lagerholm anbefalte også fysisk aktivitet og muskelarbeid for å motvirke fedme, 

men diskuterte ikke hvorfor fettrik kost reduser sultfølelsen.

Bare toppen av isfjellet

Tallrike forskere og klinikere født fra 1800-tallet inntil før 1940 har videreført arven fra John Rollo, John Latham og Jean Anthelme Brillat-Savarin. En rekke pionerer er nevnt i en egen ramme, og disse har vi planer om å omtale i flere utgaver av Helsemagasinet i 2020. 

Vi arbeider kontinuerlig med å kartlegge flere fagpersoner som har bidratt til forståelsen av hvordan et kosthold med lite karbohydrat er blitt omtalt og utforsket gjennom historien, hvilket terapeutisk potensial ulike varianter av lavkarbokosthold har og hvordan hver enkelt kan finne sitt optimale forhold mellom karbohydrat, fett og protein i kostholdet. Vår oversikt er derfor ikke komplett, og siden vi mangler en del data om enkelte personer, gjenstår mye arbeid før vi kan presentere et fullstendig bilde av erfaringene til alle som har gitt vesentlige bidra til å vise den historiske utviklingen.

Kilder:

1 Poleszynski DV. Diabetesforbundet anbefaler insulin framfor riktig kosthold. Mat&helse 2006; 5 (1): 14–9.

2 https://www.diabetes.no/kosthold/ofte-stilte-sporsmal/sporsmal-og-svar-sunn-kost-ved-diabetes-type-2/

3 https://www.diabetes.no/kosthold/maltid-og-mat/kostanbefalinger-til-deg-med-type-1/

4 Poleszynski DV. Er salt en viktig årsak til høyt blodtrykk? VOF 2018; 9 (7): 34–9.

5 Morgan W. Diabetes mellitus: its history, chemistry, anatomy, pathology, physiology, and treatment. London: The Homæopathic Publishing company, 1877.

6 Hadden DR. Food, growth and time. The 4th Arnold Bloom Lecture, presented at the British Diabetic Association Conference, Bournemouth, UK – October 1997. Practical Diabetes International 1998; 15: 86–90. https://www.onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1002/pdi.1960150312

7 https://en.wikisource.org/wiki/Latham,_John_(1761-1843)_(DNB00)

8 Latham J. Facts and opinions concerning diabetes. London/Edinburgh: John Murrey/William Blackwood, and Brown and Crombie 1811.

9 Redfearn R. A case of the diabetes mellitus, which terminated in a complete, and as far as can be judged from apparent circumstances, a permanent cure, by medicines, abstracting oxygen from the system, and a diet consisting totally of animal matter. The Medical and Physical Journal 1799; 1: 218–220. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC5650746/

10 Harvey W. On corpulence in relations to disease: with some remarks on diet. London: Henry Renshaw, 1872.

11 Gilman SL. A cultural history of obesity. Cambridge, UK: Polity Press, 2008.

12 https://en.wikipedia.org/wiki/Claude_Bernard

13 Niemeyer F. The treatment of corpulence by the so-called Banting system. A popular and scientific lecture, delivered in the Hall of the “Köningsbau”, at Stuttgart, on the 23rd Dec. 1865. https://ia801304.us.archive.org/33/items/b21513090/b21513090.pdf

14 Banting W. Letter on corpulence addressed to the public. Fourth edition, with prefatory remarks by the author, copious information from correspondents, and confirmatory evidence of the benefit of the dietary system which he recommended to public notice. London: Harrison and Sons, 1869.

15 https://en.wikipedia.org/wiki/Max_Joseph_Oertel

16 Oertel MJ. Allgemeine Therapie der Kreislaufs-Störungen: Kraftabnahme des Herzmuskels, ungenügender Compensationen bei Herzfehlern, Fettherz und Fettsucht, Veränderungen im Lungenkreislauf, etc. München 1884. Classic Reprints, India 2019: Pranava Books.

17 Hurst JW. Portrait of a contributor: Wilhelm Ebstein (1836−1912). Clinical Cardiology 1995; 18: 115−116. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/7720287

18 Epstein W. Die Fettleibigkeit (Korpulenz) und ihre Behandlung nach physiologischen Grundsätzen. Wiesbaden: Verlag von J. F. Bergmann, 1882. https://ia802708.us.archive.org/8/items/diefettleibigke01ebstgoog/diefettleibigke01ebstgoog.pdf

19 Densmore E. How nature cures comprising a new system of hygiene; also the natural food of man. New York: Stilmans & Co., 1892. (India: Classic Reprints, Pranava Books, udatert).

20 Lagerholm J. Hemmets läkarebok. 3. utgave, Stockholm: Fröléen & Comp., 1921.