Leserbrev nr. 4 2014

[gdlr_box_icon icon=»none» title=»Fra innboksen»]Leserbrev med spørsmål og kommentarer kan sendes til leserbrev@vof.no. Vi driver ikke personlig medisinsk veiledning, men svarer på spørsmål av allmenn interesse.[/gdlr_box_icon]

Spedbarns protein- og fettbehov

Jeg har en gutt på 10 måneder og har lyst til å gi ham mer fett og proteiner enn hva “vanlig” spedbarnsmat inneholder. Vet dere om det finnes dokumentasjon på dette? Han ser ut til å tåle egg godt. Kan jeg for eksempel gi ham et helt egg daglig, eller er dette for mye? Middagsmat på glass er ofte nede i cirka åtte prosent kjøtt, hvor mye kjøtt/fisk kan jeg ha i når jeg lager mat selv? Han får Eskimo-tran for barn (1–2 ts daglig) i tillegg til litt ekstra jomfruelig kokosolje og av og til litt linfrøolje i tillegg til Bremykt/meierismør i mat.

Spedbarnsmamma

VOF: Morsmelk inneholder relativt lite protein, mye karbohydrat i form av melkesukker og mer enn 50 prosent fett, hvorav en betydelig del er mettede, korte fettsyrer. Spedbarn er optimalt tilpasset mors melk, mens kalver er tilpasset kumelk med mye mer protein.

Vi anbefaler eggeplomme fordi den er langt mer næringsrik enn hviten, som kun består av protein og vann. En proteinkonsentrasjon på 8–10 prosent er tilstrekkelig, og fettandelen bør minst være like høy som i morsmelk. Tran, kokos- og linfrøolje er utmerkede tilskudd i tillegg til meierismør, som vi foretrekker framfor Bremykt. DVP

Blodprøver av vitaminbehov

Jeg så et program om vitaminer der friske mennesker som ikke tok tilskudd, fikk tatt blodprøve for å se om de trengte det. Litt merkelig, for legene fant ut at omtrent ingen trenger tilskudd av verken vitaminer eller mineraler. Det var tilstrekkelig å spise sunt og variert. Hvordan kan dette henge sammen når vi vet at maten vi kjøper i butikken i dag, inneholder svært lite næring? Grete

VOF: Målinger av vitaminer i blod er ikke alltid like pålitelige, og grenseverdiene som brukes, gjenspeiler ofte det som er ”normalt”, men ikke nødvendigvis optimalt. Hvis man for eksempel lider av en enzymdefekt, er ikke blodverdier en god veiledning, man må da undersøke enzymkinetikk med forskjellige kofaktorer hvor man varierer mengdene for å finne optimal enzymfunksjon. DVP

Fint om innmat

Så flott at dere løfter fram innmat til heder og verdighet. Selv er jeg vokst opp med mye okselever, lever og rogn fra fisk og blodmat. Dessverre er ikke blodpuddingen lenger hva den var fordi den blant annet er tilsatt mye sukker. På turer til Tunisia har jeg spist både grillet lever og testikler av sau – riktig godt.

Her om dagen lot jeg meg friste av lungemos fra Gilde. Den inneholder bare 3 prosent karbohydrater og både kjøtt, svor og innmat. Riktignok får man diverse andre stoffer med på kjøpet. Hva synes dere om lungemos? Den er vel strengt tatt helfabrikat.

Hildegunn

VOF: Lungemos er utmerket føde, særlig hvis den kommer fra økologiske driftsformer og unge dyr. DVP

Sukker som kreftmat

En venninnes venninne hadde kreft og fikk cellegift. Hun fikk sukkervann intravenøst med begrunnelse om at denne skulle virke best mulig. Jeg lurer på hvorfor i all verden de bruker det når sukker er kreftmat!

