Linus Pauling fikk rett: vitamin C motvirker kreft

Det har vært kjent siden 1930-tallet at store doser vitamin C kan motvirke kreft. Konvensjonelle kreftforskere satset i stedet på utvikling av kjemikaler, stråleterapi og kirurgi, og på 1970-tallet dominerte slike tiltak fullstendig. Da nobelprisvinner Linus Pauling og den skotske legen Ewan Cameron i 1976 publiserte en kontrollert studie som viste at store doser vitamin C forlenget livet til dødssyke kreftpasienter, ble de møtt av massiv kritikk. Nå har nyere forskning¹ bekreftet at de hadde rett.

Tekst Iver Mysterud og Dag Viljen Poleszynski     Foto Shutterstock

Interessen for de terapeutiske mulighetene ved bruk av vitamin C var stor allerede da den ungarske legen og forskeren Albert Szent-Györgyi² (1893–1986) i 1937 fikk nobelprisen i fysiologi eller medisin for oppdagelsen av de biokjemiske virkningene av vitamin C. Utover i 1930-årene ble gramdoser av vitamin C brukt mot kreft og andre sykdommer, og en rekke forsøk ble utført i 1940- og 1950-årene. Interessen for vitamin C avtok imidlertid da kjemisk industri startet jakten på cellegifter med potensial til å helbrede kreft.^{3:kap. 10}

Kjemisk industri overtar

De første forsøkene på å behandle akutt lymfatisk leukemi (ALL) med cellegifter startet i 1945, og i 1954 bevilget kongressen i USA midler til å opprette en avdeling for forskning på cellegifter ved Nasjonalt kreftinstitutt (NCI). I det neste tiåret undersøkte denne avdelinga hele 214 900 stoffers krefthemmende virkninger. Tross små resultater proklamerte president Richard Nixon⁴ (1913–94) i 1971 ”krig mot kreft” og fikk kongressen til å øke NCIs budsjett det neste tiåret fra 400 millioner dollar til nesten 1 milliard dollar per år.

Like før dette – i 1969 – hadde lederen av USAs nasjonale kreftinstitutt, biokjemikeren Dean Burk⁵ (1904–88), og medarbeidere funnet ut at askorbinsyre var giftig for kreftceller.^6,7 De konkluderte slik:

”Den store fordelen som askorbater … har som potensielle antikreftmidler, er at de, i likhet med penicillin, er bemerkelsesverdig lite giftige for normalt kroppsvev, og de kan gis til dyr i ekstremt store doser (inntil 5 gram eller mer per kilo) uten merkbart skadelige farmakologiske virkninger.”

Dette tilsvarer en mengde på 350 gram for en person som veier 70 kg. Forskerne uttalte videre:

”Etter vår oppfatning kommer ikke framtidas effektive cellegiftterapi mot kreft til å måtte basere seg på bruken av stoffer som er giftige for pasienten, men på nærmest helt ugiftige stoffer som er dødelige for kreftceller, hvorav askorbat … representerer et utmerket eksempel …”

Dessverre druknet denne viktige forskninga i entusiasmen for muligheten til å finne virksomme, patenterbare cellegifter. Debatten om vitamin C fikk imidlertid fornyet interesse da Linus Pauling (1901–94) traff biokjemikeren Irwin Stone (1907–84), som ga ham råd om hvordan han kunne motvirke forkjølelse og generelt bedre helsa med store doser vitamin C.⁸ Pauling satte seg med entusiasme inn i Stones forskning og skrev i 1970 en bestselger om vitamin C og forkjølelse.⁹

