Lavkarbokostholdets forhistorie

Nyere forskning tyder på at vår art, Homo sapiens, oppsto for omkring 300 000 år siden i Afrika. Evolusjonsforskere regner med at utviklingslinjen som til slutt førte til vår art, startet da våre første forgjengere skilte lag med sjimpansene for 5–8 millioner år siden.¹ Den gangen var kostholdet i stor grad basert på planter. For omkring 3,5 millioner år siden ble klimaet gradvis kaldere, og deler av de afrikanske skogene ble erstattet av savanner. Våre forgjengere gikk over til å spise stadig mer av det store rovdyr etterlot seg (åtsel), og etter hvert jakt på beitedyr. Kostholdet ble i økende grad basert på kjøtt.

Tekst Dag Viljen Poleszynski

Kort fortalt

Forhistorisk tid omhandler tiden før skriftlige kilder kan gi et dekkende bilde av historien, det vil si fra begynnelsen av vår slekts utvikling for flere millioner år siden og inntil fire tusen år før vår tid. Lenge etter jordbruksrevolusjonens spede begynnelse for 10–12 000 år siden levde de fleste av jakt, fangst, fiske og sanking. Vår forhistorie var preget av istider, og for omkring 2,5 millioner år siden begynte våre forgjengere gradvis å spise kjøtt. Beregninger tyder på at karbohydratinnholdet i mat spist under istiden bare var omkring 10 g/d, mens det i de korte mellomistidene kan ha vært opp mot 125 g/d. Det betyr at vår art gjennom flere millioner år ble tilpasset et lavkarbokosthold med mye fett.

Dersom man skal kunne forstå samspillet mellom vår art og naturmiljøet, må man starte med begynnelsen, det vil si å se menneskets aller tidligste forgjengere. En viktig forutsetning for endring av deres kosthold ble lagt med overgangen til oppreist gange, noe som var fordelaktig under jakt på åpne savanner med høyt gress. Samtidig ble armene frigjort for bruk av redskaper, og fra omkring 2,5 millioner år siden fikk australopitecinere, som døde ut 1,5 millioner før vår tid (fvt), gradvis smaken på kjøtt. De levde delvis samtidig med artene Homo rudolfensis (2,4–1,7 millioner år fvt) og Homo habilis (2,3–1,4 million år fvt), som stadig fikk mer tilgang på kjøtt.

Endringene i klimaet (se figur 1) var en forutsetning for det seleksjonspresset som førte til at senere arter utviklet stadig større hjerne og ble tilpasset et kjøttrikt kosthold, samtidig som de bevarte evnen til å trives på et blandingskosthold med varierende innslag av planter.

Beregninger av kostholdet i fortidsmiljøet tar blant annet utgangspunkt i undersøkelser av kostholdet til gjenlevende jegere og sankere, hvorav de fleste er bosatt i tropiske strøk. Slike beregninger overser både at klimaet i mestepartene av vår evolusjonshistorie var preget av istider og at forekomsten av store byttedyr mange steder er blitt dårligere. Dette har ført til at mange jegere og sankere fra de siste hundre år i større grad har måttet inkludere planter i kostholdet. Som figuren nedenfor viser, har jordas klima variert sterkt de siste 800 000 årene, da artene Homo erectus (1,5–0,03 millioner år fvt) og Homo neanderthalensis  (0,2–0,03 millioner år fvt) levde side om side med vår egen art, Homo sapiens.^1:154

Som figur 2 viser,^2:38 varierte istidene siste 800 000 år i 70 000–125 000 år, mens varmere perioder bare varte i 10 000–
15 000 år. Beregninger tyder på at kostholdet varierte sterkt mellom kalde og varme perioder, siden tilgangen på plantekost var langt mindre under istidene. Karbohydratinntak kunne variere mellom 10 g (istider) og 125 gram (varme perioder) per dag,³ og den gangen fantes ikke raffinerte karbohydrater som mel og sukker. 

Til sammenlikning viser beregninger at nålevende jegere og sankere inntar 20–40 prosent av energien fra karbohydrater eller 125–250 g karbohydrat, basert på et daglig energiinntak på 2 500 kcal. Karbohydratinntaket til slike grupper representerer dermed en nedre grense for det de fleste myndigheter har anbefalt siden 1980-tallet.