Grete

VOF: Det er ille at kreftpasienter får sukkervann når det finnes gode alternativer, for eksempel ketoner, aminosyrer og vitamin C. Årsaken er trolig at den tyske kreftforskeren, nobelprisvinner Otto Warburgs (1883–1970) arbeid er lite kjent, og i kreftspesialisers verden er det cellegifter, kirurgi og stråling som gjelder… DVP

Kinesiologi

Vi har fått henvendelse om hva bildet av kinesiotape (en type elastisk tape) har å gjøre i en artikkel om kinesiologi (jf. s. 11 i nr. 3/2014). Svaret er at bildet er malplassert og aldri burde vært brukt som illustrasjon til kinesiologi. Det hele skyldes en glipp i redaksjonen. Vi burde heller ha illustrert artikkelen med bilde av kinesiologisk muskeltesting. IM

Psykiatrisk overgrep

Jeg er ei jente i 20-årene. Som tenåring søkte jeg hjelp fra allmennpsykiatrien etter å ha opplevd et traume som jeg trengte hjelp til å bearbeide. Jeg var bare 17 år og visste lite om psykiatri, men tenkte at hjelp fra en psykolog kanskje ville løse problemene. De etterfølgende årene ble i stedet en reise gjennom hjernevasking, manipulering og uriktige anklager.

Det hele begynte da jeg fikk time hos en kvinnelig barne- og ungdomspsykolog som ledet meg gjennom samtalene ved intenst å lytte og notere ned det jeg sa. Spørsmål ble ikke besvart, men notert ned. Etter en del samtaler fylte jeg 18 og skulle avslutte. Psykologen guidet meg gjennom sitt fagspråk og konkluderte at jeg muligens hadde en begynnende psykose. Jeg ble svært skremt av ordet og nileste epikrisen jeg hadde mottatt kopi av. Som naiv og uerfaren tenkte jeg at når en psykolog hadde dette inntrykket, måtte det vel stemme. Det var sårt å tenke slik, siden det gjorde meg for redd til å avslutte besøkene hos psykologen. Hvis jeg ikke fortsatte, ville jeg da om 10 år være en nervesyk person? Jeg var redd og turte ikke annet enn å bli henvist til voksenpsykiatrien.
Der ble jeg pasient hos en annen kvinnelig psykolog, men nå opplevde jeg samtalene som mer skremmende. Psykologen hadde et intenst, ubehagelig granskende blikk. Hun snakket på en måte som fikk meg til å føle meg uvel og unormal, noe hun tok for gitt at jeg var i og med at jeg var henvist dit. Ting ble på en manipulerende måte dratt ut av meg. Hun stilte ledende spørsmål som for eksempel ”Føler du at du har spesielle evner? … at folk tenker dårlig om deg? Har du ofte konsentrasjonsvansker? Kan du tenke på én ting og så hurtig forflytte tanken til noe annet? Er du engstelig av natur? Føler du deg av og til usikker på deg selv? … at du ikke helt er deg selv?” Slike spørsmål ble stilt for å finne en diagnose om at jeg var i en prodromalfase, en periode før et psykosegjennombrudd. Plutselig var jeg «alvorlig sinnslidende», enda jeg på ingen måte følte meg slik. Kan du forestille deg hvor skummelt det måtte ha vært for en sårbar 18-åring?

Det er skremmende å tenke på at jeg ble til den de ønsket i journaler og epikriser. Jeg følte meg som et mobbeoffer som plages helt til det føler seg like verdiløst som mobberne gjør det til. Jeg hadde nesten ingen verdi- og identitetsfølelse lenger og gikk hele dagen med triste tanker enda jeg er glad av natur. Gradvis mistet jeg håp om en framtid og et godt liv.

Etter en del samtaler ville psykologen henvise meg til ”full undersøkelse” hos en nevropsykolog. Hva måtte det bety? Jeg tenkte at det hørtes fint ut endelig å skulle få hjelp og utleverte mye av meg selv for å ”spille ut” den personen jeg følte meg som. Jeg hadde jo problemer, og det var min måte å uttrykke meg på. Etter fem samtaletimer hos nevropsykologen fikk jeg diagnosen. Jeg er ikke psykolog og syntes først at den hørtes harmløs ut, men jeg fikk fort merke at det de skrev i epikrisen, ikke var så harmløst likevel.