Vitamin C mot kreft

Ni år etter utgivelsen av boka om forkjølelse utga Pauling og den skotske kreftlegen Ewan Cameron (1922–91) en bok om vitamin C og kreft.¹⁰ Her oppsummerte de resultatene fra et kontrollert forsøk utført ved Vale of Leven-sykehuset i Skottland. Et tilfeldig utvalg av 100 dødssyke kreftpasienter fikk 10 gram vitamin C, og disse ble sammenliknet med 1 000 kontrollpersoner med samme sykdom og fulgt opp inntil nesten alle pasientene døde.^11,12 I gjennomsnitt levde pasientene som fikk vitamin C, fire ganger så lenge som kontrollene (over 210 dager mot 50 dager). Disse lovende resultatene møtte likevel sterk motstand fra etablerte kreftforskere,^13,14 til tross for at det tidligere var utført en rekke forsøk som også bekreftet at vitamin C motvirket kreft. Blant begrunnelsene for negative holdninger til bruk av vitamin C var at virkningsmekanismene ikke var godt nok forstått.^15,16

I det skotske forsøket fikk pasientene først vitamin C intravenøst i 10 dager og deretter gjennom munnen (oralt).^11,12 Da ledende amerikanske kreftforskere i 1979 publiserte en studie som indikerte at samme dose vitamin C ikke var effektivt,^13,14 vendte forsknings- og behandlingsmiljøer ved sykehus over hele verden vitamin C ryggen. I ettertid er det lett å se at dette var en uheldig vending.

De amerikanske forskerne brukte nemlig ikke samme protokoll som Cameron og Pauling, siden vitamin C i deres forsøk kun ble gitt oralt. Dessuten stanset de tilskuddene til de pasientene som ble dårligere, mens Cameron ga vitamin C inntil den dagen pasienten døde. Ewan Cameron fulgte opp arbeidet i en ny undersøkelse av kreftpasienter i 1978-82, da han og en kollega registrerte 2 804 kreftpasienter, hvorav 1 826 ble erklært uhelbredelige. Blant disse hadde 294 fått vitamin C, mens 1 532 ikke hadde fått det og dermed ble brukt som kontroller. Analyser viste at de som hadde fått tilskudd, i gjennomsnitt levde nesten dobbelt så lenge (343 dager) som de som ikke fikk vitaminet (180 dager). Artikkelen som beskrev de gode resultatene, ble imidlertid refusert av en rekke vitenskapelige tidsskrifter og ble ikke publisert før etter åtte år av Medical Hypotheses.¹⁷

For detaljer i Cameron og Paulings studier,^11,12 artiklene som ikke fant noen effekt av vitamin C^13,14 og ikke minst den faglige og politiske debatten som fulgte, henvises til lege Stig Brusets oppsummering i boka Kreft og jakten på mirakler.^18:261-5. Som Bruset treffende skriver: ”Kjemisk sett er vitamin C ufarlig, men ikke helsepolitisk.”^18:265

I dag vet man at oralt og intravenøst tilført vitamin C har forskjellige virkninger i kroppen (ulik farmakokinetikk). Når vitamin C inntas oralt, er det klare øvre grenser for hvor høy konsentrasjonen i blodplasma og vev kan bli fordi opptaket i tarmen er begrenset, mens det er mulig å pumpe inn i årene langt større mengder av vitaminet. Transporten av vitamin C inn i cellene blir følgelig mindre oralt enn man kan få til ved intravenøs tilførsel. I begge tilfeller øker utskillelsen av vitamin C via nyrene, slik at konsentrasjonen gradvis faller med en halveringstid på omkring en halv time. Mens oralt inntak normalt bare kan føre til konsentrasjoner på 150–200 mikromol/L, kan intravenøs tilførsel gi konsentrasjoner på inntil 15 millimol/L eller hundre ganger høyere.^21:167 Heri ligger en avgjørende forskjell i hvilken effekt vitamin C kan ha på kreftceller.¹⁵