Siden alle folkeslag foretrekker fettrike matvarer så sant de er tilgjengelige og tilgangen på mat varierte fra dag til dag, har flere forskere konkludert at vår art ble særlig godt tilpasset et ketogent kosthold.⁴ I perioder med dårlig jaktutbytte og sviktende avlinger på grunn av kaldt klima måtte våre forgjengere faste, mens de i andre perioder ”fråtset” i fettrik mat eller annen mat som var tilgjengelig. 

Under sult og på høyfettkosthold fungerer hjernen utmerket med svært lite glukose fordi den har tilgang på ketoner.⁵ To ledende forsker har karakterisert ketoner som et ”superbrensel” fordi det gir mer ATP enn glukose eller fettsyrer.⁶ Figur 3 illustrerer klart at klimaet under hele vårt arts forhistorie har vært dominert av istider kun avbrutt av korte varmeperioder.^2:39 Det betyr logisk nok at våre forgjengere har spist et kosthold med svært lite karbohydrat i større grad enn et karbohydratrikt kosthold. Derfor kan vi forvente at vi er bedre tilpasset et lavkarbokosthold enn et høykarbokosthold. I tillegg kan man anta at ketose må ha vært en ”normaltilstand” for de fleste mesteparten av den tiden vår art har levd på jorda. 

Et typisk steinalderkosthold kan best karakteriseres ved det det ikke inneholdt, nemlig sterkt bearbeidete matvarer, korn og kornprodukter, sukker, brennevin og andre alkoholholdige drikker og brus, syntetiske tilsetningsstoffer, raffinerte oljer eller syntetiske transfettsyrer. Et fellestrekk for et såkalt steinalderkosthold er at det varierer med tilgjengelige matvarer, som generelt inkluderer kjøtt, innmat, fisk og skalldyr, nøtter, røtter, sopp og insekter, grønnsaker, frukt, bær og urter, supplert med rent vann. Kostholdet våre forgjengere inntok i løpet av millioner års evolusjonshistorie, står i sterk kontrast med dagens kosthold, som inneholder matvarer våre forgjengere aldri hadde spist. Det er derfor påfallende at forslag som går ut på å nærme seg et slikt kosthold i vår tid, er blitt karakterisert som ”motedietter”,⁷ som til og med hevdes å gjøre folk overvektige!⁸

I det etterfølgende skal vi se nærmere på erfaringer med lavkarbokosthold i ulike varianter i historisk tid, og trekke fram en rekke klinikere, forskere og andre som i perioder har anbefalt et kosthold mer i tråd med vår evolusjonære arv enn det norske myndigheter anbefaler i dag.

Kilder:

1 Ørmen T. Historien om oss. Oslo: Humanist forlag AS, 2019. 

2 Wrightstone G. Invonvenient facts. The science that Al Gore doesn´t want you to know. USA: Silver Crown Proctions, LLC. © 2017 Gregory Wrightstone.

3 Brand-Miller JC, Griffin HJ, Colagiuri S. The carnivore connection hypothesis: revisited. Journal of Obesity 2012; 1–9. 2012; 258624. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/22235369

4 Cahill GF, Owen OE. Starvation and survival. Transactions of the American Clinical and Climatological Association 1968; 79: 13–20. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/22235369

5 Owen OE. Ketone bodies as a fuel for the brain during starvation. Biochemistry and Molecular Biology Education 2005; 33: 246–51. https://iubmb.onlinelibrary.wiley.com/doi/full/10.1002/bmb.2005.49403304246

6 Cahill GF, Veech RL. Ketoacids? Good medicine? Transactions of the American Clinical and Climatological Association 2003; 114: 149–63. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/12813917

7 Arnesen E. Motedietter gjennom 200 år. 10.3.2012. https://sunnskepsis.wordpress.com/2012/03/10/motedietter-gjennom-200-ar/

8 Alsvik K. Motedietter gjør deg feitere. https://www.kk.no/livstil/motedietter-gjor-deg-feitere/67998301