Jeg møtte til samtaletime hos en psykiatrisk sykepleier som hadde fått i oppgave å formidle diagnosen paranoid schizofreni. Ordet lød for meg som en mildere form enn schizofreni, noe som skulle vise seg å være feil – det er nemlig en av de tyngste diagnosene man kan få. Nevropsykologen, som forøvrig da var på kurs og ikke kunne komme, hadde gitt beskjed om at jeg skulle få medikamenter og annen behandling for lidelsen min. Hva? tenkte jeg. Så syk var jeg da ikke? Det visste jeg, men nå gikk det opp for meg at jeg hadde vært et offer hele tiden! Jeg satte derfor ned foten og skrev meg ut av hele systemet. Trygghetsfølelsen var blitt borte. Min sinnstilstand var blitt tatt hånd om og definert til noe jeg visste ikke stemte. Derfor frigjorde jeg meg fra dette grepet, som i sin ytterste konsekvens var en samstemt, falsk vrangforestilling i fagpersonalets hoder, slik at jeg igjen kunne tenke fritt og selvstendig uten innblanding fra fagfolk med diagnosesystemer på hjernen. Jeg innså at jeg kunne ha behov for behandling, men i mitt tilfelle fungerte den villedende og ødeleggende.

En god stund senere kontaktet en overlege meg og ba om en samtale. Denne gangen tok jeg med pappa. Igjen ble jeg overtalt til å samtale med en psykolog. Det fristet lite, men siden jeg var misfornøyd med behandlingen jeg hittil hadde fått, bestemte jeg meg for å gi psykologen en mulighet til å rette opp det jeg var overtalt til å tro at jeg var.

Samtalene foregikk en kortere periode hvor jeg prøvde å vise hvem jeg var uten å ofre så mye av meg selv. Jeg snakket og lyttet, framstod med mer styrke, mer som en voksen, og psykologen begynte gradvis å se på meg som ”en som tidligere har fått tildelt diagnosen paranoid schizofreni”. Under samtalene gikk det gradvis opp for meg at jeg hadde hatt en vanskelig periode for noen år siden. De gikk gradvis over og kan beskrives som en identitetskrise hos en gryende voksen. Det tok derfor ikke lang tid før jeg ble utskrevet av systemet med nok en diagnose, for de kan jo min santen ikke etter så mye pes avslutte uten! Jeg følte meg igjen lykkelig og hadde fått troen på å være glad og fri igjen. Det er godt at journalen er klistret sammen og at alt surrepratet fra flere hold forblir hermetisk lukket.
Når jeg ser tilbake på denne grufulle perioden, som påvirket og ødela de siste årene av tenårene, husker jeg noe av det rare som ble sagt til meg: ”Du kan leve et passelig normalt liv med diagnosen paranoid schizofreni, med mann, barn og yrkesliv, men du må bruke medisiner” (psykiater). ”Er du registrert her i psykiatrien for å få penger og helsestønad?”  (psykiatrisk sykepleier). Da jeg satte ned foten etter at jeg skjønte hva som hadde hendt meg –

at jeg hadde vært et offer et diagnosehysteri – ble det sagt at ”Hun er manipulerende og tildekkende” (utdrag fra epikrisen). Jeg, som ofret så mye av meg selv, følte meg egoistisk fordi jeg prøvde å finne ut av ting, og så ble jeg kalt ”tildekkende”? Jeg, som la vekt på åpenhet, enda jeg som person er nokså beskjeden? Jeg har tenkt på det hele som en misforståelse om hvem jeg er, men i virkeligheten dreier det seg om inkompetanse. En generell oppfatning at folk er kompetente til jobben de gjør, stemmer dessverre ikke alltid, i hvert fall ikke innen psykiatrien, det har jeg fått erfare til gagns. Med en god slump medfølelse, medmenneskelighet og forståelse kommer en langt, og kanskje med mer ydmykhet og varsomhet når det gjelder å gripe til diagnoseverktøyet. Det har skadet altfor mange mennesker og vil dessverre komme til å skade mange også i framtiden. Det er bare å beklage at de som er plassert der som hjelpere, ender opp med å ødelegge menneskeskjebner.
Jeg håper at min historie kan være til hjelp og nytte for dem som har kommet i samme situasjon og som kanskje vurderer å gå til psykolog, eller som har en vanskelig periode. Det kan koste deg dyrt. Pass på!

Anonym kvinne

VOF: Vi kjenner personens identitet, men har latt vedkommende få undertegne anonymt. Kvinnen frykter ”represalier” og stigmati-sering fra fornærmede behandlere, dersom hun står fram med fullt navn.