[gdlr_box_icon icon=”none” title=”Hvordan vitamin C motvirker kreft”]Vitamin C har to virkninger i kreftceller:^21:165-80 Vitaminet hemmer celledelinga og øker celledød. Vitamin C skader ikke friske celler, som snarere blir enda friskere om de tilføres dette vitaminet. De kraftige virkningene på kreftcellers stoffskifte var klargjort allerede for ti år siden: Vitamin C dreper kreftceller ved oksidasjon, nærmere bestemt ved å generere hydrogenperoksid (H₂O₂) inni cellene. Dette skjer når vitamin C veksler mellom tilstanden askorbat og dehydroaskorbat, og prosessen forsterkes av tilstedeværelsen av kopper og jern. H₂O₂ nøytraliseres ved hjelp av enzymet katalase, som kreftceller har mangel på. I normale celler omdanner katalase hydrogenperoksid til oksygen og vann. I kreftceller dannes det så store mengder hydrogenperoksid at det ødelegger og dreper dem.[/gdlr_box_icon]

Støtte i ny forskning

Nyere forskning ser ut til å gi pionerene fra 1930-årene og Linus Pauling rett: Forskere fra USA testet i 2014 effekten av høye doser vitamin C på pasienter med eggstokkreft og på kreftceller i laboratoriet og forsøksdyr. Vitamin C førte til at pasientene tålte cellegiftbehandling bedre og fikk mindre bivirkninger. Vitaminet ødela kreftceller hos dyr og i laboratorie-tester uten å påvirke friske celler.¹ Liknende funn ble også gjort for ti år siden, og de nye studiene bekrefter at høye doser vitamin C hører hjemme i kreftbehandlinga.

Forskerne bak den nye studien valgte kreft i eggstokkene som modell for å teste vitamin C. Grunnen er at prognosen hos pasienter med spredning eller der kreftcellene er blitt resistente mot cellegift, er svært dårlig, samt at tidligere forskning indikerte at vitamin C kunne være effektivt mot denne kreftformen.^19,20

Cellestudiene bekreftet at kun kreftceller angripes av vitamin C, mens friske celler forblir friske. Forskerne påviste også en grunn til at vitamin C er effektivt: I vevsvæsken som omgir svulstceller, fører vitamin C til at det lokalt dannes hydrogenperoksid (H₂O₂), som dreper kreftceller. Vitaminet har her en såkalt prooksidativ effekt (det motsatte av en antioksidativ effekt). Forskerne avdekket også en rekke detaljer i hvordan vitamin C som prooksidant motvirker kreft.¹⁵ Disse støtter de forklaringene som forskerne Hickey og Roberts oppsummerte i sin bok om kreft fra 2005²¹ (se egen ramme).

De amerikanske forskerne gikk videre og ønsket å avklare hva som var mest effektivt for å motvirke kreftceller – vitamin C gitt alene, cellegift gitt alene eller en kombinasjon av de to. De valgte cellegiften Carboplatin, som normalt er førstevalget ved eggstokkreft. Carboplatin påvirker kreftceller på andre måter enn vitamin C. Kombinasjonen viste seg å være mest effektiv. I tillegg ble det påvist at konsentrasjonen av Carboplatin kan reduseres når den gis samtidig med vitamin C. Det ble også funnet at mer vitamin C enn Carboplatin ga best effekt.¹

Videre tok forskerne med en annen cellegift i testene, paklitaksel. Ved cellegiftbehandling av eggstokkreft blir ofte Carboplatin og paklitaksel kombinert. Kombinasjonene av 1) vitamin C og Carboplatin, 2) vitamin C og paklitaksel og 3) vitamin C, Carboplatin og paklitaksel var alle mer effektive enn begge cellegifter alene.¹

Klinisk forsøk

Basert på disse studiene av kreftceller og forsøksdyr utførte forskerne en pilotstudie på mennesker.¹ Dette var et klinisk forsøk med kombinert fase 1 og fase 2a, altså test på toleranse av et middel (fase 1) og test av terapieffekt og dosetilpasning (2). Forsøkspersonene var 27 kvinner med framskreden eggstokkreft (stadium III eller IV). Det ble trukket lodd om hvilken halvpart som bare skulle få cellegift intravenøst, og hvilken halvpart som i tillegg skulle få vitamin C. Cellegiftbehandling ble gitt i de første seks månedene, mens behandling med vitamin C skjedde i 12 måneder. Deltakerne ble fulgt i fem år. Hos dem som fikk vitamin C, ble bivirkninger av cellegift redusert. Det var også tendens til forlenget overlevelse hos dem som fikk vitamin C, men denne tendensen var ikke statistisk sikker fordi for få deltakere deltok i studien. (Det var ikke overlevelse som primært skulle testes i denne pilotstudien.) Overlevelse/dødelighet bør følges spesifikt opp og testes i en større studie.

Foreløpig er det ikke fullstendig avklart i detalj hvordan vitamin C dreper kreftceller og sparer friske celler. Den nye studien fant én brikke i dette puslespillet (prooksidativ effekt gjennom dannelse av H₂O₂)¹, men det finnes også andre mulige mekanismer som er diskutert i faglitteraturen. Det er sannsynligvis en kombinasjon av ulike effekter som samlet motvirker kreftceller, noe det er opp til framtidig forskning å avgjøre.

Trygg og billig behandling

Det er en rekke fordeler forbundet med å bruke vitamin C i kreftbehandling. Vitamin C er lett tilgjengelig og billig. Høye doser som blir gitt intravenøst, har vist seg helt trygge.¹ Dette kommer fram i en undersøkelse av erfaringen til utøvere av alternativ kreftbehandling,¹⁶ og i tre uavhengige kliniske forsøk (fase 1).^22,23,24 Den nye studien viste også at behandlinga var trygg i opptil et helt år. Tilskudd av vitamin C til cellegift reduserte bivirkninger av cellegift for nesten alle kategorier som ble vurdert, og dette uten å redusere overlevelsen.¹ (Skal cellegifter ha effekt på overlevelse ved å drepe et tilstrekkelig antall kreftceller, må pasienten innta en så stor mengde at det alltid oppstår bivirkninger ved at friske celler skades.)

På bakgrunn av at behandlinga er trygg, og ut fra biologisk plausible virkningsmekanismer mener de amerikanske forskerne det er god grunn til å utføre større, kliniske forsøk for å avklare hvor effektiv kombinasjonen av cellegift og vitamin C er for overlevelse av eggstokkreft.¹

Topptidsskrift

Tro ikke at den nye studien er publisert i et ”tvilsomt” og/eller lavt rangert fagtidsskrift. Tvert imot har den høyeste kvalitetsstempel og er publisert i Science Translational Medicine, et av søstertidsskriftene til Science, som er ett av verdens to mest anerkjente tidsskrifter i naturvitenskap.

Redaktørene i Science Translational Medicine trekker følgende konklusjoner av den nye studien: Selv om det trengs større studier for å bekrefte en direkte effekt av vitamin C på kreft hos mennesker, bør dets dokumenterte evne til redusere cellegiftinduserte bivirkninger gjør det til et meget viktig tillegg til cellegiftbehandling. Grunnen er at en reduksjon av negative effekter av cellegift vil føre til at pasientene tåler høyere og potensielt mer effektive doser.¹

Skjær i sjøen?

Selv om de amerikanske forskerne mener det nå bør gjennomføres større studier av vitamin C på kreft, er det ett problem forbundet med dette: Det er ikke sikkert at noen vil betale for slik forskning. Vitamin C kan ikke patenteres, og farmasøytisk industri er av den grunn ikke interessert i å støtte slik forskning.²⁵ Derfor bør offentlige helsemyndigheter og forskningsråd i ulike land være seg sitt ansvar bevisst og bevilge penger, så oppfølgende forskning kan bli gjennomført så raskt som mulig.

Den som ler sist …

Den nye kvalitetsstudien slår ettertrykkelig fast at intravenøs tilførsel av vitamin C motvirker kreft, selv om framtidig forskning bør teste effekten på overlevelse og bedre klarlegge hvordan vitamin C motvirker kreft. Det kan derfor slås fast at de første entusiastene og seinere Linus Pauling hadde rett hele tida.

I løpet av livet ble Pauling latterliggjort og avvist som en kvakksalver for å ha påstått at høydosert vitamin C ikke bare kan motvirke kreft, men også hjerte- og karsykdom og infeksjoner. Dosene måtte imidlertid være meget høye. Pauling anbefalte minst 10 gram per dag, en mengde han påsto kunne bedre overlevelsen til kreftrammede. Andre pionerer mente at dosene burde være enda høyere.²⁵

Det er nå klart at vitamin C kan motvirke kreft. Det beste er selvsagt å bruke vitamin C i en forebyggende strategi, men hvis man først er rammet av kreft, kan orale gramdoser være god støttebehandling for å kunne leve lenge og bedre med sin sykdom. Et godt alternativ er å bruke vitamin C innkapslet i små fettkuler, liposomer,²⁶ noe som gjøre at man kan innta store doser uten å få diaré.²⁷

Store doser vitamin C kan eventuelt gis intravenøst kombinert med utvalgte cellegifter, noe som kan beskytte friske celler samtidig som effekten av cellegiftene øker i kreftcellene.²⁸ De som ikke tilbys vitamin C i forbindelse med kreftbehandling, kan ta saken i egne hender og innta store doser så snart en kreftdiagnose foreligger.

Vitamin C-behandling kan enkelt kombineres med behandling av kreft som en stoffskiftesykdom, slik vi diskuterer i en egen artikkel: Kreftceller er glupske etter glukose fordi mitokondriene, som normalt danner energimolekylet ATP ved hjelp av oksygen, er skadd. Dersom man spiser et kosthold med mye naturlig fett og lite karbohydrat, reduseres ikke bare tilførselen av kreftcellers viktigste brensel (glukose), men samtidig øker opptaket av vitamin C, noe som kan få kreftceller til å ”begå selvmord”. Glukose og vitamin C konkurrerer om opptak i cellene fordi de har nesten lik molekylstruktur (vitamin C lages av glukose).

Det er opp til framtidig forskning å avklare hvordan vitamin C best kan brukes i kreftbehandling, det vil si i hvilke doser, hvor ofte og hvordan det best bør gis, samt hva det best kan kombineres med. Her trenger man ikke å starte på bar bakke, da det siden 1935 er utført en god del forskning og en rekke kliniske forsøk som viser at vitamin C kan motvirke kreft.^11,12,16,29

Kilder:

1.  Ma Y, Chapman J, Levine M mfl. High-dose parenteral ascorbate enhanced chemosensitivity of ovarian cancer and reduced toxicity of chemotherapy. Science Translational Medicine 2014; 6: 222ra18. http://stm.sciencemag.org/content/6/222/222ra18.short

2.  http://en.wikipedia.org/wiki/Albert_Szent-Györgyi

3.  Fanu JL. The rise & fall of modern medicine. London: Little, Brown Book Group, 2011.

4.  http://en.wikipedia.org/wiki/Richard_Nixon

5.  http://en.wikipedia.org/wiki/Dean_Burk

6.  Benade L, Howard T, Burk D. Synergistic killing of Ehrlich ascites cardinoma cells by ascorbate and 3-amino-1,2,4-triazole. Oncology 1969; 23: 33-43. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/5774953

7.  Schlegel JU, Pipkin GE, Nishimura R mfl. Studies in the etiology and prevention of bladder carcinoma. The Journal of Urology 1969; 101: 317-24. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/5765878

8.  Stone I. Vitamin C against disease. © 1972 ved Irwin Stone. New York: Perigee Books, 1982.

9.  Pauling L. Vitamin C, the common cold and the flu. San Francisco: W. H. Freeman and company, 1970, 1976.

10.  Cameron E, Pauling L. Cancer and vitamin C. New York: Warner Books, Inc., 1981.

11.  Cameron E, Pauling L. Supplemental ascorbate in the supportive treatment of cancer: Prolongation of survival times in terminal human cancer. PNAS 1976; 73: 3685-9. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/1068480

12.  Cameron E, Pauling L. Supplemental ascorbate in the supportive treatment of cancer: Reevaluation of prolongation of survival times in terminal human cancer. PNAS 1978; 75: 4538-42.

13.  Creagan ET, Moertel CG, O’Fallon JR mfl. Failure of high-dose vitamin C (ascorbic acid) therapy to benefit patients with advanced cancer. A controlled trial. New England Journal of Medicine 1979; 301: 687-90. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/384241

14.  Moertel CG, Fleming TR, Creagan ET mfl. High-dose vitamin C versus placebo in the treatment of patients with advanced cancer who have had no prior chemotherapy. A randomized double-blind comparison. New England Journal of Medicine 1985; 312: 137-41. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/3880867

15.  González MJ, Miranda-Massari JR, Mora EM mfl. Orthomolecular oncology review: ascorbic acid and cancer 25 years later. Integrative Cancer Therapies 2005; 4: 32-44. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/15695476

16.  Padayatty SJ, Sun AY, Chen Q mfl. Vitamin C: intravenous use by complementary and alternative medicine practitioners and adverse effects. PLoS One 2010; 5: e11414.

http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/20628650

17.  Cameron E, Campbell A. Innovation vs. quality control: an ”unpublishable” clinical trial of supplemental ascorbate in incurable cancer. Medical Hypotheses 1991; 36; 185-9. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/1787807

18.  Bruset S. Kreft – og jakten på mirakler. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1993.

19.  Drisko JA, Chapman J, Hunter VJ. The use of antioxidants with first-line chemotherapy in two cases of ovarian cancer. Journal of the American College of Nutrition 2003; 22: 118-23. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/12672707

20.  Monk BJ, Coleman RL. Changing the paradigm in the treatment of platinum-sensitive recurrent ovarian cancer: from platinum doublets to nonplatinum doublets and adding antiangiogenesis compounds. International Journal of Gynecological Cancer 2009; 19 (Suppl. 2): S63-7. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/19955917

21.  Hickey S, Roberts H. Cancer. Nutrition and survival. A microevolutionary approach to the causes, prevention and treatment of cancer. © Dr S. Hickey, 2005. http://www.amazon.com/Cancer-Nutrition-Survival-Steve-Hickey/dp/141166339X

22.  Hoffer LJ, Levine M, Assouline S mfl. Phase I clinical trial of i.v. ascorbic acid in advanced malignancy. Annals of Oncology 2008; 19: 1969-74. http://annonc.oxfordjournals.org/content/early/2008/07/25/annonc.mdn377

23.  Monti DA, Mitchell E, Bazzan AJ mfl. Phase I evaluation of intravenous ascorbic acid in combination with gemcitabine and erlotinib in patients with metastatic pancreatic cancer. PLoS One 2012; 7: e29794. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/22272248

24.  Welsh JL, Wagner BA, van’t Erve TJ mfl. Pharmacological ascorbate with gemcitabine for the control of metastatic and node-positive pancreatic cancer (PACMAN): results from a phase I clinical trial. Cancer Chemotherapy and Pharmacology 2013; 71: 765-75. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/23381814

25.  Hubbard B. Scientists prove high-dose vit C kills cancer cells. What Doctors Don’t Tell You 2014; april: 18-20.

26.  http://en.wikipedia.org/wiki/Liposome

27.  http://www.sott.net/article/256313-Did-Liposomal-Vitamin-C-cure-cancer

28.  Kurbacher CM, Wagner U, Kolster B mfl. Ascorbic acid (vitamin C) improves the antineoplastic activity of doxorubicin, cisplatin, and paclitaxel in human breast carcinoma cells in vitro. Cancer Letters 1996; 103: 183-9. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/8635156

29.  Cameron E. Protocol for the use of vitamin C in the treatment of cancer. Medical Hypotheses 1991; 36: 190-4. http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/1787808